Min oldemor hadde bein i nesa

Da jeg for litt siden begynte å lete i min egen families historie, var det min farmor Lydia jeg var mest opptatt av. Jeg ville finne ut mer om livet hennes, hvordan hun var før hun ble den gamle damen jeg kjente. Fremdeles er det Lydias historie jeg vil gjenskape, men jeg merker at en annen person i denne fortellingen også opptar meg, nemlig min oldemor Anna Borgine, eller Gina som hun het blant dem som kjente henne.

I den første bloggposten jeg skrev i denne familiehistorien, er det et bilde av Gina med lille Lydia på fanget. Det bildet ble tatt like før unionsoppløsningen i 1905, da Gina var en ung kvinne med et sterkt blikk, kledd i en mørk, tilkneppet kjole. Her ser du Gina omlag 50 år senere:

Read Full Post »

Det vi vet – –

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.

Read Full Post »

Deilig gresk lammegryte

Regnet strømmer ned i høstmørket utenfor, og det får meg til å tenke på mat. God mat og drikke er en bra måte å motvirke høst og vinter. Så i morgen skal vi ha gode venner på besøk, og de skal få gresk lammegryte.

Jeg kom over denne oppskriften på et radioprogram for mange år siden. Jeg vet ikke hvem som sto bak, jeg var alt for opptatt med å notere ingredienser med en leppestift på en serviett. Smøreriet ble senere dekodet og skrevet ned i en oppskriftsbok der jeg finner den igjen hver høst.

Så denne helgen burde du også hente ferskt lammekjøtt i butikken og lage en stor gryte med denne middelhavsinspirerte retten. Inviter noen venner og server lammegryten med en god rødvin til. Da kan du glemme regnet og i stedet nyte en høst full av farger og klar luft. Velbekomme!

Read Full Post »

Min farfars hus

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende.

Read Full Post »

So long, Marianne!

Jeg har vært i Hellas i tiden før det ble vanlig med innlagt strøm og vann. På t-banen til og fra jobben i et høstlig Oslo, har jeg kjent solen i ansiktet, myst mot hvitkalkede murhus og hørt havet slå rytmisk mot rullestenstranda. Jeg har sittet ved respatexbord under neonlysrør, kjent kvaesmaken fra retsinaen, og kikket inn i livene til  ungdommelige utgaver av Axel Jensen og Leonard Cohen. Og blonde, blåøyde Marianne.

Det er journalist og forfatter Kari Hesthamar som har malt frem disse sanseinntrykkene fra den greske øya Hydra på 1950- og 60tallet. I boka So long, Marianne. Ei kjærleikshistorie (2009) forteller Hesthamar historien om Marianne Ihlen, som forlot et borgerlig liv i Oslo til fordel for en tilsynelatende bohemtilværelse blant kunstnerne på Hydra. Jeg sier tilsynelatende, for Hesthamar viser at 1950-tallets kjønnsroller ble holdt godt vedlike blant disse frie kunstnersjelene.

Read Full Post »

Livet på 1 minutt og 37 sekunder

Det er fredag. Jeg sitter på et kontor og tenker på hvordan jeg kan skrive om livet. Jeg har tanker om gode formuleringer i tykke bøker. Og så kommer jeg over denne lille animerte snutten på Twitter (via @gressplener). Sånn kan livet også oppsummeres. Noen løper kanskje mindre, og noen får nok mindre ro til slutt. Men dette er én, nydelig fremstilt versjon.

Med ønske om en riktig god helg:

Livet på 1 min og 37 sekunder

Fri sommerfugl på mynteblomst

Read Full Post »

Lille Lydia: Her starter det

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »

Høsttakkefest!

Suppa godgjør seg

I helgen har jeg vært med på en Høsttakkefest i ordets rette forstand. Mens jeg tidligere har forbundet dette ordet med en for meg fjern amerikansk Thanks Giving, ser jeg nå at denne festen har dype røtter, bokstavlig talt. Det handler om å takke for maten vi høster, om å høste råvarene, tilberede dem og så nyte.

Og det var akkurat sånn Høsttakkefesten på Øverland Andelslandbruk var lagt opp. Omlag 140 små og store andelsbønder møtte opp for å hente grønnsaker på jordet, tilberede supper og bakte poteter med all slags tilbehør, dekke langbord og pynte med vakre selvdyrkede blomster, alt mens praten gikk blant kjente og ukjente. Og så benke seg til og nyte det hele.

Read Full Post »

En koffert full av gull!

Av og til viser det seg at det bare er å spørre. Det er bare et par dager siden jeg innså at jeg nesten ikke vet noe om min egen nære historie. Jeg kjenner historien i store bilder og lange linjer, men hvordan farmoren min hadde det da hun var liten, det vet jeg ikke. Og siden jeg er en utålmodig type, ringte jeg med én gang til faren min og spurte om jeg kunne komme og spørre ham ut om livet og historien. Eh…, sa pappa. Eh, ja, bare kom.

Så jeg dro. Og nå sitter jeg hjemme ved mitt eget kjøkkenbord igjen med en skrivebok full av notater og en koffert full av gull.

Det viser seg nemlig at faren min hadde funnet og tatt vare på en støvete koffert da han ryddet etter sin mors død. Og i kofferten ligger det fotografier og brev, telegrammer og fødselsattester, husleiebøker og vaksinasjonskort. I en salig og gullkantet blanding.

Her er min farmor Lydia som ungdom med epleknickers og sigarett i hånden, her er hete kjærlighetsbrev fra min farfar Sigurd som sitter i Pompei i 1922 og lengter etter «sin lille kone» – 4 år før de faktisk giftet seg. Her er bilder av oldemor bak disken i en gammeldags landhandel, og fødselsattesten som viser at oldefar ikke het Karl, som jeg alltid har trodd, men Kåre. Og det viser seg at farfaren min ikke kom fra Sverige, men fra Sagene, så plutselig er jeg fullblods Oslojente.

Et fantastisk skattkammer! Og besøket bød på flere overraskelser. For i motsetning til hva jeg trodde, så har faren min egentlig bare har ventet på at noen skulle spørre ham om fortiden. Istedenfor å trekke seg unna, så syntes han det var fint at noen kom og gravde i denne kofferten og i hans eget minne.

Så nå gleder jeg meg til å lese og studere bilder og datoer. Og til flere samtaler med faren min og de få andre slektningene som fremdeles er i live. For jeg ser plutselig at jeg som menneske og fagperson kan smelte sammen i denne historien. Og kanskje jeg klarer å lage et lite prosjekt ut av det? Det blir hvertfall noen bloggposter!

Og jeg anbefaler alle som ennå ikke har gjort det: Snakk med de gamle du kjenner før det er for sent!

En koffert full av gull

Read Full Post »

Hva med min egen historie?

Jeg vet en god del om historie. Som historiker er fortiden faktisk mitt spesialfelt. Men da jeg satt og skrev på en blogg i stad, så innså jeg at jeg vet veldig lite om min personlige historie. Det vil si, jeg kjenner jo min egen historie ganske godt, men hva med faren og moren min? Hva vet jeg egentlig om dem som unge og litt mer voksne mennesker, og om deres valg i livet? Og besteforeldrene mine? Allerede i det leddet vet jeg knapt mer enn hva de het og hvordan de var da de var gamle. Og oldeforeldrene mine vet jeg ikke engang navnene på.

Denne sløvheten sjokkerer meg. Heldigvis har jeg fremdeles en mulighet til å finne ut mer. Så i morgen drar jeg til faren min og spør ham ut om livet. Lurer på hva han vil si.

Hva tenker du? Har du oppdaget dine egne slektninger som historisk kilde?

Familien til farmoren min måtte flytte fra Nordstrand til byens verste strøk, Rødfyllgata på Vaterland. Hvordan var egentlig det?

Bildet er lånt fra den fantastisk bildebasen Oslobilder.no. Fotograf: ukjent. Eier: Oslo Museum.

Read Full Post »

Søndagsdikt

Før sommeren hadde Bai på Boklesebloggen min en fin tradisjon som jeg håper hun tar opp igjen: Lyrikkoppgaver og -refleksjoner hver søndag. I påvente av nye utfordringer fra Bai vil jeg gjerne dele et dikt som rører ved meg både som menneske og som historiker med interesse for fortiden.

Diktet er skrevet av lyrikeren Knut Ødegård, nedtegnet på det arkologiske funnstedet Skara Brae på Orkenøyene. Ødegård fanger hvordan historien dør og lever. Nydelig.

DEI

Deira lamper blåsne ut.
Deira pust stilna.
Ingen spor finst att etter dei.

Alle stormar stilna no, ingen
stingande sol, ingen
rop.
Hengemyrar, hamrar, sand.

Deira rop er ikkje våre rop.
Deira samtalar ikkje våre.

Det raude i håret fekk du av dei.
Ingen spor, berre ein gyllen kam
blåsen fram or sanden.

(fra samlingen Kinomaskinist (1991)

Read Full Post »

Min Kamp: Å komme meg gjennom Min Kamp

Jeg har omsider lest Karl Ove Knausgårds Min Kamp 1 (2009). Månedsvis og debattkilometervis etter de fleste andre litteraturinteresserte, vet jeg nå litt mer om hva dette maratonprosjektet går ut på. Og jeg kan si med én gang at jeg finner Knausgårds prosjekt mer interessant enn selve boka. For boka og historien i seg selv var for meg rett og slett kjedelig.

Det er liten vits å gi en ordinær omtale av Min Kamp 1. Det har blitt skrevet alt for mye om denne boka allerede. Men jeg må likevel gjengi noen tanker.

Jeg likte altså ikke historien noe særlig. Det er ikke det at Knausgård ikke skriver godt, for det gjør han utvilsomt. Og det er ikke det at han ikke tidvis kommer med tankevekkende betraktninger, særlig om døden. Nei, problemet med Min Kamp 1 er at selve historien om Karl Ove ikke fenger meg. Det er for mange ord og alt for mange detaljer om helt ordinære hendelser og opplevelser i det som for meg fremstår som et ganske alminnelig liv.

Og jeg synes ikke Knausgård tilfører noe i sine utlegninger, noe som gjør at jeg ser dette ordinære livet med nye øyne. Han beskriver stort sett noe jeg kjenner godt fra før. Til det kjedsommelige.

Men boka er ikke bare kjedelig, den irriterer meg også.

Read Full Post »

En organisasjon av parallelle universer?

For tiden jobber jeg i administrasjonen ved Universitetet i Oslo. Jeg sitter bak en skranke med ansiktet vendt mot verden. På andre siden av skranken står en ung dame, sannsynligvis russ i vår, og lurer. Hun synes det er noe rart med timeplanen hennes ettersom flere av forelesningene hun har valgt er på samme tidspunkt. Hun lurer også på hva ordet pensum betyr og hvordan hun finner ut hvilken bok hun skal lese. Og når begynner juleferien? Den dagen i slutten av november hun har sin siste eksamen? Seriøst?!

En samling parallelle universer?

Den unge damen er en ganske typisk helthelt fersk student. Og i løpet av arbeidsdagen møter jeg mange som henne, men også helt andre typer mennesker og tilnærminger til min skranke.

Det kommer mer garva studenter, som har lært seg et triks eller to og nå ønsker utsettelser og tilpasninger av eksamener og planlagte studieprogram. Det kommer stressa forelesere som er ute i siste liten, som mangler kopier og ikke vet hvilket rom de skal forelese i, som brøyter seg fram i køen og forventer at jeg skal slippe alt jeg har i hendene for å redde situasjonen. Disse foreleserene står i skarp kontrast til sine eldre akademikerkollegaer, som ikke lenger underviser, men har fått beholde et kontor borti gangen og egentlig bare kommer til skranken for å få litt selskap. De to generasjonene forelesere er forskjellige, men avstanden er veldig mye større til ham som hver dag glir stille inn døren for å hente og levere post, som knapt gir fra seg et lite nikk til hilsen.

Møtet med disse menneskene, som alle speiler ulike sider av universitetssystemet, har fått meg til å tenke mer generelt på hva en organisasjon, en bedrift, egentlig er?

Read Full Post »