Gresskarfinale på årets bybondeliv

Vår første sesong som andelsbønder er over. I dag tok jeg knekken på det siste gresskaret fra Øverland andelslandbruk og nå er det bare et glass honning i kjøleskapet igjen av årets avling. Men én ting er sikkert: Bybondelivet fortsetter til neste år. For dette har gitt mersmak.

Da vi bestemte oss for å bli økologiske andelsbønder, var jeg litt bekymret for om mine bonderomantiske idéer ville pulveriseres i en brutal virkelighet av skadedyr og oversosiale med-andelshavere.

Det viste seg snart at mine bekymringer var grunnløse. For en byjente som meg, så har andelsbondelivet gitt en perfekt blanding av møkk på fingerne og fleksibel deltakelse. Jeg har vært på Øverland nesten hver uke siden april, noen ganger med familien, noen ganger uten. Smågutta har beundret traktoren og hyppet poteter, jeg har opplevd de meditative dimensjonene ved luking, vi har høstet kjente og ukjente grønnsaker, og møtt mange hyggelig og hjelpsomme folk.

Alt i alt, har vi kost oss, vi har lært mye, og vi har blitt atskillig mer bevisst på hva vi spiser. Jeg tror til og med det har lønt seg økonomisk. Vi har vært selvberget med grønnsaker fra juni til oktober, og har kunnet høste litt helt siden april. Eneste forhåndshåp som ikke er innfridd, er at bondelivet skulle øke 4-åringens apetitt på grønnsaker. Han er fremdeles dypt skeptisk. Men nå vet han hvertfall hvor grønnsakene kommer fra, han elsker å høste og tilberede dem, så kanskje han oppdager gleden ved å spise grønt neste sesong?

Read Full Post »

Sakte kjøttsuppe

I dag har jeg laget mat veldig sakte. Slowfood i ordets bokstavlige forstand. Før tenkte jeg at slowfood handlet om avanserte matretter og sjeldne råvarer som ble tilberedt av folk som hadde for mye tid og penger til overs. Nå har jeg funnet ut at saktemat også er noe for meg.

Slow food-bevegelsen ble startet i Italia på midten av 1980-tallet av en radio-journalist som ville protestere mot at McDonalds åpnet restaurant like ved Spansketrappen i Roma. Carlo Petrini hadde sett seg lei på fastfoodens fremmasj og ville slå et slag for den langsomme matlagningen og det saktegående livet. I årenes løp har dette engasjementet vokst til en internasjonal bevegelse med over 100 000 medlemmer og 800 lokallag i 132 land.  Slow Food Norge har i dag 15 lokallag over hele landet.

Selv er jeg ikke med i denne formaliserte saktematbevegelsen. Men jeg har sansen for tankegangen bak.

Read Full Post »

Høsttakkefest!

Suppa godgjør seg

I helgen har jeg vært med på en Høsttakkefest i ordets rette forstand. Mens jeg tidligere har forbundet dette ordet med en for meg fjern amerikansk Thanks Giving, ser jeg nå at denne festen har dype røtter, bokstavlig talt. Det handler om å takke for maten vi høster, om å høste råvarene, tilberede dem og så nyte.

Og det var akkurat sånn Høsttakkefesten på Øverland Andelslandbruk var lagt opp. Omlag 140 små og store andelsbønder møtte opp for å hente grønnsaker på jordet, tilberede supper og bakte poteter med all slags tilbehør, dekke langbord og pynte med vakre selvdyrkede blomster, alt mens praten gikk blant kjente og ukjente. Og så benke seg til og nyte det hele.

Read Full Post »

Skarp ost & søtt syltetøy

Jeg er så heldig at jeg har mange gode og generøse venner. Det gir meg ikke bare  givende samtaler og breie flir, nå på høsten får jeg også mer håndfast utbytte. Nylig sørget en venninne for trøst mot høstens blåbærbomtur ved å åpne hagen sin for oss og gi oss overflod av rips og bringebær. Og nå har en annen venninne gjort det samme, denne gangen med solbær som utbytte.

Solbær er en av mine barndomsgleder. Vi hadde ikke bærbusker selv, men i nabohagen sto det rekker med rips og solbær. Dit snek jeg meg stadig vekk og plukket noen klaser. Rekkefølgen var alltid den samme: Først noen vakre, men akk så sure rips, og så – som en belønning for ripsanstrengelsen – søte, mørke solbær. Slik jeg husker det, var jeg alltid alene. Sittende på gresset i ly av en busk, helt stille.

Dette kom jeg på i hagen til venninnen min, midt inne i en bærbusk der jeg prøvde å unngå lumske brennesler. Jeg smakte på et bær, og da det traff tungen, reiste jeg tiår tilbake i tid til min barndoms ensomme tjuvtokter. En tidsreise drevet av smak, slik jeg tidligere har gjort med tørrfisk.

Read Full Post »

Grønnsaksestetikk

Ah! Høsten er en fin tid for bonden. Det vil si, ekte bønder synes kanskje det kan bli litt vel travelt å få avlingene i hus mellom regnbygene. Men bybonden – som nøyer seg med en bit i et andelslandbruk der ansvaret deles med et par hundre andre – har det godt om høsten. Nå er det bare å ta for seg.

Barske bondebønner

Noe av det spennende ved å være andelsbonde på et bruk der andre har planlagt avlingene, er at man ofte står overfor helt ukjente produkter. I vår lærte jeg hvordan jordskokk ser ut før og etter den kommer opp av jorda. Nå har turen kommet til bønnene.

Jeg vet ikke så mye om bønner, annet enn at de hermetiske utgavene ikke alltid er så gode. Men nå ga høstemeldingen fra Øverland beskjed om at jeg kunne plukke både gule voksbønner og bondebønner.

Vare voksbønner

Og da jeg sto foran bønneradene, slo det meg at mat ikke bare handler om smak. Det er også noe visuelt og estetisk ved det.

Bondebønnene sto som en grønn mur og sprikte med svære, potente bønnebelger. Voksbønnene, derimot, var lave og myke, og blandet slanke belger med vakre blomster. Yin og Yang. Maskulin og feminin. Jeg ble litt filosofisk der jeg sto (og det er jo ikke første gang det har skjedd på Øverland).

Så ristet jeg tankene av meg, høstet jeg mine bønner, og gikk videre til gulrotåkeren. For et par måneder siden, var det umulig å se forskjell på ugress og de bittesmå fnuggene av noen gulrotspirer. Nå hadde nitidig luking og gode økologiske vekstvilkår sørget for rader med struttende gulrotgress.

Underjordisk romantikk

Og da jeg trakk opp de orange, jordete røttene, fikk jeg enda en estetisk opplevelse som bidro til (småromantiske) tanker: To gulrøtter hadde tvinnet seg rundt hverandre til de formet et hjerte. Tilfeldig? Antakelig. Men også en liten treat til bonderomantikeren i meg (som er temmelig i farta for tiden).

Jeg fikk med meg noen velduftene tomater og en liten agurk også, før jeg dro hjemover og begynte å bla i kokebøker. Det store spørsmålet var selvfølgelig: Hva skulle jeg gjøre med bønnene?

Read Full Post »

På bomtur og bærtur

«Marka bugner av blåbær og sopp!» Overskriftene i avisene og utsagn fra venner stemmer for en gangs skyld overens. Alle er enige om at skogen er full av delikatesser, det er bare å ta for seg! Så jeg og Kjæresten snørte vår sekk og dro til skogs med forventninger om blått-i-blått-så-langt-vi-kunne-se og kantareller bak hver trestamme.

 

Ikke akkurat kantarell...

Vel. Det ble mildt sagt en bomtur. Det nærmeste vi kom noe spiselig var en morken fluesopp. Og blåbærrisene sto ribbet tilbake etter nærkontakt med systematiske bærplukkere.

Vi reagerte litt forskjellig, Kjæresten og jeg. Han snuste inn den friske luften og plukket nitidig en liten kopp bær, som han sa: Akkurat nok til én brødskive! Selv ble jeg sur. Ganske temmelig sur, faktisk. Jeg er ikke alltid så rask til å justere forventninger til virkeligheten. Så jeg la mest merke til søppel og mygg og motorduren fra biler i det fjerne. Furten.

Men så benyttet vi byfolkets privilegium nr. 1: Vi gikk ut av skogen, inn i byen og endte opp på kafé. Da ble jeg blid igjen.

Enda blidere ble jeg da venninnen min ringte og sa: Kom og plukk bær i hagen min! Hun er en ekspert på safting, sylting og baking, og pleier å utnytte sine avlinger godt, men i år hadde hun hendene fulle med andre gjøremål. Dermed overlot hun hagen sin til meg.

Read Full Post »

Innhøsting har startet!

Etter sykkelulykken min i sommer, går det mye i supper her hjemme. Så vi er heldige som har tilgang på fine, økologiske grønnsaker gjennom Øverland andelslandbruk. Og nå har innhøstingen startet for alvor.

En viktig grunn til å bli andelsbønder var at vi ville ha med barna. Vi har to skikkelige bygutter, som ser med en viss skepsis på både jord og grønnsaker, så jeg ville gjerne ha litt møkk på dem og lære dem ett og annet om matauk. Og nå har Øverland gård blitt en utfluktsfavoritt. Der finner gutta både traktorer og høner, og nå har tiden altså kommet for å høste grønnsaker. Det viser seg å være skikkelig gøy!

Gutta høster poteter

Vi dro til Øverland på dagstur med matpakker, termos og høstemelding som fortalte oss hva vi kunne hente. Første stopp var potetåkeren. Kloke planleggere bak Øverland-avlingen har sørget for å sette noen rader med poteten Aksel, som er ferdig allerede nå. Eldstemann kastet seg over greipet med stor entusiasme og med litt hjelp fra pappa, trillet potetene fram. Gutten gjorde store øyne.

Så kom turen til squashen. Da ble øynene enda større, for dette var noe ganske annet en de små fille-squashene vi finner i butikken. Her var både gule og grønne squash i alle fasonger og størrelser. Den største vi høstet veide nesten 4 kg, og det var med nød og neppe gutten klarte å løfte den.

Det ble en lærerik dag for oss alle. Vi kom i prat med en av ildsjelene bak andelslandbruket, som forklarte oss at de store feltene med squash var plantet med sikte på overflod. Slik ble det rom for å ekseprimentere med ulike oppskrifter og anvendelsesområder. Spennende. Hun viste oss også det spiselige ugresset meldestokk, som kan brukes på samme måte som spinat, og hun tok guttene med på smaksprøvetur i urtesirkelen. Igjen ble mine fordommer om mulig anstrengt sosialt samvær blant andelshaverne gjort til skamme.

Dagens fangst

Read Full Post »

Bonde i byen: Hvordan brukes mynte?

Jeg liker å prøve å dyrke mat. Og når jeg ikke utfolder meg som andelsbonde på Øverland gård, eksperimenterer jeg på terrassen hjemme i byen. I år prøver jeg meg på markjordbær, cherrytomater og sukkererter, jeg venter på at ringblomstene skal farge blomsterbedet orange og jeg har masse urter i krukker og potter.

I to av krukkene har jeg mynte, som jeg har fått som avleggere fra urtehagen på Øverland. Der truer mynten med å spre seg ut over alle grenser, så hos meg må den bo i krukker så den ikke tar over den kvadratmeteren hage jeg har.

Og hva bruker jeg mynten til?

Read Full Post »

Permakultur: Om høner og egg og sånt

Vi har fått høner! Ikke hjemme i byen, men på bondegården vår, Øverland Andelslandbruk. Da vi kjøpte oss inn i Øverland, syntes vi det var litt synd at ikke det var noen dyr der. Vi liker dyr. Men dyr krever stell og siden ingen i Andelslandbruket bor permanent på Øverland gård, har det holdt å dyrke jorda. Men nå prøver vi! En gjeng kyllinger er lånt inn, og på få uker har de vokst til kvikke ungdommer som gir en ny liten dimensjon til gården.

Ungdomshøne på Øverland

Valget av høna som husdyr er ikke tilfeldig. En viktig bærebjelke i det økologiske jordbruket på Øverland er såkalt permakultur. Dette er en tilnærming til landbruk og bosetting som ble utviklet av Bill Mollison og hans medarbeidere i Australia på 1970-tallet. Permakultur (avledet av de engelske ordene permanent (agri)culture) innebærer å skape stabile og vedvarende økosysemer der mennesker kan høste fra et naturlig overskudd med minst mulig bruk av ressurser. Man skal jobbe med naturien, ikke mot den.

Read Full Post »

Bondeliv: Jordarbeid og livsfilosofi

Andelseierne på Øverland Andelslandbruk er delt inn i grupper. Da jeg og familien min kjøpte oss inn, fikk vi forespørsel om hvilken gruppe vi ville delta i: Urtegruppa, bigruppa, bringebærgruppa, jordarbeidingsgruppa… Alternativene var mange. Jeg er ingen urtedame, tenkte jeg. Og bier er litt skumle. Bringebær er gode, men blir ikke det litt snevert? Jeg vil jo gjerne lære om økologisk landbruk litt mer generelt. Så det ble jordarbeid. Passe uklart, variert og proletært.

Jeg er ikke alltid så god med grupper. Vil tidspunktene for møter noen gang passe? Hva skal man snakke om? Hvordan får man være i fred? Og så viser det seg, at på Øverland er det foreløpig ingen grunn til bekymring. Her fungerer gruppene etter frivillighetsprinsippet. Generell forespørsel om å hjelpe til sendes ut på mail, og så er det bare å melde seg for gartner Kurt og si fra når det passer. Og i dag passet det for meg.

Read Full Post »

Bondeliv: Om gress og ugress

– Det ser ut som gress! 4-åringen er dypt skeptisk: – Skal vi spise det der?!

Vi står i åpningen til et av drivhusene på Øverland gård, og skal høste salat. Etter at jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk, har eldste sønn i huset uttrykt stor entusiasme for bondelivet. Han har hatt en ganske teoretisk tilnærming, for dette er første gangen han faktisk er med til Øverland, men når jeg har forklart ham at vi etterhvert skal kunne høste vår egen mat, har han ment at dette er veldig smart. Men nå begynner han å tvile. Jeg tror det er i ferd med å gå opp for ham at mye av maten vi skal høste er grønnsaker og salat – en del av vårt kosthold som han har kuttet mer og mer ut det siste året. Noe av motivasjonen for å bli andelsbønder, har nettopp vært å få ham og lillebroren til å like ukamuflerte grønnsaker, men akkurat nå ser det dårlig ut.

Men så får han øye på traktoren. En liten rød traktor av gammel årgang som pløyer ute på jordet. Den likner veldig på Lille røde traktor, som er en av hans favoritt-TV-serier, og når han hører at vi som andelshavere eier en liten del av den traktoren der borte, blir han i fyr og flamme!

Eier vi Lille Røde Traktor?! (Urtehagen i forgrunnen)

Vi har fått høstemelding fra Øverland om at vi kan komme og forsyne oss i drivhus og urtehage av ruccola, namenia-salat, vintersalat, gressløk, bergmynte (oregano), syre, isop. Og brennesle. Så ikke bare skal vi høste gress, vi skal også prøve oss på ugress.

Read Full Post »

Jordsjokk? Bondeliv fra teori til praksis

Så kom meldingen: – Kom og høst! Jordskokken kan nå graves opp.

Allerede nå! Da jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland andelslandbruk for et par måneder siden, hadde jeg ikke trodd vi skulle få høste noe så fort. Så viser det seg altså at ikke alle grønnsaker plantes om våren og høstes om høsten. Jordskokken på Øverland ble plantet i fjor vår og nå er den ferdig. Som jeg har fortalt tidligere, har jeg temmelig bonderomantiske følelser for dette andelslandbruk-prosjektet. Planen er at vi skal få rikelig tilgang på økologiske grønnsaker, vi skal grave i jorda og bybarna våre skal begynne å elske grønnsaker. Og så skal vi treffe mange hyggelige, interessante mennesker. Spørsmålet er selvfølgelig om dette bare er naive drømmer. Kanskje møtet med jord, møkk og kollektivt innstilte mennesker vil bli mindre gøy enn antatt? For å bruke min manns humor: Blir det jordskokk eller jordsjokk? Dette blir første sjanse til å finne det ut.

Jeg ruster meg med hagehansker, gummistøvler og plastpose (!) og kjører ut på landet (pastposen er til å ha grønnsakene i og er vel et bevis på at jeg ikke er noen fullbefaren jordbruker riktig ennå, da har man antakelig en kurv eller bøtte eller noe). Jeg ankommer Øverland og begir meg ut på jordet. Raskt finner jeg fine skilt med piler som viser vei til….til…ja, hit:

Read Full Post »

Om bonderomantikk (og litt om Marx)

Jeg skal bli bonde! Hvertfall litt. Jeg og familien min har kjøpt oss inn i Øverland Andelslandbruk, et av Norges to andelsgårdsbruk, med base på gamle, flotte Øverland gård i Bærum. Snøen ligger fremdeles i metertykke lag, men jeg kjenner allerede lukten av jord og smaken av ferske urter, bær og grønnsaker. Dette skal bli så bra! Jeg og bygutta mine skal få jord på hendene og rikelig tilgang på økologisk mat – som vi har vært med å lage sjæl!

Hvorfor bonde, spør du kanskje? Jeg innrømmer med én gang at det skyldes en god porsjon romantikk. Jeg drømmer om dette:

Read Full Post »