Min oldemor hadde bein i nesa

Da jeg for litt siden begynte å lete i min egen families historie, var det min farmor Lydia jeg var mest opptatt av. Jeg ville finne ut mer om livet hennes, hvordan hun var før hun ble den gamle damen jeg kjente. Fremdeles er det Lydias historie jeg vil gjenskape, men jeg merker at en annen person i denne fortellingen også opptar meg, nemlig min oldemor Anna Borgine, eller Gina som hun het blant dem som kjente henne.

I den første bloggposten jeg skrev i denne familiehistorien, er det et bilde av Gina med lille Lydia på fanget. Det bildet ble tatt like før unionsoppløsningen i 1905, da Gina var en ung kvinne med et sterkt blikk, kledd i en mørk, tilkneppet kjole. Her ser du Gina omlag 50 år senere:

Read Full Post »

Det vi vet – –

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.

Read Full Post »

Deilig gresk lammegryte

Regnet strømmer ned i høstmørket utenfor, og det får meg til å tenke på mat. God mat og drikke er en bra måte å motvirke høst og vinter. Så i morgen skal vi ha gode venner på besøk, og de skal få gresk lammegryte.

Jeg kom over denne oppskriften på et radioprogram for mange år siden. Jeg vet ikke hvem som sto bak, jeg var alt for opptatt med å notere ingredienser med en leppestift på en serviett. Smøreriet ble senere dekodet og skrevet ned i en oppskriftsbok der jeg finner den igjen hver høst.

Så denne helgen burde du også hente ferskt lammekjøtt i butikken og lage en stor gryte med denne middelhavsinspirerte retten. Inviter noen venner og server lammegryten med en god rødvin til. Da kan du glemme regnet og i stedet nyte en høst full av farger og klar luft. Velbekomme!

Read Full Post »

Min farfars hus

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende.

Read Full Post »

So long, Marianne!

Jeg har vært i Hellas i tiden før det ble vanlig med innlagt strøm og vann. På t-banen til og fra jobben i et høstlig Oslo, har jeg kjent solen i ansiktet, myst mot hvitkalkede murhus og hørt havet slå rytmisk mot rullestenstranda. Jeg har sittet ved respatexbord under neonlysrør, kjent kvaesmaken fra retsinaen, og kikket inn i livene til  ungdommelige utgaver av Axel Jensen og Leonard Cohen. Og blonde, blåøyde Marianne.

Det er journalist og forfatter Kari Hesthamar som har malt frem disse sanseinntrykkene fra den greske øya Hydra på 1950- og 60tallet. I boka So long, Marianne. Ei kjærleikshistorie (2009) forteller Hesthamar historien om Marianne Ihlen, som forlot et borgerlig liv i Oslo til fordel for en tilsynelatende bohemtilværelse blant kunstnerne på Hydra. Jeg sier tilsynelatende, for Hesthamar viser at 1950-tallets kjønnsroller ble holdt godt vedlike blant disse frie kunstnersjelene.

Read Full Post »

Livet på 1 minutt og 37 sekunder

Det er fredag. Jeg sitter på et kontor og tenker på hvordan jeg kan skrive om livet. Jeg har tanker om gode formuleringer i tykke bøker. Og så kommer jeg over denne lille animerte snutten på Twitter (via @gressplener). Sånn kan livet også oppsummeres. Noen løper kanskje mindre, og noen får nok mindre ro til slutt. Men dette er én, nydelig fremstilt versjon.

Med ønske om en riktig god helg:

Livet på 1 min og 37 sekunder

Fri sommerfugl på mynteblomst

Read Full Post »

Lille Lydia: Her starter det

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »