En fantastisk bok!

Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.

Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.

Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.

Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.

Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte.  Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant.

Read Full Post »

So long, Marianne!

Jeg har vært i Hellas i tiden før det ble vanlig med innlagt strøm og vann. På t-banen til og fra jobben i et høstlig Oslo, har jeg kjent solen i ansiktet, myst mot hvitkalkede murhus og hørt havet slå rytmisk mot rullestenstranda. Jeg har sittet ved respatexbord under neonlysrør, kjent kvaesmaken fra retsinaen, og kikket inn i livene til  ungdommelige utgaver av Axel Jensen og Leonard Cohen. Og blonde, blåøyde Marianne.

Det er journalist og forfatter Kari Hesthamar som har malt frem disse sanseinntrykkene fra den greske øya Hydra på 1950- og 60tallet. I boka So long, Marianne. Ei kjærleikshistorie (2009) forteller Hesthamar historien om Marianne Ihlen, som forlot et borgerlig liv i Oslo til fordel for en tilsynelatende bohemtilværelse blant kunstnerne på Hydra. Jeg sier tilsynelatende, for Hesthamar viser at 1950-tallets kjønnsroller ble holdt godt vedlike blant disse frie kunstnersjelene.

Read Full Post »

Min Kamp: Å komme meg gjennom Min Kamp

Jeg har omsider lest Karl Ove Knausgårds Min Kamp 1 (2009). Månedsvis og debattkilometervis etter de fleste andre litteraturinteresserte, vet jeg nå litt mer om hva dette maratonprosjektet går ut på. Og jeg kan si med én gang at jeg finner Knausgårds prosjekt mer interessant enn selve boka. For boka og historien i seg selv var for meg rett og slett kjedelig.

Det er liten vits å gi en ordinær omtale av Min Kamp 1. Det har blitt skrevet alt for mye om denne boka allerede. Men jeg må likevel gjengi noen tanker.

Jeg likte altså ikke historien noe særlig. Det er ikke det at Knausgård ikke skriver godt, for det gjør han utvilsomt. Og det er ikke det at han ikke tidvis kommer med tankevekkende betraktninger, særlig om døden. Nei, problemet med Min Kamp 1 er at selve historien om Karl Ove ikke fenger meg. Det er for mange ord og alt for mange detaljer om helt ordinære hendelser og opplevelser i det som for meg fremstår som et ganske alminnelig liv.

Og jeg synes ikke Knausgård tilfører noe i sine utlegninger, noe som gjør at jeg ser dette ordinære livet med nye øyne. Han beskriver stort sett noe jeg kjenner godt fra før. Til det kjedsommelige.

Men boka er ikke bare kjedelig, den irriterer meg også.

Read Full Post »

Bjørn Skogmo: Fall fra liten høyde

Da jeg kom over boka Fall fra liten høyde. Prosa av Bjørn Skogmo (2005) på min favorittnettbokhandel, Audiatur, var det to grunner til at jeg kjøpte den. Den ene var at jeg  følger Skogmo på Twitter, der han operer under nicket @bvskog. Jeg liker @bvskog, som serverer en jevn strøm av tanker, anbefalinger og fullstendig utforutsibare musikktips. Så jeg var nysgjerrig på hva hr. Skogmo har begått ut over Twitters 140tegnformat. Den andre grunnen til at jeg kjøpte boka var at jeg likte tittelen. Fall fra liten høyde. Det høres ut som en godt komprimert tolkning av et liv.

Og så viser det seg at overgangen til papirformatet ikke er så stor. Fall fra liten høyde er en liten bok, knapt 50 sider, med 33 komprimerte tekster som på ulikt vis gløtter inn i livet. Men hvem sitt liv er det? Dette kjennes ut som selvbiografiske tekster, men ikke vet jeg om det er Skogmo selv som er den av og til synlig jeg-personen, en tilsynelatende ensom og strevende forfatter. Slik sett likner grepet på tilnærmingen til den mer opphaussede Knausgård. Men der ordstrømmen fra Knausgård er nærmest ustoppelig, vet altså Skogmo å fatte seg i korthet.

Hva handler så tekstene om? Her er minner og episoder, skihoppere og fotballspillere, en kvinne som går eller fragåes, litterære referanser og referater, og her er (antakelig) fiktive dialoger og opplevelser med (beviselig) levende forfattere som Levi Henriksen og Per Petterson. Tekstene henger sammen og henger ikke sammen. Forvirrende. Men etter at jeg hadde lest boka én gang til: Ganske så fint.

Undertittelen på Fall fra liten høyde informerer om at dette er prosa. Men for meg ligger mange av disse tekstene nærmere poesien. Det er en klang i språket som minner om poesi. Og jeg sitter igjen med den samme forvirringen og ønske om å lese om igjen som jeg ofte gjør når jeg leser lyrikk. Mye mulig dobbelthet her, som for eksempel:

NEI, DET FÅR DU ALDRI VITE
Hun som ikke brant inne, men mistet alt hun eide og hadde, gikk neste dag til branntomta og kastet nøkkelen i askehaugen, og det var det.

Konklusjon: En temmelig rar liten bok. Og jeg likte den.

Read Full Post »

Anna Gavalda: Lykka er ein sjeldan fugl

Anna Gavalda er en merkelig forfatter. Hun går i dybden og er overflatisk på samme tid. Både i persongalleriet, miljøbeskrivelsene og i selve historien veksler hun mellom rike, levende, nyanserte beskrivelser og rene klisjeer. Jeg opplever at hun balanserer hårfint på grensen mellom virkelig gode romaner og noe som likner på romantisk kiosklitteratur. Og alt er pakket inn i et vakkert språk med herlige, visuelle formuleringer, oversatt til et nynorsk som jeg har stor glede av å lese.

Hovedpersonen i Lykka er ein sjeldan fugl (2009) er arkitekten Charles Balanda, som nærmer seg 50, lever i et dødt parforhold og fyller livet med arbeid for å slippe å kjenne på hva det innebærer. Gavalda går under huden på Balanda. Jeg kjenner på desperasjonen hans og frustreres over hans manglende evne til å endre situasjonen. Og jeg leser ivrig videre for å finne ut hvordan det går med ham. Rundt Balanda er imidlertid persongalleriet med få unntak mer endimensjonalt. Alle klisjeer vi måtte ha om sosiale og kulturelle klasseskiller i Frankrike blir bekreftet.

Read Full Post »

Fernando Pessoa: Djevelens time

Drømmer du om et bedre liv? En hottere og mer forståelsesfull kjæreste? Mer indre ro og et harmonisk småbarnsfamilieliv? Da kan det være Djevelen selv som står bak. Det er hvertfall slik Djevelen presenterer seg i den lille boka Djevelens time av Fernando Pessoa (1998). Som herskeren over alt du lengter etter, men som ikke finnes.

Fernando Pessoa (1888-1935)

Fernando Pessoa er i dag regnet som Portugals viktigste forfatter og i litteraturkretser vurdert på linje med storheter som Pablo Neruda. Han er mest kjent for sin roman Uroens bok, som i Norge har blitt stemt frem som en av de 100 viktigste verkene i verdenslitteraturen. I sin samtid var imidlertid Pessoa en ukjent skribent og poet, som bare fikk utgitt én bok. Da han døde i 1935, etterlot han seg bunker med manuskripter og papirer som senere har blitt publisert i mer eller mindre fullført stand. Djevelens time kom på norsk i 1998 og er en (nesten fullført) novelle som rommer store tanker om religion og om livet.

Read Full Post »

Per Olov Enquist: Styrtet engel

Dette ble en litt merkelig leseopplevelse. Jeg kjøpte Per Olov Enquists Styrtet engel. En kjærlighetsroman (1985/2009) etter begeistret anbefaling fra Knirk som i sin omtale av boka beskrev hvordan den fylte henne, i en nærmest fysisk opplevelse, så bra var den. Jeg ble derfor veldig betuttet i mitt første møte med boka. Jeg leste kanskje 30 sider og det ga meg ingenting. Ingenting! Jeg skjønte ikke hva som foregikk, jeg ble ikke fanget av språket. Så jeg la boka til side, og gikk og skulte på den.

Heldigvis er Styrtet engel en tynn flis av en bok. Derfor orket jeg å ta den frem igjen for å prøve på nytt. Og denne gangen gikk det bedre. Jeg leste på, gjennom den for meg forvirrende begynnelsen, og etterhvert som jeg fikk tak i handlingene i boka, ble den vakrere og vakrere. Da jeg var ferdig, leste jeg den én gang til. Da ble den enda bedre.

Read Full Post »

Mark Haddon: The Curious Incident of the Dog in the Night-Time (2003)

Husker du 80-tallsfilmen Rain Man? Der Dustin Hoffman ga ansikt til sykdommen autisme gjennom sin tolkning av Raymond Babbitt, mattegeni og sosialt dysfunksjonelt mannebarn? Hoffmans prestasjon sto til Oscar og har formet bildet mange har av autisme: Lynende logikk og uslåelig hukommelse kombinert med sosial analfabetisme. Filmen beskriver sykdommen fra utsiden, der vi observerer Raymond Babbitt i klønete, men logisk suveren kontrast til broren Charlie (spilt av Tom Cruise). Men vil du vite mer om hvordan det er å være autist fra innsiden? Da bør du lese Mark Haddons bok The Curious Incident of the Dog in the Night-Time (2003), der jeg-personen er en 15-åring med den varianten av autisme som kalles Aspergers syndrom. Boka byr på desperat – og sørgelig morsom – lesning.

Mark Haddon lar jeg-personen Christopher Boone forfatte boka, som i ytre handling er en slags krim der formålet er å finne ut hvem som myrdet naboens hund. Gjennom Christophers detektivarbeid og hans forsøk på å håndtere de svært omfattende konsekvensene av det han finner, behandler imidlertid boka store og viktige temaer, som hvordan vi mennesker omgås og hvordan verden egentlig virker. Den snirklete boktittelen er et sitat fra romanfiguren Sherlock Holmes. Som sitt detektivforbilde, forsøker Christopher å forstå verden gjennom observasjon og logiske slutninger. Og dermed viser han oss hvordan omgang mellom mennesker handler om så mye mer.

Read Full Post »

Ut på tur 3: På lyriske stier

I bokhylla mi finnes det en høyt skattet hylle med lyrikk. Jeg er ikke noen tøff poesiknuser, mye av det anerkjente stoffet blir for rart og fjernt og vanskelig. For meg er poesi noe som treffer rett i hjertet, som dissikerer kompliserte følelser og opplevelser så de blir til å forstå og holde ut. Lyrikk, poesi, dikt – det er førstehjelp når livet rammer. Det siste året har jeg utvidet førstehjelpsskrinet til å omfatte egne dikt, men helt siden jeg var ganske ung har jeg brukt andres evne til å komprimere tanker som hjelp til å fordøye mine egne. Her er en liten guided tour i andres dikt og eget minne.

Read Full Post »

Ut på tur 2: Tilbake til fortiden

Nylig dro jeg til fjerne himmelstrøk ved å studere bokryggene i reisebokhylla mi. Nå har jeg reist ut på tur igjen, denne gangen tilbake i tid, til barndommen. Nederst til venstre i bokveggen min står noen av favorittbøkene fra tidlig oppvekst. Og en dag satte jeg meg på gulvet og tok dem ut, én etter én. Betraktet de velkjente omslagene, bladde meg frem til illustrasjoner jeg ikke har sett på flere tiår. Og vips! er jeg omgitt av knallgul tapet med hvite hjerter og kjenner den myke plysjen fra et brun- og hvitstripet sengeteppe mot fingertuppene. Jeg kjenner på følelsen av å lese, lese, lese. Sanselige opplevelser, følelser og drømmer fra den gang blir levende igjen.

Read Full Post »

Vakkerstygg poesi: Marit Kaldhol, Maria

pappa har stor varm hand.
han lærte meg: stillheten.
i våt skog, over avkledde røter
gjekk pappa og eg. her går eg og leier
pappa i handa.
mjuk hud. elver av blod.
handa er ansiktet hans. pusten
når jeg ligg i fanget, i duren av eventyret:
reven som skulle lære bamsen å fiske.
våte einer står og helser, blankt.
lenger framme ler mamma, høgt. alltid høgt.
og krøllar omkrign latteren.
her går eg og leier pappa, stilt
innover.
pappa skal dø ein dag, han òg.
bestefar er død. bestemor. alle dei.
onkel Morten.
en dag dør pappa.

så får vi ei grav
å sykle til. om ettermiddagen.

Read Full Post »

Krig og hverdagsliv: S. Galloway, The Cellist of Sarajevo

Denne mannen opplevde beleiringen av Sarajevo. Jeg vet ikke hvem han er eller hvorfor han står i pysjamasbuksen utenfor en utbombet butikk. Men for meg er han et symbol på den jevne innbyggeren i Sarajevo, som fra 1992 til 1996 var under angrep fra bosnisk-serbiske styrker i den lengste beleiringen av en by i moderne krigshistorie. I gjennomsnitt ble Sarajevo rammet av 329 nedslag fra bombekastere hver dag under beleiringen og i gatene var det alltid fare for å bli skutt av snikskyttere, hvis man våget seg ut. Fra å være en moderne storby der mennesker av ulik etnisitet og religion var naboer uten å reflektere noe videre over det, splittet og ødela krigen Sarajevo og andre bosniske byer. Hverdagsliv med jobb, kafébesøk og selvfølgeligheter som matlagning på komfyr og dusjing i varmt vann, ble erstattet med utbombede hjem og arbeidsplasser, manglende strøm- eller vannforsyning, og livsfarlige tokt gjennom gatene på jakt etter vann, mat og brensel.

Read Full Post »

Mikkel Bugge: Yttersider

Har du tenkt på muligheten for at nyfødte barn kan se, høre, føle og reflektere bevisst over alt som skjer i og omkring dem? De første ordene fra far og mor. Hva legen mumler til sykepleieren. Den klaustrofobiske opplevelsen av kroppen som ikke lystrer. Følelsen av hud eller gummihansker mot kinnet.

Mikkel Bugge har tenkt på dette. I den første novellen i hans samling fra 2007, Yttersider, låner Bugge stemmen til et nyfødt, dødssykt barn. Det er rystende lesning. Ikke bare fordi han formidler en ganske grusom, varm og kald historie, men også fordi han åpner for nye perspektiver på verden. Mitt syn på spebarn ble aldri det samme etter at jeg leste denne novellen for første gang for et par år siden.

Bugge bruker et rått og direkte språk: «Da legene skar meg ut av kroppen til mora mi, var jeg så liten at de måtte passe på for å ikke kvele meg med de svære hendene sine.» Jeg blir sittende igjen med klump i magen og prikking i hodet etter denne og flere av de andre novellene i samlingen. Men de har også varme og en viss humor. Novellene ser på verden og livet fra svært forskjellige vinkler. Vi møter pensjonistparet som emigrerer til Øst-Europa, det unge paret som drar fra storbyen til havet, læreren som drømmer om å bygge luftballong i silkepapir, og vi kjenner på forfallet ved livets slutt gjennom de overraskende erkjennelsene til en forvirret gammel dame. Ikke alle novellene slår like hard, og jeg liker Bugge best når han skriver i jeg-form, fra innsiden og ut. På en annen side er det nettopp de skiftende perspektivene og ståstedene fra historie til historie som gjør Yttersider til en helt spesiell bok.

Dette er ikke en novellesamling jeg slukte i én jafs. Inntrykkene fra noen av historiene er så sterke at jeg trengte tid mellom hver av dem. Dette er heller ikke en novellesamling jeg ble glad av. Men den slipper ikke taket. Kvalmen og uroen sitter i kroppen lenge etterpå.

Read Full Post »

Alice Munro: Runaway

Egentlig liker jeg ikke noveller. Jeg liker romaner. Godt skrevne, ikke for ordrike romaner som gir meg noe å tenke på. Men en skjelden gang dukker det opp en novellesamling som sitter. Og nå som jeg har oppdaget Alice Munro kan det bli fler av dem. Denne kanadiske forfatteren skriver nydelig! I samlingen Runaway (2004) møter vi Carla, Mrs. Jaimeson, Clark, Juliet, Eric, Christa, Ailo og andre mennesker som lever livene sine mer eller mindre fulle av dramatikk og hverdag. Akkurat som deg. Men ikke helt sånn som de eller du hadde tenkt.

Vanligvis blir jeg litt frustrert over noveller også når de er godt skrevet, for da vil jeg vite mer! Og i Runaway får jeg det som jeg vil. Flere av karakterene går nemlig igjen i de ulike historiene. Novellene blir vinduer inn i ulike faser og hendelser i menneskenes liv. Juliet møter vi for eksempel i tre forskjellige noveller, som ung studine og lærerinne på togreise, som datter og mor noen år senere og som eldre kvinne. Fascinerende. Jeg leser-nyter-tenker-føler-leser og ser litt anderledes på livet etterpå. Livet som summen av blindveier, ikke fullførte setninger, folk som kommer og går.

Read Full Post »