Innvandrere overalt! Om navn og identitet 2

– Hovedstaden er ikke til å kjenne igjen! Det er innvandrere overalt! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og hører den velkjente stemmen til Carl I. Hagen fra radioen i bakgrunnen. Den tidligere FrP-formannen har gitt ut bok og håper å bli Oslos nye ordfører. Jeg ser ned på et gammelt fotografi foran meg. Oldefaren min ser alvorlig tilbake. Jeg lurer på om det var liknende holdninger til innvandring og utlendinger den gangen han bestemte seg for å flytte fra Bohuslän i Sverige til den norske hovedstaden. Det er en del som tyder på det.

Det eneste jeg inntil nylig visste om faren til min farfar Sigurd var basert på en gammel hvit kaffekopp. Under den slitte gullkanten står det med gotiske bokstaver:

C. Eklundh. Julaften, 96.

Koppen sto til stas hos Sigurd og farmor Lydia før den havnet  hos foreldrene mine, og jeg var alltid livredd for å knuse den. Ikke bare var den over 100 år gammel, en imponerende alder i seg selv for en porselenskopp, men den var også det eneste arvegodset vi hadde som viste den opprinnelige utgaven av mitt eget etternavn. Eklundh. Med h.

Da jeg begynte å samle på gamle familiehistorier med utgangspunkt i min farmor Lydia, ble det raskt klart at mange av mine slektninger har skiftet navn. Lydia gjorde som de fleste kvinner i hennes (og vår) samtid og skiftet navn da hun giftet seg. Og denne koppen var beviset for at også Sigurds familie hadde endret navn. I dag skriver vi etternavnet Ecklund, mens det på vigselsattesten til Lydia og Sigurd fra 1926 står Eklund, skrevet på den tradisjonelle svenske måten.

Hva skyldtes disse endringene i skrivemåte? Jeg har alltid tenkt at både Eklundh med h og Ecklund med ck har vært forsøk på å skille seg ut. I Sverige er Eklund et veldig vanlig navn, så ved å legge til en h her eller en c der, fremstår slektsnavnet en smule finere. Men hvis dette stemmer, hvorfor dette behovet for å være litt finere?

Igjen har mitt svar vært basert på spekulasjoner, men jeg har tenkt at Lydia og Sigurd kan ha valgt å bruke Ecklund med ck da de tok skrittet fra fattige kår over i solid middelklasse (mer om den historien en annen gang). Men nå lurer jeg på om forklaringen kan være knyttet til noe helt annet. Det viser seg nemlig at mitt slektsnavn ikke er Eklundh/Eklund/Ecklund. Det er Augustin!

Karl Eklund eller Carl Theodor Augustin?

I et gammelt fotoalbum etter min farfar fant jeg nylig en slektsstudie gjennomført av en som sannsynligvis er en svensk slektning av meg. Ved å sette sammen data fra kirkebøker, ættetavler og gamle offisielle dokumenter, har hun sporet farfars slekt tilbake til Ingel Persson Augustin (født ca. 1650, død januar 1722) som var Løitnant i Bohusläns Dragonregiment og «i sin ungdom hadde lært feltlegekunsten». Og etter Ingel fulgte generasjon på generasjon med Augustinere, før lille Carl Theodor, min oldefar, ble født 20. mars 1870. Carl Theodor Augustin.

Som jeg har nevnt tidligere, var det ikke vanlig med arvelige slektsnavn før mot slutten av 1800-tallet. Unntaket var høyere sosiale lag og – som i tilfellet Augustin – familier med militær bakgrunn. Og da er vi tilbake til dette med innvandring.

For selv om Carl Theodor valgte å bli steinsliper heller enn yrkesmilitær, så var Augustin-navnet et gammelt svensk, militært familienavn. Og på slutten av 1800-tallet var det sterk militær spenning mellom Sverige og Norge, som ledd i prosessen som ledet til unionsoppløsningen i 1905. Så da Carl, i likhet med omlag 100.000 andre svensker i perioden 1820-1920, bestemte seg for å flytte til det norske hovedstadsområdet for å søke arbeid, var navnet Augustin neppe noen fordel.

Dermed ble Carl T. Augustin til Carl T. Eklundh, der h’en kanskje var den lille tilføyelsen som skulle minne om at han kom fra en litt spesiell familie? Og kanskje navnebyttet skjedde nettopp i 1896, slik at kaffekoppen på hylla hos mine foreldre markerte den første julegaven under nytt navn?

Karl og Karen med sønnene Thorbjørn og Sigurd

To år senere, i 1898, giftet Carl seg med Karen Augusta Nilsen (født 1870, død 1959) fra Nannestad i Norge. Og han bosatte seg i Kristiania, i det som Carl I. Hagen i dag mener har blitt en ugjenkjennelig by på grunn av alle utlendingene. Vel, denne innvandringen er hvertfall ikke noe nytt. For 100 år siden var det folk fra våre naboland som befolket hovedstaden i jakten på arbeid. De skilte seg ut ved navn og språk, men prøvde også å tilpasse seg norske forhold.

Så Augustin ble til Eklund(h), fremdeles svensk, men ikke så militært. Og fornavnet Carl ble etterhvert til Karl (kanskje en idé til fornorskning for FrP-Carl også?). Karen og Karl fikk to sønner som begge fikk helnorske navn: Min farfar Sigurd og hans bror Thorbjørn.

Min oldefar Karl fikk jobb hos ingeniør Erik A. Gude og ble spesialist på å slipe stein som ble brukt til å bygge det første norske Universitetet. Så denne innvandreren bidro bokstavlig talt til grunnmuren i det nye norske kunnskapssamfunnet.

Betyr dette at min familie er et eksempel på vellykket integrering, i Hagens betydning «utlendingen ble norsk». Vel, min farfar Sigurd ble i landet og var norsk som noen. Men Karl selv fikk etterhvert nok av Norge.

Uten at jeg har full oversikt over hendelsene ennå, så er det klart at Karl Eklund flyttet tilbake til Sverige en gang mellom 1921, da sønnen Thorbjørn druknet, og 1923. Han skilte seg fra Karen og giftet seg på nytt i Sverige med Margaretha. Sammen startet Karl og Maragretha landhandel ved hovedveien mellom Tanumshede og Gräbbestad, litt sør for Strömstad. I 1948 døde Karl Eklund og han ble gravlagt på Tanumshede kyrkogård i sitt opprinnelige hjemland. Graven finnes der ennå.

 

Karl og Margaretha foran Karl Eklund's Spiseri & Diversehandel

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.