Med bind for øynene. Om sanser, tillit og trening

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Read Full Post »

Nordaførr

Det er noe med lyset og mørket her nord. Det er så lyst, så mørkt, så klart. Og vinden. Det kalde draget, gufset, trykket, noen ganger brølet i ansiktet. Det som får meg til å angre på at jeg la igjen lua på hotellrommet, men det trekker meg utendørs og tilbake i tid.

For jeg er gjest i Nord-Norge. Jeg har bodd her litt, dratt herfra igjen, lagt det bak meg, men jeg kommer alltid hjem når jeg reiser hit. Når jeg hører og lukter saltvannet, lener meg mot vinden, ser de hvite fjellene ruve, får jeg alltid lyst til å gå og gå og gå. Langs kaia, ut av byen, mot høyfjellet. Dette høyfjellet som går rett ned i saltvann. Absurd for en søring. Høyfjell og tregrensen er noe som hører til over 1000 meters høyde, ikke i havkanten.

Og nå er jeg her igjen. I Tromsø denne gangen. Egentlig på jobb, men med en underliggende feriefølelse. Jeg er og blir romantisk når jeg kommer nordaførr. Jeg har reist herfra, antakelig for godt, men jeg lengter alltid tilbake.

Read Full Post »

Et helt nytt år

I dag skulle jeg forklare sønnen min på 4,5 år hva nyttårsaften er. – Dagen etter nyttårsaften begynner et helt nytt år, sa jeg. Er det sommer da? svarte gutten min. Dermed gikk det som det ofte gjør: Den minste av oss sier noe som gjør at jeg må tenke gjennom hva ting egentlig betyr.

For det skjer jo ikke noe spektakulært ved starten av et nytt år. Det blir ikke sommer over natten. Men det føles viktig likevel. Blanke-ark-følelsen finner meg. Selv om jeg vet at jeg drar med meg en diger skriveblokk fylt med skitt og kanel fra tidligere år.

Jeg er spent på 2011. Jeg skal begynne i forskerjobben min igjen. Etter et friår, som viste seg å bli preget av langt mindre fri og langt mer levd liv enn planlagt, så vender jeg tilbake til mitt virke som historiker. Mye der er vel kjent, men det føles likevel som jobblivet er fullt av nye muligheter: Jeg har erkjent at historien kan skrives på mange vis.

Ellers ser jeg frem til det som kommer av gleder og sorger. Jeg lever saktere nå enn før og det har jeg tenkt å fortsette med.

2010 var året jeg begynte å blogge og dermed gjenoppdaget Stemmen og skrivegleden min. Når livet i det siste har gjort at jeg ikke har fått skrevet noe særlig, så har jeg innsett hvor mye denne bloggen har betydd for meg. Jeg savner å skrive fritt.

Så i 2011 håper jeg igjen å få muligheter til å skrive mer her, å treffe dere som har gitt så mange generøse kommentarer og dere som statistikken viser at kommer på besøk.

Jeg ønsker hver og en av dere et virkelig godt nytt år! For det er nytt, selv om det tar mer enn én kveld å lage en sommer.

(Rakettbildet lånte jeg her.)

Read Full Post »

Savn

Jeg har lært mye om savn i det siste. Tidligere var savn noe negativt for meg. Hvis jeg savnet noe, prøvde jeg straks å endre situasjonen. For å slippe å savne. Nå begynner jeg å se litt anderledes på det.

Savn har mange valører. Det kan peke fremover mot noe som kanskje skal skje. Eller bakover mot noe som er tapt for alltid. Det kan være en dyp, grunnleggende følelse eller noe som stryker forbi, en liten vind mot kinnet.

Uansett sier det noe om hva som er viktig i livet. Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger. Det er ikke lenger noe jeg prøver å unngå. Jeg lever i det – og lærer stadig mer.

Read Full Post »

Å drømme – eller handle?

Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger?

Read Full Post »

Om stress, press og skriveglede

I dag måtte jeg stoppe opp. Bokstavlig talt. Jeg halset nedover en islagt gate på jakt etter en kafé med nettilgang, og så plutselig: Stopp! Og hva stresset jeg etter? Bloggen min.

Da jeg åpnet bloggen for litt over ni måneder siden, var det for å få et fristed. En skrivestue der jeg kunne prøve meg frem i forskjellige formater, uten korrektur eller korreksjon, men samtidig i kommunikasjon med omverdenen. Slik ønsket jeg å finne igjen skrivegleden som hadde druknet i en doktoravhandling og finne den Stemmen som egentlig er min.

Det har vært, og er, en fin reise. Skrivegleden er gjenerobret, Stemmen utvikler seg stadig. Men nå kjenner jeg at fristedet er i ferd med å glippe.

Ettersom bloggen har fått flere lesere, flere kommentarer og jeg har dratt i gang synlige prosjekter som det om min farmor Lydia, så har det umerkelig bygget seg opp et press inni meg. Jeg må levere. Jeg må få skrevet noe nytt.

Samtidig er det slutt på de lange dagene uten annen jobb enn den jeg lagde selv, der jeg kunne sitte og skrive fritt i timesvis. Økonomien krevde en mer stabil inntekt, så nå er uken fylt opp med alt annet enn friskriving.

Mindre tid + mer (selvpålagt) press = stress. Og det vil jeg ikke ha noe av. Derfor denne bråstoppen midt på fortauet. Jeg vil at Mitt Snitt-bloggen skal fortsette å være et fristed.

Glede, nysgjerrighet, engasjement var ordene jeg åpnet bloggen min med. For å bevare dette, erklærer jeg herved:

Jeg kommer bare å skrive nye bloggposter når jeg har tid og overskudd (lyst har jeg hele tiden, men det hjelper ikke akkurat nå). Kanskje det blir flere ganger i uken, kanskje bare i ny og ne. Det får tiden vise.

Hilsen en litt trist, men ikke så stressa Gunhild

 

Her var jeg i helgen. Denne roen tar jeg med meg nå.

Read Full Post »

Sengekanter

Å sitte ved en sengekant er egentlig helt spesielt. For tiden gjør jeg det nesten hver dag. Sitter ved en liten trehvit sprinkelseng, en litt større rød barneseng, en stor metallisk sykehusseng.

Jeg sitter der for å skape ro. For å få noen til å sove, for å løse opp et febermareritt, en forvirret dagdrøm. For å være nær.

Jeg holder i en liten barnehånd, kjenner den silkemyke huden, en gammel senete hånd som sjelver helt til noen tar på den.

Det er forskjellige sengekanter jeg sitter ved. Men de likner. Det samme livet fra forskjellige vinkler.

Akkurat nå er de del av min hverdag. Tidligere i livet satt jeg aldri ved sengekanter. Senere i livet får jeg kanskje bare sjansen en skjelden gang. Det er nå det gjelder.

Akkurat nå.

Read Full Post »

Om brobygging, Brecht og Bowie

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker.

Read Full Post »

Tanken på et livslagt ekteskap

I helgen har jeg vært på hytta til Lydia og Sigurd. I 1928 kjøpte min farmor og farfar en tomt på en øy i Oslofjorden. Her tilbragte Lydia mye av sitt liv, først i telt, så i Lillehuset på 2×3 meter og fra slutten av 1960-tallet i den litt større hytta som vi barnebarn og oldebarn nå nyter godt av.

Jeg skal skrive mer om denne øya og Lydias liv der senere. Nå skal jeg bare løfte fram varmen fra høstsola og det stille, klare vannet som jeg har sittet og sett utover i helgen. Og så skal jeg vise fram denne lappen som jeg fant i hytteboka:

Ekteskapet rett levd, blir en skole i nestekjærlighet, har Lydia skrevet med sin karakteristiske, litt nølende håndskrift. Stjernene synes best når natten er mørk.

Lydia var bare 16 år da hun traff sin Sigurd. Etter nesten 7 år, i 1926, giftet de seg og de levde sammen til Sigurd døde i 1987. Det blir 68 år, hvis kjærligheten før ekteskapet regnes med. Et livslagt forhold. Hvordan var egentlig det?

Det spørsmålet kan jeg aldri få svar på. Hvordan Lydia og Sigurd virkelig opplevde sitt forhold og ekteskap er det umulig å vite nå. Det visste bare de to.

Men av og til finner jeg små spor. Som denne lappen. Det må være en grunn til at Lydia, som  ikke ser ut til å ha skrevet ned mye, tok frem en penn og noterte disse to nesten klisjéaktige sitatene. De må ha truffet henne.

Lærte Lydia og Sigurd mye om nestekjærlighet gjennom sitt ekteskap? Eller tenkte Lydia her på det som kunne ha vært? Var det mye mørke i dette livslange forholdet? Klarte de å holde oppmerksomheten på stjernene? Eller levde de sammen av plikt og gammel vane?

Jeg vet hvilke svar jeg ønsker meg på de spørsmålene. Jeg vil, vil, vil at et levende livslangt kjærlighetsforhold skal være mulig. Og det hadde vært fint å oppdage at min egen farmor og farfar var et bevis på det. Men det kan jo tenkes jeg finner helt andre svar hvis jeg virkelig begynner å grave? Der møter jeg meg selv i døra: Barnebarnet vil la saken ligge, mens historikeren er veldig nysgjerrig.

—

Vil du lese mer om Lydias liv, så samler jeg alle bloggpostene i dette prosjektet i kategorien Lydia: Familiehistorier.

Read Full Post »

Det vi vet – –

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.

Read Full Post »

Tannlegehumor…

OK, jeg lover at jeg ikke skal bruke mye plass på å beskrive mine tannlegebesøk i året som kommer, selv om det kommer til å bli en del av dem etter sykkelulykken i sommer. Men i dag var jeg på min første konsultasjon på Tannlegehøyskolen, der gjenoppbyggingen av tennene mine skal foregå, og da skjedde det faktisk noe som er verdt å nevne. Det var øyeblikket da både jeg og tannlegen brast ut i gapskratt.

Jeg tilbragte store deler av dagen i tannlegestolen. Det var mengder av undersøkelser som skulle gjøres og spesialister av alle slag ble kalt inn for å utrede strategier og fremdrift. Og så satte de i gang – i det som for meg var litt overraskende omgivelser.

Se for deg et kontorlandskap, der flittige medarbeidere sitter bak hver sin lave skillevegg og prøver å gjøre jobben sin. Og så bytter du ut kontorstolen med en tannlegestol, plasserer kunden i stolen og lar medarbeieren gyve løs med sprøyter og borr. I et åpent landskap. Der folk kommer og går, slår av en vits og spør om noen skal ha lunch. Sånn gjør de det på Tannlegehøyskolen.

Så lå jeg der da, mens tannlegen borret og strevde for å få til det han hadde tenkt. Det var ikke lett, så han kalte inn den ene kollegaen etter den andre til konsultasjon. Selv prøvde jeg å holde hodet kaldt og puste dypt og rolig under den plastbelagte operasjonsduken.

Underveis tok de røntgenbilder for å sjekke fremdriften, og det var etter en slik sjekk, at tannlegen kom tilbake til meg og utbrøt: – Vi klarte det! Dette var moro! Hvorpå jeg smelte tilbake (med munnen full av bomull og sugeinstrumenter): – Moro? Kaller du dette moro?! Din.. din.. Tannlege!

Så lo vi. Lenge. Og etter at han hadde gått ut igjen et ærend, så lo jeg litt til før jeg tenkte: Det meste kommer an på vinkelen man ser det fra. «Moro» var vel det siste ordet som hadde falt meg inn i den situasjonen, men for min flinke og dedikerte tannlege var det akkurat det det var, moro å få til noe vanskelig.

Og det er det jeg sitter igjen med noen timer senere. Bedøvelsen har gått ut og det merkes. Men når jeg tenker tilbake på dagen er det denne latteren jeg husker best. Den umiddelbare latteren der vi et øyeblikk ikke var tannlege og pasient, men bare hadde det, ja nettopp, litt moro. Den tar jeg med meg videre.

Read Full Post »

Ferske foreldre vil vite mer

Denne artikkelen står på trykk i Barnehagefolk nr. 2/2010. Barnehagefolk er et fagblad for barnehagepersonale som kommer ut 4 ganger i året. Dette nummeret kom ut før høstens oppstart i barnehagene og handler om «å være ny». Fagfolk og skribenter belyser dette temaet fra ulike vinkler, og jeg fikk i oppdrag å gi stemme til de ferske foreldrene, de som for første gang skal overlate barnet sitt til andre. Formålet var å bidra med innspill som kunne hjelpe barnehagepersonalet til å gjøre en bedre jobb.

Den dagen vi foreldre leverer barnet i barnehagen for første gang, går vi inn i en ukjent verden. Til nå har vi hatt fullt innsyn i hva barnet gjør og hvordan det har det. Nå begynner starten på det som skal bli barnets uavhengige liv, der foreldrene ikke lenger sitter med kontrollen. Dessuten blir vi del av en verden med ukjente regler og rutiner, mennesker som kommer og går, og synspunkter vi ikke alltid er enige i. Den overgangen krever sitt, ikke bare av foreldre og barn, men også av dem som jobber i barnehagen.

Vi mener ikke å mase

Det første som må sies til barnehageansatte som møter ferske foreldre er: Bær over med oss! Vi har ikke gjort dette før, så vi vet ikke hvor fort ungene våre tilpasser seg nye rammer. Vi vet ikke at de snart sover på et annet tidspunkt enn de pleier i et rom fullt av andre barn, at de ikke trenger å få brødskiven delt i småbiter, at de faktisk snart kan spise selv med bestikk, og at de lærer seg å omgåes andre barn bare ved å være sammen med dem.

Derfor er vi maser vi. Og forteller det som for dere er selvfølgeligheter. Så vær litt tålmodige, berolig oss og forklar oss. Prøv å gi oss følelsen av at vi og barna våre er helt spesielle, selv om vi sikkert ikke er det. Da roer vi oss fortere.

Read Full Post »

Nr. 100: Ord og mønstre

Dette er min bloggpost nr. 100. Rart. Da jeg åpnet skrivestue her på bloggen for noen måneder siden, gikk jeg inn i et ukjent landskap. Jeg visste ingenting om bloggverdenen og jeg hadde aldri skrevet noe annet enn fagstoff offentlig. På kammerset skrev jeg i mange år dagbok, og da det stoppet opp, kom det plutselig noen dikt. Men ikke noe som andre hadde sett.

Så det var med nervene uttapå jeg la ut de første postene. Jeg ville helst at ingen skulle lese dem. Men det ga seg overraskende fort. Ganske snart begynte jeg i stedet å lure på hvordan jeg skulle få flere lesere. Og så begynte leserne og deretter kommentarene å komme. Det har vært en flott opplevelse å bli kjent med mennesker som legger igjen spor her med tanker og tilbakemeldinger om det jeg skriver. Det ante jeg ikke da jeg begynte. Og det gir mye glede og inspirasjon.

Men den aller viktigste opplevelsen har vært selve skrivingen. Jeg har funnet igjen og forsterket Stemmen min, den som helt hadde druknet i et akademisk engelsk fjernt fra mitt hjerte. Og skrivegleden! Følelsen av ord som kommer i flyt. Tanker som klarner når bokstaver og ord settes sammen. Ironisk nok kan denne skrivegleden ikke beskrives med ord.

Så jeg avslutter jubileumspost nr. 100 med noen bilder fra årets sommer. Noen uperfekte mønstre i siv, sjø og svaberg som minner meg om det jeg har inni meg. Jeg gleder meg til ferden videre.

Read Full Post »

A Dirty Job – og noen må faktisk gjøre den

Jeg har tenkt endel på dette med arbeid. For min egen del, har jeg tenkt mye på hva jeg vil jobbe med, hvordan jeg vil jobbe, hvor mye, med hvem osv. På et mer overordnet plan har jeg tenkt på hva slags jobber vi som samfunn egentlig setter pris på. Og her er det noe som skurrer.

Read Full Post »

Knuste tenner. For en flaks!

Følelsen av tenner som knuser mot asfalten. Smaken av blod. Lyden av barneskrik. Gjennomtrengende. Nært og langt borte. Skrik. Blod. Tannrester.

Jeg hadde gledet meg til å skrive denne første bloggposten over sommerferien. Helt siden vi reiste fra hverdagen har jeg formet fine setninger i hodet om det gode livet på hytta. Jeg skulle skrive om putrende båtturer på glitrende sjø, nakne unger i vannkanten, sjørøverturer med hengekøya, nyplukkede markjordbær før frokost, reker, hvitvin og utsikt over fjorden på sene kvelder med Kjæresten. For sånn var denne sommeren. Helt til tennene traff asfalten.

Read Full Post »

Hvordan skape medvind

Jeg har en stund nå vært opptatt av medvind. Av hvordan det er mulig å finne og skape medvind som gjør at jeg jobber og lever med omgivelsene rundt meg, istendenfor mot dem, uten å miste min egen integritet.

Denne interessen har ledet meg mange steder, blant annet ut på jordet og inn i Øverland Andelslandbruk, der jeg lærer om økologisk jordbruk. Et viktig prinsipp bak økologisk jordbruk er å jobbe med naturen, heller enn mot den. Å utnytte vekster og vekstmetoder for å sikre en god avling og samtidig holde ugress og skadedyr på avstand uten å bruke kunstgjødsel eller gift. Å jobbe med naturen er veldig inspirerende.

Og i dag kom jeg over et annet inspirerende eksempel på hvordan det er mulig å skape medvind. Utgangspunktet var en seig materie: Lettdistraherte elever i videregående skole. Som mange andre lærere, opplevde lektor Liv Marie Schou ved St. Hallvard videregående skole i Buskerud at elevene hennes satt klistret til Facebook heller enn å følge med i timen. Den mest nærliggende reaksjonen, som mange skoler velger, er å forby Facebook. Å sperre tilgangen til dette og andre utvalgte nettsteder og hindre elevene i å gjøre det de liker best, nemlig å være sosiale på nett. Det innebærer i sannhet å jobbe i motvind, for forbud har en tendens til å bli møtt med omgåelser.

Live Marie Schou, derimot, så mulighetene i elevens interesse og evnet å skape medvind. Istedenfor å forby facebook, integrerte hun nettstedet i undervisningen. Elevene fikk i oppgave å oppdatere statusen sin på nynorsk, og læreren opplevde en sterkt fornyet interesse i nynorsktimene. Elevene skjerpet seg språklig fordi andre kunne lese det, og de syntes det var gøy!

Schou mener flere bør tenke medvind: Hvordan snu et problem til en fordel. I et debattinnlegg i Aftenposten, tar hun til orde for å integrere bruk av sosiale medier i undervisningen. Nettsteder som Facebook kan motivere elevene til å skrive, mener Schou:

Elevene må skrive for å lære nynorsk, og det er på Facebook elevene skriver. Aldri før har vi hatt en generasjon som skriver så mye som nå.

Jeg synes Liv Marie Schous tilnærming er forbilledlig. Ved å lete etter potensialet i situasjonen, løste hun den oppgaven hun er satt til å gjøre på en måte som skapte glede og entusiasme. Og hun nøyer seg ikke med det. Hun tar også den jobben det er å fronte en uvanlig løsning offentlig. Det står det respekt av.

Jeg skrev nylig om forskere som fomler i bruk av sosiale medier. Jeg kjenner jeg skal bruke lektor Schou som inspirasjon til å skape meg litt medvind i den sammenhengen også.

Read Full Post »

Den Ene læreren

På Twitter og på bloggen sin A Curly Life har Kristin Oudmeyer sendt en oppfordring til bloggere om å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene ved å fortelle sin historie om den ene voksne som brydde seg, som grep inn, som orket og turte engasjere seg for å forande noe i et barns liv. Formålet er å få flere til å engasjere seg i de barna som finnes rundt oss alle:

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Da jeg leste om prosjektet, tenkte jeg straks på historielæreren min på videregående. Han var min Ene, i bitteliten skala. UNICEF og Oudmeyers engasjement i dette prosjektet er kanskje først og fremst rettet mot barn som virkelig er ute i hardt vær. Som blir mishandlet, opplever rus eller omsorgssvikt. Det er nok de som trenger mest at (minst) én av oss tør å gripe inn. Men jeg tenker at denne tilnærmingen, dette ønsket om å se barna rundt oss, også gjelder de mer priviligerte barna, som jeg selv var. Vi har alle behov for å bli sett, og vi har alle et ansvar for å virkelig se de barna vi kommer i kontakt med.

Min Ene var altså historielæreren som så meg. Da jeg drittlei og kjepphøy skulket skolen for harde livet i 2. klasse på videregående. Jeg var kjapp i hodet, så karakterene holdt seg oppe, men jeg var virkelig på vei mot å skli ut av skolen. Og han så det. Han så meg. Og han grep inn. Han tok meg til side og fortalte hva han så. At jeg ikke gadd å anstrenge meg, at jeg slapp unna med det, men at han ikke ville tillate at jeg forsvant ut. Og så tilbød han meg en overraskende og høyst ureglementær avtale: Hvis jeg begynte å jobbe på skolen og gjøre en skikkelig innsats i alle fag, så skulle han slutte å føre fravær for meg. Jeg kunne komme og gå som jeg ville, bare jeg begynte å jobbe med fagene.

Jeg har tenkt mye på denne læreren og på hva han gjorde. Han så at jeg hatet regler. Han så at jeg hadde evner jeg ikke gadd å bruke. Og han så at jeg holdt på å slutte på skolen. Løsningen han fant, var å sette reglene til side og ha tillit til meg. Det var en fantastisk opplevelse. Han så meg. Han stilte krav. Han stolte på meg. Og resultatene kom umiddelbart. Jeg sluttet (nesten helt) å skulke, jeg begynte å gjøre skolearbeid, og jeg kom meg gjennom videregående meg gode resultater.

Dette er en bitteliten historie om Den Ene som brydde seg om en høyst priviligert jente. Hadde han ikke gjort det, hadde det fått begrensede følger. Jeg hadde nok droppet ut av skolen, men jeg er temmelig sikker på at jeg hadde begynt igjen etter få år og klart meg helt fint gjennom livet. Men følelsen jeg sitter igjen med forteller meg hvor viktig det er at noen bryr seg. At vi alle prøver å se det beste i dem rundt oss, og at vi er villige til å gripe inn når det trengs.

Jeg oppfordrer alle til å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene, hver dag i eget liv.

Read Full Post »

Makt og avmakt

Jeg våknet i dag til nyheten om at israelske styrker hadde bordet skipene med hjelpesendinger og fredsaktivister på vei mot Gaza. Så mange som 19 sivile skal være drept og et ukjent antall er såret. I internasjonalt farvann utenfor israelsk territorium.

Det israelske angrepet på skipene var en demonstrasjon av makt og arroganse. Skjelden har Israel gitt klarere beskjed om at de driter i internasjonale avtaler, andre lands meninger og sunn fornuft. Som så mange ganger før ladet de hjertene med historiske offerfortellinger og våpnene med ammunisjon, og skjøt mot dem som sa dem imot. Og i ettertid angrer de ingenting.

Men makt kan bli avmakt. For denne gangen angrep de ikke ikke steinkastende palistinske ungdommer. De skjøt mot sivile fra en rekke nasjoner, mennesker med media i ryggen og ressurser og utstyr til å svare tilbake.

Få minutter etter at jeg hadde fått vite nyheten, kunne jeg følge aktivistene i Free Gaza Movement direkte på Twitter. Så mens israelske talsmenn bedyret til BBC radio at det var aktivistene som hadde angrepet først og at de var selv ansvarlige for eventuelle skader eller dødsfall, så kunne jeg lese på Twitter at israelske soldater hadde bordet skipene fra militære skip og helikoptre, om natten mens aktivistene sov, og at de forgjeves prøvde å stanse soldatene med hvite flagg. Og mens israelske myndigheter iverksatte full pressesensur, flommet Twitter over av tips om You Tube-videoer, rapporter og artikler fra angrepet.

Så vi får inderlig håpe at Israel har tatt seg vann over hodet denne gangen. At det internasjonale samfunnet ikke lar dem slippe unna med denne oppførselen nok en gang. At Barak Obama ikke bare nøyer seg med å «beklage tap av liv». Og at Israels ambassadør i Norge ikke bare får sitte hos Jonas Gahr Støre og legge skylden på aktivistene, men at han faktisk snart blir bedt om å forlate landet. At politikere verden over nå virkelig anstrenger seg til det ytterste for å stoppe Israels framferd. At avmakt blir makt.

Og når skriveføre mennesker som Henning Mankell ser ut til å ha overlevd, håper jeg at han og flere med ham lar verden få vite hvordan det var å være ombord på skipene. For jeg tror det gir oss et lite bilde av hvordan det er å leve i Gaza.

Vel, jeg hadde egentlig tenkt å skrive en bokmelding på bloggen i kveld, men får bli en annen gang. Dette måtte sies. Nå. Nok er nok.

Hva gjør du nå, Jonas?

Read Full Post »

Omgangssyke

Omgangssyke

et godt navn

en real omgang
på omgang

puh

Read Full Post »

Øyet som ser

Kjæresten min og jeg drømmer om å bo et sted der vi har utsikt mot havet. Sånn at vi kan sitte på terrassen under et ullteppe om kvelden og drikke vin og se på havet og filosofere over livet. Problemet er at vi på de fleste måter er knyttet til hovedstaden, og det sitter langt inne å rykke opp hele familien med rot. Og da kan vi bare glemme å se snurten av vann. Her i Oslo koster det nemlig mange flere millioner enn vi har å få havutsikt.

Siden vi ikke ønsker å bo oss ihjel, ser vi i stedet dette fra terrassen:

Utsikt 1 fra terrassen

Og da vi satt der i går kveld – under et ullteppe, med et glass vin – og snakket om havet, så begynt jeg å se meg rundt. Og kom tilbake til det gamle uttrykket om at det meste kommer an på øyet som ser. Noen ville kanskje se dette fra terrassen vår:

Utsikt 2: Stygt kontorbygg

Eller, enda verre, dette:

Utsikt 3: Bakside av garasje med nabosøppel

Selv la jeg merke til dette:

Utsikt 4: Himmelspeiling

Himmelen og den store trekronen speilet seg i de øverste vinduene på kontorbygget. Det var vakkert. Ikke akkurat havet, men fint nok.

Kanskje det er poenget? At i alle bilder og scener i livet finnes det detaljer som er fine, som gir energi, som skaper glede, og detaljer som har motsatt effekt? Det skal jeg prøve å følge bedre med på. Dessuten: Kjæresten og ullpleddet har jeg, selv om havutsikten mangler. Heldig meg!

Read Full Post »

Lena Horne: Den tøffeste dama er død

92 år ble hun. Lena Horne. Dama med den fantastiske stemmen. Som entret Hollywood-scenen i 1942 og for alltid endret filmbyens bilde av svarte kvinner. Før hadde de bare fått bi-roller som tykke, fnisende hushjelper, nå viste Lena Horne at de også kunne være glamorøse og smellvakre førstedamer. Men Ms. Horne ga seg ikke med det. Gjennom hele sin karriere var hun en aktiv borgerrettighetsforkjemper, og jobbet systematisk for å bedre svarte skuespillere og artisters arbeidsvilkår. Og nå er hun død, etter et langt og innholdsrikt liv der det kunstneriske sentrum var jazzen.

Men jeg tar med meg stemmen hennes videre. Hør bare på disse herlige versjonene av Stormy Weather og If You Believe:

Read Full Post »

Takt og tone: Om menn, klær og klapping

Italia, Frankrike, Russland, USA og FN klapper i takt

Jeg så dette bildet i Aftenposten i dag. Det illustrerte en kommentar i forbindelse med Norgesbesøket til Russlands president Dmitrij Medvedev. Poenget med bildet, som ble tatt under G8-møtet i Italia i fjor, var å vise at Russland er tatt inn i det gode selskap. Men hvilket selskap! Det som slo meg ved dette bildet var tre ting:

1) Det gode politiske og maktmessige selskap består bare av menn (gammelt nytt som likevel ikke kan påpekes for ofte).

2) Slips og pins på jakkeslaget er et smutthull for dressmenn til ordløst å uttrykke individualitet og personlige budskap. Er det tilfeldig at FNs generalsekretær Ban Ki-moon har et lysegrønt slips her? Neppe.

Mens slipset kan brukes til å kringkaste avvik eller diskresjon til folket, er pins på jakkeslaget kun ment for de nærmeste. De som kommer så tett inntil at de (i prinsippet) kunne tatt på dem. Hva står det på den bittelille pin’en til president Sarkozy? Er det en fan-pin for kona eller froskelår, for nasjonen eller en enkeltsak? Og har statsminister Berlusconi og president Medvedev faktisk samme pin? For hva, og hvem har i så fall fått dem til å ta den på? Det får jeg aldri vite, for jeg er ikke del av dette gode selskapet.

3) Symboler og ritualer skal ikke undervurderes som menneskelig bindemiddel. Disse mektige menn er ikke bare likt kledd. Her oppfører de seg også likt. De klapper i takt. Selv om de egentlig er gnistrende uenige på mange områder og representerer vidt forskjellige kulturer, så velger de å klappe i takt for fotografer og publikum.

Før ville jeg kanskje avfeid dette som tullete spill for galleriet. Men i det siste har jeg begynt å kjenne litt på dette med felles ritualer. Det gjør noe med oss, enten det gjelder begravelser, fotballkamper eller politiske toppmøter. En ensrettet påkledning og oppførsel virker forpliktende både utad – hvis dette bildet fester seg i offentligheten, så skal det mer til å bryte ut –  og antakelig også innad. Når du står der og klapper (eller gråter), så blir du del av noe. Et fellesskap. Det er fint å stå sånn, sammen, og klappe. Uten å skille seg ut. Vi blir faktisk litt mer enige på den måten.

Men det er alltid noen som ikke kan eller vil være med i det gode selskap, på G8-møtet som i andre sammenhenger. Da jeg søkte litt rundt på nettet, fant jeg flere bilder. Dette var minst like slående:

Hvem er utenfor her?

Libyas leder Mu’ammar al-Gheddafi er ikke med i det gode selskap. Og det kan vi jammen se at han heller ikke vil. Her ser han mest ut som han vil være en slags rockestjerne, men han viser også med all tydelighet, ved klær og holdning, at han ikke deler de andres politiske verdensbilde.

Politikk og sport er ikke de eneste arenaene der påkledning og rituell oppførsel har betydning. Ferdes du i næringslivet, kan du se deg rundt neste gang du er på et formelt møte. Hva har folk på seg? Hvis det er kvinner tilstede, bærer de antakelig drakt. Drakten er mannens dress i kvinnelig utgave. Litt innsvinget i livet og tilsatt en behagende utringning og et skjørt eller smale bukser, men likevel til forveksling lik dressen, sånn på avstand. Dette sier vel også noe om kvinners inntreden i det gode selskapet?

Behagelig? For hvem?

Read Full Post »

Ludvigsens latter

Så døde altså Ludvigsen. 21. april 2010. Jeg har aldri vært sikker på hvem som er hvem i Knutsen & Ludvigsen, men nå vet jeg det. Gustav Lorentzen var han med brillene og mørkt hår. Lurer på hvordan Øystein Dolmen har det nå. Var han så mye Knutsen at han føler seg halv? Det var hvertfall mange andre som ble lei seg i går. Askebekymringer i pressen og på twitter ble feid til side, og folk av alle slag fortalte om sitt forhold til de to fine raringene.

Alle har en K&L-historie. Mange brukte gårsdagen på å nynne eller tenke på hvilken låt de likte best. De fleste nevner litt nyere stoff, som Dum og Deilig, Juba Juba eller Kanskje Kommer Kongen. Selv koser jeg meg mest med gamle  historiene, de som nesten er glemt. Da Knutsen & Ludvigsen bodde i tunnel, med grevling i taket, tog og kuer passerende forbi og Det Store Dyret lurende rundt svingen. Det Store Dyret som hadde en affære med Lulu (vakkermonster med 4 hoder og 17 bein) og sang så lystig om sine opplevelser i Lulu-visa, her gjengitt av Sondre Lerche:

Read Full Post »

Vulkaner og tulipaner

katlas søster
fnøs og frøs
flytrafikk
nyhetsblikk

biler busser båter
drar på gamle måter

jens får tid
til folke-twitter
heathrow hører
fuglekvitter
askehaik gir nostalgi
som smitter

– og over mine tulipaner
drysser det nå støvvulkaner
de kan ingen se
men tenk på det!

Utbrudd fra Eyjafjallajökull sender islendinger på flukt og lammer flytrafikken i Europa

(Bildet fant jeg her)

Read Full Post »

Twittering-ring-ring

Da har også jeg sneket meg inn på Twitter. Jeg håper å finne tips om politikk, kultur, litteratur – og kanskje litt underholdning. Men noe av det første jeg fant var en hval som ga meg beskjed om at Twitter-kapasiteten var sprengt. Det tyder hvertfall på at jeg ikke er alene der, selv om det føles litt sånn akkurat nå. Vil du holde meg med selskap, finner du meg her.

Read Full Post »