Pappaen min lærte meg å danse. Hvis vi var et sted med dansemusikk, bød han meg alltid opp og ledet meg inn i musikken. For han lærte meg ingen trinn, pappa. Ingen vals med streng trekantformasjon. I stedet lærte han meg å slappe av, følge musikken og – ikke minst – å la ham føre. Og dansegulvet var vel det eneste stedet jeg fulgte ham uten å mukke.
Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.
Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.
Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett…
Takk, pappaen min.
mitt snitt: et fristed 
En hyllest til en pappa i en trist stund. Kondolerer.
Min pappa lærte meg å gå i fjellet http://spindellett.net/?p=69
Kondolerer. – og du skriver godt. Jeg tenker det er godt å sette ord på følelser og minner i en slik tid.
So sorry to hear about your Dad Gunhild. Sad time.
Your comment about your Dad and dancing brings one of my favorite songs to mind, ‘I hope you dance’ by Lee Ann Womack’.
Especially…
«I hope you never lose your sense of wonder
You get your fill to eat
But always keep that hunger
May you never take one single breath for granted
God forbid love ever leave you empty handed
I hope you still feel small
When you stand by the ocean
Whenever one door closes, I hope one more opens
Promise me you’ll give faith a fighting chance
And when you get the choice to sit it out or dance
I hope you dance
I hope you dance…..»
Words to live by.
All thinking of you here.
Ian and Cia
så vakkert Gunhild. Dansing er viktig, sammen og solo, han ga deg rytme og musikk, og et momentum på vegen videre i livet… takk for at du deler ham med oss… 😉
Kondolerer. Og selv om ord blir små og grå i en slik sammenheng vil jeg gjerne si at dette er et av de vakreste minneordene jeg har lest. Mye kan sies med få ord.
Kondolerer, Gunhild.
En klem til deg, Gunhild.
Fra Gunnhild
Kondolerer av et helt og oppriktig hjerte!
Jeg kan ikke forestille meg hvordan det blir den dagen min pappa ikke er her mer. Jeg vil ikke tenke på det. (Jeghåperdetgårfortogathanikkeblirliggendeoglidelenge)
Men så fantastisk fint at dere fikk litt tid med ham på slutten; at det var fred rundt det hele. Ikke alle har det sånn. Og valsen har heldigvis to lette mellom hver tung. Heldigvis.
Stor klem. Og en kopp te.
Tusen takk, kjære dere! Det hjelper å skrive og det hjelper å få så fine hilsner.
Tenkte på deg, og kom til å tenke på denne: http://www.youtube.com/watch?v=2sZzJAxfD-4
Vals er noen ganger akkurat det man trenger.
Litt stum nå. Den låta hadde jeg og mannen min som brudevals da vi giftet oss. Det hadde jeg helt glemt. Takk, Elisabeth. Du fant en tråd i livet mitt jeg ikke selv har sett.
Jeg tenkte også på Cohen. Synes han lå over innlegget. Gode tanker til deg. Du skriver fint.