Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘livet’

Stillhetens arkeologi

Det verste med å være på stillhetsretreat er å komme hjem. Misforstå meg rett, jeg har den beste mann og de fineste ungene jeg kunne hatt, men det er ikke akkurat stillhet som har preget hverdagen vår. Og etter en uke i stillhet, der alt hadde handlet om meg og mitt, var det temmelig tøft å oppdaget at livet utenfor klostermurene var akkurat like hektisk som før. Det var bare jeg som hadde forandret meg.

Tang og skjell i fjæraSå etter en første nedtur, der jeg følte at alt jeg opplevde i dagene med stillhet gikk tapt, har jeg sakte men sikkert gravd frem små fragmenter av stillhet i hverdagen. Som en slags stillhetens arkeolog. Jeg vet at stillheten i meg har eksistert, men jeg aner ikke hvor den er begravd eller hvilken form den vil ha når den kommer frem i hverdagslyset.

Min arkeologiske virksomhet har mange former, og i helgen gjorde jeg et virkelig viktig funn. Jeg lot mann og barn bli igjen på hytta og gikk en tur ned i fjæra. Tidligere har jeg skrevet om å være svabergtatt, om å dra på tidsreise tilbake til min barndoms båtturer bare jeg ser et svaberg. Nå opplevde jeg å finne igjen klosterets ro og stillhet i fjæra. Først ved å se ut over den fremdeles islagte fjorden, puste, lytte til roen. Så på huk, på jakt etter skatter blant skjell og glattslipte glassbiter i stranden. Og plutselig var den der, stillheten. Midt blant måkeskrik og fjerne lyder fra omverdenen, akkompagnert av mine egne indre stemmer, gjenfant jeg faktisk den store stillheten. Og nå viser det seg, til alt hell, at jeg kan ta med meg dette arkeologiske funnet hjem.

For i kveld, midt i kaoset av motvillig lekselesing og syke småbarn, hentet jeg den frem igjen, denne følelsen av stillhet og ro fra fjæra. Først husket jeg å puste. Og så bestemte jeg meg for å lete, å undersøke om følelsen faktisk lå begravd et sted. Det gjorde den. Like i nærheten av stillheten fra klosteret i Italia. Så nå vet jeg det. Det er mulig å finne stillhet midt i stormen. Det har jeg tenkt å øve mer på.

Fjæra

Read Full Post »

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

På denne gårdsplassen startet jeg. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom skogen.

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Read Full Post »

100 ord for sorg

Det sies at eskimoer har 100 ord for snø. Våt snø, tørr snø, snø som faller, snøkrystaller. Jeg har lest at dette bare er en myte, at eskimoene ikke har flere snøbeskrivende ord enn andre folk, men jeg liker tanken. Et språk med mengder av ord som gir nyanser til noe viktig.

Akkurat nå kunne jeg trenge et språk med 100 ord for sorg. Tung sorg, lett sorg, sorg som plutselig er borte, som kommer tilbake som bråttsjø eller rolig flo. Sorg som gir minner, gjenkjennelser, erkjennelser. Tårevåt og lattermild sorg. Hadde jeg hatt et slikt språk, kunne jeg kanskje satt ord på noe av det jeg opplever nå. Mamma er død. Nå har jeg en sengekant mindre å sitte ved.

Jeg skulle gjerne sagt noe fint om mamma også. Det er nok å ta av. Men det går ikke. Jeg er et sted der “ord ikke strekker til”. Det er ikke mulig å formulere noen få, elegante setninger. Det hele er for sammensatt, motsetningsfylt, uklart, krystallklart.

De eneste ordene jeg med sikkerhet kan si er: Jeg var – og er – veldig, veldig glad i mammaen min.

Read Full Post »

En sakte vals

Pappaen min lærte meg å danse. Hvis vi var et sted med dansemusikk, bød han meg alltid opp og ledet meg inn i musikken. For han lærte meg ingen trinn, pappa. Ingen vals med streng trekantformasjon. I stedet lærte han meg å slappe av, følge musikken og – ikke minst – å la ham føre. Og dansegulvet var vel det eneste stedet jeg fulgte ham uten å mukke.

Og nå har jeg fulgt ham den aller siste biten på hans vei. Døden kom brått til pappa. Nå i ettertid kan jeg se at døden hadde holdt ham med selskap en stund. Men det skjønte ingen av oss før tiden plutselig var inne.

Det betyr ikke at han ga seg uten kamp, den stabeisen. Først da alle hadde fått trøstet og stelt, grått og ledd, spist dårlig sykehusmat og tatt et siste farvel, pustet han rolig ut for siste gang. Han passet godt på oss til det siste, pappaen vår.

Så nå danser jeg videre uten ham. Første mann på ballkortet er Sorgen. Og meg byr han opp til en sakte vals: Tung – lett – lett, tung – lett – lett

Takk, pappaen min.

Read Full Post »

I STADEN FOR EIT FORORD

I dei grufulle åra da Jezjov var sjef for tryggingspolitiet, stod eg 17 månader, dagleg, i fengselskø i Leningrad. Alle kviskra der. Ein dag kviskra kvinna som stod bak meg inn i øret mitt med blåfrosne lepper:

– Kan De skrive om dette?
Og eg sa:
– Det kan eg.

Da gleid noko som likna ein smil over det som ein gong hadde vore andletet hennar.

Så grøssende godt kan det sies og forklares. Hvorfor det er nødvendig å skrive, hvordan dikt kan ha politisk sprengkraft.

Teksten ble skrevet av den russiske poeten Anna Akhmatova i Leningrad 1. april 1957, som innledning til diktsamlingen Rekviem (Samlaget 1991). Her samlet hun dikt fra 1935 og fremover, tiden da Stalin strammet grepet om Russland. Akhmatova opplevde at mannen og sønnen ble arrestert flere ganger, mens hun selv levde med å ikke bli arrestert. En skjebne det er lett å glemme. En sjebne som ofte rammer kvinner:

Dei henta deg ved daggry. Eg måtte vandre
bak deg, som låg du på likbåre alt.
Barna kraup gråtande saman hos kvarandre.
Ikonlyset draup. Ditt andlet var kaldt,
kaldt som ikonet, panna våt
av angst-sveitte. Aldri aldri gløyme
denne stund!
Kvinner over vår heile jord
ropar i dag gjennom min munn.
(Moskva hausten 1935)

Jeg har vært mest oppmerksom på  Akhmatovas dikt om livet og (den mislykkede) kjærligheten. I Rekviem blomstrer den politiske poeten. Diktene er oversatt av Haldis Moren Vesaas som vet hva hun gjør også i denne sammenhengen.

Hvis du ikke kjenner Anna Akhmatovas lyrikk, anbefaler jeg deg å ta en titt. Hun griper meg. Jeg fant for øvrig denne samlingen hos mitt favorittantikvariat, Nynorsk antikvariat. Anbefaler dem også.

Akhmatova hadde et slående utseende. Mer enn 60 kunstnere malte henne, her en skisse av Amedeo Modigliani (1911)

(Bildet fant jeg her.)

Read Full Post »

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

Og det lurer jeg på fremdeles.

Read Full Post »

Savn

Jeg har lært mye om savn i det siste. Tidligere var savn noe negativt for meg. Hvis jeg savnet noe, prøvde jeg straks å endre situasjonen. For å slippe å savne. Nå begynner jeg å se litt anderledes på det.

Savn har mange valører. Det kan peke fremover mot noe som kanskje skal skje. Eller bakover mot noe som er tapt for alltid. Det kan være en dyp, grunnleggende følelse eller noe som stryker forbi, en liten vind mot kinnet.

Uansett sier det noe om hva som er viktig i livet. Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger. Det er ikke lenger noe jeg prøver å unngå. Jeg lever i det – og lærer stadig mer.

Read Full Post »

Older Posts »