Hva kan barnet ditt om økonomi?

Jeg kommer snart ut med ny bok! Den heter Hva er økonomi? Fakta og funderinger, og er en bok om økonomi for barn og unge fra 12 år og oppover.

Etter at jeg fikk barn, oppdaget jeg at dagens barn tar del i økonomien i mye større grad, og fra mye yngre alder, enn da jeg var liten. Overalt møter de skreddersydde reklamer og produkter. De kan også få eget bankkort fra de er 7-8 år gamle.

Til tross for dette, lærer barn nesten ikke noe om økonomi på skolen.

Dette har jeg tenkt til å gjøre noe med! I boken får barn og unge praktiske tips om personlig økonomi (hvordan skaffe og håndtere penger). De lærer også om hvordan deres personlige økonomi henger sammen med verden rundt dem (bl.a. om skatt, forbruk, banksystemet, fattigdom m.m.)

I tillegg legger jeg stor vekt på å åpne for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om økonomiske temaer som berører barna.

For meg har det vært viktig å ha med både personlig økonomi og en grunnleggende innføring i viktige samfunnsøkonomiske sammenhenger. Kunnskap gir makt og muligheter. Den som kan noe om personlig økonomi, har større mulighet til å ta styring i sitt eget liv. Og den som vet noe om hvordan samfunnets økonomi er organisert, har større mulighet til å forandre verden.

Jeg vil at alle barn skal få lære om økonomi. Jeg har begynt med å skrive denne boka, og til høsten skal jeg reise rundt på skolebesøk med Den kulturelle skolesekken Akershus. Men målet mitt er større. Jeg vil at økonomi skal inn som eget fagfelt på læreplanen i grunnskolen. Jeg vil at ungene våre skal få lære om økonomi fra de er ganske små.

Boken gis ut på Orkana forlag. Endelig lanseringsdato er ennå ikke bestemt, men hvis du vil ha varsel når boken kommer i bokhandelen, kan du registrere deg på hvaerøkonomi.no. Da får du også tilgang på en smakebit av boken på nett.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig stolt av denne boken! Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hilsen Gunhild

Stillhetens arkeologi

Det verste med å være på stillhetsretreat er å komme hjem. Misforstå meg rett, jeg har den beste mann og de fineste ungene jeg kunne hatt, men det er ikke akkurat stillhet som har preget hverdagen vår. Og etter en uke i stillhet, der alt hadde handlet om meg og mitt, var det temmelig tøft å oppdaget at livet utenfor klostermurene var akkurat like hektisk som før. Det var bare jeg som hadde forandret meg.

Så etter en første nedtur, der jeg følte at alt jeg opplevde i dagene med stillhet gikk tapt, har jeg sakte men sikkert gravd frem små fragmenter av stillhet i hverdagen. Som en slags stillhetens arkeolog. Jeg vet at stillheten i meg har eksistert, men jeg aner ikke hvor den er begravd eller hvilken form den vil ha når den kommer frem i hverdagslyset.

Min arkeologiske virksomhet har mange former, og i helgen gjorde jeg et virkelig viktig funn. Jeg lot mann og barn bli igjen på hytta og gikk en tur ned i fjæra. Tidligere har jeg skrevet om å være svabergtatt, om å dra på tidsreise tilbake til min barndoms båtturer bare jeg ser et svaberg. Nå opplevde jeg å finne igjen klosterets ro og stillhet i fjæra. Først ved å se ut over den fremdeles islagte fjorden, puste, lytte til roen. Så på huk, på jakt etter skatter blant skjell og glattslipte glassbiter i stranden. Og plutselig var den der, stillheten. Midt blant måkeskrik og fjerne lyder fra omverdenen, akkompagnert av mine egne indre stemmer, gjenfant jeg faktisk den store stillheten. Og nå viser det seg, til alt hell, at jeg kan ta med meg dette arkeologiske funnet hjem.

For i kveld, midt i kaoset av motvillig lekselesing og syke småbarn, hentet jeg den frem igjen, denne følelsen av stillhet og ro fra fjæra. Først husket jeg å puste. Og så bestemte jeg meg for å lete, å undersøke om følelsen faktisk lå begravd et sted. Det gjorde den. Like i nærheten av stillheten fra klosteret i Italia. Så nå vet jeg det. Det er mulig å finne stillhet midt i stormen. Det har jeg tenkt å øve mer på.

Med bind for øynene. Om sanser, tillit og trening

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Stillhetsretreat: En forunderlig god investering

I fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.

Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.

Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.

Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.

Stille lesing og refleksjon

Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.

Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)

Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

PS. Jeg har lyst til å takke min navnesøster Gunnhild Corwin. Det var i hennes bok Etter dansen, som Gunnhild sendte meg da jeg hadde mistet foreldrene mine, at jeg først ble oppmerksom på Kristin Floods stillhetsretreat i Italia. Takk, Gunnhild! Der gjorde du noe viktig for meg.

Stillhet

Den som har vært lenge stille, risikerer å ikke ville gå ut av stillheten. Det kan være uendelig godt å trekke seg tilbake fra verden, observere den på avstand, å se på livet uten å ta aktivt del. Passivitet er klart undervurdert.

Jeg har oppdaget at stillheten aldri er lydløs. Selv i et lydtett rom ligger det lag på lag med lyder som gradvis trenger gjennom. Pusten. Suset fra kroppen. Den uendelige mengden indre stemmer som endelig slipper til. Så stillhet kan være temmelig plagsom. Og tidvis skremmende.

Jeg forsker i stillhet for tiden. Ikke sånn akademisk forskning, den karusellen har jeg hoppet av. Men forskning i mer personlig forstand: Jeg prøver å finne ut hva som skjer når jeg er stille og når jeg oppsøker stillhet. Det er ikke helt enkelt for en småbarnsmor med to svært høylytte gutter og lang personlig praksis i pratsomhet. Men desto viktigere.

Derfor, litt motvillig, bryter jeg stillheten på bloggen. For å prøve og sette ord på stillhet. Ord, lyd og bilder.

Breath in. Breath out. Pause.

100 ord for sorg

Det sies at eskimoer har 100 ord for snø. Våt snø, tørr snø, snø som faller, snøkrystaller. Jeg har lest at dette bare er en myte, at eskimoene ikke har flere snøbeskrivende ord enn andre folk, men jeg liker tanken. Et språk med mengder av ord som gir nyanser til noe viktig.

Akkurat nå kunne jeg trenge et språk med 100 ord for sorg. Tung sorg, lett sorg, sorg som plutselig er borte, som kommer tilbake som bråttsjø eller rolig flo. Sorg som gir minner, gjenkjennelser, erkjennelser. Tårevåt og lattermild sorg. Hadde jeg hatt et slikt språk, kunne jeg kanskje satt ord på noe av det jeg opplever nå. Mamma er død. Nå har jeg en sengekant mindre å sitte ved.

Jeg skulle gjerne sagt noe fint om mamma også. Det er nok å ta av. Men det går ikke. Jeg er et sted der “ord ikke strekker til”. Det er ikke mulig å formulere noen få, elegante setninger. Det hele er for sammensatt, motsetningsfylt, uklart, krystallklart.

De eneste ordene jeg med sikkerhet kan si er: Jeg var – og er – veldig, veldig glad i mammaen min.

En sakte vals

Pappaen min lærte meg å danse. Hvis vi var et sted med dansemusikk, bød han meg alltid opp og ledet meg inn i musikken. For han lærte meg ingen trinn, pappa. Ingen vals med streng trekantformasjon. I stedet lærte han meg å slappe av, følge musikken og – ikke minst – å la ham føre. Og dansegulvet var vel det eneste stedet jeg fulgte ham uten å mukke.

Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.

Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.

Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett…

Takk, pappaen min.

Nordaførr

Det er noe med lyset og mørket her nord. Det er så lyst, så mørkt, så klart. Og vinden. Det kalde draget, gufset, trykket, noen ganger brølet i ansiktet. Det som får meg til å angre på at jeg la igjen lua på hotellrommet, men det trekker meg utendørs og tilbake i tid.

For jeg er gjest i Nord-Norge. Jeg har bodd her litt, dratt herfra igjen, lagt det bak meg, men jeg kommer alltid hjem når jeg reiser hit. Når jeg hører og lukter saltvannet, lener meg mot vinden, ser de hvite fjellene ruve, får jeg alltid lyst til å gå og gå og gå. Langs kaia, ut av byen, mot høyfjellet. Dette høyfjellet som går rett ned i saltvann. Absurd for en søring. Høyfjell og tregrensen er noe som hører til over 1000 meters høyde, ikke i havkanten.

Og nå er jeg her igjen. I Tromsø denne gangen. Egentlig på jobb, men med en underliggende feriefølelse. Jeg er og blir romantisk når jeg kommer nordaførr. Jeg har reist herfra, antakelig for godt, men jeg lengter alltid tilbake.

I staden for eit forord

I STADEN FOR EIT FORORD

I dei grufulle åra da Jezjov var sjef for tryggingspolitiet, stod eg 17 månader, dagleg, i fengselskø i Leningrad. Alle kviskra der. Ein dag kviskra kvinna som stod bak meg inn i øret mitt med blåfrosne lepper:

– Kan De skrive om dette?
Og eg sa:
– Det kan eg.

Da gleid noko som likna ein smil over det som ein gong hadde vore andletet hennar.

—

Så grøssende godt kan det sies og forklares. Hvorfor det er nødvendig å skrive, hvordan dikt kan ha politisk sprengkraft.

Teksten ble skrevet av den russiske poeten Anna Akhmatova i Leningrad 1. april 1957, som innledning til diktsamlingen Rekviem (Samlaget 1991). Her samlet hun dikt fra 1935 og fremover, tiden da Stalin strammet grepet om Russland. Akhmatova opplevde at mannen og sønnen ble arrestert flere ganger, mens hun selv levde med å ikke bli arrestert. En skjebne det er lett å glemme. En sjebne som ofte rammer kvinner:

Dei henta deg ved daggry. Eg måtte vandre
bak deg, som låg du på likbåre alt.
Barna kraup gråtande saman hos kvarandre.
Ikonlyset draup. Ditt andlet var kaldt,
kaldt som ikonet, panna våt
av angst-sveitte. Aldri aldri gløyme
denne stund!
Kvinner over vår heile jord
ropar i dag gjennom min munn.
(Moskva hausten 1935)

Jeg har vært mest oppmerksom på  Akhmatovas dikt om livet og (den mislykkede) kjærligheten. I Rekviem blomstrer den politiske poeten. Diktene er oversatt av Haldis Moren Vesaas som vet hva hun gjør også i denne sammenhengen.

Hvis du ikke kjenner Anna Akhmatovas lyrikk, anbefaler jeg deg å ta en titt. Hun griper meg. Jeg fant for øvrig denne samlingen hos mitt favorittantikvariat, Nynorsk antikvariat. Anbefaler dem også.

Akhmatova hadde et slående utseende. Mer enn 60 kunstnere malte henne, her en skisse av Amedeo Modigliani (1911)

(Bildet fant jeg her.)

1 år!

I dag er det akkurat ett år siden jeg startet denne bloggen. Mitt Snitt: Et Fristed. Skrivestua mi. Tanken var å tørre å vise frem og skrive tekst som tidligere bare hadde stått i notatbøkene jeg alltid omgir meg med. Tekst som ingen andre enn meg fikk lese. Jeg er så glad for at jeg turde det!

Det var egentlig kjæresten min sin idé. – Du burde starte en blogg, sa han, da jeg fortalte at jeg hadde lyst til å skrive i andre formater enn fagstoff og privat dagbok. Ikke tale om, sa jeg.

Så begynte jeg å lese mine første blogger, sånn litt i smug. Og jeg måtte innrømme det: Formatet var nytt og bra. Dermed ble Mitt Snitt til. Takk, kjæresten min!

I ni måneder var det full trøkk i bloggingen her. Som min bloggvenninne Elisabeth har formulert det: Jeg så bloggtekster og -bilder samme hvor jeg snudde meg. Ni måneder er like lenge som et svangerskap, men istedenfor nytt liv, endte denne tiden i (nesten) full bloggstopp. Andre deler av livet tok over og jeg får nesten ikke skrevet her lenger. Likevel er jeg temmelig sikker: Jeg kommer tilbake…

I mellomtiden, her er et lite tilbakeblikk. Én tekst for hver måned denne bloggen har eksistert.

Januar: Det hele begynte med egne dikt. De første postene jeg la ut var de skumleste, for månedene før jeg åpnet bloggen hadde jeg skrevet noen dikt. Så langt fra mitt vanlige skriveformat som det var mulig å komme. Dette liker jeg fremdeles: Familiemaskin.

Februar: Så begynte jeg å skrive omtaler av andres bøker og hvordan de har påvirket meg. Jeg fant også ut at jeg kunne bruke bilder til teksten, som her i omtalen av S. Galloways viktige bok The Chellist of Sarajevo.

Mars: Etterhvert begynte min fagbakgrunn som historiker å snike seg inn i tekstene, og jeg opprettet kategorien Faglig touch. En av de mest leste og kommenterte postene i denne kategorien, var noe av det første jeg skrev: Bilder bygger broer: Om samer, indianere og sånt.

April: Utpå våren ble det liv i en ny kategori: Bondeliv. Jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk og ble bybønder. Drømmen var å høste egen økologisk mat, få møkk på hendene og unger som liker grønnsaker. Her er første forsøk på å gjøre drøm og teori til praksis: Jordsjokk?

Mai: Jeg følger ikke suksessoppskriften på blogging, som visstnok skal være å spesialisere seg slik at leserne alltid vet hva de får. Dette er min blogg og det vet de som kommer jevnlig på besøk. Men de vet skjelden hva de får. Det kan være stemningsbilder eller fagfundere betraktninger. Se for eksempel på disse to postene: Dagen derpå… og Hva er visdom?

Juni: To av de underkategoriene (tags) jeg liker best på bloggen min er Tidsreiser og Sanseavtrykk. Her får jeg være litt poetisk og fabulerende. Denne var fin både å oppleve og skrive: Øl og tørrfesk: Smaken av tid.

Juli: Her er det lett å velge post. Jeg har bare én: Gå glipp av noe!

August: Sommeren ble ikke helt som planlagt, da jeg havnet i en stygg sykkelulykke. Men det kan komme noe godt ut av den slags også. Jeg fikk plutselig et nytt perspektiv på ting jeg aldri hadde tenkt over, som betydningen av tenner. Tenner er nemlig ikke bare nødvendig å ha sånn rent praktisk. De har også en betydning for din plass i samfunnet. Og dermed kunne jeg snuse på det politiske potensialet i å blogge: Man kan si fra når man mener noe er galt. Som her: Tenner gjør mer enn å tygge.

September: Så fikk bloggen en, for meg, spennende og inspirerende ny vri med prosjektet Lydia: Familiehistorier. Jeg oppdaget at mens jeg som historiker visste mye om den store historien om samfunnsutviklingen, så visste jeg nesten ingenting om min egen forhistorie. Hva vet jeg egentlig om livene til mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre? Med dette utgangspunktet begynte jeg å grave og slik oppsto historien om Lydia, min farmor. Og plutselig kom jeg i kontakt med helt nye grupper av lesere på bloggen, blant dem slektsforskere og historieinteresserte. Veldig morsomt! Dette er et skikkelig kjærlighetsprosjekt for meg som jeg håper å kunne utvikle videre. Den første posten var Lille Lydia: Her startet det.

I september hadde jeg for øvrig også den posten som har fått flest kommentarer, da en debatt om Det Alternative, Snåsamannen og hva vi egentlig kan vite flyttet fra Twitter hit til bloggen. Jeg trodde jeg skrev en post om lyrikk, men her er et eksempel på at krydderet tok over oppmerksomheten: Det vi vet —

Oktober: Her skrev jeg et av de innleggene som har betydd mest for meg personlig. Det handler hvordan jeg vil skrive og tenke fag. Kan jeg klare å bruke den stemmen jeg har utviklet her på bloggen når jeg skal tilbake fra barselpersmisjon og gjenoppta jobben som forsker og historiker? Det begynte jeg for alvor å jobbe med her: Om brobygging, Brecht og Bowie.

November: Og her stoppet bloggingen nesten opp. Men jeg fikk skrevet en omtale av den boka jeg likte aller best av det jeg leste i 2010: En fantastisk bok!

Desember: Og til slutt en liten tekst om noe viktig i livet mitt for tiden: Savn.

Det var det. For en reise!

Hva gjør tid?

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

—

Og det lurer jeg på fremdeles.

Et helt nytt år

I dag skulle jeg forklare sønnen min på 4,5 år hva nyttårsaften er. – Dagen etter nyttårsaften begynner et helt nytt år, sa jeg. Er det sommer da? svarte gutten min. Dermed gikk det som det ofte gjør: Den minste av oss sier noe som gjør at jeg må tenke gjennom hva ting egentlig betyr.

For det skjer jo ikke noe spektakulært ved starten av et nytt år. Det blir ikke sommer over natten. Men det føles viktig likevel. Blanke-ark-følelsen finner meg. Selv om jeg vet at jeg drar med meg en diger skriveblokk fylt med skitt og kanel fra tidligere år.

Jeg er spent på 2011. Jeg skal begynne i forskerjobben min igjen. Etter et friår, som viste seg å bli preget av langt mindre fri og langt mer levd liv enn planlagt, så vender jeg tilbake til mitt virke som historiker. Mye der er vel kjent, men det føles likevel som jobblivet er fullt av nye muligheter: Jeg har erkjent at historien kan skrives på mange vis.

Ellers ser jeg frem til det som kommer av gleder og sorger. Jeg lever saktere nå enn før og det har jeg tenkt å fortsette med.

2010 var året jeg begynte å blogge og dermed gjenoppdaget Stemmen og skrivegleden min. Når livet i det siste har gjort at jeg ikke har fått skrevet noe særlig, så har jeg innsett hvor mye denne bloggen har betydd for meg. Jeg savner å skrive fritt.

Så i 2011 håper jeg igjen å få muligheter til å skrive mer her, å treffe dere som har gitt så mange generøse kommentarer og dere som statistikken viser at kommer på besøk.

Jeg ønsker hver og en av dere et virkelig godt nytt år! For det er nytt, selv om det tar mer enn én kveld å lage en sommer.

(Rakettbildet lånte jeg her.)

Savn

Jeg har lært mye om savn i det siste. Tidligere var savn noe negativt for meg. Hvis jeg savnet noe, prøvde jeg straks å endre situasjonen. For å slippe å savne. Nå begynner jeg å se litt anderledes på det.

Savn har mange valører. Det kan peke fremover mot noe som kanskje skal skje. Eller bakover mot noe som er tapt for alltid. Det kan være en dyp, grunnleggende følelse eller noe som stryker forbi, en liten vind mot kinnet.

Uansett sier det noe om hva som er viktig i livet. Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger. Det er ikke lenger noe jeg prøver å unngå. Jeg lever i det – og lærer stadig mer.

Gresskarfinale på årets bybondeliv

Vår første sesong som andelsbønder er over. I dag tok jeg knekken på det siste gresskaret fra Øverland andelslandbruk og nå er det bare et glass honning i kjøleskapet igjen av årets avling. Men én ting er sikkert: Bybondelivet fortsetter til neste år. For dette har gitt mersmak.

Da vi bestemte oss for å bli økologiske andelsbønder, var jeg litt bekymret for om mine bonderomantiske idéer ville pulveriseres i en brutal virkelighet av skadedyr og oversosiale med-andelshavere.

Det viste seg snart at mine bekymringer var grunnløse. For en byjente som meg, så har andelsbondelivet gitt en perfekt blanding av møkk på fingerne og fleksibel deltakelse. Jeg har vært på Øverland nesten hver uke siden april, noen ganger med familien, noen ganger uten. Smågutta har beundret traktoren og hyppet poteter, jeg har opplevd de meditative dimensjonene ved luking, vi har høstet kjente og ukjente grønnsaker, og møtt mange hyggelig og hjelpsomme folk.

Alt i alt, har vi kost oss, vi har lært mye, og vi har blitt atskillig mer bevisst på hva vi spiser. Jeg tror til og med det har lønt seg økonomisk. Vi har vært selvberget med grønnsaker fra juni til oktober, og har kunnet høste litt helt siden april. Eneste forhåndshåp som ikke er innfridd, er at bondelivet skulle øke 4-åringens apetitt på grønnsaker. Han er fremdeles dypt skeptisk. Men nå vet han hvertfall hvor grønnsakene kommer fra, han elsker å høste og tilberede dem, så kanskje han oppdager gleden ved å spise grønt neste sesong?

Å drømme – eller handle?

Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger?

En fantastisk bok!

Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.

Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.

Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.

Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.

Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte.  Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant.

Om stress, press og skriveglede

I dag måtte jeg stoppe opp. Bokstavlig talt. Jeg halset nedover en islagt gate på jakt etter en kafé med nettilgang, og så plutselig: Stopp! Og hva stresset jeg etter? Bloggen min.

Da jeg åpnet bloggen for litt over ni måneder siden, var det for å få et fristed. En skrivestue der jeg kunne prøve meg frem i forskjellige formater, uten korrektur eller korreksjon, men samtidig i kommunikasjon med omverdenen. Slik ønsket jeg å finne igjen skrivegleden som hadde druknet i en doktoravhandling og finne den Stemmen som egentlig er min.

Det har vært, og er, en fin reise. Skrivegleden er gjenerobret, Stemmen utvikler seg stadig. Men nå kjenner jeg at fristedet er i ferd med å glippe.

Ettersom bloggen har fått flere lesere, flere kommentarer og jeg har dratt i gang synlige prosjekter som det om min farmor Lydia, så har det umerkelig bygget seg opp et press inni meg. Jeg må levere. Jeg må få skrevet noe nytt.

Samtidig er det slutt på de lange dagene uten annen jobb enn den jeg lagde selv, der jeg kunne sitte og skrive fritt i timesvis. Økonomien krevde en mer stabil inntekt, så nå er uken fylt opp med alt annet enn friskriving.

Mindre tid + mer (selvpålagt) press = stress. Og det vil jeg ikke ha noe av. Derfor denne bråstoppen midt på fortauet. Jeg vil at Mitt Snitt-bloggen skal fortsette å være et fristed.

Glede, nysgjerrighet, engasjement var ordene jeg åpnet bloggen min med. For å bevare dette, erklærer jeg herved:

Jeg kommer bare å skrive nye bloggposter når jeg har tid og overskudd (lyst har jeg hele tiden, men det hjelper ikke akkurat nå). Kanskje det blir flere ganger i uken, kanskje bare i ny og ne. Det får tiden vise.

Hilsen en litt trist, men ikke så stressa Gunhild

 

Her var jeg i helgen. Denne roen tar jeg med meg nå.

Hva med Allehelgensdag?

Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å innføre en ny tradisjon i familien vår. Jeg gikk gjennom en kirkegård på vei fra ett sted til ett annet – jeg gjør ofte det hvis jeg har muligheten –  og da oppdaget jeg en lapp der det sto at den første søndagen i november er Allehelgensdag.

Med Halloween friskt i minne, der kommers og godtesugne unger helt overdøver den opprinnelige idéen om å minnes de døde, så slo det meg at vi kanskje kunne gjøre mer ut av den tradisjonelle Allehelgensdagen? Én dag i året må det da være mulig å tenke på og snakke om døden som en naturlig del av livet?

Sengekanter

Å sitte ved en sengekant er egentlig helt spesielt. For tiden gjør jeg det nesten hver dag. Sitter ved en liten trehvit sprinkelseng, en litt større rød barneseng, en stor metallisk sykehusseng.

Jeg sitter der for å skape ro. For å få noen til å sove, for å løse opp et febermareritt, en forvirret dagdrøm. For å være nær.

Jeg holder i en liten barnehånd, kjenner den silkemyke huden, en gammel senete hånd som sjelver helt til noen tar på den.

Det er forskjellige sengekanter jeg sitter ved. Men de likner. Det samme livet fra forskjellige vinkler.

Akkurat nå er de del av min hverdag. Tidligere i livet satt jeg aldri ved sengekanter. Senere i livet får jeg kanskje bare sjansen en skjelden gang. Det er nå det gjelder.

Akkurat nå.

… men ikke lyrikeren Bertold Brecht

Bertold Brecht. Jeg har hørt sangene, jeg har sett teaterstykkene, og jeg har akkurat oppdaget at hans teatertanker også kan brukes som inspirasjon i historieskriving. Så da (tror jeg) det gjenstår bare én Brecht-arena: Lyrikken.

For å sjekke ut Brecht som lyriker, har jeg bladd i en samling med oversettelser av forfatter, poet og retorikkprofessor Georg Johannesen (100 dikt, Cappelen Damm 2009). To rebeller, Brecht og Johannesen, tenkte jeg. Det må jo bli bra.

Det er sikkert bra. Men jeg ble ikke grepet av disse diktene. Som lyriker blir Brecht for konkret for meg. For forankret i tid og rom. Her er mange dikt om krigen og hendelsene før, under, etter den. Gode tanker. Skarpt blikk. Fine setninger, som virker bra oversatt. Ikke noe galt, egentlig. Men jeg blir ikke grepet, slik jeg liker å bli når jeg leser lyrikk. Her er politiske dikt på dikt som jeg tror jeg ville likt bedre som sanger med litt sær tonsetting. Som dikt blir de ikke … poetiske nok.

Så det var det, kjennes det ut som. Brecht havner ikke i lyrikkhylla mi, med mindre det dukker opp andre dikt som ikke fantes i denne samlingen. Men ett unntak fant jeg. Et lite hverdagsfilosofisk dikt. Det involverer en tidsfrosset sjåfør, men poenget er fremdeles levende. Dette likte jeg:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Om brobygging, Brecht og Bowie

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker.

Innvandrere overalt! Om navn og identitet 2

– Hovedstaden er ikke til å kjenne igjen! Det er innvandrere overalt! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og hører den velkjente stemmen til Carl I. Hagen fra radioen i bakgrunnen. Den tidligere FrP-formannen har gitt ut bok og håper å bli Oslos nye ordfører. Jeg ser ned på et gammelt fotografi foran meg. Oldefaren min ser alvorlig tilbake. Jeg lurer på om det var liknende holdninger til innvandring og utlendinger den gangen han bestemte seg for å flytte fra Bohuslän i Sverige til den norske hovedstaden. Det er en del som tyder på det.

Det eneste jeg inntil nylig visste om faren til min farfar Sigurd var basert på en gammel hvit kaffekopp. Under den slitte gullkanten står det med gotiske bokstaver:

C. Eklundh. Julaften, 96.

Koppen sto til stas hos Sigurd og farmor Lydia før den havnet  hos foreldrene mine, og jeg var alltid livredd for å knuse den. Ikke bare var den over 100 år gammel, en imponerende alder i seg selv for en porselenskopp, men den var også det eneste arvegodset vi hadde som viste den opprinnelige utgaven av mitt eget etternavn. Eklundh. Med h.

Pulsen og havet

20 meter under overflaten er havet et lydrom. En stille boble som speiler min egen pust.

I storm er havet en vegg. En brølende blanding av vind og vann som jeg kan lene meg mot.

Men en sen, vindstille høstdag er havet en rolig rytme. En puls av bølger mot svaberg som gir reiselyst – utover og innover.

I helgen har jeg opplevd den stille pulsen.

Med varm kaffe i sekken, har jeg gått gjennom et forlatt badelandskap. Krysset gulnede blomsterenger og islagte stier, klatret over orange, grå, svarte svaberg. Til vi nådde havet.

Der satte vi oss på tykk, varm ullfilt, med ryggen mot en steinhytte og utsikt til storhavet. Og hørte pulsen fra havet.

Pulsen bragte meg til dykking i Thailand, til storhavet i Finnmark og til sandstrendene i California. Før jeg landet tilbake en oktoberdag ved havgapet i Vestfold. I god prat og stillhet med venninnen min.

Da kjente jeg hvordan jeg alltid vil bære havet med meg. Som en del av min egen puls.

Kjært barn… Om navn og identitet

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg.

Tanken på et livslagt ekteskap

I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.

Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:

Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.

Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?

Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.

Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som  ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.

Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?

Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.

—

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.