Skarp ost & søtt syltetøy

Jeg er så heldig at jeg har mange gode og generøse venner. Det gir meg ikke bare  givende samtaler og breie flir, nå på høsten får jeg også mer håndfast utbytte. Nylig sørget en venninne for trøst mot høstens blåbærbomtur ved å åpne hagen sin for oss og gi oss overflod av rips og bringebær. Og nå har en annen venninne gjort det samme, denne gangen med solbær som utbytte.

Solbær er en av mine barndomsgleder. Vi hadde ikke bærbusker selv, men i nabohagen sto det rekker med rips og solbær. Dit snek jeg meg stadig vekk og plukket noen klaser. Rekkefølgen var alltid den samme: Først noen vakre, men akk så sure rips, og så – som en belønning for ripsanstrengelsen – søte, mørke solbær. Slik jeg husker det, var jeg alltid alene. Sittende på gresset i ly av en busk, helt stille.

Dette kom jeg på i hagen til venninnen min, midt inne i en bærbusk der jeg prøvde å unngå lumske brennesler. Jeg smakte på et bær, og da det traff tungen, reiste jeg tiår tilbake i tid til min barndoms ensomme tjuvtokter. En tidsreise drevet av smak, slik jeg tidligere har gjort med tørrfisk.

Read Full Post »

Tannlegehumor…

OK, jeg lover at jeg ikke skal bruke mye plass på å beskrive mine tannlegebesøk i året som kommer, selv om det kommer til å bli en del av dem etter sykkelulykken i sommer. Men i dag var jeg på min første konsultasjon på Tannlegehøyskolen, der gjenoppbyggingen av tennene mine skal foregå, og da skjedde det faktisk noe som er verdt å nevne. Det var øyeblikket da både jeg og tannlegen brast ut i gapskratt.

Jeg tilbragte store deler av dagen i tannlegestolen. Det var mengder av undersøkelser som skulle gjøres og spesialister av alle slag ble kalt inn for å utrede strategier og fremdrift. Og så satte de i gang – i det som for meg var litt overraskende omgivelser.

Se for deg et kontorlandskap, der flittige medarbeidere sitter bak hver sin lave skillevegg og prøver å gjøre jobben sin. Og så bytter du ut kontorstolen med en tannlegestol, plasserer kunden i stolen og lar medarbeieren gyve løs med sprøyter og borr. I et åpent landskap. Der folk kommer og går, slår av en vits og spør om noen skal ha lunch. Sånn gjør de det på Tannlegehøyskolen.

Så lå jeg der da, mens tannlegen borret og strevde for å få til det han hadde tenkt. Det var ikke lett, så han kalte inn den ene kollegaen etter den andre til konsultasjon. Selv prøvde jeg å holde hodet kaldt og puste dypt og rolig under den plastbelagte operasjonsduken.

Underveis tok de røntgenbilder for å sjekke fremdriften, og det var etter en slik sjekk, at tannlegen kom tilbake til meg og utbrøt: – Vi klarte det! Dette var moro! Hvorpå jeg smelte tilbake (med munnen full av bomull og sugeinstrumenter): – Moro? Kaller du dette moro?! Din.. din.. Tannlege!

Så lo vi. Lenge. Og etter at han hadde gått ut igjen et ærend, så lo jeg litt til før jeg tenkte: Det meste kommer an på vinkelen man ser det fra. «Moro» var vel det siste ordet som hadde falt meg inn i den situasjonen, men for min flinke og dedikerte tannlege var det akkurat det det var, moro å få til noe vanskelig.

Og det er det jeg sitter igjen med noen timer senere. Bedøvelsen har gått ut og det merkes. Men når jeg tenker tilbake på dagen er det denne latteren jeg husker best. Den umiddelbare latteren der vi et øyeblikk ikke var tannlege og pasient, men bare hadde det, ja nettopp, litt moro. Den tar jeg med meg videre.

Read Full Post »

Ferske foreldre vil vite mer

Denne artikkelen står på trykk i Barnehagefolk nr. 2/2010. Barnehagefolk er et fagblad for barnehagepersonale som kommer ut 4 ganger i året. Dette nummeret kom ut før høstens oppstart i barnehagene og handler om «å være ny». Fagfolk og skribenter belyser dette temaet fra ulike vinkler, og jeg fikk i oppdrag å gi stemme til de ferske foreldrene, de som for første gang skal overlate barnet sitt til andre. Formålet var å bidra med innspill som kunne hjelpe barnehagepersonalet til å gjøre en bedre jobb.

Den dagen vi foreldre leverer barnet i barnehagen for første gang, går vi inn i en ukjent verden. Til nå har vi hatt fullt innsyn i hva barnet gjør og hvordan det har det. Nå begynner starten på det som skal bli barnets uavhengige liv, der foreldrene ikke lenger sitter med kontrollen. Dessuten blir vi del av en verden med ukjente regler og rutiner, mennesker som kommer og går, og synspunkter vi ikke alltid er enige i. Den overgangen krever sitt, ikke bare av foreldre og barn, men også av dem som jobber i barnehagen.

Vi mener ikke å mase

Det første som må sies til barnehageansatte som møter ferske foreldre er: Bær over med oss! Vi har ikke gjort dette før, så vi vet ikke hvor fort ungene våre tilpasser seg nye rammer. Vi vet ikke at de snart sover på et annet tidspunkt enn de pleier i et rom fullt av andre barn, at de ikke trenger å få brødskiven delt i småbiter, at de faktisk snart kan spise selv med bestikk, og at de lærer seg å omgåes andre barn bare ved å være sammen med dem.

Derfor er vi maser vi. Og forteller det som for dere er selvfølgeligheter. Så vær litt tålmodige, berolig oss og forklar oss. Prøv å gi oss følelsen av at vi og barna våre er helt spesielle, selv om vi sikkert ikke er det. Da roer vi oss fortere.

Read Full Post »

Bjørn Skogmo: Fall fra liten høyde

Da jeg kom over boka Fall fra liten høyde. Prosa av Bjørn Skogmo (2005) på min favorittnettbokhandel, Audiatur, var det to grunner til at jeg kjøpte den. Den ene var at jeg  følger Skogmo på Twitter, der han operer under nicket @bvskog. Jeg liker @bvskog, som serverer en jevn strøm av tanker, anbefalinger og fullstendig utforutsibare musikktips. Så jeg var nysgjerrig på hva hr. Skogmo har begått ut over Twitters 140tegnformat. Den andre grunnen til at jeg kjøpte boka var at jeg likte tittelen. Fall fra liten høyde. Det høres ut som en godt komprimert tolkning av et liv.

Og så viser det seg at overgangen til papirformatet ikke er så stor. Fall fra liten høyde er en liten bok, knapt 50 sider, med 33 komprimerte tekster som på ulikt vis gløtter inn i livet. Men hvem sitt liv er det? Dette kjennes ut som selvbiografiske tekster, men ikke vet jeg om det er Skogmo selv som er den av og til synlig jeg-personen, en tilsynelatende ensom og strevende forfatter. Slik sett likner grepet på tilnærmingen til den mer opphaussede Knausgård. Men der ordstrømmen fra Knausgård er nærmest ustoppelig, vet altså Skogmo å fatte seg i korthet.

Hva handler så tekstene om? Her er minner og episoder, skihoppere og fotballspillere, en kvinne som går eller fragåes, litterære referanser og referater, og her er (antakelig) fiktive dialoger og opplevelser med (beviselig) levende forfattere som Levi Henriksen og Per Petterson. Tekstene henger sammen og henger ikke sammen. Forvirrende. Men etter at jeg hadde lest boka én gang til: Ganske så fint.

Undertittelen på Fall fra liten høyde informerer om at dette er prosa. Men for meg ligger mange av disse tekstene nærmere poesien. Det er en klang i språket som minner om poesi. Og jeg sitter igjen med den samme forvirringen og ønske om å lese om igjen som jeg ofte gjør når jeg leser lyrikk. Mye mulig dobbelthet her, som for eksempel:

NEI, DET FÅR DU ALDRI VITE
Hun som ikke brant inne, men mistet alt hun eide og hadde, gikk neste dag til branntomta og kastet nøkkelen i askehaugen, og det var det.

Konklusjon: En temmelig rar liten bok. Og jeg likte den.

Read Full Post »

Epleslang!

I dag lærte jeg 4-åringen å gå på epleslang. Da jeg forklarte konseptet, ble han litt bekymret og lurte på om vi kunne komme i fengsel eller i det minste ville få en bot? Han ble beroliget da jeg sa at det verste som kunne skje var at vi fikk kjeft. Og hvis vi ble knepet, skulle mamma ta skylden.

Gjenglemt epletre i skulpturparken

Strengt tatt kan vår lille kveldsutflukt knapt kalles slang. På vei hjem fra barnehagen hadde jeg lagt merke til et gjenglemt epletre i en krok på fellesområdet der vi bor. Flesteparten av eplene hadde falt på bakken, og det så ikke ut til at noen brydde seg om dem. Så da jeg og poden tok med oss 4-5 epler denne kveldsstunden, var ikke faren for represalier særlig stor.

Det var likevel litt spennende og morsomt. Sønnen min syntes det var stas å gå på slang istedenfor å legge seg. Og jeg syntes det var litt kult å lære ham noe som vi ble enige om å kalle litt rampete, og samtidig sanke mat som ellers ville gått til spille. Sånn sett bør kanskje epleslang inngå i matauk-strategien til enhver bybonde?

Syrlig tjuvgods

Read Full Post »

Grønnsaksestetikk

Ah! Høsten er en fin tid for bonden. Det vil si, ekte bønder synes kanskje det kan bli litt vel travelt å få avlingene i hus mellom regnbygene. Men bybonden – som nøyer seg med en bit i et andelslandbruk der ansvaret deles med et par hundre andre – har det godt om høsten. Nå er det bare å ta for seg.

Barske bondebønner

Noe av det spennende ved å være andelsbonde på et bruk der andre har planlagt avlingene, er at man ofte står overfor helt ukjente produkter. I vår lærte jeg hvordan jordskokk ser ut før og etter den kommer opp av jorda. Nå har turen kommet til bønnene.

Jeg vet ikke så mye om bønner, annet enn at de hermetiske utgavene ikke alltid er så gode. Men nå ga høstemeldingen fra Øverland beskjed om at jeg kunne plukke både gule voksbønner og bondebønner.

Vare voksbønner

Og da jeg sto foran bønneradene, slo det meg at mat ikke bare handler om smak. Det er også noe visuelt og estetisk ved det.

Bondebønnene sto som en grønn mur og sprikte med svære, potente bønnebelger. Voksbønnene, derimot, var lave og myke, og blandet slanke belger med vakre blomster. Yin og Yang. Maskulin og feminin. Jeg ble litt filosofisk der jeg sto (og det er jo ikke første gang det har skjedd på Øverland).

Så ristet jeg tankene av meg, høstet jeg mine bønner, og gikk videre til gulrotåkeren. For et par måneder siden, var det umulig å se forskjell på ugress og de bittesmå fnuggene av noen gulrotspirer. Nå hadde nitidig luking og gode økologiske vekstvilkår sørget for rader med struttende gulrotgress.

Underjordisk romantikk

Og da jeg trakk opp de orange, jordete røttene, fikk jeg enda en estetisk opplevelse som bidro til (småromantiske) tanker: To gulrøtter hadde tvinnet seg rundt hverandre til de formet et hjerte. Tilfeldig? Antakelig. Men også en liten treat til bonderomantikeren i meg (som er temmelig i farta for tiden).

Jeg fikk med meg noen velduftene tomater og en liten agurk også, før jeg dro hjemover og begynte å bla i kokebøker. Det store spørsmålet var selvfølgelig: Hva skulle jeg gjøre med bønnene?

Read Full Post »

Nr. 100: Ord og mønstre

Dette er min bloggpost nr. 100. Rart. Da jeg åpnet skrivestue her på bloggen for noen måneder siden, gikk jeg inn i et ukjent landskap. Jeg visste ingenting om bloggverdenen og jeg hadde aldri skrevet noe annet enn fagstoff offentlig. På kammerset skrev jeg i mange år dagbok, og da det stoppet opp, kom det plutselig noen dikt. Men ikke noe som andre hadde sett.

Så det var med nervene uttapå jeg la ut de første postene. Jeg ville helst at ingen skulle lese dem. Men det ga seg overraskende fort. Ganske snart begynte jeg i stedet å lure på hvordan jeg skulle få flere lesere. Og så begynte leserne og deretter kommentarene å komme. Det har vært en flott opplevelse å bli kjent med mennesker som legger igjen spor her med tanker og tilbakemeldinger om det jeg skriver. Det ante jeg ikke da jeg begynte. Og det gir mye glede og inspirasjon.

Men den aller viktigste opplevelsen har vært selve skrivingen. Jeg har funnet igjen og forsterket Stemmen min, den som helt hadde druknet i et akademisk engelsk fjernt fra mitt hjerte. Og skrivegleden! Følelsen av ord som kommer i flyt. Tanker som klarner når bokstaver og ord settes sammen. Ironisk nok kan denne skrivegleden ikke beskrives med ord.

Så jeg avslutter jubileumspost nr. 100 med noen bilder fra årets sommer. Noen uperfekte mønstre i siv, sjø og svaberg som minner meg om det jeg har inni meg. Jeg gleder meg til ferden videre.

Read Full Post »

På bomtur og bærtur

«Marka bugner av blåbær og sopp!» Overskriftene i avisene og utsagn fra venner stemmer for en gangs skyld overens. Alle er enige om at skogen er full av delikatesser, det er bare å ta for seg! Så jeg og Kjæresten snørte vår sekk og dro til skogs med forventninger om blått-i-blått-så-langt-vi-kunne-se og kantareller bak hver trestamme.

 

Ikke akkurat kantarell...

Vel. Det ble mildt sagt en bomtur. Det nærmeste vi kom noe spiselig var en morken fluesopp. Og blåbærrisene sto ribbet tilbake etter nærkontakt med systematiske bærplukkere.

Vi reagerte litt forskjellig, Kjæresten og jeg. Han snuste inn den friske luften og plukket nitidig en liten kopp bær, som han sa: Akkurat nok til én brødskive! Selv ble jeg sur. Ganske temmelig sur, faktisk. Jeg er ikke alltid så rask til å justere forventninger til virkeligheten. Så jeg la mest merke til søppel og mygg og motorduren fra biler i det fjerne. Furten.

Men så benyttet vi byfolkets privilegium nr. 1: Vi gikk ut av skogen, inn i byen og endte opp på kafé. Da ble jeg blid igjen.

Enda blidere ble jeg da venninnen min ringte og sa: Kom og plukk bær i hagen min! Hun er en ekspert på safting, sylting og baking, og pleier å utnytte sine avlinger godt, men i år hadde hun hendene fulle med andre gjøremål. Dermed overlot hun hagen sin til meg.

Read Full Post »

Tenner gjør mer enn å tygge

Hun sitter på en trapp i Oslo sentrum en sen søndagskveld. Ansiktet er forslått. Når hun ser opp, er leppa er blodig og flere tenner mangler. Det går mange forbi, men ingen ser på henne. Hun er så synlig at hun blir usynlig. Det gjør så vondt å se på henne at det er bedre å la være.

Jeg har gått forbi denne jenta og andre som likner henne mange ganger. Forskjellen denne søndagskvelden var at rollene var snudd: Jenta var meg. Jeg hadde vært i en sykkelulykke og satt utenfor Tannlegevakten ved Galleri Oslo og ventet på at Kjæresten skulle komme og hente meg. Det var en bisarr opplevelse. Jeg fikk kjenne litt på hvordan de har det, de som faller utenfor.

1 time senere: Vi ankom sykehuset for nye undersøkelser og ble møtt av en lege som nesten ikke hadde tenner. Jeg tuller ikke. Han hadde kanskje 4-5 gulbrune tenner her og der i munnen, ellers var han tannløs. Min reaksjon var ironisk. Jeg sto der – uten særlig mange tenner selv – og tenkte: Denne legen stoler jeg ikke på. Han har ikke tenner. Kan han tingene sine?

Read Full Post »

A Dirty Job – og noen må faktisk gjøre den

Jeg har tenkt endel på dette med arbeid. For min egen del, har jeg tenkt mye på hva jeg vil jobbe med, hvordan jeg vil jobbe, hvor mye, med hvem osv. På et mer overordnet plan har jeg tenkt på hva slags jobber vi som samfunn egentlig setter pris på. Og her er det noe som skurrer.

Read Full Post »

Innhøsting har startet!

Etter sykkelulykken min i sommer, går det mye i supper her hjemme. Så vi er heldige som har tilgang på fine, økologiske grønnsaker gjennom Øverland andelslandbruk. Og nå har innhøstingen startet for alvor.

En viktig grunn til å bli andelsbønder var at vi ville ha med barna. Vi har to skikkelige bygutter, som ser med en viss skepsis på både jord og grønnsaker, så jeg ville gjerne ha litt møkk på dem og lære dem ett og annet om matauk. Og nå har Øverland gård blitt en utfluktsfavoritt. Der finner gutta både traktorer og høner, og nå har tiden altså kommet for å høste grønnsaker. Det viser seg å være skikkelig gøy!

Gutta høster poteter

Vi dro til Øverland på dagstur med matpakker, termos og høstemelding som fortalte oss hva vi kunne hente. Første stopp var potetåkeren. Kloke planleggere bak Øverland-avlingen har sørget for å sette noen rader med poteten Aksel, som er ferdig allerede nå. Eldstemann kastet seg over greipet med stor entusiasme og med litt hjelp fra pappa, trillet potetene fram. Gutten gjorde store øyne.

Så kom turen til squashen. Da ble øynene enda større, for dette var noe ganske annet en de små fille-squashene vi finner i butikken. Her var både gule og grønne squash i alle fasonger og størrelser. Den største vi høstet veide nesten 4 kg, og det var med nød og neppe gutten klarte å løfte den.

Det ble en lærerik dag for oss alle. Vi kom i prat med en av ildsjelene bak andelslandbruket, som forklarte oss at de store feltene med squash var plantet med sikte på overflod. Slik ble det rom for å ekseprimentere med ulike oppskrifter og anvendelsesområder. Spennende. Hun viste oss også det spiselige ugresset meldestokk, som kan brukes på samme måte som spinat, og hun tok guttene med på smaksprøvetur i urtesirkelen. Igjen ble mine fordommer om mulig anstrengt sosialt samvær blant andelshaverne gjort til skamme.

Dagens fangst

Read Full Post »

Knuste tenner. For en flaks!

Følelsen av tenner som knuser mot asfalten. Smaken av blod. Lyden av barneskrik. Gjennomtrengende. Nært og langt borte. Skrik. Blod. Tannrester.

Jeg hadde gledet meg til å skrive denne første bloggposten over sommerferien. Helt siden vi reiste fra hverdagen har jeg formet fine setninger i hodet om det gode livet på hytta. Jeg skulle skrive om putrende båtturer på glitrende sjø, nakne unger i vannkanten, sjørøverturer med hengekøya, nyplukkede markjordbær før frokost, reker, hvitvin og utsikt over fjorden på sene kvelder med Kjæresten. For sånn var denne sommeren. Helt til tennene traff asfalten.

Read Full Post »