Gresskarfinale på årets bybondeliv

Vår første sesong som andelsbønder er over. I dag tok jeg knekken på det siste gresskaret fra Øverland andelslandbruk og nå er det bare et glass honning i kjøleskapet igjen av årets avling. Men én ting er sikkert: Bybondelivet fortsetter til neste år. For dette har gitt mersmak.

Da vi bestemte oss for å bli økologiske andelsbønder, var jeg litt bekymret for om mine bonderomantiske idéer ville pulveriseres i en brutal virkelighet av skadedyr og oversosiale med-andelshavere.

Det viste seg snart at mine bekymringer var grunnløse. For en byjente som meg, så har andelsbondelivet gitt en perfekt blanding av møkk på fingerne og fleksibel deltakelse. Jeg har vært på Øverland nesten hver uke siden april, noen ganger med familien, noen ganger uten. Smågutta har beundret traktoren og hyppet poteter, jeg har opplevd de meditative dimensjonene ved luking, vi har høstet kjente og ukjente grønnsaker, og møtt mange hyggelig og hjelpsomme folk.

Alt i alt, har vi kost oss, vi har lært mye, og vi har blitt atskillig mer bevisst på hva vi spiser. Jeg tror til og med det har lønt seg økonomisk. Vi har vært selvberget med grønnsaker fra juni til oktober, og har kunnet høste litt helt siden april. Eneste forhåndshåp som ikke er innfridd, er at bondelivet skulle øke 4-åringens apetitt på grønnsaker. Han er fremdeles dypt skeptisk. Men nå vet han hvertfall hvor grønnsakene kommer fra, han elsker å høste og tilberede dem, så kanskje han oppdager gleden ved å spise grønt neste sesong?

Read Full Post »

Å drømme – eller handle?

Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger?

Read Full Post »

En fantastisk bok!

Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.

Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.

Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.

Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.

Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte.  Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant.

Read Full Post »

Om stress, press og skriveglede

I dag måtte jeg stoppe opp. Bokstavlig talt. Jeg halset nedover en islagt gate på jakt etter en kafé med nettilgang, og så plutselig: Stopp! Og hva stresset jeg etter? Bloggen min.

Da jeg åpnet bloggen for litt over ni måneder siden, var det for å få et fristed. En skrivestue der jeg kunne prøve meg frem i forskjellige formater, uten korrektur eller korreksjon, men samtidig i kommunikasjon med omverdenen. Slik ønsket jeg å finne igjen skrivegleden som hadde druknet i en doktoravhandling og finne den Stemmen som egentlig er min.

Det har vært, og er, en fin reise. Skrivegleden er gjenerobret, Stemmen utvikler seg stadig. Men nå kjenner jeg at fristedet er i ferd med å glippe.

Ettersom bloggen har fått flere lesere, flere kommentarer og jeg har dratt i gang synlige prosjekter som det om min farmor Lydia, så har det umerkelig bygget seg opp et press inni meg. Jeg må levere. Jeg må få skrevet noe nytt.

Samtidig er det slutt på de lange dagene uten annen jobb enn den jeg lagde selv, der jeg kunne sitte og skrive fritt i timesvis. Økonomien krevde en mer stabil inntekt, så nå er uken fylt opp med alt annet enn friskriving.

Mindre tid + mer (selvpålagt) press = stress. Og det vil jeg ikke ha noe av. Derfor denne bråstoppen midt på fortauet. Jeg vil at Mitt Snitt-bloggen skal fortsette å være et fristed.

Glede, nysgjerrighet, engasjement var ordene jeg åpnet bloggen min med. For å bevare dette, erklærer jeg herved:

Jeg kommer bare å skrive nye bloggposter når jeg har tid og overskudd (lyst har jeg hele tiden, men det hjelper ikke akkurat nå). Kanskje det blir flere ganger i uken, kanskje bare i ny og ne. Det får tiden vise.

Hilsen en litt trist, men ikke så stressa Gunhild

 

Her var jeg i helgen. Denne roen tar jeg med meg nå.

Read Full Post »

Hva med Allehelgensdag?

Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å innføre en ny tradisjon i familien vår. Jeg gikk gjennom en kirkegård på vei fra ett sted til ett annet – jeg gjør ofte det hvis jeg har muligheten –  og da oppdaget jeg en lapp der det sto at den første søndagen i november er Allehelgensdag.

Med Halloween friskt i minne, der kommers og godtesugne unger helt overdøver den opprinnelige idéen om å minnes de døde, så slo det meg at vi kanskje kunne gjøre mer ut av den tradisjonelle Allehelgensdagen? Én dag i året må det da være mulig å tenke på og snakke om døden som en naturlig del av livet?

Read Full Post »

Sengekanter

Å sitte ved en sengekant er egentlig helt spesielt. For tiden gjør jeg det nesten hver dag. Sitter ved en liten trehvit sprinkelseng, en litt større rød barneseng, en stor metallisk sykehusseng.

Jeg sitter der for å skape ro. For å få noen til å sove, for å løse opp et febermareritt, en forvirret dagdrøm. For å være nær.

Jeg holder i en liten barnehånd, kjenner den silkemyke huden, en gammel senete hånd som sjelver helt til noen tar på den.

Det er forskjellige sengekanter jeg sitter ved. Men de likner. Det samme livet fra forskjellige vinkler.

Akkurat nå er de del av min hverdag. Tidligere i livet satt jeg aldri ved sengekanter. Senere i livet får jeg kanskje bare sjansen en skjelden gang. Det er nå det gjelder.

Akkurat nå.

Read Full Post »

… men ikke lyrikeren Bertold Brecht

Bertold Brecht. Jeg har hørt sangene, jeg har sett teaterstykkene, og jeg har akkurat oppdaget at hans teatertanker også kan brukes som inspirasjon i historieskriving. Så da (tror jeg) det gjenstår bare én Brecht-arena: Lyrikken.

For å sjekke ut Brecht som lyriker, har jeg bladd i en samling med oversettelser av forfatter, poet og retorikkprofessor Georg Johannesen (100 dikt, Cappelen Damm 2009). To rebeller, Brecht og Johannesen, tenkte jeg. Det må jo bli bra.

Det er sikkert bra. Men jeg ble ikke grepet av disse diktene. Som lyriker blir Brecht for konkret for meg. For forankret i tid og rom. Her er mange dikt om krigen og hendelsene før, under, etter den. Gode tanker. Skarpt blikk. Fine setninger, som virker bra oversatt. Ikke noe galt, egentlig. Men jeg blir ikke grepet, slik jeg liker å bli når jeg leser lyrikk. Her er politiske dikt på dikt som jeg tror jeg ville likt bedre som sanger med litt sær tonsetting. Som dikt blir de ikke … poetiske nok.

Så det var det, kjennes det ut som. Brecht havner ikke i lyrikkhylla mi, med mindre det dukker opp andre dikt som ikke fantes i denne samlingen. Men ett unntak fant jeg. Et lite hverdagsfilosofisk dikt. Det involverer en tidsfrosset sjåfør, men poenget er fremdeles levende. Dette likte jeg:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Read Full Post »