Om brobygging, Brecht og Bowie

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker.

Read Full Post »

Da Lennon døde

1940-1980

I dag er det 70 år siden John Lennon ble født. Det fikk jeg akkurat vite. Og da kom jeg på da han døde. Det var om vinteren i 1980. Det vet jeg fordi jeg husker nøyaktig hvor jeg var da jeg fikk vite at han var blitt skutt. Jeg aner ikke hvor jeg var da Brå brakk staven, men Lennons død, den husker jeg.

Jeg var på vei hjem fra skolen sammen med noen av guttene i klassen. Vi var akkurat kommet til bunnen av bakken i Bjørndalen, der gangveien var dekket av is. Jeg tror vi hadde sklidd ned på glatte cherrox, og jeg er sikker på at jeg var ganske redd for å falle og antakelig tviholdt i rekkverket.

Vel nede, sier en av gutta, Kjetil eller Eivind, tror jeg: John Lennon er skutt.

Jeg husker at jeg ikke trodde på det, og at jeg tenkte at sånt skjer bare på film. Men sant var det, og død var han som var den kuleste i Beatles. Han som var sammen med Yoko Ono som hadde sørget for at Beatles ble oppløst. Den heksa!

Senere har jeg oppdaget at Yoko Ono er en veldig interessant og klok dame, og at John Lennon antakelig var skikkelig heldig da han fikk anledning til å bytte ut Beatles med henne. Men det er en annen historie.

Er det andre her som husker hvor de var da Lennon ble skutt?

Denne låta er en av de siste John Lennon spilte inn. Jeg likte den den gangen, men det er først nå når jeg har fått mine egne smågutter at den gir meg tårer i øynene.

— Life is what happens to you while you’re busy making other plans.

Read Full Post »

Miniøya: Mere, mere, mere!

Vi har hatt en fantastisk dag på Miniøya! Jeg, Kjæresten, guttene på 4 og 1,5 år og tusenvis av andre har hoppet og danset og flatet ut på gresset i Tøyenparken. For første gang i hovedstaden arrangeres det en rockefestival med øvre aldersgrense 16 år. Folka bak Øya-festivalen har laget et ikke bare rusfritt, men også brusfritt arrangement der barna står i sentrum og vi voksne får være med som følge.

Og det er et imponerende opplegg. Jeg var med å rigge opp festivalen som frivillig på fredag, og jeg ble overrasket over hvor mange detaljer som faktisk må på plass for å få en festival på beina. Alt du som publikum ikke tenker over, med mindre det mangler. Og på Miniøya skal det ikke bare rigges opp gjerder, scener, boder, doer, hundrevis av stoler og bord, skilt og sperringer. Det skal også være stelletelt for bleieunger og stands med masse bra barneting fra Donald- og boklesing, musikkverksted og kino til ansiktsmaling og påmalte tatoveringer. Og alt skal inngå i en tvers igjennom miljøvennlig helhet. Veldig gøy å se det fra innsiden, og få være med å rigge og snekre. Og i dag var det vår tur til nyte resultatet:

Read Full Post »

Lyrikk på en «søndag»: J

Lett forsinket griper jeg fatt i forrige ukes lyrikkutfordring fra Bai på Boklesebloggen min. Denne gangen har vi kommet til bokstaven J. Jeg velger å slå sammen de to første oppgavene som er 1) å presentere et forsommerdikt inspirert av måneden juni og 2) finne et dikt av en dikter på J.

Jeg velger meg Jan Erik Vold. Han har jeg likt lenge. De rare, overraskende, tankevekkende, stemningsfulle diktene, den unike stemmen som leser dem opp, og ikke minst den god jazzmusikk som ofte følger med som et utfyllende tilbehør. Han har et lite juni-dikt som gir meg sommerlyset og syrinduften – og en fin ro i sjelen:

Juni
hvit, juni mild, kirsebærtreet
banker
på ruten

og går, syrinene hvite
og lilla
kommer og går, lyset
kommer og går – juni ingenting.

Read Full Post »

Lena Horne: Den tøffeste dama er død

92 år ble hun. Lena Horne. Dama med den fantastiske stemmen. Som entret Hollywood-scenen i 1942 og for alltid endret filmbyens bilde av svarte kvinner. Før hadde de bare fått bi-roller som tykke, fnisende hushjelper, nå viste Lena Horne at de også kunne være glamorøse og smellvakre førstedamer. Men Ms. Horne ga seg ikke med det. Gjennom hele sin karriere var hun en aktiv borgerrettighetsforkjemper, og jobbet systematisk for å bedre svarte skuespillere og artisters arbeidsvilkår. Og nå er hun død, etter et langt og innholdsrikt liv der det kunstneriske sentrum var jazzen.

Men jeg tar med meg stemmen hennes videre. Hør bare på disse herlige versjonene av Stormy Weather og If You Believe:

Read Full Post »

Tom Waits-løp for småbarnsforeldre

I morgen er det Tom Waits-løpet. Denne herlige tradisjon som ble opprettet på slutten av 90-tallet som et alternativ – ja, jeg vil si motvekt – til det mer heseblesende Grete Waitz-løpet, der damer i alle farger og fasonger inntok hovedstaden for å løpe (og senere KarlJohanfyllefeste). Vi var mange som ble lettet da Tom Waits-løpet dukket opp, og vi kunne samles til alternativ etappevandring fra brun pub til brun pub, i atmosfæren fra Tom Waits’ slitne og akk! så herlige musikk. Drikke en halvliter her og en halvliter der, og gjerne la være å fullføre løpet. Tom Waits-løpet er for oss som ikke liker å konkurrere, men i stedet har stor tro på felles hygge og støtte gjennom gatene.

Så jeg skulle jammen gjerne vært ute på løp i morgen. Men den gang ei. Kombinasjonen av små barn, ingen barnevakt, konfirmasjons- og bursdagsforpliktelser har gjort denne helgen, som de fleste andre, til en familieaffære. Sånn er det bare på dette punktet i livet.

Men jeg har en plan! I morgen kveld når ungene har lagt seg skal jeg ta med Kjæresten på et helt lokalt Tom Waits-løp. Vi må riktignok holde oss innenfor husets fire vegger, men jeg har drikkevarer i skapet og på anlegget venter brun musikk. På Kjæresten min og meg.

Det spørs hvor langt vi kommer. Første etappe blir øl og potetgull på kjøkkenet, før vi tar et glass vin i stua, og kanskje en whiskey på terrassen. Som undersovede småbarnsforeldre blir det nok med det. Men det gjør jo ikke noe. For i motsetning til i orginalen, får jeg i dette Tom Waits-løpet garantert den aller beste mannen med meg hjem.

God helg!

Read Full Post »

Ludvigsens latter

Så døde altså Ludvigsen. 21. april 2010. Jeg har aldri vært sikker på hvem som er hvem i Knutsen & Ludvigsen, men nå vet jeg det. Gustav Lorentzen var han med brillene og mørkt hår. Lurer på hvordan Øystein Dolmen har det nå. Var han så mye Knutsen at han føler seg halv? Det var hvertfall mange andre som ble lei seg i går. Askebekymringer i pressen og på twitter ble feid til side, og folk av alle slag fortalte om sitt forhold til de to fine raringene.

Alle har en K&L-historie. Mange brukte gårsdagen på å nynne eller tenke på hvilken låt de likte best. De fleste nevner litt nyere stoff, som Dum og Deilig, Juba Juba eller Kanskje Kommer Kongen. Selv koser jeg meg mest med gamle  historiene, de som nesten er glemt. Da Knutsen & Ludvigsen bodde i tunnel, med grevling i taket, tog og kuer passerende forbi og Det Store Dyret lurende rundt svingen. Det Store Dyret som hadde en affære med Lulu (vakkermonster med 4 hoder og 17 bein) og sang så lystig om sine opplevelser i Lulu-visa, her gjengitt av Sondre Lerche:

Read Full Post »

Fest i hverdagen 2: Treningstriks

Jeg er i dårlig form. Jeg blir anpusten av den minste ting og kunne også trenge mer energi. Noe må gjøres. Et par hindringer står imidlertid mellom meg og den formen jeg ønsker å være i. 1) Jeg liker ikke å trene. Har aldri likt å trene. 2) Jeg er blakk. Det er fint, forvirrende og avklarende å ta et friår med permisjon uten lønn. Men blakk blir man. Dermed er det uaktuelt å gå på treningsstudio der noen kanskje kunne pushet meg gjennom det hele. Så jeg må ty til naturmetoden: På med joggesko og ut i parken.

Det aner meg imidlertid at motivasjonen kan komme til å dale relativt raskt. Derfor har jeg utvidet mitt prosjekt Fest i hverdagen!, som tidligere har gjort husarbeid til en lek, til også å omfatte trening. Oppskriften er som før: Kombiner nødvendig, men ubehagelig aktivitet med noe fint, i mitt tilfelle musikk.

Så nå har jeg satt opp et program der musikken skal være min trener. Jeg skal gåjoggegå til ett album på hver økt. Tanken er at hvert album varer ca. 45 minutter, akkurat passe lenge når formen er under pari. Foreløpig har jeg kommet frem til følgende spilleliste:

Read Full Post »

Prosjekt: Fest i hverdagen!

Jeg har startet et nytt prosjekt: Hvordan gjøre ting-jeg-ikke-liker-men-som-må-gjøres om til noe gøy! Dvs. den gode gamle om hvordan gjøre hverdag til fest. Prosjektet er et resultat av mine tidligere funderinger over a) mitt dårlige forhold til husarbeid, støvsuging spesielt, b) dette med arv og miljø, og hva det egentlig er mulig å arve av interesser og ubehageligheter, og c) ansvarliggjøring i eget liv: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg kan ikke gjøre noe med det faktum at jeg må gjøre rent innimellom (for har ikke råd til vaskehjelp), men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg håndterer det.

Dessuten, jeg er temmelig sikker på at jeg har arvet/adoptert mitt dårlige forhold til støvsugeren fra moren min. Jeg kjenner hvertfall ingen andre som liker det så dårlig, og når jeg støvsuger er det som om aggresjonen fra min mors opprør mot husmorrollen på 70-tallet tar bolig i meg. Jeg hater virkelig å støvsuge! Og hvis jeg kan arve denne innstillingen, så kan vel mine sønner arve den fra meg? Og jeg har jo tenkt at sønnene mine skal bli riktig flinke i husarbeid. Derfor: Prosjekt Hverdag → Fest! har startet.

Read Full Post »