Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘sanseavtrykk’

Nordaførr

Det er noe med lyset og mørket her nord. Det er så lyst, så mørkt, så klart. Og vinden. Det kalde draget, gufset, trykket, noen ganger brølet i ansiktet. Det som får meg til å angre på at jeg la igjen lua på hotellrommet, men det trekker meg utendørs og tilbake i tid.

For jeg er gjest i Nord-Norge. Jeg har bodd her litt, dratt herfra igjen, lagt det bak meg, men jeg kommer alltid hjem når jeg reiser hit. Når jeg hører og lukter saltvannet, lener meg mot vinden, ser de hvite fjellene ruve, får jeg alltid lyst til å gå og gå og gå. Langs kaia, ut av byen, mot høyfjellet. Dette høyfjellet som går rett ned i saltvann. Absurd for en søring. Høyfjell og tregrensen er noe som hører til over 1000 meters høyde, ikke i havkanten.

Og nå er jeg her igjen. I Tromsø denne gangen. Egentlig på jobb, men med en underliggende feriefølelse. Jeg er og blir romantisk når jeg kommer nordaførr. Jeg har reist herfra, antakelig for godt, men jeg lengter alltid tilbake.

Read Full Post »

Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.

Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.

Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.

Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.

Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte.  Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant. (mer…)

Read Full Post »

Pulsen og havet

20 meter under overflaten er havet et lydrom. En stille boble som speiler min egen pust.

I storm er havet en vegg. En brølende blanding av vind og vann som jeg kan lene meg mot.

Men en sen, vindstille høstdag er havet en rolig rytme. En puls av bølger mot svaberg som gir reiselyst – utover og innover.

I helgen har jeg opplevd den stille pulsen.

Med varm kaffe i sekken, har jeg gått gjennom et forlatt badelandskap. Krysset gulnede blomsterenger og islagte stier, klatret over orange, grå, svarte svaberg. Til vi nådde havet.

Der satte vi oss på tykk, varm ullfilt, med ryggen mot en steinhytte og utsikt til storhavet. Og hørte pulsen fra havet.

Pulsen bragte meg til dykking i Thailand, til storhavet i Finnmark og til sandstrendene i California. Før jeg landet tilbake en oktoberdag ved havgapet i Vestfold. I god prat og stillhet med venninnen min.

Da kjente jeg hvordan jeg alltid vil bære havet med meg. Som en del av min egen puls.

Read Full Post »

Jeg er så heldig at jeg har mange gode og generøse venner. Det gir meg ikke bare  givende samtaler og breie flir, nå på høsten får jeg også mer håndfast utbytte. Nylig sørget en venninne for trøst mot høstens blåbærbomtur ved å åpne hagen sin for oss og gi oss overflod av rips og bringebær. Og nå har en annen venninne gjort det samme, denne gangen med solbær som utbytte.

Solbær er en av mine barndomsgleder. Vi hadde ikke bærbusker selv, men i nabohagen sto det rekker med rips og solbær. Dit snek jeg meg stadig vekk og plukket noen klaser. Rekkefølgen var alltid den samme: Først noen vakre, men akk så sure rips, og så – som en belønning for ripsanstrengelsen – søte, mørke solbær. Slik jeg husker det, var jeg alltid alene. Sittende på gresset i ly av en busk, helt stille.

Dette kom jeg på i hagen til venninnen min, midt inne i en bærbusk der jeg prøvde å unngå lumske brennesler. Jeg smakte på et bær, og da det traff tungen, reiste jeg tiår tilbake i tid til min barndoms ensomme tjuvtokter. En tidsreise drevet av smak, slik jeg tidligere har gjort med tørrfisk. (mer…)

Read Full Post »

Ah! Høsten er en fin tid for bonden. Det vil si, ekte bønder synes kanskje det kan bli litt vel travelt å få avlingene i hus mellom regnbygene. Men bybonden – som nøyer seg med en bit i et andelslandbruk der ansvaret deles med et par hundre andre – har det godt om høsten. Nå er det bare å ta for seg.

Barske bondebønner

Noe av det spennende ved å være andelsbonde på et bruk der andre har planlagt avlingene, er at man ofte står overfor helt ukjente produkter. I vår lærte jeg hvordan jordskokk ser ut før og etter den kommer opp av jorda. Nå har turen kommet til bønnene.

Jeg vet ikke så mye om bønner, annet enn at de hermetiske utgavene ikke alltid er så gode. Men nå ga høstemeldingen fra Øverland beskjed om at jeg kunne plukke både gule voksbønner og bondebønner.

Vare voksbønner

Og da jeg sto foran bønneradene, slo det meg at mat ikke bare handler om smak. Det er også noe visuelt og estetisk ved det.

Bondebønnene sto som en grønn mur og sprikte med svære, potente bønnebelger. Voksbønnene, derimot, var lave og myke, og blandet slanke belger med vakre blomster. Yin og Yang. Maskulin og feminin. Jeg ble litt filosofisk der jeg sto (og det er jo ikke første gang det har skjedd på Øverland).

Så ristet jeg tankene av meg, høstet jeg mine bønner, og gikk videre til gulrotåkeren. For et par måneder siden, var det umulig å se forskjell på ugress og de bittesmå fnuggene av noen gulrotspirer. Nå hadde nitidig luking og gode økologiske vekstvilkår sørget for rader med struttende gulrotgress.

Underjordisk romantikk

Og da jeg trakk opp de orange, jordete røttene, fikk jeg enda en estetisk opplevelse som bidro til (småromantiske) tanker: To gulrøtter hadde tvinnet seg rundt hverandre til de formet et hjerte. Tilfeldig? Antakelig. Men også en liten treat til bonderomantikeren i meg (som er temmelig i farta for tiden).

Jeg fikk med meg noen velduftene tomater og en liten agurk også, før jeg dro hjemover og begynte å bla i kokebøker. Det store spørsmålet var selvfølgelig: Hva skulle jeg gjøre med bønnene? (mer…)

Read Full Post »

Dette er min bloggpost nr. 100. Rart. Da jeg åpnet skrivestue her på bloggen for noen måneder siden, gikk jeg inn i et ukjent landskap. Jeg visste ingenting om bloggverdenen og jeg hadde aldri skrevet noe annet enn fagstoff offentlig. På kammerset skrev jeg i mange år dagbok, og da det stoppet opp, kom det plutselig noen dikt. Men ikke noe som andre hadde sett.

Så det var med nervene uttapå jeg la ut de første postene. Jeg ville helst at ingen skulle lese dem. Men det ga seg overraskende fort. Ganske snart begynte jeg i stedet å lure på hvordan jeg skulle få flere lesere. Og så begynte leserne og deretter kommentarene å komme. Det har vært en flott opplevelse å bli kjent med mennesker som legger igjen spor her med tanker og tilbakemeldinger om det jeg skriver. Det ante jeg ikke da jeg begynte. Og det gir mye glede og inspirasjon.

Men den aller viktigste opplevelsen har vært selve skrivingen. Jeg har funnet igjen og forsterket Stemmen min, den som helt hadde druknet i et akademisk engelsk fjernt fra mitt hjerte. Og skrivegleden! Følelsen av ord som kommer i flyt. Tanker som klarner når bokstaver og ord settes sammen. Ironisk nok kan denne skrivegleden ikke beskrives med ord.

Så jeg avslutter jubileumspost nr. 100 med noen bilder fra årets sommer. Noen uperfekte mønstre i siv, sjø og svaberg som minner meg om det jeg har inni meg. Jeg gleder meg til ferden videre.

Read Full Post »

Hun sitter på en trapp i Oslo sentrum en sen søndagskveld. Ansiktet er forslått. Når hun ser opp, er leppa er blodig og flere tenner mangler. Det går mange forbi, men ingen ser på henne. Hun er så synlig at hun blir usynlig. Det gjør så vondt å se på henne at det er bedre å la være.

Jeg har gått forbi denne jenta og andre som likner henne mange ganger. Forskjellen denne søndagskvelden var at rollene var snudd: Jenta var meg. Jeg hadde vært i en sykkelulykke og satt utenfor Tannlegevakten ved Galleri Oslo og ventet på at Kjæresten skulle komme og hente meg. Det var en bisarr opplevelse. Jeg fikk kjenne litt på hvordan de har det, de som faller utenfor.

1 time senere: Vi ankom sykehuset for nye undersøkelser og ble møtt av en lege som nesten ikke hadde tenner. Jeg tuller ikke. Han hadde kanskje 4-5 gulbrune tenner her og der i munnen, ellers var han tannløs. Min reaksjon var ironisk. Jeg sto der – uten særlig mange tenner selv – og tenkte: Denne legen stoler jeg ikke på. Han har ikke tenner. Kan han tingene sine? (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »