Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Tips & forslag’ Category

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

På denne gårdsplassen startet jeg. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom skogen.

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Advertisements

Read Full Post »

1 år!

I dag er det akkurat ett år siden jeg startet denne bloggen. Mitt Snitt: Et Fristed. Skrivestua mi. Tanken var å tørre å vise frem og skrive tekst som tidligere bare hadde stått i notatbøkene jeg alltid omgir meg med. Tekst som ingen andre enn meg fikk lese. Jeg er så glad for at jeg turde det!

Det var egentlig kjæresten min sin idé. – Du burde starte en blogg, sa han, da jeg fortalte at jeg hadde lyst til å skrive i andre formater enn fagstoff og privat dagbok. Ikke tale om, sa jeg.

Så begynte jeg å lese mine første blogger, sånn litt i smug. Og jeg måtte innrømme det: Formatet var nytt og bra. Dermed ble Mitt Snitt til. Takk, kjæresten min!

I ni måneder var det full trøkk i bloggingen her. Som min bloggvenninne Elisabeth har formulert det: Jeg så bloggtekster og -bilder samme hvor jeg snudde meg. Ni måneder er like lenge som et svangerskap, men istedenfor nytt liv, endte denne tiden i (nesten) full bloggstopp. Andre deler av livet tok over og jeg får nesten ikke skrevet her lenger. Likevel er jeg temmelig sikker: Jeg kommer tilbake…

I mellomtiden, her er et lite tilbakeblikk. Én tekst for hver måned denne bloggen har eksistert.

Januar: Det hele begynte med egne dikt. De første postene jeg la ut var de skumleste, for månedene før jeg åpnet bloggen hadde jeg skrevet noen dikt. Så langt fra mitt vanlige skriveformat som det var mulig å komme. Dette liker jeg fremdeles: Familiemaskin.

Februar: Så begynte jeg å skrive omtaler av andres bøker og hvordan de har påvirket meg. Jeg fant også ut at jeg kunne bruke bilder til teksten, som her i omtalen av S. Galloways viktige bok The Chellist of Sarajevo.

Mars: Etterhvert begynte min fagbakgrunn som historiker å snike seg inn i tekstene, og jeg opprettet kategorien Faglig touch. En av de mest leste og kommenterte postene i denne kategorien, var noe av det første jeg skrev: Bilder bygger broer: Om samer, indianere og sånt.

April: Utpå våren ble det liv i en ny kategori: Bondeliv. Jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk og ble bybønder. Drømmen var å høste egen økologisk mat, få møkk på hendene og unger som liker grønnsaker. Her er første forsøk på å gjøre drøm og teori til praksis: Jordsjokk?

Mai: Jeg følger ikke suksessoppskriften på blogging, som visstnok skal være å spesialisere seg slik at leserne alltid vet hva de får. Dette er min blogg og det vet de som kommer jevnlig på besøk. Men de vet skjelden hva de får. Det kan være stemningsbilder eller fagfundere betraktninger. Se for eksempel på disse to postene: Dagen derpå… og Hva er visdom?

Juni: To av de underkategoriene (tags) jeg liker best på bloggen min er Tidsreiser og Sanseavtrykk. Her får jeg være litt poetisk og fabulerende. Denne var fin både å oppleve og skrive: Øl og tørrfesk: Smaken av tid.

Juli: Her er det lett å velge post. Jeg har bare én: Gå glipp av noe!

August: Sommeren ble ikke helt som planlagt, da jeg havnet i en stygg sykkelulykke. Men det kan komme noe godt ut av den slags også. Jeg fikk plutselig et nytt perspektiv på ting jeg aldri hadde tenkt over, som betydningen av tenner. Tenner er nemlig ikke bare nødvendig å ha sånn rent praktisk. De har også en betydning for din plass i samfunnet. Og dermed kunne jeg snuse på det politiske potensialet i å blogge: Man kan si fra når man mener noe er galt. Som her: Tenner gjør mer enn å tygge.

September: Så fikk bloggen en, for meg, spennende og inspirerende ny vri med prosjektet Lydia: Familiehistorier. Jeg oppdaget at mens jeg som historiker visste mye om den store historien om samfunnsutviklingen, så visste jeg nesten ingenting om min egen forhistorie. Hva vet jeg egentlig om livene til mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre? Med dette utgangspunktet begynte jeg å grave og slik oppsto historien om Lydia, min farmor. Og plutselig kom jeg i kontakt med helt nye grupper av lesere på bloggen, blant dem slektsforskere og historieinteresserte. Veldig morsomt! Dette er et skikkelig kjærlighetsprosjekt for meg som jeg håper å kunne utvikle videre. Den første posten var Lille Lydia: Her startet det.

I september hadde jeg for øvrig også den posten som har fått flest kommentarer, da en debatt om Det Alternative, Snåsamannen og hva vi egentlig kan vite flyttet fra Twitter hit til bloggen. Jeg trodde jeg skrev en post om lyrikk, men her er et eksempel på at krydderet tok over oppmerksomheten: Det vi vet —

Oktober: Her skrev jeg et av de innleggene som har betydd mest for meg personlig. Det handler hvordan jeg vil skrive og tenke fag. Kan jeg klare å bruke den stemmen jeg har utviklet her på bloggen når jeg skal tilbake fra barselpersmisjon og gjenoppta jobben som forsker og historiker? Det begynte jeg for alvor å jobbe med her: Om brobygging, Brecht og Bowie.

November: Og her stoppet bloggingen nesten opp. Men jeg fikk skrevet en omtale av den boka jeg likte aller best av det jeg leste i 2010: En fantastisk bok!

Desember: Og til slutt en liten tekst om noe viktig i livet mitt for tiden: Savn.

Det var det. For en reise!

Read Full Post »

Tidligere denne uken bestemte jeg meg for å innføre en ny tradisjon i familien vår. Jeg gikk gjennom en kirkegård på vei fra ett sted til ett annet – jeg gjør ofte det hvis jeg har muligheten –  og da oppdaget jeg en lapp der det sto at den første søndagen i november er Allehelgensdag.

Med Halloween friskt i minne, der kommers og godtesugne unger helt overdøver den opprinnelige idéen om å minnes de døde, så slo det meg at vi kanskje kunne gjøre mer ut av den tradisjonelle Allehelgensdagen? Én dag i året må det da være mulig å tenke på og snakke om døden som en naturlig del av livet? (mer…)

Read Full Post »

Regnet strømmer ned i høstmørket utenfor, og det får meg til å tenke på mat. God mat og drikke er en bra måte å motvirke høst og vinter. Så i morgen skal vi ha gode venner på besøk, og de skal få gresk lammegryte.

Jeg kom over denne oppskriften på et radioprogram for mange år siden. Jeg vet ikke hvem som sto bak, jeg var alt for opptatt med å notere ingredienser med en leppestift på en serviett. Smøreriet ble senere dekodet og skrevet ned i en oppskriftsbok der jeg finner den igjen hver høst.

Så denne helgen burde du også hente ferskt lammekjøtt i butikken og lage en stor gryte med denne middelhavsinspirerte retten. Inviter noen venner og server lammegryten med en god rødvin til. Da kan du glemme regnet og i stedet nyte en høst full av farger og klar luft. Velbekomme! (mer…)

Read Full Post »

Nå er det sommerferie! Da liker jeg å leve litt anderledes, så nå tar jeg pause fra nettet og bloggen og konsentrerer meg om den ikke-virtuelle verden.

I vinter skrev jeg et dikt inspirert av Telenor. Under slagordet Gå ikke glipp av noe! prøvde mobilselskapet å få alle til å ta med seg nettilkobling på vinterferie. Nå viser det seg at Telenor ikke er mer oppfinnsom enn at de kjører nesten samme kampanje før sommerferien. Så da bytter også jeg ut ordet vinter med sommer, og sender en oppfordring om å tørre å gå glipp av noe i sommer. For da får vi kanskje med oss noe mye viktigere:

Gå ikke glipp av noe

Gå ikke glipp av noe!
roper Telenor
Gå ikke glipp av siste nytt i sommerferien!
Kjøp mobilt bredbånd!

mobilt bredbånd
på hytta
i båten
på t-banen
i skogen
på soverommet
i senga
på do

i do

ellers glipper
det som er
der du er

Ha en riktig fin sommer!

Read Full Post »

Vi har hatt en fantastisk dag på Miniøya! Jeg, Kjæresten, guttene på 4 og 1,5 år og tusenvis av andre har hoppet og danset og flatet ut på gresset i Tøyenparken. For første gang i hovedstaden arrangeres det en rockefestival med øvre aldersgrense 16 år. Folka bak Øya-festivalen har laget et ikke bare rusfritt, men også brusfritt arrangement der barna står i sentrum og vi voksne får være med som følge.

Og det er et imponerende opplegg. Jeg var med å rigge opp festivalen som frivillig på fredag, og jeg ble overrasket over hvor mange detaljer som faktisk må på plass for å få en festival på beina. Alt du som publikum ikke tenker over, med mindre det mangler. Og på Miniøya skal det ikke bare rigges opp gjerder, scener, boder, doer, hundrevis av stoler og bord, skilt og sperringer. Det skal også være stelletelt for bleieunger og stands med masse bra barneting fra Donald- og boklesing, musikkverksted og kino til ansiktsmaling og påmalte tatoveringer. Og alt skal inngå i en tvers igjennom miljøvennlig helhet. Veldig gøy å se det fra innsiden, og få være med å rigge og snekre. Og i dag var det vår tur til nyte resultatet: (mer…)

Read Full Post »

Jeg har en stund nå vært opptatt av medvind. Av hvordan det er mulig å finne og skape medvind som gjør at jeg jobber og lever med omgivelsene rundt meg, istendenfor mot dem, uten å miste min egen integritet.

Denne interessen har ledet meg mange steder, blant annet ut på jordet og inn i Øverland Andelslandbruk, der jeg lærer om økologisk jordbruk. Et viktig prinsipp bak økologisk jordbruk er å jobbe med naturen, heller enn mot den. Å utnytte vekster og vekstmetoder for å sikre en god avling og samtidig holde ugress og skadedyr på avstand uten å bruke kunstgjødsel eller gift. Å jobbe med naturen er veldig inspirerende.

Og i dag kom jeg over et annet inspirerende eksempel på hvordan det er mulig å skape medvind. Utgangspunktet var en seig materie: Lettdistraherte elever i videregående skole. Som mange andre lærere, opplevde lektor Liv Marie Schou ved St. Hallvard videregående skole i Buskerud at elevene hennes satt klistret til Facebook heller enn å følge med i timen. Den mest nærliggende reaksjonen, som mange skoler velger, er å forby Facebook. Å sperre tilgangen til dette og andre utvalgte nettsteder og hindre elevene i å gjøre det de liker best, nemlig å være sosiale på nett. Det innebærer i sannhet å jobbe i motvind, for forbud har en tendens til å bli møtt med omgåelser.

Live Marie Schou, derimot, så mulighetene i elevens interesse og evnet å skape medvind. Istedenfor å forby facebook, integrerte hun nettstedet i undervisningen. Elevene fikk i oppgave å oppdatere statusen sin på nynorsk, og læreren opplevde en sterkt fornyet interesse i nynorsktimene. Elevene skjerpet seg språklig fordi andre kunne lese det, og de syntes det var gøy!

Schou mener flere bør tenke medvind: Hvordan snu et problem til en fordel. I et debattinnlegg i Aftenposten, tar hun til orde for å integrere bruk av sosiale medier i undervisningen. Nettsteder som Facebook kan motivere elevene til å skrive, mener Schou:

Elevene må skrive for å lære nynorsk, og det er på Facebook elevene skriver. Aldri før har vi hatt en generasjon som skriver så mye som nå.

Jeg synes Liv Marie Schous tilnærming er forbilledlig. Ved å lete etter potensialet i situasjonen, løste hun den oppgaven hun er satt til å gjøre på en måte som skapte glede og entusiasme. Og hun nøyer seg ikke med det. Hun tar også den jobben det er å fronte en uvanlig løsning offentlig. Det står det respekt av.

Jeg skrev nylig om forskere som fomler i bruk av sosiale medier. Jeg kjenner jeg skal bruke lektor Schou som inspirasjon til å skape meg litt medvind i den sammenhengen også.

Read Full Post »

Older Posts »