I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.
Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:
Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.
Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?
Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.
Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.
Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?
Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.
—
Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.
mitt snitt: et fristed 
Å. Dette er en balansegang. Et slikt funn. Så viktig, så sårbart. Og alle mulighetene bak. Og så er en en del av historien selv. Fortsatt lykke til….
Takk. Balansegang, det er ordet.
Kjære Gunhild,
dette er veldig bra og veldig spennende. Jeg rydder for bare livet selv om dagen, og finner noen gamle gullkorn fra slekta som jeg kanskje hadde kastet, men som jeg nå skal ta vare på … kjærlig hilsen bestefar
Takk skal du ha, Jan P., så hyggelig at du la igjen en kommentar! Og veldig fint hvis du tenker deg om to ganger i ryddeprosessen. Da kan vi få bevart noe som kanskje gutta våre og barnebarna dine kanskje også vil få glede av. 🙂
Å ha et langt ekteskap er å la ønsket om noe annet og bedre ligge. Å bestemme at dette er det jeg vil. Det er så at mange har gått fra et «kjedelige» ekteskap og funnet ut at man burde ha vært sammen med han kjedelige særlig når den nye slår både med neve og tunge.