Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.
Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.
Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.
Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.
Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte. Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant. (mer…)