Pappaen min lærte meg å danse. Hvis vi var et sted med dansemusikk, bød han meg alltid opp og ledet meg inn i musikken. For han lærte meg ingen trinn, pappa. Ingen vals med streng trekantformasjon. I stedet lærte han meg å slappe av, følge musikken og – ikke minst – å la ham føre. Og dansegulvet var vel det eneste stedet jeg fulgte ham uten å mukke.
Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.
Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.
Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett…
Takk, pappaen min.
mitt snitt: et fristed 