Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å innføre en ny tradisjon i familien vår. Jeg gikk gjennom en kirkegård på vei fra ett sted til ett annet – jeg gjør ofte det hvis jeg har muligheten – og da oppdaget jeg en lapp der det sto at den første søndagen i november er Allehelgensdag.
Med Halloween friskt i minne, der kommers og godtesugne unger helt overdøver den opprinnelige idéen om å minnes de døde, så slo det meg at vi kanskje kunne gjøre mer ut av den tradisjonelle Allehelgensdagen? Én dag i året må det da være mulig å tenke på og snakke om døden som en naturlig del av livet?
Som tenkt, så gjort. I dag har jeg feiret min livs første Allehelgensdag. Siden jeg har tenkt mye på livet til min farmor Lydia i det siste, så begynte vi der. Det vil si, vi begynte med tomatsuppe og maccaroni til middag. Ikke akkurat gourmet, men vi har små barn, og jeg synes familietradisjoner skal tilpasses alles behov, og for tiden er dette barnas favoritt.
Ved bordet startet vi først å krangle med 4-åringen om noe jeg allerede har glemt. Så mye for høytidsstemt ro. Men så fikk vi til en fin liten prat om døden. Ikke i sin hverdagslige form av trepinnepistoler og Star Wars-krig, men døden som en del av vår egen historie. Vi snakket om oldemor og oldefar, om tippoldemor og tippoldefar. 4-åringen spurte og grov. Fint.
Så kom vi til den mer actionpregede delen av feiringen. Vi fant frem lommelykter og refleksvester for å dra på gravjakt. Det er nemlig lenge siden jeg har vært på Lydias grav, og jeg husket ikke nøyaktig hvor den lå. Det passet jo barna fint. Utstyrt med en omtrentlig veibeskrivelse og hver vår lommelykt, lette vi oss frem blant mørke graver og tente lys.
Allehelgensdag på en mørk kirkegård er et vakkert syn. Det er tente lykter og gravlys overalt. Stille, stemningsfullt. Og spennende. Og plutselig var den der: Lydias grav.
Her ligger hun sammen med sin Sigurd og Sigurds mor Karen. Oldemor, oldefar og tippoldemor til barna. – Men hvor er tippoldefar? spør 4-åringen. Og så må vi snakke om svenskfødte Karl, som skilte seg fra Karen og flyttet tilbake til sitt gamle hjemland. Så han ligger begravet der, ikke så langt fra øya der vi pleier å ha sommerferie. – Da kan vi besøke tippoldefar til sommeren, sier 4-åringen og smiler.
På vei tilbake til parkeringsplassen klarer Kjæresten å snike seg unna, for så å sprette fram bak en hekk med lommelykten under ansiktet. UUÆH! – Jeg skvatt bare litt, sier 4-åringen og gliser.
Så dro vi hjem og stekte lapper og så på barne-TV. Det ble en skikkelig fin Allehelgensfeiring, synes jeg. Blanding av alvor og moro, hygge og spenning. Jeg håper vi gjør det til en årlig tradisjon. Vi kan tilpasse formatet etter hvor vi og ungene er. Men en liten markering av døden – og dermed livet – skal vi ta oss tid til.
mitt snitt: et fristed 
Hurra! Fantastisk tiltak, fantastisk tenkt, godt gjort 🙂
Der jeg kommer fra går vi som regel i kirka allehelgens-helga. Da leser de opp navnene til alle i menigheten (= registrerte statskirkemedlemmer) som har gått bort det siste året, og man har ulike ting i gudstjenesten lagt opp for å minnes etc. Veldig fint, ikke minst for dem som har en sorg som til vanlig kanskje ikke får så mye plass i offentligheten, verken i livet eller i kirka.
Og så er vi alltid på grava til våre – og treffer andre som er hos sine, pluss at vi går til flere enn familien. Det hender parkeringsplassen til kirkegården fremstår som stedet ‘der det skjer’ den dagen. Det kom jeg på da jeg leste innlegget ditt. I år gjorde jeg lite ut av dagen, dessverre.
Så fint å høre at det finnes steder og miljøer som gjør noe ut av denne dagen! Selv har jeg ikke hatt noe forhold til den før. Jeg tenker at denne dagen kan være god å ha i familien når den tid kommer at noen dør som står guttene mine nær. Da får vi en anledning til å sørge hvis det trengs og minnes det som var fint. Takk for at du delte dette 🙂
Jeg er heldig som har møtt deg, Gunhild, og jeg ble så betatt av din ekthet. Det kommer frem her også. Alle helgens dag er en viktig dag i mitt liv, og det er så fint å skape en naturlighet rundt døden, og rom for å minnes de vi savner. Takk
Takk skal du ha, Ellen! Vi møttes i et spesielt stille rom – og jeg gleder meg til å se deg igjen i mer ordinære omgivelser.