Det er noe med lyset og mørket her nord. Det er så lyst, så mørkt, så klart. Og vinden. Det kalde draget, gufset, trykket, noen ganger brølet i ansiktet. Det som får meg til å angre på at jeg la igjen lua på hotellrommet, men det trekker meg utendørs og tilbake i tid.
For jeg er gjest i Nord-Norge. Jeg har bodd her litt, dratt herfra igjen, lagt det bak meg, men jeg kommer alltid hjem når jeg reiser hit. Når jeg hører og lukter saltvannet, lener meg mot vinden, ser de hvite fjellene ruve, får jeg alltid lyst til å gå og gå og gå. Langs kaia, ut av byen, mot høyfjellet. Dette høyfjellet som går rett ned i saltvann. Absurd for en søring. Høyfjell og tregrensen er noe som hører til over 1000 meters høyde, ikke i havkanten.
Og nå er jeg her igjen. I Tromsø denne gangen. Egentlig på jobb, men med en underliggende feriefølelse. Jeg er og blir romantisk når jeg kommer nordaførr. Jeg har reist herfra, antakelig for godt, men jeg lengter alltid tilbake.
mitt snitt: et fristed 