Hva gjør tid?

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

—

Og det lurer jeg på fremdeles.

Read Full Post »

En fantastisk bok!

Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.

Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.

Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.

Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.

Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte.  Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant.

Read Full Post »

Om brobygging, Brecht og Bowie

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker.

Read Full Post »

Kjært barn… Om navn og identitet

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg.

Read Full Post »

Om utvandring, fortellinger og fakta

Lydia mistet halve søskenflokken. Eller gjorde hun det?

Et viktig kapittel i historien om min farmor Lydia handler om utvandring. I hvert fall tre av hennes søsken gjorde som 800.000 andre nordmenn i perioden 1825-1920: De forlot gamlelandet og satte kursen mot Amerika for å slippe unna fattigdom og trange kår. Jeg sier «i hvert fall tre» av søsknene, for nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.

En av utfordringene når man begynner å grave i sin egen families historie, er å skille fortellinger fra fakta. Som jeg har vært inne på, finnes det historier i alle familier som nesten oppnår en mytisk status. Én slik historie i min familie var hvordan Lydia fikk sin Sigurd. En annen er om hvordan fattigdom og trangboddhet tvang Lydias mor Gina til å sende halvparten av barna sine til slektninger i Amerika. Til slektninger i Amerika. Det ligger mye dramatikk i den setningen.

Og så viser det seg at fortellingen ikke er fullt så enkel. Da jeg begynte å grave i dette, var noe av det første jeg fikk høre at hvertfall én av søstrene til Lydia ble sendt av gårde ikke på grunn av fattigdom, men fordi mamma Gina ikke likte kjæresten hennes. Og nå kompliseres historien ytterligere.

Read Full Post »

Lydia og Sigurd – en kjærlighetshistorie

I alle familier er det historier som blir fortalt om og om igjen, til de får nesten mytiske dimensjoner. Fortellingen om hvordan min farmor Lydia fikk sin Sigurd er en slik historie.

Her forlovet de seg

Lydia og Sigurd traff hverandre i en amatørteatergruppe, der de begge var med. De ble stormende forelsket. Og kort tid etterpå, rømte den da 16 år gamle Lydia og tre år eldre Sigurd i all hemmelighet til København.

Familiesagen sier ingenting om hvordan de faktisk klarte dette, men alle er enige om at de forlovet seg i Tivoli, nærmere bestemt inne i Det kinesiske tårn som fremdeles står der. Jeg vet ikke nøyaktig når dette skjedde, men jeg har alltid innbilt meg at det var på en varm sommerkveld og at Lydia og Sigurd kunne se de kulørte lyktene speile seg i den lille dammen ved siden av tårnet.

Jeg har nylig oppdaget at Lydias mor, Gina, var en sterk og temmelig streng dame. Da Lydias lillesøster valgte en kjæreste som moren ikke likte, ble hun sendt til slektninger i Amerika for å komme på bedre tanker. Det kan kanskje forklare hvorfor Lydia og Sigurd rømte. Og det kan hvertfall forklare hvorfor de holdt forlovelsen hemmelig i 4 år før de fortalte det til familien.

Read Full Post »

Min farfars hus

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende.

Read Full Post »

Lille Lydia: Her starter det

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »

En koffert full av gull!

Av og til viser det seg at det bare er å spørre. Det er bare et par dager siden jeg innså at jeg nesten ikke vet noe om min egen nære historie. Jeg kjenner historien i store bilder og lange linjer, men hvordan farmoren min hadde det da hun var liten, det vet jeg ikke. Og siden jeg er en utålmodig type, ringte jeg med én gang til faren min og spurte om jeg kunne komme og spørre ham ut om livet og historien. Eh…, sa pappa. Eh, ja, bare kom.

Så jeg dro. Og nå sitter jeg hjemme ved mitt eget kjøkkenbord igjen med en skrivebok full av notater og en koffert full av gull.

Det viser seg nemlig at faren min hadde funnet og tatt vare på en støvete koffert da han ryddet etter sin mors død. Og i kofferten ligger det fotografier og brev, telegrammer og fødselsattester, husleiebøker og vaksinasjonskort. I en salig og gullkantet blanding.

Her er min farmor Lydia som ungdom med epleknickers og sigarett i hånden, her er hete kjærlighetsbrev fra min farfar Sigurd som sitter i Pompei i 1922 og lengter etter «sin lille kone» – 4 år før de faktisk giftet seg. Her er bilder av oldemor bak disken i en gammeldags landhandel, og fødselsattesten som viser at oldefar ikke het Karl, som jeg alltid har trodd, men Kåre. Og det viser seg at farfaren min ikke kom fra Sverige, men fra Sagene, så plutselig er jeg fullblods Oslojente.

Et fantastisk skattkammer! Og besøket bød på flere overraskelser. For i motsetning til hva jeg trodde, så har faren min egentlig bare har ventet på at noen skulle spørre ham om fortiden. Istedenfor å trekke seg unna, så syntes han det var fint at noen kom og gravde i denne kofferten og i hans eget minne.

Så nå gleder jeg meg til å lese og studere bilder og datoer. Og til flere samtaler med faren min og de få andre slektningene som fremdeles er i live. For jeg ser plutselig at jeg som menneske og fagperson kan smelte sammen i denne historien. Og kanskje jeg klarer å lage et lite prosjekt ut av det? Det blir hvertfall noen bloggposter!

Og jeg anbefaler alle som ennå ikke har gjort det: Snakk med de gamle du kjenner før det er for sent!

En koffert full av gull

Read Full Post »

Hva med min egen historie?

Jeg vet en god del om historie. Som historiker er fortiden faktisk mitt spesialfelt. Men da jeg satt og skrev på en blogg i stad, så innså jeg at jeg vet veldig lite om min personlige historie. Det vil si, jeg kjenner jo min egen historie ganske godt, men hva med faren og moren min? Hva vet jeg egentlig om dem som unge og litt mer voksne mennesker, og om deres valg i livet? Og besteforeldrene mine? Allerede i det leddet vet jeg knapt mer enn hva de het og hvordan de var da de var gamle. Og oldeforeldrene mine vet jeg ikke engang navnene på.

Denne sløvheten sjokkerer meg. Heldigvis har jeg fremdeles en mulighet til å finne ut mer. Så i morgen drar jeg til faren min og spør ham ut om livet. Lurer på hva han vil si.

Hva tenker du? Har du oppdaget dine egne slektninger som historisk kilde?

Familien til farmoren min måtte flytte fra Nordstrand til byens verste strøk, Rødfyllgata på Vaterland. Hvordan var egentlig det?

Bildet er lånt fra den fantastisk bildebasen Oslobilder.no. Fotograf: ukjent. Eier: Oslo Museum.

Read Full Post »

Søndagsdikt

Før sommeren hadde Bai på Boklesebloggen min en fin tradisjon som jeg håper hun tar opp igjen: Lyrikkoppgaver og -refleksjoner hver søndag. I påvente av nye utfordringer fra Bai vil jeg gjerne dele et dikt som rører ved meg både som menneske og som historiker med interesse for fortiden.

Diktet er skrevet av lyrikeren Knut Ødegård, nedtegnet på det arkologiske funnstedet Skara Brae på Orkenøyene. Ødegård fanger hvordan historien dør og lever. Nydelig.

DEI

Deira lamper blåsne ut.
Deira pust stilna.
Ingen spor finst att etter dei.

Alle stormar stilna no, ingen
stingande sol, ingen
rop.
Hengemyrar, hamrar, sand.

Deira rop er ikkje våre rop.
Deira samtalar ikkje våre.

Det raude i håret fekk du av dei.
Ingen spor, berre ein gyllen kam
blåsen fram or sanden.

(fra samlingen Kinomaskinist (1991)

Read Full Post »

En organisasjon av parallelle universer?

For tiden jobber jeg i administrasjonen ved Universitetet i Oslo. Jeg sitter bak en skranke med ansiktet vendt mot verden. På andre siden av skranken står en ung dame, sannsynligvis russ i vår, og lurer. Hun synes det er noe rart med timeplanen hennes ettersom flere av forelesningene hun har valgt er på samme tidspunkt. Hun lurer også på hva ordet pensum betyr og hvordan hun finner ut hvilken bok hun skal lese. Og når begynner juleferien? Den dagen i slutten av november hun har sin siste eksamen? Seriøst?!

En samling parallelle universer?

Den unge damen er en ganske typisk helthelt fersk student. Og i løpet av arbeidsdagen møter jeg mange som henne, men også helt andre typer mennesker og tilnærminger til min skranke.

Det kommer mer garva studenter, som har lært seg et triks eller to og nå ønsker utsettelser og tilpasninger av eksamener og planlagte studieprogram. Det kommer stressa forelesere som er ute i siste liten, som mangler kopier og ikke vet hvilket rom de skal forelese i, som brøyter seg fram i køen og forventer at jeg skal slippe alt jeg har i hendene for å redde situasjonen. Disse foreleserene står i skarp kontrast til sine eldre akademikerkollegaer, som ikke lenger underviser, men har fått beholde et kontor borti gangen og egentlig bare kommer til skranken for å få litt selskap. De to generasjonene forelesere er forskjellige, men avstanden er veldig mye større til ham som hver dag glir stille inn døren for å hente og levere post, som knapt gir fra seg et lite nikk til hilsen.

Møtet med disse menneskene, som alle speiler ulike sider av universitetssystemet, har fått meg til å tenke mer generelt på hva en organisasjon, en bedrift, egentlig er?

Read Full Post »

Tenner gjør mer enn å tygge

Hun sitter på en trapp i Oslo sentrum en sen søndagskveld. Ansiktet er forslått. Når hun ser opp, er leppa er blodig og flere tenner mangler. Det går mange forbi, men ingen ser på henne. Hun er så synlig at hun blir usynlig. Det gjør så vondt å se på henne at det er bedre å la være.

Jeg har gått forbi denne jenta og andre som likner henne mange ganger. Forskjellen denne søndagskvelden var at rollene var snudd: Jenta var meg. Jeg hadde vært i en sykkelulykke og satt utenfor Tannlegevakten ved Galleri Oslo og ventet på at Kjæresten skulle komme og hente meg. Det var en bisarr opplevelse. Jeg fikk kjenne litt på hvordan de har det, de som faller utenfor.

1 time senere: Vi ankom sykehuset for nye undersøkelser og ble møtt av en lege som nesten ikke hadde tenner. Jeg tuller ikke. Han hadde kanskje 4-5 gulbrune tenner her og der i munnen, ellers var han tannløs. Min reaksjon var ironisk. Jeg sto der – uten særlig mange tenner selv – og tenkte: Denne legen stoler jeg ikke på. Han har ikke tenner. Kan han tingene sine?

Read Full Post »

Alt er mulig?! Om fortid, fremtid og muligheter

Jeg sitter og leser siste nummer av Arr Idéhistorisk tidsskrift (nr. 3-4 2009) som har temaet Historiens nytte. Kan historien og historiefaget ha en nytte ut over det rent underholdende, og i så fall hvilken nytte og hvordan? Artiklene er skrevet av akademikere fra mange disipliner, og optimismen varierer. De fleste har en forskerforsiktig tilnærming. Litt nyttig. Kanskje. På en måte.

Spørsmålet om historiens nytte får eventuelt bli temaet for en senere blogg. Det jeg fester meg ved nå, er artikkelen til Knut Kjeldstadli, professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen handler om historiefaget som studiet av forandring og treghet. Allerede i tittelen aner vi at Kjeldstadli har begrenset tro på at forandring er mulig: Historie – vitenskapen om forandringens mulighet? Spørsmålstegnet måtte med.

Kjeldstadli begynner for så vidt optimistisk med å peke på historiens frigjørende potensial. I motsetning til økonomifaget og andre generaliserende samfunnsvitenskaper, som opererer med forutsetninger og modeller som standardiserer menneskelig handling og tenkemåte uavhengig av tid og rom, legger historikere flest vekt på forskjellighet når de studerer fortiden. Ved å vise hvor anderledes mennesker tenkte, mente og organiserte seg på andre tidspunkter i historien, gir historikeren oss et speil som ikke bare hjelper oss å forstå vår egen samtid, men som også gir grunn til (en viss) optimisme for fremtiden:

Når det har vært anderledes før, kan det bli anderledes i framtida. Nye kvaliteter kan oppstå – ikke nødvendigvis til det bedre, men jo, også til det. Dette er historiens frigjørende, overskridende, ja revolusjonære potensial. (s. 43)

Men professor Kjeldstadli kommer fort ned på jorda igjen. I praksis er ikke forandring så lett likevel. Og det er absolutt ikke slik at enhver utvikling eller forandring er mulig. Her er det vel på sin plass å minne om Kjeldstadlis politiske fortid. Jeg er husker godt en forelesning på Blindern der han med beundringsverdig åpenhet forklarte at han i sin tid skrev hovedoppgave i historie for å forklare hvorfor det kom til å bli revolujon i Norge, mens doktoravhandlingen hans handlet om hvorfor revolusjonen ikke kom. Denne politiske reisen endte i SV, der Kjeldstadli nå er politisk aktiv, et SV som for tiden sitter i regjering med Ap (og Sp) og stadig taper hjertesaker og velgere.

Kjeldstadlis erfaringer i politikken har antakelig bidratt til at han velger å avslutte sin artikkel med å sitere Paul Lissagaray, kommunard og historiskriver, som i 1876 erklærte følgende:

Han som forteller folket revolusjonære legender, han som underholder dem med sensasjonelle historier, det være seg med overlegg eller uvitenhet, er like kriminell som geografen som riter opp misvisende draft for sjøfarere. (s. 44)

Dermed blir det den historiske tregheten som tross alt dominerer. Det er for mange fysiske, psykisk, kulturelle, økonomiske, politiske begrensninger til at hva som helst kan skje i fremtiden. Så Kjeldstadlis konklusjon blir:

Ikke alt er mulig bare trosvissheten er sterk nok. (s. 44)

Da kommer jeg plutselig på en bok jeg har i hylla, Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998) av filosofen Arne Næss. Her har pipen en ganske annen lyd. En av bærebjelkene i Næss’ filosofi var det som på fint heter possibilismen, som kort kan oppsummeres i setningen

Hva som helst kan hende når som helst! (s. 13)

Vil de falle nedover eller oppover?

Næss kom tidlig på sporet av possibilismen, da han oppdaget hvordan forskningsresultater som man opp gjennom historien hadde ansett som sikre, stadig viste seg å være feil. For Næss ble dermed forskning «en uendelig metodisk leting med midlertidige og usikre resultater». Og ettersom alt er prinsipielt usikkert, så er også alt mulig. Selv det vi kaller naturlover er begrunnet ut fra hendelser i fortid, og mulighetene er så ufattelig mange at det som ser ut som lover i dag, kan vise seg å ikke gjelde i morgen. Likevel, rent praktisk, forutsetter Næss at visse ting er konstant, for eksempel at gravitasjonen på kjøkkenet i går, er sånn i dag også. Tallerkenene vil antakelig fortsatt falle nedover, selv om de prinsipielt sett godt kan falle oppover en dag.

Er Næss grensesprengende tanker bare tull? Jeg merker at jeg har lettere for å akseptere Kjeldstadlis noe mer desillusjonerte konklusjon. Men jeg kjenner også at jeg heier på Arne! Sett at han hadde rett. Hvilke muligheter gir ikke det! Når jeg tenker på hvordan Arne Næss levde livet sitt frem til sin død i januar 2009, nær 97 år gammel, får jeg mange idéer om possibilisme i praksis. Næss klatret i fjell og leste bøker, gikk turer og livsfilosoferte med og uten Timotei, kosegrisen sin, to the bitter end. Og til tider virket det som han faktisk opphevet naturlovene:

Gamle mannen, holde på slik! Ja, det var faktisk mulig. Og kan han, så kan kanskje jeg også… Hvis ALT var mulig, hva ville jeg gjøre da? Hva ville du gjøre? Og Knut, hvis ALT var mulig, hva slags fremtidssamfunn kunne vi da bygge!

(Bildene fant jeg her: Knut, tallerkener, Arne)

Read Full Post »

9. april fra jenta i skauen: Nok er nok!

Det er 9. april, nøyaktig 70 år etter at den tyske krysseren Blücher gled inn Oslofjorden og ble truffet av kanonkuler fra Oscarsborg festning. Historieprofessor Øystein Sørensen er på radioen og forteller at denne stolte forsvarsepisoden i norsk historie ble kronet med hell ikke minst fordi de 2400 tyske soldatene ombord ikke var forberedt på motstand. De hadde åpenbart ventet en stille seilas og derfor bunkret blant annet bensinfat på dekk. Dermed fikk de norske soldatene god hjelp av fienden. Blücher sank, omlag 1000 tyskere omkom, invasjonen ble forsinket så Konge og regjering rakk å flykte, og skipet ligger i dag som en udetonert miljøbombe ved leden inn mot hovedstaden.

Selv sitter jeg på et saueskinn i en solhelling langt inni Oslo-marka. Isen ligger fremdeles på vannet foran meg, men den bærer ikke lenger. Kaffelatten i termoskoppen gir skogsturen et urbant tilsnitt, og boka om feminisme som ligger i sekken minner meg på hvem jeg er. For 70 år siden hadde gutta ikke rukket å kommet å komme seg opp i skauen ennå. Men snart skulle de rigge seg til og bli de for ettertiden mest berømte motstandsfolkene i Norge. Gutta på skauen. Et begrep som er med på å definere det ekte norske.

– Alle seriøse historikere er enige om at krigsseilerne var de viktigste motstandsfolkene i Norge, sa professor Sørensen i radioen. Gjennom sin konvoifart med forsyninger bidro krigsseilerne avgjørende til de alliertes kamp. Og de ofret mye. Av de ca. 10 000 nordmennene som døde i krigsrelatert virksomhet, var omlag 3500 krigsseilere. Ingen har tall for skadene til de som overlevde.

Jeg kjente en krigsseiler en gang. Nei, jeg kjente ham ikke, han var naboen min. Han var en gammel, gammel mann enda han ikke var så gammel av år. Og han snakket aldri om sin tid som krigsseiler. Det hørte jeg fra andre. Så selv om alle seriøse historikere er enige om krigsseilernes betydning, har det i ettertid ikke kommet mange bøker fra deres hånd. Historikerprofessor Guri Hjeltnes’ 2-bindsverk om handelsflåten i krig er det nærmeste vi i ettertid kommer krigsseilernes stemme. Gutta på skauen, derimot, dem hører vi stadig fra.

Når jeg sitter her i den samme skauen 70 år senere, slår det meg at nå er det på tide å la denne delen av fortiden ligge. Jeg tror ikke vi trenger flere bøker om Krigen. Vi vet så mange detaljer om Krigen, at det grenser til det parodiske. I stedet kunne vi trenge noen bøker som fikk oss til å skjønne at det nesten bare er vi i Norge som snakker om 2. verdenskrig som Krigen med stor K. I de fleste andre land er det langt ferskere krigsopplevelser som dominerer. Likevel er det i Norge bare krim som selger mer enn bøker om Krigen, og årlig utgis utallige publikasjoner om disse 5 årene i norsk historie.

Professor Anne Eriksen har påpekt hvordan denne ekstreme interessen for 2. verdenskrig er og har vært et viktig ledd i norsk identitetsbygging (jeg anbefaler Eriksens interessante artikkel Fra niende april til åttende mai. Fem viktige år i nasjonens historie i siste nummer av ARR Idéhistorisk tidsskrift). Selv tenker jeg at det sier noe om hvor utrolig godt vi har hatt det i Norge etter 2. verdenskrig. De siste 50-60 årene har det knapt skjedd noen landsomfattende katastrofer, og dermed fremstår krigen som det siste grusomme å gripe til. Det er lett for oss å glemme at ikke alle har hatt det så enkelt.

Jeg skjønner at hvert enkelt menneske som opplevde okkupasjonen i 1940 kan ha hatt sjelsettende erfaringer, som de alltid bærer med seg. Men for Norge som samfunn er det på tide nøye seg med den uendelige mengden informasjon og tolkninger vi allerede har, og nå rette oppmerksomheten andre steder.

Og hvis folk er så opptatt av krig, hvorfor ikke undersøke opplevelsene og erfaringene til de titusener av krigsflyktninger som bor i Norge i dag. Enten de er fra eks-Jugoslavia, Sri Lanka eller Somalia, lever de med langt ferskere og sterkere erfaringer enn våre gamle repeterende krigshistorier. Så jeg synes det holder nå. Ikke flere bøker om Norge og Krigen. Nok er nok. Aldri mer 9. april.

Med hilsen fra Jenta i skauen, 9. april 2010

Read Full Post »

Bilder bygger broer: Om samer, indianere og sånt

Jeg har alltid likt gamle fotografier. Gamle familebilder funnet i en koffert på loftet. Svart-hvitt bilder av unge mennesker på fest eller fjelltur en gang for lenge siden. Du aner ikke hvem de er, det står ingen snirklete skrift med navn eller dato på baksiden, men plutselig! Det smilet der var kjent, det må da være farmor! Før øynene sluknet og tyngdekraft og levd liv krøllet sammen kroppen hennes. Bildet bygger en plutselig bro gjennom tiden til noe jeg aldri har opplevd, men som likevel er kjent.

Her om dagen oppdaget jeg at gamle bilder også kan bygge andre broer, mellom grupper, steder og tider som jeg tidligere ikke har sett i sammenheng. Det begynte med at jeg kom over facebook-gruppen Native American Indians – Old Photos , en fantastisk og stadig voksende samling gamle fotografier av indianere fra ulike stammer. Jeg så gjennom en del av bildene, og så slo det meg: Dette likner da veldig på samer. Bortsett fra noen ytre detaljer som fjær og stjerneformede ullhatter, så var de gamle indianerne slående like de (få) bildene jeg hadde i hodet av samisk liv i gamle dager.

Jeg ville vite mer, og på nettet fant jeg denne gullgruven av en blogg for dem som måtte være interessert i samisk kultur og historie: The Saami – Samisk – Sámi. Jeg fant også en amerikansk fotobase, Old Pictures, som blant annet har en stor samling gamle indianske fotografier. Og så begynte jeg å se på bilder og bygge broer. Mellom indiansk og samisk kultur, mellom historiske erfaringer, mellom dengang og nå.

Jeg lette først etter dagliglivet. Og mellom seriøse høvdinger og mannsterke jaktlag, fant jeg litt familieliv. Det var alvorlige, oppstilte familier foran sin tipi eller lavvo. Noen barn og mødre i finstasen. Og så oppdaget jeg et teknologisk fellestrekk. Den samiske komsen til å bære og frakte småbarn har en direkte indiansk parallell:

Read Full Post »

Gressenke – Nest Siste Dag: Historietime

Historikeren i meg slipper ikke taket så lett og i fabuleringene over min Gressenke-situasjon har det blitt nødvendig å finne ut mer om selve ordet gressenke. Dette er et kjent og brukt begrep, men hva betyr det egentlig? En slags enke som går på gress mens mannen er på grønnere gressganger? Det viser seg at ordet faktisk har et enda mindre tiltalende opphav.

Ifølge ordboka betyr gressenke [fra germansk, mellomnedertysk, først registrert i perioden 1100-1500] «pike som blir forført ute i det fri og deretter forlatt». Altså en jente som blir dreid og dumpa. I gresset. Det religiøse nettstedet http://www.preken.net (!) utdyper det kulturelle opphavet og mener at gressenke visstnok har sin opprinnelse «i tradisjoner fra kornhøsten, hvor mannfolkene tok seg friheter i gresset med kvinner som ikke hadde mannen sin med på jordet. Denne tradisjonen går tydeligvis tilbake til gammeltestamentlig tid».

Tilbake til gammeltestamentelig tid. Allerede den gang tok altså menn seg friheter på bekostning av kvinner. Hmm. Men det er jo noen fremskritt å spore. Vi har fått begrepet gressenkemann, som må innebære at kvinner også tar seg friheter. Og i dag er jo gressenkene bare midlertidig forlatt. Per definisjon er mannen nødt til å komme tilbake.

Det er jeg glad for! I morra kommer Kjæresten hjem! Hurra!

Read Full Post »