Makt og avmakt

Jeg våknet i dag til nyheten om at israelske styrker hadde bordet skipene med hjelpesendinger og fredsaktivister på vei mot Gaza. Så mange som 19 sivile skal være drept og et ukjent antall er såret. I internasjonalt farvann utenfor israelsk territorium.

Det israelske angrepet på skipene var en demonstrasjon av makt og arroganse. Skjelden har Israel gitt klarere beskjed om at de driter i internasjonale avtaler, andre lands meninger og sunn fornuft. Som så mange ganger før ladet de hjertene med historiske offerfortellinger og våpnene med ammunisjon, og skjøt mot dem som sa dem imot. Og i ettertid angrer de ingenting.

Men makt kan bli avmakt. For denne gangen angrep de ikke ikke steinkastende palistinske ungdommer. De skjøt mot sivile fra en rekke nasjoner, mennesker med media i ryggen og ressurser og utstyr til å svare tilbake.

Få minutter etter at jeg hadde fått vite nyheten, kunne jeg følge aktivistene i Free Gaza Movement direkte på Twitter. Så mens israelske talsmenn bedyret til BBC radio at det var aktivistene som hadde angrepet først og at de var selv ansvarlige for eventuelle skader eller dødsfall, så kunne jeg lese på Twitter at israelske soldater hadde bordet skipene fra militære skip og helikoptre, om natten mens aktivistene sov, og at de forgjeves prøvde å stanse soldatene med hvite flagg. Og mens israelske myndigheter iverksatte full pressesensur, flommet Twitter over av tips om You Tube-videoer, rapporter og artikler fra angrepet.

Så vi får inderlig håpe at Israel har tatt seg vann over hodet denne gangen. At det internasjonale samfunnet ikke lar dem slippe unna med denne oppførselen nok en gang. At Barak Obama ikke bare nøyer seg med å «beklage tap av liv». Og at Israels ambassadør i Norge ikke bare får sitte hos Jonas Gahr Støre og legge skylden på aktivistene, men at han faktisk snart blir bedt om å forlate landet. At politikere verden over nå virkelig anstrenger seg til det ytterste for å stoppe Israels framferd. At avmakt blir makt.

Og når skriveføre mennesker som Henning Mankell ser ut til å ha overlevd, håper jeg at han og flere med ham lar verden få vite hvordan det var å være ombord på skipene. For jeg tror det gir oss et lite bilde av hvordan det er å leve i Gaza.

Vel, jeg hadde egentlig tenkt å skrive en bokmelding på bloggen i kveld, men får bli en annen gang. Dette måtte sies. Nå. Nok er nok.

Hva gjør du nå, Jonas?

Read Full Post »

9. april fra jenta i skauen: Nok er nok!

Det er 9. april, nøyaktig 70 år etter at den tyske krysseren Blücher gled inn Oslofjorden og ble truffet av kanonkuler fra Oscarsborg festning. Historieprofessor Øystein Sørensen er på radioen og forteller at denne stolte forsvarsepisoden i norsk historie ble kronet med hell ikke minst fordi de 2400 tyske soldatene ombord ikke var forberedt på motstand. De hadde åpenbart ventet en stille seilas og derfor bunkret blant annet bensinfat på dekk. Dermed fikk de norske soldatene god hjelp av fienden. Blücher sank, omlag 1000 tyskere omkom, invasjonen ble forsinket så Konge og regjering rakk å flykte, og skipet ligger i dag som en udetonert miljøbombe ved leden inn mot hovedstaden.

Selv sitter jeg på et saueskinn i en solhelling langt inni Oslo-marka. Isen ligger fremdeles på vannet foran meg, men den bærer ikke lenger. Kaffelatten i termoskoppen gir skogsturen et urbant tilsnitt, og boka om feminisme som ligger i sekken minner meg på hvem jeg er. For 70 år siden hadde gutta ikke rukket å kommet å komme seg opp i skauen ennå. Men snart skulle de rigge seg til og bli de for ettertiden mest berømte motstandsfolkene i Norge. Gutta på skauen. Et begrep som er med på å definere det ekte norske.

– Alle seriøse historikere er enige om at krigsseilerne var de viktigste motstandsfolkene i Norge, sa professor Sørensen i radioen. Gjennom sin konvoifart med forsyninger bidro krigsseilerne avgjørende til de alliertes kamp. Og de ofret mye. Av de ca. 10 000 nordmennene som døde i krigsrelatert virksomhet, var omlag 3500 krigsseilere. Ingen har tall for skadene til de som overlevde.

Jeg kjente en krigsseiler en gang. Nei, jeg kjente ham ikke, han var naboen min. Han var en gammel, gammel mann enda han ikke var så gammel av år. Og han snakket aldri om sin tid som krigsseiler. Det hørte jeg fra andre. Så selv om alle seriøse historikere er enige om krigsseilernes betydning, har det i ettertid ikke kommet mange bøker fra deres hånd. Historikerprofessor Guri Hjeltnes’ 2-bindsverk om handelsflåten i krig er det nærmeste vi i ettertid kommer krigsseilernes stemme. Gutta på skauen, derimot, dem hører vi stadig fra.

Når jeg sitter her i den samme skauen 70 år senere, slår det meg at nå er det på tide å la denne delen av fortiden ligge. Jeg tror ikke vi trenger flere bøker om Krigen. Vi vet så mange detaljer om Krigen, at det grenser til det parodiske. I stedet kunne vi trenge noen bøker som fikk oss til å skjønne at det nesten bare er vi i Norge som snakker om 2. verdenskrig som Krigen med stor K. I de fleste andre land er det langt ferskere krigsopplevelser som dominerer. Likevel er det i Norge bare krim som selger mer enn bøker om Krigen, og årlig utgis utallige publikasjoner om disse 5 årene i norsk historie.

Professor Anne Eriksen har påpekt hvordan denne ekstreme interessen for 2. verdenskrig er og har vært et viktig ledd i norsk identitetsbygging (jeg anbefaler Eriksens interessante artikkel Fra niende april til åttende mai. Fem viktige år i nasjonens historie i siste nummer av ARR Idéhistorisk tidsskrift). Selv tenker jeg at det sier noe om hvor utrolig godt vi har hatt det i Norge etter 2. verdenskrig. De siste 50-60 årene har det knapt skjedd noen landsomfattende katastrofer, og dermed fremstår krigen som det siste grusomme å gripe til. Det er lett for oss å glemme at ikke alle har hatt det så enkelt.

Jeg skjønner at hvert enkelt menneske som opplevde okkupasjonen i 1940 kan ha hatt sjelsettende erfaringer, som de alltid bærer med seg. Men for Norge som samfunn er det på tide nøye seg med den uendelige mengden informasjon og tolkninger vi allerede har, og nå rette oppmerksomheten andre steder.

Og hvis folk er så opptatt av krig, hvorfor ikke undersøke opplevelsene og erfaringene til de titusener av krigsflyktninger som bor i Norge i dag. Enten de er fra eks-Jugoslavia, Sri Lanka eller Somalia, lever de med langt ferskere og sterkere erfaringer enn våre gamle repeterende krigshistorier. Så jeg synes det holder nå. Ikke flere bøker om Norge og Krigen. Nok er nok. Aldri mer 9. april.

Med hilsen fra Jenta i skauen, 9. april 2010

Read Full Post »

Perspektiv

Noen ganger banker verden på min godt beskyttede stuedør akkurat når jeg fortjener det mest. I går skjedde det to ganger på rappen. Jeg satt og syntes litt synd på meg selv. Var trøtt og sliten etter flere netter der 1-åringen har skreket 2-3 timer mer eller mindre sammenhengende, fordi han strever med tenner eller noe. Vi har vært godt vant her i huset, med unger som sover fra kveld til morgen, så dette med nattevåk er en uvant uting. Og jeg syntes altså jeg hadde det ganske tøft. Skrivingen gikk tungt, jeg orket knapt å lage meg kaffe. Så for å kvikke meg opp, surfet jeg rundt på noen fine blogger der jeg ofte leser kloke ting om livet eller hyggelige ting om hverdagen.   Og – Bæng! – verden ble satt i perspektiv. Jeg har virkelig INGENTING å klage over.

Hva har disse øynene sett?

For plutselig var det ikke så hyggelig på et par av disse bloggene. Hos Elisabeths Eldorado, der nordnorske Elisabeth skriver om den nære og fjerne verden, var  jeg innstilt på å få noen refleksjoner over livet eller noen fine bilder fra nord. Men Elisabeth bragte meg rett til Kongo. Til barnesoldater som forsøker å starte et nytt liv etter å ha hatt ran og drap som levebrød. Jeg ser for meg tynne gutter med tomhet i blikket og våpen større enn dem selv – bare noen få år eldre enn mine egne unger. Hva har de øynene sett, de hendene gjort, hvilke lyder og lukter har brent seg fast i disse barnas hjerner – det kan jeg ikke engang forestille meg.

Read Full Post »

Krig og hverdagsliv: S. Galloway, The Cellist of Sarajevo

Denne mannen opplevde beleiringen av Sarajevo. Jeg vet ikke hvem han er eller hvorfor han står i pysjamasbuksen utenfor en utbombet butikk. Men for meg er han et symbol på den jevne innbyggeren i Sarajevo, som fra 1992 til 1996 var under angrep fra bosnisk-serbiske styrker i den lengste beleiringen av en by i moderne krigshistorie. I gjennomsnitt ble Sarajevo rammet av 329 nedslag fra bombekastere hver dag under beleiringen og i gatene var det alltid fare for å bli skutt av snikskyttere, hvis man våget seg ut. Fra å være en moderne storby der mennesker av ulik etnisitet og religion var naboer uten å reflektere noe videre over det, splittet og ødela krigen Sarajevo og andre bosniske byer. Hverdagsliv med jobb, kafébesøk og selvfølgeligheter som matlagning på komfyr og dusjing i varmt vann, ble erstattet med utbombede hjem og arbeidsplasser, manglende strøm- eller vannforsyning, og livsfarlige tokt gjennom gatene på jakt etter vann, mat og brensel.

Read Full Post »

Tilber vi fremdeles gamle guder?

Athene
Minerva
Odin

guddommer for
kunnskap visdom
og krig

grekere, romere, norrøne menn
hva tenkte dere?

er krig klokt
gjør krig klok

tilber vi fremdeles gamle guder?

Read Full Post »