Den som har vært lenge stille, risikerer å ikke ville gå ut av stillheten. Det kan være uendelig godt å trekke seg tilbake fra verden, observere den på avstand, å se på livet uten å ta aktivt del. Passivitet er klart undervurdert.
Jeg har oppdaget at stillheten aldri er lydløs. Selv i et lydtett rom ligger det lag på lag med lyder som gradvis trenger gjennom. Pusten. Suset fra kroppen. Den uendelige mengden indre stemmer som endelig slipper til. Så stillhet kan være temmelig plagsom. Og tidvis skremmende.
Jeg forsker i stillhet for tiden. Ikke sånn akademisk forskning, den karusellen har jeg hoppet av. Men forskning i mer personlig forstand: Jeg prøver å finne ut hva som skjer når jeg er stille og når jeg oppsøker stillhet. Det er ikke helt enkelt for en småbarnsmor med to svært høylytte gutter og lang personlig praksis i pratsomhet. Men desto viktigere.
Derfor, litt motvillig, bryter jeg stillheten på bloggen. For å prøve og sette ord på stillhet. Ord, lyd og bilder.
Breath in. Breath out. Pause.
mitt snitt: et fristed 