Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Betraktninger’ Category

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

På denne gårdsplassen startet jeg. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom skogen.

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Advertisements

Read Full Post »

Nordaførr

Det er noe med lyset og mørket her nord. Det er så lyst, så mørkt, så klart. Og vinden. Det kalde draget, gufset, trykket, noen ganger brølet i ansiktet. Det som får meg til å angre på at jeg la igjen lua på hotellrommet, men det trekker meg utendørs og tilbake i tid.

For jeg er gjest i Nord-Norge. Jeg har bodd her litt, dratt herfra igjen, lagt det bak meg, men jeg kommer alltid hjem når jeg reiser hit. Når jeg hører og lukter saltvannet, lener meg mot vinden, ser de hvite fjellene ruve, får jeg alltid lyst til å gå og gå og gå. Langs kaia, ut av byen, mot høyfjellet. Dette høyfjellet som går rett ned i saltvann. Absurd for en søring. Høyfjell og tregrensen er noe som hører til over 1000 meters høyde, ikke i havkanten.

Og nå er jeg her igjen. I Tromsø denne gangen. Egentlig på jobb, men med en underliggende feriefølelse. Jeg er og blir romantisk når jeg kommer nordaførr. Jeg har reist herfra, antakelig for godt, men jeg lengter alltid tilbake.

Read Full Post »

Et helt nytt år

I dag skulle jeg forklare sønnen min på 4,5 år hva nyttårsaften er. – Dagen etter nyttårsaften begynner et helt nytt år, sa jeg. Er det sommer da? svarte gutten min. Dermed gikk det som det ofte gjør: Den minste av oss sier noe som gjør at jeg må tenke gjennom hva ting egentlig betyr.

For det skjer jo ikke noe spektakulært ved starten av et nytt år. Det blir ikke sommer over natten. Men det føles viktig likevel. Blanke-ark-følelsen finner meg. Selv om jeg vet at jeg drar med meg en diger skriveblokk fylt med skitt og kanel fra tidligere år.

Jeg er spent på 2011. Jeg skal begynne i forskerjobben min igjen. Etter et friår, som viste seg å bli preget av langt mindre fri og langt mer levd liv enn planlagt, så vender jeg tilbake til mitt virke som historiker. Mye der er vel kjent, men det føles likevel som jobblivet er fullt av nye muligheter: Jeg har erkjent at historien kan skrives på mange vis.

Ellers ser jeg frem til det som kommer av gleder og sorger. Jeg lever saktere nå enn før og det har jeg tenkt å fortsette med.

2010 var året jeg begynte å blogge og dermed gjenoppdaget Stemmen og skrivegleden min. Når livet i det siste har gjort at jeg ikke har fått skrevet noe særlig, så har jeg innsett hvor mye denne bloggen har betydd for meg. Jeg savner å skrive fritt.

Så i 2011 håper jeg igjen å få muligheter til å skrive mer her, å treffe dere som har gitt så mange generøse kommentarer og dere som statistikken viser at kommer på besøk.

Jeg ønsker hver og en av dere et virkelig godt nytt år! For det er nytt, selv om det tar mer enn én kveld å lage en sommer.

(Rakettbildet lånte jeg her.)

Read Full Post »

Savn

Jeg har lært mye om savn i det siste. Tidligere var savn noe negativt for meg. Hvis jeg savnet noe, prøvde jeg straks å endre situasjonen. For å slippe å savne. Nå begynner jeg å se litt anderledes på det.

Savn har mange valører. Det kan peke fremover mot noe som kanskje skal skje. Eller bakover mot noe som er tapt for alltid. Det kan være en dyp, grunnleggende følelse eller noe som stryker forbi, en liten vind mot kinnet.

Uansett sier det noe om hva som er viktig i livet. Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger. Det er ikke lenger noe jeg prøver å unngå. Jeg lever i det – og lærer stadig mer.

Read Full Post »

Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger? (mer…)

Read Full Post »

I dag måtte jeg stoppe opp. Bokstavlig talt. Jeg halset nedover en islagt gate på jakt etter en kafé med nettilgang, og så plutselig: Stopp! Og hva stresset jeg etter? Bloggen min.

Da jeg åpnet bloggen for litt over ni måneder siden, var det for å få et fristed. En skrivestue der jeg kunne prøve meg frem i forskjellige formater, uten korrektur eller korreksjon, men samtidig i kommunikasjon med omverdenen. Slik ønsket jeg å finne igjen skrivegleden som hadde druknet i en doktoravhandling og finne den Stemmen som egentlig er min.

Det har vært, og er, en fin reise. Skrivegleden er gjenerobret, Stemmen utvikler seg stadig. Men nå kjenner jeg at fristedet er i ferd med å glippe.

Ettersom bloggen har fått flere lesere, flere kommentarer og jeg har dratt i gang synlige prosjekter som det om min farmor Lydia, så har det umerkelig bygget seg opp et press inni meg. Jeg må levere. Jeg må få skrevet noe nytt.

Samtidig er det slutt på de lange dagene uten annen jobb enn den jeg lagde selv, der jeg kunne sitte og skrive fritt i timesvis. Økonomien krevde en mer stabil inntekt, så nå er uken fylt opp med alt annet enn friskriving.

Mindre tid + mer (selvpålagt) press = stress. Og det vil jeg ikke ha noe av. Derfor denne bråstoppen midt på fortauet. Jeg vil at Mitt Snitt-bloggen skal fortsette å være et fristed.

Glede, nysgjerrighet, engasjement var ordene jeg åpnet bloggen min med. For å bevare dette, erklærer jeg herved:

Jeg kommer bare å skrive nye bloggposter når jeg har tid og overskudd (lyst har jeg hele tiden, men det hjelper ikke akkurat nå). Kanskje det blir flere ganger i uken, kanskje bare i ny og ne. Det får tiden vise.

Hilsen en litt trist, men ikke så stressa Gunhild

 

Her var jeg i helgen. Denne roen tar jeg med meg nå.

Read Full Post »

Sengekanter

Å sitte ved en sengekant er egentlig helt spesielt. For tiden gjør jeg det nesten hver dag. Sitter ved en liten trehvit sprinkelseng, en litt større rød barneseng, en stor metallisk sykehusseng.

Jeg sitter der for å skape ro. For å få noen til å sove, for å løse opp et febermareritt, en forvirret dagdrøm. For å være nær.

Jeg holder i en liten barnehånd, kjenner den silkemyke huden, en gammel senete hånd som sjelver helt til noen tar på den.

Det er forskjellige sengekanter jeg sitter ved. Men de likner. Det samme livet fra forskjellige vinkler.

Akkurat nå er de del av min hverdag. Tidligere i livet satt jeg aldri ved sengekanter. Senere i livet får jeg kanskje bare sjansen en skjelden gang. Det er nå det gjelder.

Akkurat nå.

Read Full Post »

Older Posts »