Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘tidsreiser’

Stillhetens arkeologi

Det verste med å være på stillhetsretreat er å komme hjem. Misforstå meg rett, jeg har den beste mann og de fineste ungene jeg kunne hatt, men det er ikke akkurat stillhet som har preget hverdagen vår. Og etter en uke i stillhet, der alt hadde handlet om meg og mitt, var det temmelig tøft å oppdaget at livet utenfor klostermurene var akkurat like hektisk som før. Det var bare jeg som hadde forandret meg.

Tang og skjell i fjæraSå etter en første nedtur, der jeg følte at alt jeg opplevde i dagene med stillhet gikk tapt, har jeg sakte men sikkert gravd frem små fragmenter av stillhet i hverdagen. Som en slags stillhetens arkeolog. Jeg vet at stillheten i meg har eksistert, men jeg aner ikke hvor den er begravd eller hvilken form den vil ha når den kommer frem i hverdagslyset.

Min arkeologiske virksomhet har mange former, og i helgen gjorde jeg et virkelig viktig funn. Jeg lot mann og barn bli igjen på hytta og gikk en tur ned i fjæra. Tidligere har jeg skrevet om å være svabergtatt, om å dra på tidsreise tilbake til min barndoms båtturer bare jeg ser et svaberg. Nå opplevde jeg å finne igjen klosterets ro og stillhet i fjæra. Først ved å se ut over den fremdeles islagte fjorden, puste, lytte til roen. Så på huk, på jakt etter skatter blant skjell og glattslipte glassbiter i stranden. Og plutselig var den der, stillheten. Midt blant måkeskrik og fjerne lyder fra omverdenen, akkompagnert av mine egne indre stemmer, gjenfant jeg faktisk den store stillheten. Og nå viser det seg, til alt hell, at jeg kan ta med meg dette arkeologiske funnet hjem.

For i kveld, midt i kaoset av motvillig lekselesing og syke småbarn, hentet jeg den frem igjen, denne følelsen av stillhet og ro fra fjæra. Først husket jeg å puste. Og så bestemte jeg meg for å lete, å undersøke om følelsen faktisk lå begravd et sted. Det gjorde den. Like i nærheten av stillheten fra klosteret i Italia. Så nå vet jeg det. Det er mulig å finne stillhet midt i stormen. Det har jeg tenkt å øve mer på.

Fjæra

Advertisements

Read Full Post »

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

Og det lurer jeg på fremdeles.

Read Full Post »

Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.

Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.

Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.

Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.

Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte.  Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant. (mer…)

Read Full Post »

Søndagsdikt

Før sommeren hadde Bai på Boklesebloggen min en fin tradisjon som jeg håper hun tar opp igjen: Lyrikkoppgaver og -refleksjoner hver søndag. I påvente av nye utfordringer fra Bai vil jeg gjerne dele et dikt som rører ved meg både som menneske og som historiker med interesse for fortiden.

Diktet er skrevet av lyrikeren Knut Ødegård, nedtegnet på det arkologiske funnstedet Skara Brae på Orkenøyene. Ødegård fanger hvordan historien dør og lever. Nydelig.

DEI

Deira lamper blåsne ut.
Deira pust stilna.
Ingen spor finst att etter dei.

Alle stormar stilna no, ingen
stingande sol, ingen
rop.
Hengemyrar, hamrar, sand.

Deira rop er ikkje våre rop.
Deira samtalar ikkje våre.

Det raude i håret fekk du av dei.
Ingen spor, berre ein gyllen kam
blåsen fram or sanden.

(fra samlingen Kinomaskinist (1991)

Read Full Post »

Jeg er så heldig at jeg har mange gode og generøse venner. Det gir meg ikke bare  givende samtaler og breie flir, nå på høsten får jeg også mer håndfast utbytte. Nylig sørget en venninne for trøst mot høstens blåbærbomtur ved å åpne hagen sin for oss og gi oss overflod av rips og bringebær. Og nå har en annen venninne gjort det samme, denne gangen med solbær som utbytte.

Solbær er en av mine barndomsgleder. Vi hadde ikke bærbusker selv, men i nabohagen sto det rekker med rips og solbær. Dit snek jeg meg stadig vekk og plukket noen klaser. Rekkefølgen var alltid den samme: Først noen vakre, men akk så sure rips, og så – som en belønning for ripsanstrengelsen – søte, mørke solbær. Slik jeg husker det, var jeg alltid alene. Sittende på gresset i ly av en busk, helt stille.

Dette kom jeg på i hagen til venninnen min, midt inne i en bærbusk der jeg prøvde å unngå lumske brennesler. Jeg smakte på et bær, og da det traff tungen, reiste jeg tiår tilbake i tid til min barndoms ensomme tjuvtokter. En tidsreise drevet av smak, slik jeg tidligere har gjort med tørrfisk. (mer…)

Read Full Post »

Jeg står ved bardisken for å hente en halvliter med meg ut i solveggen. Jeg er i Tromsø på et jobboppdrag og har tenkt å legge meg tidlig for å ta igjen litt tapt småbarnsmorsøvn, men først skal jeg unne meg en øl og vende nesen mot den nordnorske kveldssommersola. I en skål på bardisken ligger det noen poser tørrfisk-snacks. Søringen i meg smiler. Jeg tar med meg en pose ut, finner en fin benk, tar den første, gode slurken av ølen… Så åpner jeg tørrfisk-posen og smaker. Og bæng! Jeg er i Honningsvåg 1990.

Jeg er ung lærervikar, ute på mitt livs til da mest eksotiske opplevelse. Jeg har for første gang reist nordover i mitt eget land, landet på en ørliten flystripe, kvalm og livredd etter en turbulent Twin Otter-tur i vinterkuling, funnet et landskap uten trær og en hybel så trist at jeg måtte sove øyeblikkelig for å fortrenge det hele. Og jeg har våknet morgenen etter og oppdaget at mørketiden er mindre mørk enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har begynt i lærerjobben, blitt kjent med kvisete ungdommer som lengter etter storby og privatliv, jeg har blitt med i blandakoret og musikkforeninga og innsett at det er mulig å skape kulturen selv, jeg har stått frossen og forført under nordlyset, og truffet folk som skal bli mine aller nærmeste i årene som kommer. Og jeg har fått smaken på tørrfesk.

Og nå, to tiår og et halvt liv senere, får denne smaken frem detaljer jeg lenge har glemt. Trøkket fra blåserrekka til Gutta fra Calcutta glir over i den sure lyden av min egen trompet en snøtung 17. mai, jeg husker den utrolige mengden øl vi drakk og hvor gøy vi hadde det. Så unge vi var, og – ikke minst – så mye som har skjedd siden den gang. Alt kommer tilbake med den tørre, trevlede fiskebiten på tunga. Smaken beveger meg gjennom tiden. På den solvarme benken i Tromsø blir tørrfisk smaken av tid.

Så nå lurer jeg, hvilke andre smaker gir tidsreiser? Har du en smak som fremkaller spesielle minner? Det hadde vært fint å høre om.

Read Full Post »

I det øyeblikket jeg setter foten på svaberget, skjønner jeg at jeg måtte ta av meg skoene. Malplasserte joggesko erstattes med solvarm stein mot fotsålene. Og en hel barndom bretter seg ut. Den alltid barbeinte, solbrente jenta. Alene på tokt over svabergene så snart båten var fortøyd.

Utover, utover, med horisonten som mål. Men ikke etter voksen logikk. Med fotsålene mot svaberget er det umulig å velge den korteste veien eller å følge en merket sti. Føttene tar av fra den oppgåtte ruten, jeg klyver med stadig sikrere skritt oppover bergene, følger en bortglemt intuisjon, mister øye for hav og utsikt. Ser etter nye typer tegn for å finne veien. Hvor mykt eller skarpt er berget under føttene? Hvilken sprekk gir tærene feste? Kommer jeg opp igjen hvis jeg aker meg ned i dette juvet? Og det viktigste av alt: Hvilken rute unngår jeg å trå på gress? Hvor kan jeg gå uavbrutt fra stein til stein til stein?

Forsiktig over skapre skar, så i balansesprang fra rullestein til rullestein. Stopper jeg opp nå, faller jeg! Farten gir stabilitet. Og fraspark så jeg når opp til feste med fingertuppene i neste vegg. Jeg strekker beinet høyere enn jeg har gjort på tiår. Drar meg opp etter armene som om jeg var veltrent. Jeg kjenner sola og svetten i ryggen. Og vinden i ansiktet. Over en knaus – og der er det gamle fyret!

Det var fyrvokter jeg skulle bli. Før jeg fikk vite at automatisering har fjernet den yrkesgruppen fra statistikken. Jeg skulle leve tett på havet og hente egg fra egne høner til vaffelrøren når det kom folk på besøk. Jeg skulle ligge flatt mot svaberget og høre på havet. Og når vindusglassene var pusset og fyrlykta tent, skulle jeg sitte i en lun krok og lese bok. Det var det jeg skulle. Det husker jeg nå.

Men jeg glemmer tid og avtaler. Driver videre mot havgapet – og bakover i tid. Og så ser jeg den plutselig: Horisonten.

Som vanlig ikke så nærme som jeg hadde trodd. Nesten alltid bak en ny fjellknaus, atskilt fra meg med nok et dypt og bregnemørkt juv.

Da jeg var jentunge lot jeg meg ikke stoppe av denslags. Men nå er det nok til at jeg blir spolt frem til nåtiden. Jøss, hvor lenge har jeg holdt på? Hva er klokken? Jeg skulle jo hente venninna mi på togstasjonen! Mobilen ligger igjen hos de andre, de må begynne å lure på hvor jeg blir av. Jeg må snu!

Det var en fin reise. I både rom og tid. I dag verker det i muskler jeg ikke ante jeg hadde, så det er tydelig at kroppen er blitt noen tiår eldre. Og jeg har bare ett ønske: At svaberg mot fotsålene vil fortsette å gjøre dette med meg. Hver eneste gang.

Read Full Post »

Older Posts »