Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2010

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker. (mer…)

Advertisements

Read Full Post »

– Hovedstaden er ikke til å kjenne igjen! Det er innvandrere overalt! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og hører den velkjente stemmen til Carl I. Hagen fra radioen i bakgrunnen. Den tidligere FrP-formannen har gitt ut bok og håper å bli Oslos nye ordfører. Jeg ser ned på et gammelt fotografi foran meg. Oldefaren min ser alvorlig tilbake. Jeg lurer på om det var liknende holdninger til innvandring og utlendinger den gangen han bestemte seg for å flytte fra Bohuslän i Sverige til den norske hovedstaden. Det er en del som tyder på det.

Det eneste jeg inntil nylig visste om faren til min farfar Sigurd var basert på en gammel hvit kaffekopp. Under den slitte gullkanten står det med gotiske bokstaver:

C. Eklundh. Julaften, 96.

Koppen sto til stas hos Sigurd og farmor Lydia før den havnet  hos foreldrene mine, og jeg var alltid livredd for å knuse den. Ikke bare var den over 100 år gammel, en imponerende alder i seg selv for en porselenskopp, men den var også det eneste arvegodset vi hadde som viste den opprinnelige utgaven av mitt eget etternavn. Eklundh. Med h. (mer…)

Read Full Post »

Pulsen og havet

20 meter under overflaten er havet et lydrom. En stille boble som speiler min egen pust.

I storm er havet en vegg. En brølende blanding av vind og vann som jeg kan lene meg mot.

Men en sen, vindstille høstdag er havet en rolig rytme. En puls av bølger mot svaberg som gir reiselyst – utover og innover.

I helgen har jeg opplevd den stille pulsen.

Med varm kaffe i sekken, har jeg gått gjennom et forlatt badelandskap. Krysset gulnede blomsterenger og islagte stier, klatret over orange, grå, svarte svaberg. Til vi nådde havet.

Der satte vi oss på tykk, varm ullfilt, med ryggen mot en steinhytte og utsikt til storhavet. Og hørte pulsen fra havet.

Pulsen bragte meg til dykking i Thailand, til storhavet i Finnmark og til sandstrendene i California. Før jeg landet tilbake en oktoberdag ved havgapet i Vestfold. I god prat og stillhet med venninnen min.

Da kjente jeg hvordan jeg alltid vil bære havet med meg. Som en del av min egen puls.

Read Full Post »

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg. (mer…)

Read Full Post »

I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.

Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:

Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.

Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?

Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.

Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som  ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.

Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?

Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.

Read Full Post »

Lydia mistet halve søskenflokken. Eller gjorde hun det?

Et viktig kapittel i historien om min farmor Lydia handler om utvandring. I hvert fall tre av hennes søsken gjorde som 800.000 andre nordmenn i perioden 1825-1920: De forlot gamlelandet og satte kursen mot Amerika for å slippe unna fattigdom og trange kår. Jeg sier «i hvert fall tre» av søsknene, for nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.

En av utfordringene når man begynner å grave i sin egen families historie, er å skille fortellinger fra fakta. Som jeg har vært inne på, finnes det historier i alle familier som nesten oppnår en mytisk status. Én slik historie i min familie var hvordan Lydia fikk sin Sigurd. En annen er om hvordan fattigdom og trangboddhet tvang Lydias mor Gina til å sende halvparten av barna sine til slektninger i Amerika. Til slektninger i Amerika. Det ligger mye dramatikk i den setningen.

Og så viser det seg at fortellingen ikke er fullt så enkel. Da jeg begynte å grave i dette, var noe av det første jeg fikk høre at hvertfall én av søstrene til Lydia ble sendt av gårde ikke på grunn av fattigdom, men fordi mamma Gina ikke likte kjæresten hennes. Og nå kompliseres historien ytterligere. (mer…)

Read Full Post »

Sakte kjøttsuppe

I dag har jeg laget mat veldig sakte. Slowfood i ordets bokstavlige forstand. Før tenkte jeg at slowfood handlet om avanserte matretter og sjeldne råvarer som ble tilberedt av folk som hadde for mye tid og penger til overs. Nå har jeg funnet ut at saktemat også er noe for meg.

Slow food-bevegelsen ble startet i Italia på midten av 1980-tallet av en radio-journalist som ville protestere mot at McDonalds åpnet restaurant like ved Spansketrappen i Roma. Carlo Petrini hadde sett seg lei på fastfoodens fremmasj og ville slå et slag for den langsomme matlagningen og det saktegående livet. I årenes løp har dette engasjementet vokst til en internasjonal bevegelse med over 100 000 medlemmer og 800 lokallag i 132 land.  Slow Food Norge har i dag 15 lokallag over hele landet.

Selv er jeg ikke med i denne formaliserte saktematbevegelsen. Men jeg har sansen for tankegangen bak. (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »