Å sitte ved en sengekant er egentlig helt spesielt. For tiden gjør jeg det nesten hver dag. Sitter ved en liten trehvit sprinkelseng, en litt større rød barneseng, en stor metallisk sykehusseng.
Jeg sitter der for å skape ro. For å få noen til å sove, for å løse opp et febermareritt, en forvirret dagdrøm. For å være nær.
Jeg holder i en liten barnehånd, kjenner den silkemyke huden, en gammel senete hånd som sjelver helt til noen tar på den.
Det er forskjellige sengekanter jeg sitter ved. Men de likner. Det samme livet fra forskjellige vinkler.
Akkurat nå er de del av min hverdag. Tidligere i livet satt jeg aldri ved sengekanter. Senere i livet får jeg kanskje bare sjansen en skjelden gang. Det er nå det gjelder.
Akkurat nå.
mitt snitt: et fristed 
Det du gjør nå er noe av det viktigste du noensinne kommer til å gjøre. Både for deg og for dem. Spesielt for deg-om-x-antall-år. Jeg lover.
Been there, done that. Det er aldri det samme to ganger, og likevel ganske likt innimellom. Det gjelder livet, simpelthen. Også for dem som er i ferd med å miste det.
Åh, du har så rett. Det er nå det gjelder, akkurat nå.
God sengekantsitting, og gode tanker til deg.
Og jeg er enig med ovenstående Elisabeth: Dette er noe av det viktigste vi gjør i livet.
Kjære Elisabeth og Gunnhild. Takk. Dere har skjønt det. Jeg er glad jeg også skjønte det før det var for sent.