Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘glede’

Hva er økonomi? Fakta og funderingerJeg kommer snart ut med ny bok! Den heter Hva er økonomi? Fakta og funderinger, og er en bok om økonomi for barn og unge fra 12 år og oppover.

Etter at jeg fikk barn, oppdaget jeg at dagens barn tar del i økonomien i mye større grad, og fra mye yngre alder, enn da jeg var liten. Overalt møter de skreddersydde reklamer og produkter. De kan også få eget bankkort fra de er 7-8 år gamle.

Til tross for dette, lærer barn nesten ikke noe om økonomi på skolen.

Dette har jeg tenkt til å gjøre noe med! I boken får barn og unge praktiske tips om personlig økonomi (hvordan skaffe og håndtere penger). De lærer også om hvordan deres personlige økonomi henger sammen med verden rundt dem (bl.a. om skatt, forbruk, banksystemet, fattigdom m.m.)

I tillegg legger jeg stor vekt på å åpne for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om økonomiske temaer som berører barna.

For meg har det vært viktig å ha med både personlig økonomi og en grunnleggende innføring i viktige samfunnsøkonomiske sammenhenger. Kunnskap gir makt og muligheter. Den som kan noe om personlig økonomi, har større mulighet til å ta styring i sitt eget liv. Og den som vet noe om hvordan samfunnets økonomi er organisert, har større mulighet til å forandre verden.

Jeg vil at alle barn skal få lære om økonomi. Jeg har begynt med å skrive denne boka, og til høsten skal jeg reise rundt på skolebesøk med Den kulturelle skolesekken Akershus. Men målet mitt er større. Jeg vil at økonomi skal inn som eget fagfelt på læreplanen i grunnskolen. Jeg vil at ungene våre skal få lære om økonomi fra de er ganske små.

Boken gis ut på Orkana forlag. Endelig lanseringsdato er ennå ikke bestemt, men hvis du vil ha varsel når boken kommer i bokhandelen, kan du registrere deg på hvaerøkonomi.no. Da får du også tilgang på en smakebit av boken på nett.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig stolt av denne boken! Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hilsen Gunhild

Advertisements

Read Full Post »

Stillhetens arkeologi

Det verste med å være på stillhetsretreat er å komme hjem. Misforstå meg rett, jeg har den beste mann og de fineste ungene jeg kunne hatt, men det er ikke akkurat stillhet som har preget hverdagen vår. Og etter en uke i stillhet, der alt hadde handlet om meg og mitt, var det temmelig tøft å oppdaget at livet utenfor klostermurene var akkurat like hektisk som før. Det var bare jeg som hadde forandret meg.

Tang og skjell i fjæraSå etter en første nedtur, der jeg følte at alt jeg opplevde i dagene med stillhet gikk tapt, har jeg sakte men sikkert gravd frem små fragmenter av stillhet i hverdagen. Som en slags stillhetens arkeolog. Jeg vet at stillheten i meg har eksistert, men jeg aner ikke hvor den er begravd eller hvilken form den vil ha når den kommer frem i hverdagslyset.

Min arkeologiske virksomhet har mange former, og i helgen gjorde jeg et virkelig viktig funn. Jeg lot mann og barn bli igjen på hytta og gikk en tur ned i fjæra. Tidligere har jeg skrevet om å være svabergtatt, om å dra på tidsreise tilbake til min barndoms båtturer bare jeg ser et svaberg. Nå opplevde jeg å finne igjen klosterets ro og stillhet i fjæra. Først ved å se ut over den fremdeles islagte fjorden, puste, lytte til roen. Så på huk, på jakt etter skatter blant skjell og glattslipte glassbiter i stranden. Og plutselig var den der, stillheten. Midt blant måkeskrik og fjerne lyder fra omverdenen, akkompagnert av mine egne indre stemmer, gjenfant jeg faktisk den store stillheten. Og nå viser det seg, til alt hell, at jeg kan ta med meg dette arkeologiske funnet hjem.

For i kveld, midt i kaoset av motvillig lekselesing og syke småbarn, hentet jeg den frem igjen, denne følelsen av stillhet og ro fra fjæra. Først husket jeg å puste. Og så bestemte jeg meg for å lete, å undersøke om følelsen faktisk lå begravd et sted. Det gjorde den. Like i nærheten av stillheten fra klosteret i Italia. Så nå vet jeg det. Det er mulig å finne stillhet midt i stormen. Det har jeg tenkt å øve mer på.

Fjæra

Read Full Post »

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende. (mer…)

Read Full Post »

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »

Høsttakkefest!

Suppa godgjør seg

I helgen har jeg vært med på en Høsttakkefest i ordets rette forstand. Mens jeg tidligere har forbundet dette ordet med en for meg fjern amerikansk Thanks Giving, ser jeg nå at denne festen har dype røtter, bokstavlig talt. Det handler om å takke for maten vi høster, om å høste råvarene, tilberede dem og så nyte.

Og det var akkurat sånn Høsttakkefesten på Øverland Andelslandbruk var lagt opp. Omlag 140 små og store andelsbønder møtte opp for å hente grønnsaker på jordet, tilberede supper og bakte poteter med all slags tilbehør, dekke langbord og pynte med vakre selvdyrkede blomster, alt mens praten gikk blant kjente og ukjente. Og så benke seg til og nyte det hele. (mer…)

Read Full Post »

Av og til viser det seg at det bare er å spørre. Det er bare et par dager siden jeg innså at jeg nesten ikke vet noe om min egen nære historie. Jeg kjenner historien i store bilder og lange linjer, men hvordan farmoren min hadde det da hun var liten, det vet jeg ikke. Og siden jeg er en utålmodig type, ringte jeg med én gang til faren min og spurte om jeg kunne komme og spørre ham ut om livet og historien. Eh…, sa pappa. Eh, ja, bare kom.

Så jeg dro. Og nå sitter jeg hjemme ved mitt eget kjøkkenbord igjen med en skrivebok full av notater og en koffert full av gull.

Det viser seg nemlig at faren min hadde funnet og tatt vare på en støvete koffert da han ryddet etter sin mors død. Og i kofferten ligger det fotografier og brev, telegrammer og fødselsattester, husleiebøker og vaksinasjonskort. I en salig og gullkantet blanding.

Her er min farmor Lydia som ungdom med epleknickers og sigarett i hånden, her er hete kjærlighetsbrev fra min farfar Sigurd som sitter i Pompei i 1922 og lengter etter «sin lille kone» – 4 år før de faktisk giftet seg. Her er bilder av oldemor bak disken i en gammeldags landhandel, og fødselsattesten som viser at oldefar ikke het Karl, som jeg alltid har trodd, men Kåre. Og det viser seg at farfaren min ikke kom fra Sverige, men fra Sagene, så plutselig er jeg fullblods Oslojente.

Et fantastisk skattkammer! Og besøket bød på flere overraskelser. For i motsetning til hva jeg trodde, så har faren min egentlig bare har ventet på at noen skulle spørre ham om fortiden. Istedenfor å trekke seg unna, så syntes han det var fint at noen kom og gravde i denne kofferten og i hans eget minne.

Så nå gleder jeg meg til å lese og studere bilder og datoer. Og til flere samtaler med faren min og de få andre slektningene som fremdeles er i live. For jeg ser plutselig at jeg som menneske og fagperson kan smelte sammen i denne historien. Og kanskje jeg klarer å lage et lite prosjekt ut av det? Det blir hvertfall noen bloggposter!

Og jeg anbefaler alle som ennå ikke har gjort det: Snakk med de gamle du kjenner før det er for sent!

En koffert full av gull

Read Full Post »

Epleslang!

I dag lærte jeg 4-åringen å gå på epleslang. Da jeg forklarte konseptet, ble han litt bekymret og lurte på om vi kunne komme i fengsel eller i det minste ville få en bot? Han ble beroliget da jeg sa at det verste som kunne skje var at vi fikk kjeft. Og hvis vi ble knepet, skulle mamma ta skylden.

Gjenglemt epletre i skulpturparken

Strengt tatt kan vår lille kveldsutflukt knapt kalles slang. På vei hjem fra barnehagen hadde jeg lagt merke til et gjenglemt epletre i en krok på fellesområdet der vi bor. Flesteparten av eplene hadde falt på bakken, og det så ikke ut til at noen brydde seg om dem. Så da jeg og poden tok med oss 4-5 epler denne kveldsstunden, var ikke faren for represalier særlig stor.

Det var likevel litt spennende og morsomt. Sønnen min syntes det var stas å gå på slang istedenfor å legge seg. Og jeg syntes det var litt kult å lære ham noe som vi ble enige om å kalle litt rampete, og samtidig sanke mat som ellers ville gått til spille. Sånn sett bør kanskje epleslang inngå i matauk-strategien til enhver bybonde?

Syrlig tjuvgods

(mer…)

Read Full Post »

Older Posts »