Om brobygging, Brecht og Bowie

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker.

Men nå bygger jeg altså broer i mitt ganske fragmenterte indre. Én slik bro er denne bloggen. Den begynte som et rent fristed, kjemisk renset for faglig innhold. Etterhvert har fagpersonen sneket seg inn på stadig fler områder, og nå utforsker jeg mulighetene litt mer systematisk i Lydia-prosjektet.

Rent faglig har jeg alltid tenkt mye på hvordan vi som historikere forsøker å rekonstruere, fange og fortolke fortiden. I det siste har jeg også blitt stadig mer opptatt av hvordan vi formidler det vi finner, og hvordan formidlingen henger sammen med selve forskningsprosessen. Og denne uken var jeg på et foredrag som ga meg idé til en ny bro: Fra kunst til historisk metode.

Bertold Brecht (1898-1956)

I foredraget fortalte historiker Hilde Gunn Slettemo om hvordan hun lar seg inspirere av dramatiker og teatertenker Bertold Brecht når hun skal skrive historie. Brecht var opptatt av å bryte illusjoner. Mens Ibsen skapte titteskapdramatikk, der vi føler at vi ser rett inn i livet til en ekte familie, så sørger Brecht for å minne publikum på at teaterstykket er en konstruksjon, en fortolkning av levd liv, for eksempel ved at skuespillerne plutselig bryter ut i sang.

Som historikere forsøker vi også å rekonstruere og fortolke levd liv. Selv om vi baserer oss på historiske kilder og empiri, kan vi aldri fullt ut formidle hva som virkelig skjedde, hvordan det egentlig var den gangen det skjedde. Vi vil alltid servere våre personlig valgte utsnitt, vinklinger og fortolkninger.

I historiske fremstillinger er det likevel sjelden historikeren eller forskningsprosessen synes. Vi gjør som regel som Ibsen: Vi lar leserne kikke inn i historien, uten at vi som fortolkere er synlige. Vi gjør oss selv til usynlige og tilsynelatende allvitende fortellere.

Én måte å bryte denne illusjonen er å innføre begrepet jeg i fremstillingen. Her på bloggen bruker jeg selv dette grepet: I Lydia-prosjektet forsøker jeg å åpne opp forskningsprosessen og fortelle om mine egne tanker, tolkninger og funn med en personlig stemme, samtidig som jeg formidler faglig fundert stoff. Men inntil jeg hørte foredraget til kollega Slottemo, har jeg ikke sett hvordan jeg kan gjøre dette i ordinære historiefaglige fremstillinger. Nå er er inspirert til å utforske dette grepet videre. Jeg vil øve meg på å bryte illusjonen – og dermed kanskje også finne flere av grensene for hva vi kan vite.

Koblingen mellom teater og historisk metode har inspirert meg også i bredere forstand til noe som kan bli til en ny indre bro. Hva om andre kunstformer også kan brukes som inspirasjon og innfallsvinkel? Jeg har allerede oppdaget kraften i gamle fotografier nå jeg skal fortolke og formidle. Men hva med musikk? Kan min glede over jazz, funk, rock, pop, rap, klassisk utnyttes rent faglig?

Ung Lydia med trekkspill: Likte hun musikk?

Vel, det første som slår meg er at musikk kan være med å blåse liv i menneskene som har falmet i historien. Likte min farmor Lydia musikk? Hva slags? Hadde de kanskje en Sølvsuper fra Tandbergs Radiofabrikk, som så mange andre nordmenn? Hvordan brukte de i så fall den? Dette er spørsmål jeg kan stille når jeg intervjuer og leter i skriftlig materiale. Svarene vil antakelig fortelle meg noe ikke bare om Lydia, men også om hennes forhold til samfunnet hun var en del av.

Jeg kjenner at dette må jeg tenke mer på. Og mens jeg tenker kan jeg også bruke musikk. For eksempel David Bowie, som ofte får meg til å drømme meg bort, flyte ut i universet og inn i meg selv. Kanskje det er mer faglig inspirasjon å hente der?

Her er Bowie med en klassiker av Bertold Brecht, forkjemperen for brutte illusjoner: