Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘tillit’

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

På denne gårdsplassen startet jeg. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom skogen.

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Advertisements

Read Full Post »