Det sies at eskimoer har 100 ord for snø. Våt snø, tørr snø, snø som faller, snøkrystaller. Jeg har lest at dette bare er en myte, at eskimoene ikke har flere snøbeskrivende ord enn andre folk, men jeg liker tanken. Et språk med mengder av ord som gir nyanser til noe viktig.
Akkurat nå kunne jeg trenge et språk med 100 ord for sorg. Tung sorg, lett sorg, sorg som plutselig er borte, som kommer tilbake som bråttsjø eller rolig flo. Sorg som gir minner, gjenkjennelser, erkjennelser. Tårevåt og lattermild sorg. Hadde jeg hatt et slikt språk, kunne jeg kanskje satt ord på noe av det jeg opplever nå. Mamma er død. Nå har jeg en sengekant mindre å sitte ved.
Jeg skulle gjerne sagt noe fint om mamma også. Det er nok å ta av. Men det går ikke. Jeg er et sted der “ord ikke strekker til”. Det er ikke mulig å formulere noen få, elegante setninger. Det hele er for sammensatt, motsetningsfylt, uklart, krystallklart.
De eneste ordene jeg med sikkerhet kan si er: Jeg var – og er – veldig, veldig glad i mammaen min.
mitt snitt: et fristed 
Nei det tar tid å finne ordene, og en får vel aldri riktig følelsen av at de treffer helt. Det er et tema en blir gående å stamme på i årevis. I alle fall vi som var så heldige å ha hatt foreldre vi savner. Ikke alle er så heldige. Men rart er det, og vondt gjør det. Det skal merkes at vi lever. Men det er en slags nødvendighet for mange dette, å finne ordene vi skal bruke om våre foreldre, nå som de er no longer there. http://t.co/CoBatxZ
Oh Gunhild,
Tears in my eyes too as I feel your loss. Too much I know.
I don’t have any words……just know that we also feel your pain, your loss.
Ian and Cia
Så trist å høre at mammaen din er død –
Så underlig at sorg kan være så mangefasettert. Brutal og ja, nesten vakker. Rart.
Gode tanker til deg.
Så trist å høre at mamman din har gått ut av tiden. Ikke rart at orda forsvinner, sorgen er et landskap som er brattere enn den som ikkje har vore der sjølv kan fatte. Jeg ønsker for deg og dine at dere finne styrke i minnene og kvarandre. Slik lever hun på eit vis vidare ,hos dere, i kjærligheten….
Gode tanker til deg fra meg også. Det er også lett å bli «stum» i møte med andres sorg og smerte (eventuelt altfor invaderende snakkesalig…. – kanskje ennå verre) – da tenker jeg at det kan være viktig å dele denne stumheten og ordløsheten også, vise at en støtter, er der, selv uten noen «rette ord».
g
Jeg har ikke lest dette før nå i kveld og jeg vet ikke hva jeg skal si – du har jammen hatt nok ei stund! Kondolerer, naturligvis. Jeg håper du gir deg tid til sorgen; den må bare ta sin tid og det meste annet kan vente. Det er lov til å gråte, det er lov til å le. Jeg håper du etterhvert gjør begge deler.
Kjære Gunhild, .jeg vil gjerne uttrykke min medfølelse for deg.
Du har skildret et vakkert portrett av faren din. Og jeg tror at valsen var et fantastisk bilde for å beskrive ditt forhold med ham : en jente som lar seg lede på et dansgulv av en eldre mann, og hun sakte snur i samme trinn som ham for en stund, før hun går sin egen dans…. Det hørtes ut som en strålende metafor for alle former av en velykket oppdragelse, en opplevelse delt med glede fra begge sider.
Det er forbausende hvordan du har klart å bruke din sorg for å skape et monument av ømhet til minne om faren din. Ditt forrige innlegg minnet meg definitivt at jeg aldri fikk en datter, og hvor mye jeg misunner en mann som fikk lykken til å oppleve et liv som fortjener til slutt en like vakker hyllest som den du har skrevet.
I mellom linjene, kan man skjønne at du opplyste hans liv med ditt selskap.
Du ville at alle dine lesere fikk vite den sorgfulle nyheten at han hadde forsvunnet. Jeg ikke kjente din far, men etter at jeg leste deg, så er det sikker at jeg ikke skal glemme ham fra nå av, den som danser vals med deg for evig.
Men nå kommer, så snart, den skrekkelige nyheten av døden til moren din, en nyhet som hadde lenge vært forutsigelig for deg, desverre, hvis jeg forstår deg godt.
Jeg hadde ikke sendt en kommentar for ditt innlegg «Sengekanter». Det var dog noe jeg ville gjerne fortelle, men til slutt var jeg ikke sikker at det var relevant nok i sammenhengen. Noe slik :
Dagen før faren min døde, besøkte jeg ham, som la til sengs, meget svak, og med en knekte ribbein, fordi han hadde falt fra sengen flere ganger. Det gjorde ham forskrekkelig vondt. Da jeg var i ferd med å gå, den dagen, prøvde jeg å hjelpe ham å sette seg bedre på hodeputen for natten. Han var tung nok, og jeg måtte bøye meg over ham, sette fast mine armer bak ryggen hans, og samle alle mine krefter for å løfte ham like forsiktig som mulig. Og det var hardt for begge oss.
Så gikk jeg, og da jeg ble tilbake hjemme, et par timer senere, måtte jeg sette min fire år gammel sønn til sengs. Jeg tok ham i favn og da jeg satte ham på sengen, så husket hele kroppen min at jeg hadde vært nøyaktig i den samme stillingen med faren min i ettermiddag som jeg var nå med sønnen min, og dette inntrykk fikk meg plutselig føle at jeg var ingenting i verden unntatt den bindestrekken mellom disse to ulike mennesker, den ene som var i ferd med å forsvinne, og den andre som var et lovende nytt liv.
Jeg måtte være der, for begge to, en usynlig skygge mellom dem. Med bare ansvaret til å gi bort den siste dette jeg hadde tatt imot fra den forrige.
Før denne rare inntrykket, jeg hadde aldri skjønt at det er vår felles skjebne.
Dine foreldre her ikke lenger, så er tiden kommet for å huske dem. Alle vet jo at den virkelige graven til de døde finnes inn i hjertet til de levende. Med dine minner, og eventuelt dine flotte innlegg om de fraværende, skal få dine kjære leve lenger, minst i øynene til dine barn, og kanskje til dine lesere, så lenger du skal fortsette å tenke på dem.
Jeg håper du skal fortsette å skrive bloggen din.
Vennlig klem.
Takk for et nydelig bilde, Geitost. Du skriver vakkert.
Tusen takk for varmende kommentarer og tanker, alle sammen. Jeg lever stille dager på hytta for tiden, der sorgen kommer og går innimellom hverdagshendelsene. Det er rart og godt å oppleve alle de små tingene som vekker minner og tårer, ofte gjenstander, lukter, opplevelser jeg egentlig aldri har lagt merke til. Sorg kan faktisk være vakker.
Jeg leser denne posten igjen, og gleder meg til du kommer tilbake til bloggen din, uansett hvor lang tid det tar.
Og Geitost har skrevet en fantastisk fin kommentar. At ikke den fyren har egen blogg?! 😉
Takk, Elisabeth ❤ Og jeg er helt enig: Hvis Geitost får seg blogg, så vil jeg lese den!
Hm. Har du mistet både faren og moren din på kort tid? Det er ufattelig trist. Jeg mistet moren min i fjor sommer. Hun var ung, vakker og full av livsmot. Løp rundt på hytta full av smil, falt om og var død. Det er fremdeles ikke til å fatte. Ting tar så lang tid etterpå. Går i så mange faser, bølger. Jeg forstår ikke hva som henger sammen med hva. Ting som skjer i meg ett år etter; har det noe med den saken å gjøre? Livet er rart. Jeg blir litt redd av det. Men jobber med saken. Mammaer og pappaer. Det forandrer seg hva de er også. Når du er barn er de trygge, når du er ungdom er de teite, når du blir forelder, får de en helt ny betydning. På et tidspunkt forstår du at de bare er mennesker de også. Plutselig er de borte. Jeg har vendt meg til at moren min ikke er der, men jeg savner henne mye enda. Da sønnen min kom hjem fra leirskole på søndag f.eks – han hadde vokst! Blitt stor! Jeg gråt for meg selv seinere fordi jeg ikke kunne ringe mora mi og si det.
Men du har jo mistet begge. Hm. Det skal jeg tenke litt på. Hvis du vil sende meg adressen din til lise@snirkelsnakk.no, så har jeg lyst til å sende deg en liten bok jeg vet om. Du kjenner meg jo. Fra bloggverden. Men bare hvis du vil altså. Klem til deg.
Dette var fine ord, Lise. Tusen takk. Jeg kjenner litt på det allerede, at sorgen kommer til å følge meg ikke bare neste år, men videre gjennom livet. Jeg tror egentlig at jeg nesten ikke har begynt å sørge. Det må ha vært veldig rart å miste en helt frisk mor. Selv var jeg på en måte forberedt, siden moren min hadde vært syk lenge. Men jeg var ikke forberedt på å miste begge. Og dessuten er det umulig å forberede seg ordentlig, for du aner jo ikke til hva. Men det er noen fine sider her også. Jeg har for første gang stått nært inntil døden. To ganger. Det har åpet en ny dør i livet.
Jeg er veldig takknemlig hvis du har en bok å anbefale. Jeg har ikke funnet mange som har skrevet nært om døden. Og det skjønner jeg godt, for det er virkelig ikke lett. Jeg sender deg adressen min.
Fineste sorgboka er kanskje den Espen Olafsen (?) skrev sammen med Per Arne Dahl etter tsunamien. Dahl har dessuten skrevet «Å leve med sorgen» og den vet jeg mange jeg kjenner som har hatt nytte av. For det det er verdt. 🙂
Jeg kjøpte faktisk boka til Espen Olafsen og P.A. Dahl «Hva skal vi med stjerner nå?» for noen år siden. Jeg likte veldig, veldig godt Olafsens del av boka, den var utrolig sterk. Dahl, derimot, traff meg ikke den gangen. Men kanskje jeg skulle kikke på den igjen nå? Men det skal sies: Det er trist å miste de gamle foreldrene sine, men jeg tror ikke det kan sammenliknes med å miste kjæresten og sitt eget lille barn. Det klarer jeg ikke å forestille meg hvordan jeg skulle holdt ut. Men det er vel som en fin, gammel slektning av meg sa en gang vi snakket om hva han hadde lært da han satt i konsentrasjonsleir under krigen: Hvis mennesker visste hvor mye de tåler, så hadde de sluppet mange bekymringer.
Hei.Det Gunhild mener i sin sist tilbakemelding får meg minne om to triste historier.
Dagen til frigjøringen av Paris, i august 1944, det hendte mange kamper rundt i gatene, til det siste øyeblikket. Mens flere tyske soldater hadde allerede stoppet kampen og prøvde å flykte, fortsatte noen andre å skyte på motstandere. Frem til slutten, var situasjonen veldig forvirrende og farlig for alle. Når kampene ble endelig over for godt, stormet alle folk til gatene for å feire slutten til fire år av angst og frustrasjon. Blant disse mange som sang, lo, danset og kysset, fantes en enke som letet etter sin 17 år gamle sønn, som hadde deltatt i kamper, og som var hennes eneste familie. Midt i den jublende folkemengden, fant hun ham liggende på fortauet. Han hadde nettopp ble drept, av en av de siste skuddene som ble avfyrt.
Jeg kan knapt forestille meg noe mer tragisk enn bildet til denne «Pieta», en kvinne som har i en sekund tapt alt som mener noe for henne, og gråter helt alene over liket til sin død ung sønn, mens alle rundt henne lar sin glede eksplodere i en endeløs natt av lykke.
Den andre minnen er historien som legger bak Joni Mitchells låt «little green» : hun skjulte i rundt 30 år at låten faktisk beskrev hennes egen historie. Da hun var ung, fikk hun et barn med en mann som allerede hadde forlot henne. Hun prøvde å danne en familie med en annen mann hun giftet seg med, men det funket ikke, og hun tenkte hun skulle bli en for fattig singerinne for å kunne skikkelig reise et barn, så bestemte hun å gi barnet bort for adopsjon. (Hun visste ikke at bare et par år etterpå hun ville bli en velkjent, beundret og rik kvinne.)
Og hun uttrykte sin sorg for sin tapt liten pike gjennom denne vakre låten. Hun visste ingenting om hva som hendt med datteren, og kunne bare forestille seg, og håpe. Håpe at piken vil ha en lykkelig ungdom («sometimes there’ll be sorrow»), et lykkelig liv («be a gipsy dancer») og til og med en lykkelig død («lilttle green, have a happy ending»). For min del, det er altid vanskelig å huske disse ordene uten å bli rørt til tårer, og jeg tror det er forskrekkelig at noen har ingenting bedre å tenke enn å håpe at sitt barn har hatt en lykkelig ending, uten å vite noe om det.
Heldigvis, den fine Joni fortalte sin historie, fikk offentlig vite at hun letet etter sin datter, og endelig klarte, etter flere år, å møte den unge kvinnen, som hadde seg selv prøvd å kjenne sin biologisk mor siden hun hadde lært seg, når hun selv ble gravid, at hun hadde vært adoptert som barn.
Dette minnet slutter bedre enn det første. Men, jeg lurer uansett på om å fortelle slike historier ikke er, mer eller mindre, et ubestemt forsøk å lette meg selv med å drive ut mine mørke tanker…
Håper alt går bra med dere.
Historiene dine får meg til å tenke at alle liv inneholder mørke, mørke stunder. Noen ganger får andres mørke historier mine til å virke lysere, andre ganger forblir mørket mørkt. En stund. Men jeg tror at de som holder ut mørket og klarer å leve videre, erfarer at lyset til slutt trenger seg på i en eller annen form.
Det finnes alltid lys ett eller annet sted, men vi må løfte blikket for å se det.
Se opp.
… og gir du meg adressen din skal du få bok av meg. Fra en Gunnhild til en annen 🙂
Du finner e-postadressen min.
Tusen takk, navnesøster! Jeg setter veldig pris på din omtanke. Jeg har sendt deg adressen min. 🙂
Det var først idag jeg så denne, og ble så trist, på dine vegne. For det er ikke lenge siden jeg kondolerte deg med faren din som var død. Den gode, snille faren din, og nå mora di så kort tid etterpå.
Jeg føler med deg!
Takk ❤
Jeg bladde tilbake i min egen blogg, til et innlegg du hadde kommentert. Da fant jeg ut at jeg ville stikke innom og lese litt hos deg. Her ser jeg det har vært stille lenge, og det er ikke rart. Kondolerer med dine store og sørgelige tap. Jeg sender en klem og et ønske om alt godt.
Pludrehanne
Hei Hanne,
Takk for hyggelig hilsen. Fint at du kom innom selv om det er stille her. Merkelig nok er det fremdeles en god del som gjør det. Det setter jeg stor pris på. Jeg har lite overskudd til blogging for tiden, og siden MittSnitt er et fristed, et sted jeg skriver fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg må, så lar jeg den ligge til tiden igjen er inne. Jeg vil benytte anledningen til å ønske deg og alle andre som måtte komme forbi en riktig god jul! Og jeg kunne virkelig tenkt meg at vi ses igjen med friske tekster på nyåret 🙂
Dette har jeg tenkt mange ganger: Skal du blogge mer snart?
Ah, for en hyggelig kommentar, særlig fra deg! Du skal vite at jeg tenker mye på blogging og friskriving. Savner det faktisk veldig. Fristedet mitt ligger her og lokker, men jeg kjenner jeg trenger tid og ro for å finne tilbake til hit. Det foregår fremdeles litt for mye andre steder i livet, så foreløpig får jeg det ikke til. Men jeg vil og skal skrive fritt igjen, det er sikkert!
Gleder meg til den dagen du er tilbake. Uansett når.
Tusen takk, Elisabeth. Jeg tror kanskje det nærmer seg…
Hurra! 😀