Med bind for øynene. Om sanser, tillit og trening

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Read Full Post »

Stillhetsretreat: En forunderlig god investering

I fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.

Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.

Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.

Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.

Stille lesing og refleksjon

Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.

Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)

Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

PS. Jeg har lyst til å takke min navnesøster Gunnhild Corwin. Det var i hennes bok Etter dansen, som Gunnhild sendte meg da jeg hadde mistet foreldrene mine, at jeg først ble oppmerksom på Kristin Floods stillhetsretreat i Italia. Takk, Gunnhild! Der gjorde du noe viktig for meg.

Read Full Post »

Å drømme – eller handle?

Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger?

Read Full Post »

… men ikke lyrikeren Bertold Brecht

Bertold Brecht. Jeg har hørt sangene, jeg har sett teaterstykkene, og jeg har akkurat oppdaget at hans teatertanker også kan brukes som inspirasjon i historieskriving. Så da (tror jeg) det gjenstår bare én Brecht-arena: Lyrikken.

For å sjekke ut Brecht som lyriker, har jeg bladd i en samling med oversettelser av forfatter, poet og retorikkprofessor Georg Johannesen (100 dikt, Cappelen Damm 2009). To rebeller, Brecht og Johannesen, tenkte jeg. Det må jo bli bra.

Det er sikkert bra. Men jeg ble ikke grepet av disse diktene. Som lyriker blir Brecht for konkret for meg. For forankret i tid og rom. Her er mange dikt om krigen og hendelsene før, under, etter den. Gode tanker. Skarpt blikk. Fine setninger, som virker bra oversatt. Ikke noe galt, egentlig. Men jeg blir ikke grepet, slik jeg liker å bli når jeg leser lyrikk. Her er politiske dikt på dikt som jeg tror jeg ville likt bedre som sanger med litt sær tonsetting. Som dikt blir de ikke … poetiske nok.

Så det var det, kjennes det ut som. Brecht havner ikke i lyrikkhylla mi, med mindre det dukker opp andre dikt som ikke fantes i denne samlingen. Men ett unntak fant jeg. Et lite hverdagsfilosofisk dikt. Det involverer en tidsfrosset sjåfør, men poenget er fremdeles levende. Dette likte jeg:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Read Full Post »

Det vi vet – –

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.

Read Full Post »

Gå glipp av noe! Og god sommer :)

Nå er det sommerferie! Da liker jeg å leve litt anderledes, så nå tar jeg pause fra nettet og bloggen og konsentrerer meg om den ikke-virtuelle verden.

I vinter skrev jeg et dikt inspirert av Telenor. Under slagordet Gå ikke glipp av noe! prøvde mobilselskapet å få alle til å ta med seg nettilkobling på vinterferie. Nå viser det seg at Telenor ikke er mer oppfinnsom enn at de kjører nesten samme kampanje før sommerferien. Så da bytter også jeg ut ordet vinter med sommer, og sender en oppfordring om å tørre å gå glipp av noe i sommer. For da får vi kanskje med oss noe mye viktigere:

Gå ikke glipp av noe

Gå ikke glipp av noe!
roper Telenor
Gå ikke glipp av siste nytt i sommerferien!
Kjøp mobilt bredbånd!

mobilt bredbånd
på hytta
i båten
på t-banen
i skogen
på soverommet
i senga
på do

i do

ellers glipper
det som er
der du er

Ha en riktig fin sommer!

Read Full Post »

Permakultur: Om høner og egg og sånt

Vi har fått høner! Ikke hjemme i byen, men på bondegården vår, Øverland Andelslandbruk. Da vi kjøpte oss inn i Øverland, syntes vi det var litt synd at ikke det var noen dyr der. Vi liker dyr. Men dyr krever stell og siden ingen i Andelslandbruket bor permanent på Øverland gård, har det holdt å dyrke jorda. Men nå prøver vi! En gjeng kyllinger er lånt inn, og på få uker har de vokst til kvikke ungdommer som gir en ny liten dimensjon til gården.

Ungdomshøne på Øverland

Valget av høna som husdyr er ikke tilfeldig. En viktig bærebjelke i det økologiske jordbruket på Øverland er såkalt permakultur. Dette er en tilnærming til landbruk og bosetting som ble utviklet av Bill Mollison og hans medarbeidere i Australia på 1970-tallet. Permakultur (avledet av de engelske ordene permanent (agri)culture) innebærer å skape stabile og vedvarende økosysemer der mennesker kan høste fra et naturlig overskudd med minst mulig bruk av ressurser. Man skal jobbe med naturien, ikke mot den.

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: K

Jeg kjente at i dag gledet jeg meg til den ukentlige lyrikkoppgaven fra Boklesebloggen min. Vi har kommet til bokstaven K og oppgave 1 omhandler noe jeg aldri har hørt om før:

«1. Konkret poesi er eit omgrep som blir brukt om diktning som framstiller ei bestemt visuell form, med bruk av typografiske og grafiske hjelpemiddel. Det er også eit omgrep som blir brukt om dikting som er prega av konkrete bilete, ikkje abstrakte omgrep. Presenter eit dikt som kan representere ein av desse to formene for konkret poesi.»

Et dikt som er skrevet som et bilde? Først kan jeg ikke huske å ha sett noe slikt, før jeg plutselig kommer på at jeg akkurat bladde forbi et dikt der typografien var brukt aktivt. Det var i samlingen Min kärleks höga visa (1985) av Eeva Kilpi, og viser en sommerfugls tumling:

Read Full Post »

Bondeliv: Jordarbeid og livsfilosofi

Andelseierne på Øverland Andelslandbruk er delt inn i grupper. Da jeg og familien min kjøpte oss inn, fikk vi forespørsel om hvilken gruppe vi ville delta i: Urtegruppa, bigruppa, bringebærgruppa, jordarbeidingsgruppa… Alternativene var mange. Jeg er ingen urtedame, tenkte jeg. Og bier er litt skumle. Bringebær er gode, men blir ikke det litt snevert? Jeg vil jo gjerne lære om økologisk landbruk litt mer generelt. Så det ble jordarbeid. Passe uklart, variert og proletært.

Jeg er ikke alltid så god med grupper. Vil tidspunktene for møter noen gang passe? Hva skal man snakke om? Hvordan får man være i fred? Og så viser det seg, at på Øverland er det foreløpig ingen grunn til bekymring. Her fungerer gruppene etter frivillighetsprinsippet. Generell forespørsel om å hjelpe til sendes ut på mail, og så er det bare å melde seg for gartner Kurt og si fra når det passer. Og i dag passet det for meg.

Read Full Post »

Øyet som ser

Kjæresten min og jeg drømmer om å bo et sted der vi har utsikt mot havet. Sånn at vi kan sitte på terrassen under et ullteppe om kvelden og drikke vin og se på havet og filosofere over livet. Problemet er at vi på de fleste måter er knyttet til hovedstaden, og det sitter langt inne å rykke opp hele familien med rot. Og da kan vi bare glemme å se snurten av vann. Her i Oslo koster det nemlig mange flere millioner enn vi har å få havutsikt.

Siden vi ikke ønsker å bo oss ihjel, ser vi i stedet dette fra terrassen:

Utsikt 1 fra terrassen

Og da vi satt der i går kveld – under et ullteppe, med et glass vin – og snakket om havet, så begynt jeg å se meg rundt. Og kom tilbake til det gamle uttrykket om at det meste kommer an på øyet som ser. Noen ville kanskje se dette fra terrassen vår:

Utsikt 2: Stygt kontorbygg

Eller, enda verre, dette:

Utsikt 3: Bakside av garasje med nabosøppel

Selv la jeg merke til dette:

Utsikt 4: Himmelspeiling

Himmelen og den store trekronen speilet seg i de øverste vinduene på kontorbygget. Det var vakkert. Ikke akkurat havet, men fint nok.

Kanskje det er poenget? At i alle bilder og scener i livet finnes det detaljer som er fine, som gir energi, som skaper glede, og detaljer som har motsatt effekt? Det skal jeg prøve å følge bedre med på. Dessuten: Kjæresten og ullpleddet har jeg, selv om havutsikten mangler. Heldig meg!

Read Full Post »

Snakke

Å snakke. Det kan være så mangt.

Har du fått med deg Abid Rajas (V) regelrette utskjelling av Håkon Haugli (Ap) på NRK P2s Kulturnytt? Norges fremste talsmann for dialog, som står bak en serie fullsatte dialogmøter om kontroversielle temaer i hovedstanden, ble så opphisset over Haugli at journalist Lilly Frizmann måtte true med å kaste Raja ut av studio for å få ham til å holde munn. Og etter sendingen fortsatte Raja å kringkaste sine forbannelser over Haugli, først til Dagbladet og så i en egen kronikk i VG. Utgangspunktet var altså at Haugli i en forutgående VG-kronikk hadde kritisert Raja for urettmessig å tilrane seg begrepet dialog. At Raja i stedet la opp til konfronterende, sensasjonssøkende debatter på dialogmøtene sine. At dialog-betegnelsen bare var et skalkesjul for å få medias oppmerksomhet.

Utbruddet resulterte i  et livlig ordskifte om Rajas oppførsel i landets sosiale og formelle medier. – Reaksjonene på Abid Q. Rajas debattinnlegg i VG i dag viser at vi ennå har en vei å gå med å tåle røffe saksdebatter her i landet, kommenterer Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås på Twitter. – Enig , twitrer VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen tilbake, Såpass krutt må det være i den offentlige debatten! Og Raja selv ga klar beskjed til sine Twitter-følgere: – Dialog er ikke det samme som koseprat – det har vi nok av! Jeg tåler alle kraftsalvene fra «deg»; hvor mye tåler «du» i retur?

Vel, personlig tåler jeg litt av hvert. Jeg har oppholdt meg mye blant folk som tilsynelatende har tålegrense som utgangspunkt når de gjennomfører en samtale, så jeg har blitt herdet. Jeg har også lært å bli kjapp i hodet og kjeften, og argumentere godt for mitt eget syn. Men har jeg blitt klokere av denne omgangsformen? Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror derimot vi alle – i politikk, akademia, media, næringsliv og privatliv – kunne blitt en god del klokere hvis vi oftere hadde tatt i bruk dialog.

Read Full Post »

Fernando Pessoa: Djevelens time

Drømmer du om et bedre liv? En hottere og mer forståelsesfull kjæreste? Mer indre ro og et harmonisk småbarnsfamilieliv? Da kan det være Djevelen selv som står bak. Det er hvertfall slik Djevelen presenterer seg i den lille boka Djevelens time av Fernando Pessoa (1998). Som herskeren over alt du lengter etter, men som ikke finnes.

Fernando Pessoa (1888-1935)

Fernando Pessoa er i dag regnet som Portugals viktigste forfatter og i litteraturkretser vurdert på linje med storheter som Pablo Neruda. Han er mest kjent for sin roman Uroens bok, som i Norge har blitt stemt frem som en av de 100 viktigste verkene i verdenslitteraturen. I sin samtid var imidlertid Pessoa en ukjent skribent og poet, som bare fikk utgitt én bok. Da han døde i 1935, etterlot han seg bunker med manuskripter og papirer som senere har blitt publisert i mer eller mindre fullført stand. Djevelens time kom på norsk i 1998 og er en (nesten fullført) novelle som rommer store tanker om religion og om livet.

Read Full Post »

Alt er mulig?! Om fortid, fremtid og muligheter

Jeg sitter og leser siste nummer av Arr Idéhistorisk tidsskrift (nr. 3-4 2009) som har temaet Historiens nytte. Kan historien og historiefaget ha en nytte ut over det rent underholdende, og i så fall hvilken nytte og hvordan? Artiklene er skrevet av akademikere fra mange disipliner, og optimismen varierer. De fleste har en forskerforsiktig tilnærming. Litt nyttig. Kanskje. På en måte.

Spørsmålet om historiens nytte får eventuelt bli temaet for en senere blogg. Det jeg fester meg ved nå, er artikkelen til Knut Kjeldstadli, professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen handler om historiefaget som studiet av forandring og treghet. Allerede i tittelen aner vi at Kjeldstadli har begrenset tro på at forandring er mulig: Historie – vitenskapen om forandringens mulighet? Spørsmålstegnet måtte med.

Kjeldstadli begynner for så vidt optimistisk med å peke på historiens frigjørende potensial. I motsetning til økonomifaget og andre generaliserende samfunnsvitenskaper, som opererer med forutsetninger og modeller som standardiserer menneskelig handling og tenkemåte uavhengig av tid og rom, legger historikere flest vekt på forskjellighet når de studerer fortiden. Ved å vise hvor anderledes mennesker tenkte, mente og organiserte seg på andre tidspunkter i historien, gir historikeren oss et speil som ikke bare hjelper oss å forstå vår egen samtid, men som også gir grunn til (en viss) optimisme for fremtiden:

Når det har vært anderledes før, kan det bli anderledes i framtida. Nye kvaliteter kan oppstå – ikke nødvendigvis til det bedre, men jo, også til det. Dette er historiens frigjørende, overskridende, ja revolusjonære potensial. (s. 43)

Men professor Kjeldstadli kommer fort ned på jorda igjen. I praksis er ikke forandring så lett likevel. Og det er absolutt ikke slik at enhver utvikling eller forandring er mulig. Her er det vel på sin plass å minne om Kjeldstadlis politiske fortid. Jeg er husker godt en forelesning på Blindern der han med beundringsverdig åpenhet forklarte at han i sin tid skrev hovedoppgave i historie for å forklare hvorfor det kom til å bli revolujon i Norge, mens doktoravhandlingen hans handlet om hvorfor revolusjonen ikke kom. Denne politiske reisen endte i SV, der Kjeldstadli nå er politisk aktiv, et SV som for tiden sitter i regjering med Ap (og Sp) og stadig taper hjertesaker og velgere.

Kjeldstadlis erfaringer i politikken har antakelig bidratt til at han velger å avslutte sin artikkel med å sitere Paul Lissagaray, kommunard og historiskriver, som i 1876 erklærte følgende:

Han som forteller folket revolusjonære legender, han som underholder dem med sensasjonelle historier, det være seg med overlegg eller uvitenhet, er like kriminell som geografen som riter opp misvisende draft for sjøfarere. (s. 44)

Dermed blir det den historiske tregheten som tross alt dominerer. Det er for mange fysiske, psykisk, kulturelle, økonomiske, politiske begrensninger til at hva som helst kan skje i fremtiden. Så Kjeldstadlis konklusjon blir:

Ikke alt er mulig bare trosvissheten er sterk nok. (s. 44)

Da kommer jeg plutselig på en bok jeg har i hylla, Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998) av filosofen Arne Næss. Her har pipen en ganske annen lyd. En av bærebjelkene i Næss’ filosofi var det som på fint heter possibilismen, som kort kan oppsummeres i setningen

Hva som helst kan hende når som helst! (s. 13)

Vil de falle nedover eller oppover?

Næss kom tidlig på sporet av possibilismen, da han oppdaget hvordan forskningsresultater som man opp gjennom historien hadde ansett som sikre, stadig viste seg å være feil. For Næss ble dermed forskning «en uendelig metodisk leting med midlertidige og usikre resultater». Og ettersom alt er prinsipielt usikkert, så er også alt mulig. Selv det vi kaller naturlover er begrunnet ut fra hendelser i fortid, og mulighetene er så ufattelig mange at det som ser ut som lover i dag, kan vise seg å ikke gjelde i morgen. Likevel, rent praktisk, forutsetter Næss at visse ting er konstant, for eksempel at gravitasjonen på kjøkkenet i går, er sånn i dag også. Tallerkenene vil antakelig fortsatt falle nedover, selv om de prinsipielt sett godt kan falle oppover en dag.

Er Næss grensesprengende tanker bare tull? Jeg merker at jeg har lettere for å akseptere Kjeldstadlis noe mer desillusjonerte konklusjon. Men jeg kjenner også at jeg heier på Arne! Sett at han hadde rett. Hvilke muligheter gir ikke det! Når jeg tenker på hvordan Arne Næss levde livet sitt frem til sin død i januar 2009, nær 97 år gammel, får jeg mange idéer om possibilisme i praksis. Næss klatret i fjell og leste bøker, gikk turer og livsfilosoferte med og uten Timotei, kosegrisen sin, to the bitter end. Og til tider virket det som han faktisk opphevet naturlovene:

Gamle mannen, holde på slik! Ja, det var faktisk mulig. Og kan han, så kan kanskje jeg også… Hvis ALT var mulig, hva ville jeg gjøre da? Hva ville du gjøre? Og Knut, hvis ALT var mulig, hva slags fremtidssamfunn kunne vi da bygge!

(Bildene fant jeg her: Knut, tallerkener, Arne)

Read Full Post »

Prosjekt: Fest i hverdagen!

Jeg har startet et nytt prosjekt: Hvordan gjøre ting-jeg-ikke-liker-men-som-må-gjøres om til noe gøy! Dvs. den gode gamle om hvordan gjøre hverdag til fest. Prosjektet er et resultat av mine tidligere funderinger over a) mitt dårlige forhold til husarbeid, støvsuging spesielt, b) dette med arv og miljø, og hva det egentlig er mulig å arve av interesser og ubehageligheter, og c) ansvarliggjøring i eget liv: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg kan ikke gjøre noe med det faktum at jeg må gjøre rent innimellom (for har ikke råd til vaskehjelp), men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg håndterer det.

Dessuten, jeg er temmelig sikker på at jeg har arvet/adoptert mitt dårlige forhold til støvsugeren fra moren min. Jeg kjenner hvertfall ingen andre som liker det så dårlig, og når jeg støvsuger er det som om aggresjonen fra min mors opprør mot husmorrollen på 70-tallet tar bolig i meg. Jeg hater virkelig å støvsuge! Og hvis jeg kan arve denne innstillingen, så kan vel mine sønner arve den fra meg? Og jeg har jo tenkt at sønnene mine skal bli riktig flinke i husarbeid. Derfor: Prosjekt Hverdag → Fest! har startet.

Read Full Post »

… og møkk ble det!

En av de største salgssuksessene på selvutviklingsmarkedet de siste årene er The Secret, eller Hemmeligheten på norsk, skrevet av den australske TV-produsenten og forfatteren Rhonda Byrne. Drevet frem av et voldsomt markedsføringsapparat og godt støttet av kjendiser som Oprah Winfrey, har The Secret i bokform og på DVD erobret den vestlige verden med sitt budskap om at det du ønsker deg kan bli virkelig, bare du ønsker deg det nok og på den rette måten. Ved å bruke prinsippet om tiltrekning, the Law of Attraction, kan vi alle få hjelp av universet til å skape det livet vi drømmer om.

La meg si med én gang at jeg er grunnleggende skeptisk til The Secret-pakka. Dette er en pengemaskin, som jeg oppfatter som merkverdig materielt orientert. Istedenfor å fokusere på hvordan denne tilnærmingen eventuelt kunne gi mennesker indre ro og større innsikt i de store sammenhengene, pusher The Secret et budskap preget av ytre forbedringer: Hvordan skaffe deg mer penger, en ny bil eller et større hus. En fullstendig avsporing. Og hvis det virkelig var slik at livet du lever er et resultat av hvordan du tenker, burde det ikke da være en relativt enkel sak å avskaffe verdens fattigdom? Da kunne vel bare menneskene i Malawi, Somalia eller Burundi få et kurs i tiltrekningsloven, så ville materiell velstand og stabile livsvilkår strømme på?

Read Full Post »