Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2010

Har du tenkt på muligheten for at nyfødte barn kan se, høre, føle og reflektere bevisst over alt som skjer i og omkring dem? De første ordene fra far og mor. Hva legen mumler til sykepleieren. Den klaustrofobiske opplevelsen av kroppen som ikke lystrer. Følelsen av hud eller gummihansker mot kinnet.

Mikkel Bugge har tenkt på dette. I den første novellen i hans samling fra 2007, Yttersider, låner Bugge stemmen til et nyfødt, dødssykt barn. Det er rystende lesning. Ikke bare fordi han formidler en ganske grusom, varm og kald historie, men også fordi han åpner for nye perspektiver på verden. Mitt syn på spebarn ble aldri det samme etter at jeg leste denne novellen for første gang for et par år siden.

Bugge bruker et rått og direkte språk: «Da legene skar meg ut av kroppen til mora mi, var jeg så liten at de måtte passe på for å ikke kvele meg med de svære hendene sine.» Jeg blir sittende igjen med klump i magen og prikking i hodet etter denne og flere av de andre novellene i samlingen. Men de har også varme og en viss humor. Novellene ser på verden og livet fra svært forskjellige vinkler. Vi møter pensjonistparet som emigrerer til Øst-Europa, det unge paret som drar fra storbyen til havet, læreren som drømmer om å bygge luftballong i silkepapir, og vi kjenner på forfallet ved livets slutt gjennom de overraskende erkjennelsene til en forvirret gammel dame. Ikke alle novellene slår like hard, og jeg liker Bugge best når han skriver i jeg-form, fra innsiden og ut. På en annen side er det nettopp de skiftende perspektivene og ståstedene fra historie til historie som gjør Yttersider til en helt spesiell bok.

Dette er ikke en novellesamling jeg slukte i én jafs. Inntrykkene fra noen av historiene er så sterke at jeg trengte tid mellom hver av dem. Dette er heller ikke en novellesamling jeg ble glad av. Men den slipper ikke taket. Kvalmen og uroen sitter i kroppen lenge etterpå.

Read Full Post »

– Se, mamma! Der flyr det en konstabel! Når jeg følger 3-åringens pekefinger med blikket, finner jeg ikke en politimann med vinger oppunder kjøkkentaket. I stedet er fingeren rettet mot et langbent kryp: et stankelben. I sin utrettelige jakt på nye ord, gikk gutten i surr denne morgenen og brakte munterhet rundt kjøkkenbordet. Men vi tørket raskt av oss fliret da spørsmålene om stankelbenets liv og levned begynte å hagle. Å ha en talefør 3-åring i huset byr på mang en utfordring. Blant de mer overraskende for en godt voksen foreldrefersking er erkjennelsen av hvor utrolig lite jeg faktisk kan om verden. Til tross for årelange studier ved universitetet og en opplevelse av å forstå stadig mer av menneskene og samfunnet rundt meg, skal det ikke mange oppfølgingsspørsmål til før jeg står fast.

Noen av spørsmålene avslører at grunnskolepensumet i naturfag forlengst er glemt: Hvorfor er månen oppe når det er dagen? Hva er en stjerne? Hvor kommer vinden fra? Andre spørsmål viser grove svikt i allmenndannelsen, som hvorfor har vi pinseferie? Atter andre er av mer filosofisk art: Hvem er gud? Hvorfor må vi stå i kø?

Denne gangen er det stankelbeinet som skal analyseres: Er det en edderkopp eller et insekt? Hva spiser det? Hvor sover det? Hvor gammelt blir det? Jeg har to muligheter. Enten å svare at jeg ikke vet eller å finne det ut. Det viser seg at den første løsningen er lite tilfredsstillende for 3-åringen, og til min store overraskelse også for meg. Jeg begynner faktisk å lure, jeg også. På hvordan verden er skrudd sammen og hvordan alle selvfølgeligheter rundt meg fungerer. Jeg kjenner nysgjerrigheten kile. Og ydmykheten vokse. Så utrolig lite jeg vet! Det visste jeg ikke.

Så jeg benytter anledningen til å lære. Om tigre og månefaser, om Pluto som ikke er en planet lenger, om fjærlagene som beskytter ender i isvann. For en befrielse å låne 3-åringens briller!

Read Full Post »

Gressenkelivet er herlig! Fri til å gjøre alt man vil, venninnekvelder, sofa-sliting og såpeserier i stua, sove når man vil, våkne når man vil, spise hva man vil, rote uten hemninger. Det vil si, som å være single, bare med vissheten om at dette kun varer en kort stund (og dermed må settes pris på). Og når tiden er inne kommer Kjæresten inn døra uten at man trenger å løfte en finger. Perfekt!

Sånn var det før. Altså før jeg fikk barn. Nå er ikke gressenkelivet så gøy. Nå betyr det at det ikke er to til å stå opp om natten og finne smokker og trøste barn, til å stå opp om morgenen og underholde barn eller få dem i barnehagen, ikke to til å skifte bleier, kle på, rydde ut av oppvaskmaskinen, lage frokost, lage matpakker, rydde inn i oppvaskmaskinen, pusse tenner, sette på klesvask, trøste, stoppe krangler, kle på mer, frakte, levere, planlegge middag, handle, hente, kle av, lage middag, trøste og bære, rydde, stoppe krangler, mate, sette inn i oppvaskmaskinen, trøste og bære, leke, …seee baaarne-tv…, mate, rydde inn i oppvaskmaskinen, kle av, skifte bleie, kle på, pusse tenner, kose, legge, tømme tørkestativet, tømme vaskemaskinen, henge opp tøy, rydde leker…

Etter Dag 1 av to uker som gressenke kan jeg allerede konstatere:

1) Aleneforeldre fortjener heder, ære og lange ferier med barnepass.

2) Kjæresten min er veldig flink til å rydde.

Read Full Post »

Alice Munro: Runaway

Egentlig liker jeg ikke noveller. Jeg liker romaner. Godt skrevne, ikke for ordrike romaner som gir meg noe å tenke på. Men en skjelden gang dukker det opp en novellesamling som sitter. Og nå som jeg har oppdaget Alice Munro kan det bli fler av dem. Denne kanadiske forfatteren skriver nydelig! I samlingen Runaway (2004) møter vi Carla, Mrs. Jaimeson, Clark, Juliet, Eric, Christa, Ailo og andre mennesker som lever livene sine mer eller mindre fulle av dramatikk og hverdag. Akkurat som deg. Men ikke helt sånn som de eller du hadde tenkt.

Vanligvis blir jeg litt frustrert over noveller også når de er godt skrevet, for da vil jeg vite mer! Og i Runaway får jeg det som jeg vil. Flere av karakterene går nemlig igjen i de ulike historiene. Novellene blir vinduer inn i ulike faser og hendelser i menneskenes liv. Juliet møter vi for eksempel i tre forskjellige noveller, som ung studine og lærerinne på togreise, som datter og mor noen år senere og som eldre kvinne. Fascinerende. Jeg leser-nyter-tenker-føler-leser og ser litt anderledes på livet etterpå. Livet som summen av blindveier, ikke fullførte setninger, folk som kommer og går.

Read Full Post »

Fly

fin følelse av frykt
flyr vi
faller vi

Read Full Post »

Familiemaskin

jeg er drivreima
i en familiemaskin
tannhjulet
tennpluggen
gassen
bremsen

jeg
fusker
freser
brummer
brøler

slædder gjennom huset
fra post til post
i et evigvarende rebusløp
med selvtegnet kart
og kompasset rettet mot leggetid

kan noen skru av tenningen?

Read Full Post »

hvis jeg kunne male
ville jeg festet
de himmelblå øynene
til lerretet
det blodrøde skrubbsåret
den gressgrønne genseren
de korngule krøllene
som har reist hit i tid fra vi var barn

hvis jeg kunne male
ville jeg fanget
lyden av havet
varmen i sanden
sødmen i jordbærene
kraften i armene dine
som forteller meg det jeg trenger å vite

hvis jeg kunne male
ville alle høre hvordan jeg koser meg

Read Full Post »

Older Posts »