Hva med Allehelgensdag?

Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å innføre en ny tradisjon i familien vår. Jeg gikk gjennom en kirkegård på vei fra ett sted til ett annet – jeg gjør ofte det hvis jeg har muligheten –  og da oppdaget jeg en lapp der det sto at den første søndagen i november er Allehelgensdag.

Med Halloween friskt i minne, der kommers og godtesugne unger helt overdøver den opprinnelige idéen om å minnes de døde, så slo det meg at vi kanskje kunne gjøre mer ut av den tradisjonelle Allehelgensdagen? Én dag i året må det da være mulig å tenke på og snakke om døden som en naturlig del av livet?

Read Full Post »

Om brobygging, Brecht og Bowie

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker.

Read Full Post »

Innvandrere overalt! Om navn og identitet 2

– Hovedstaden er ikke til å kjenne igjen! Det er innvandrere overalt! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og hører den velkjente stemmen til Carl I. Hagen fra radioen i bakgrunnen. Den tidligere FrP-formannen har gitt ut bok og håper å bli Oslos nye ordfører. Jeg ser ned på et gammelt fotografi foran meg. Oldefaren min ser alvorlig tilbake. Jeg lurer på om det var liknende holdninger til innvandring og utlendinger den gangen han bestemte seg for å flytte fra Bohuslän i Sverige til den norske hovedstaden. Det er en del som tyder på det.

Det eneste jeg inntil nylig visste om faren til min farfar Sigurd var basert på en gammel hvit kaffekopp. Under den slitte gullkanten står det med gotiske bokstaver:

C. Eklundh. Julaften, 96.

Koppen sto til stas hos Sigurd og farmor Lydia før den havnet  hos foreldrene mine, og jeg var alltid livredd for å knuse den. Ikke bare var den over 100 år gammel, en imponerende alder i seg selv for en porselenskopp, men den var også det eneste arvegodset vi hadde som viste den opprinnelige utgaven av mitt eget etternavn. Eklundh. Med h.

Read Full Post »

Kjært barn… Om navn og identitet

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg.

Read Full Post »

Tanken på et livslagt ekteskap

I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.

Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:

Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.

Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?

Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.

Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som  ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.

Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?

Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.

—

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.

Read Full Post »

Om utvandring, fortellinger og fakta

Lydia mistet halve søskenflokken. Eller gjorde hun det?

Et viktig kapittel i historien om min farmor Lydia handler om utvandring. I hvert fall tre av hennes søsken gjorde som 800.000 andre nordmenn i perioden 1825-1920: De forlot gamlelandet og satte kursen mot Amerika for å slippe unna fattigdom og trange kår. Jeg sier «i hvert fall tre» av søsknene, for nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.

En av utfordringene når man begynner å grave i sin egen families historie, er å skille fortellinger fra fakta. Som jeg har vært inne på, finnes det historier i alle familier som nesten oppnår en mytisk status. Én slik historie i min familie var hvordan Lydia fikk sin Sigurd. En annen er om hvordan fattigdom og trangboddhet tvang Lydias mor Gina til å sende halvparten av barna sine til slektninger i Amerika. Til slektninger i Amerika. Det ligger mye dramatikk i den setningen.

Og så viser det seg at fortellingen ikke er fullt så enkel. Da jeg begynte å grave i dette, var noe av det første jeg fikk høre at hvertfall én av søstrene til Lydia ble sendt av gårde ikke på grunn av fattigdom, men fordi mamma Gina ikke likte kjæresten hennes. Og nå kompliseres historien ytterligere.

Read Full Post »

Lydia og Sigurd – en kjærlighetshistorie

I alle familier er det historier som blir fortalt om og om igjen, til de får nesten mytiske dimensjoner. Fortellingen om hvordan min farmor Lydia fikk sin Sigurd er en slik historie.

Her forlovet de seg

Lydia og Sigurd traff hverandre i en amatørteatergruppe, der de begge var med. De ble stormende forelsket. Og kort tid etterpå, rømte den da 16 år gamle Lydia og tre år eldre Sigurd i all hemmelighet til København.

Familiesagen sier ingenting om hvordan de faktisk klarte dette, men alle er enige om at de forlovet seg i Tivoli, nærmere bestemt inne i Det kinesiske tårn som fremdeles står der. Jeg vet ikke nøyaktig når dette skjedde, men jeg har alltid innbilt meg at det var på en varm sommerkveld og at Lydia og Sigurd kunne se de kulørte lyktene speile seg i den lille dammen ved siden av tårnet.

Jeg har nylig oppdaget at Lydias mor, Gina, var en sterk og temmelig streng dame. Da Lydias lillesøster valgte en kjæreste som moren ikke likte, ble hun sendt til slektninger i Amerika for å komme på bedre tanker. Det kan kanskje forklare hvorfor Lydia og Sigurd rømte. Og det kan hvertfall forklare hvorfor de holdt forlovelsen hemmelig i 4 år før de fortalte det til familien.

Read Full Post »

Min oldemor hadde bein i nesa

Da jeg for litt siden begynte å lete i min egen families historie, var det min farmor Lydia jeg var mest opptatt av. Jeg ville finne ut mer om livet hennes, hvordan hun var før hun ble den gamle damen jeg kjente. Fremdeles er det Lydias historie jeg vil gjenskape, men jeg merker at en annen person i denne fortellingen også opptar meg, nemlig min oldemor Anna Borgine, eller Gina som hun het blant dem som kjente henne.

I den første bloggposten jeg skrev i denne familiehistorien, er det et bilde av Gina med lille Lydia på fanget. Det bildet ble tatt like før unionsoppløsningen i 1905, da Gina var en ung kvinne med et sterkt blikk, kledd i en mørk, tilkneppet kjole. Her ser du Gina omlag 50 år senere:

Read Full Post »

Min farfars hus

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende.

Read Full Post »

Lille Lydia: Her starter det

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »

En koffert full av gull!

Av og til viser det seg at det bare er å spørre. Det er bare et par dager siden jeg innså at jeg nesten ikke vet noe om min egen nære historie. Jeg kjenner historien i store bilder og lange linjer, men hvordan farmoren min hadde det da hun var liten, det vet jeg ikke. Og siden jeg er en utålmodig type, ringte jeg med én gang til faren min og spurte om jeg kunne komme og spørre ham ut om livet og historien. Eh…, sa pappa. Eh, ja, bare kom.

Så jeg dro. Og nå sitter jeg hjemme ved mitt eget kjøkkenbord igjen med en skrivebok full av notater og en koffert full av gull.

Det viser seg nemlig at faren min hadde funnet og tatt vare på en støvete koffert da han ryddet etter sin mors død. Og i kofferten ligger det fotografier og brev, telegrammer og fødselsattester, husleiebøker og vaksinasjonskort. I en salig og gullkantet blanding.

Her er min farmor Lydia som ungdom med epleknickers og sigarett i hånden, her er hete kjærlighetsbrev fra min farfar Sigurd som sitter i Pompei i 1922 og lengter etter «sin lille kone» – 4 år før de faktisk giftet seg. Her er bilder av oldemor bak disken i en gammeldags landhandel, og fødselsattesten som viser at oldefar ikke het Karl, som jeg alltid har trodd, men Kåre. Og det viser seg at farfaren min ikke kom fra Sverige, men fra Sagene, så plutselig er jeg fullblods Oslojente.

Et fantastisk skattkammer! Og besøket bød på flere overraskelser. For i motsetning til hva jeg trodde, så har faren min egentlig bare har ventet på at noen skulle spørre ham om fortiden. Istedenfor å trekke seg unna, så syntes han det var fint at noen kom og gravde i denne kofferten og i hans eget minne.

Så nå gleder jeg meg til å lese og studere bilder og datoer. Og til flere samtaler med faren min og de få andre slektningene som fremdeles er i live. For jeg ser plutselig at jeg som menneske og fagperson kan smelte sammen i denne historien. Og kanskje jeg klarer å lage et lite prosjekt ut av det? Det blir hvertfall noen bloggposter!

Og jeg anbefaler alle som ennå ikke har gjort det: Snakk med de gamle du kjenner før det er for sent!

En koffert full av gull

Read Full Post »

Hva med min egen historie?

Jeg vet en god del om historie. Som historiker er fortiden faktisk mitt spesialfelt. Men da jeg satt og skrev på en blogg i stad, så innså jeg at jeg vet veldig lite om min personlige historie. Det vil si, jeg kjenner jo min egen historie ganske godt, men hva med faren og moren min? Hva vet jeg egentlig om dem som unge og litt mer voksne mennesker, og om deres valg i livet? Og besteforeldrene mine? Allerede i det leddet vet jeg knapt mer enn hva de het og hvordan de var da de var gamle. Og oldeforeldrene mine vet jeg ikke engang navnene på.

Denne sløvheten sjokkerer meg. Heldigvis har jeg fremdeles en mulighet til å finne ut mer. Så i morgen drar jeg til faren min og spør ham ut om livet. Lurer på hva han vil si.

Hva tenker du? Har du oppdaget dine egne slektninger som historisk kilde?

Familien til farmoren min måtte flytte fra Nordstrand til byens verste strøk, Rødfyllgata på Vaterland. Hvordan var egentlig det?

Bildet er lånt fra den fantastisk bildebasen Oslobilder.no. Fotograf: ukjent. Eier: Oslo Museum.

Read Full Post »