I dag skulle jeg forklare sønnen min på 4,5 år hva nyttårsaften er. – Dagen etter nyttårsaften begynner et helt nytt år, sa jeg. Er det sommer da? svarte gutten min. Dermed gikk det som det ofte gjør: Den minste av oss sier noe som gjør at jeg må tenke gjennom hva ting egentlig betyr.
For det skjer jo ikke noe spektakulært ved starten av et nytt år. Det blir ikke sommer over natten. Men det føles viktig likevel. Blanke-ark-følelsen finner meg. Selv om jeg vet at jeg drar med meg en diger skriveblokk fylt med skitt og kanel fra tidligere år.
Jeg er spent på 2011. Jeg skal begynne i forskerjobben min igjen. Etter et friår, som viste seg å bli preget av langt mindre fri og langt mer levd liv enn planlagt, så vender jeg tilbake til mitt virke som historiker. Mye der er vel kjent, men det føles likevel som jobblivet er fullt av nye muligheter: Jeg har erkjent at historien kan skrives på mange vis.
Ellers ser jeg frem til det som kommer av gleder og sorger. Jeg lever saktere nå enn før og det har jeg tenkt å fortsette med.
2010 var året jeg begynte å blogge og dermed gjenoppdaget Stemmen og skrivegleden min. Når livet i det siste har gjort at jeg ikke har fått skrevet noe særlig, så har jeg innsett hvor mye denne bloggen har betydd for meg. Jeg savner å skrive fritt.
Så i 2011 håper jeg igjen å få muligheter til å skrive mer her, å treffe dere som har gitt så mange generøse kommentarer og dere som statistikken viser at kommer på besøk.
Jeg ønsker hver og en av dere et virkelig godt nytt år! For det er nytt, selv om det tar mer enn én kveld å lage en sommer.
(Rakettbildet lånte jeg her.)
mitt snitt: et fristed 