Denne mannen opplevde beleiringen av Sarajevo. Jeg vet ikke hvem han er eller hvorfor han står i pysjamasbuksen utenfor en utbombet butikk. Men for meg er han et symbol på den jevne innbyggeren i Sarajevo, som fra 1992 til 1996 var under angrep fra bosnisk-serbiske styrker i den lengste beleiringen av en by i moderne krigshistorie. I gjennomsnitt ble Sarajevo rammet av 329 nedslag fra bombekastere hver dag under beleiringen og i gatene var det alltid fare for å bli skutt av snikskyttere, hvis man våget seg ut. Fra å være en moderne storby der mennesker av ulik etnisitet og religion var naboer uten å reflektere noe videre over det, splittet og ødela krigen Sarajevo og andre bosniske byer. Hverdagsliv med jobb, kafébesøk og selvfølgeligheter som matlagning på komfyr og dusjing i varmt vann, ble erstattet med utbombede hjem og arbeidsplasser, manglende strøm- eller vannforsyning, og livsfarlige tokt gjennom gatene på jakt etter vann, mat og brensel.
Det er nettopp dette hverdagslivet i en krigsrammet by Steven Galloway beskriver i sin roman The Cellist of Sarajevo (2008). Galloway tar utgangspunkt i den sanne historien om cellisten Vedran Smailovic som opplevde at 22 mennesker ble drept mens de sto i brød-kø, og som valgte å markere disse drapene ved å sette seg på åstedet og spille Albinonis Adagio, hver dag i 22 dager. Med denne hendelsen som ramme, lar Galloway oss bli kjent med tre mennesker som lever livene sine i den beleirede byen: familiefaren Kenan, som tvinges ut i bygatene på jakt etter vann, den eldre bakeren Dragan, som går ensom og forsteinet i de samme gatene etter at kona og sønnen har flyktet til Italia, og Arrow, den unge kvinnen som tidligere var topputøver på Universitetets skytterlag og som nå er profesjonell snikskytter, ‘snajper’, i byens forsvarsstyrke.
La meg si det med én gang: Jeg mener dette er en bok som alle bør lese. Ikke på grunn av dens litterære verdi, for rent språklig og innholdsmessig har den sine svakheter, men fordi den viser hvordan et normalt hverdagsliv i en moderne by egentlig er utrolig sårbart, både ytre sett og i forhold til menneskers indre verdier, normer og moral. Dessuten forteller den om en viktig begivenhet i europeisk historie, som tilsynelatende er i ferd med å gå i glemmeboken.
Jeg har en venn fra Bosina. Han er gift med venninnen min, som ga meg denne boka, og én av de nesten 11 000 krigsflyktningene som kom til Norge fra Bosina-Hercegovina i 1993-95. Jeg har jo alltid visst at min bosniske venn og hans venner og familie har opplevd krig, men da jeg leste The Cellist… gikk det opp for meg hva dette kan innebære. Det vil si, jeg fikk en idé om hva dette innebærer, for det er umulig å virkelig forstå uten å ha opplevd det. Det er derfor denne boka er viktig. Dels gir den perspektiv på våre egne normale liv. Og dels gir innblikk i bakgrunnen til de drøye 15 000 eks-bosnierne som nå bor i Norge, mennesker som tilsynelatende er blitt «som oss» igjen. Men nå vet jeg litt mer om hva de bærer på.
Som litterær prestasjon er The Cellist… en vekslende opplevelse. Den er lettlest og språket og oppbygningen gir teksten driv. Den presenterer også et interessant bilde av krigens dynamikk; hvordan mennesker gradvis korrumperes til å hate andre ikke bare for hva de gjør, men for hvem de er og hvor de kommer fra. Boken tar opp forholdet mellom krig og kultur, og viser at kultur kan være et kraftfullt våpen. Derfor var hovedbiblioteket i Sarajevo noe av det første som ble bombet og brent. Og cellistens stille, men hørbare protest ble en viktig trussel i angripernes øyne og ga håp til Sarajevos innbyggere.
Poenget med musikkens helbredende kraft illustrerer også noe av svakheten ved denne boka. Når Galloway vil ha frem et budskap, skriver han på en måte som overlater lite til fantasien. Han blir rett og slett overtydelig. Dermed mister teksten noe av sin tankevekkende og poetiske gnist. Samtidig er teksten underlig overflatisk. Én ting er at Galloway velger å ikke gi faktaopplysninger om «mennene på åsen» som angriper byen. Vi får ikke vite noe om den historiske eller politiske bakgrunnen for Bosnia-krigen, selv om dette lett kunne vært integrert i portrettene av Kenan, Dragan og Arrow. Men værre er det at disse portrettene også blir noe overflatiske for meg. Jeg kommer ikke under huden på disse menneskene. Jeg leser deres dramatiske historier, men jeg fryser ikke på ryggen, jeg gråter ikke, jeg blir ikke redd. Så selv om jeg lærer mye underveis, blir ikke The Cellist… den komplette leseopplevelsen den kunne ha vært. Like fullt: Løp og kjøp!
Bildet fant jeg her.
mitt snitt: et fristed 
Bra omtale. Jeg har sett på denne boka før, og nå fikk jeg enda mer lyst til å lese den.
Takk! Det var en vanskelig omtale å skrive for jeg syntes boka var så viktig, men satt samtidig og ønsket meg ting som ikke var der. Godt å høre den ga leselyst 🙂
Takk for tipset!
Boken kom i posten i dag og jeg gleder meg til å begynne på den….så fort OL er over 🙂
Så morsomt å lese noen andres inntrykk av samme boka – jeg var ferdig med den en måned før deg. Har ikke sett andre anmeldelser av den til nå, men er glad jeg tilfeldigvis ramla innom her! (Hvis du vil, kan du lese min oppfatning her. Jeg skrev også noe om konflikten mellom cellisten og forfatteren i etterkant av bokutgivelsen.)
Veldig interessant å lese din omtale, Elisabeth. Tydelig vi har litt samme utgangspunkt med kjente fra regionen osv. Og jeg visste ikke noe om konflikten mellom cellisten og Galloway. Jeg kan egentlig godt skjønne cellisten ble sur. Det ville vel jeg også blitt, hvis noen hadde brukt en så kritisk opplevelse i mitt liv uten at jeg visste det og uten at forfatteren kjente meg. Jeg får assosiasjoner til Knausgård-debatten (uten at jeg har lest de siste bøkene hans): Knausgård bruker mennesker han har kjent/møtt, Galloway bruker en person han aldri har møtt men som faktisk har opplevd dette. Bruker egentlig både Knausgård og Galloway andres levde liv som pynt på egne prosjekter? Vel, the Cellist… er verdt lesingen uansett. Når det gjelder Knausgård, vet jeg ikke.
Interesting, interesting! Jeg ser også parallellen til Knausgård når du nevner det, men det falt meg i utgangspunktet ikke inn.
Jeg tror jeg forstår cellisten, men samtidig vil jeg gi Galloway rett i at det ikke egentlig er cellisten boka handler om – han er bare en kulisse, når alt kommer til alt. Knausgård skriver om mennesker som lever, som har levd og som har opplevd, og han hevder å fortelle sannheten, sånn noenlunde. Når det strider mot deres oppfatning (og jeg gjetter på at det er ting Knausgård også har utelatt!), har de få muligheter til å korrigere det, samtidig som de må leve med hans ‘beskyldninger’. Det er ikke uproblematisk.
Galloway er på den annen side veldig tydelig på at dette er fiksjon, og han tillegger jo heller ikke cellisten ord, tanker eller følelser så langt jeg kan huske. Cellisten blir bare knutepunktet i byen som binder de tre andre historiene sammen, og alle de som ligger mellom linjene. Mener jeg. Hadde han ikke blitt nevnt i tittelen, ville boka neppe gitt ham oppmerksomhet i samme grad…?
Uansett: Interessant bok, men enda mer interessant å høre historiene fra dem som bor der, og/eller bodde der Den Gang Da. Jeg bodde på Balkan for et par år siden og både da og tidligere (og i etterkant!) har jeg fått veldig mange historier fra både Sarajevo og andre steder; noen sluttet da krigen var over, andre lever oppi det den dag i dag, selv om snikskytterne er bytta ut med andre drapsmetoder. Og noen steder er den umiddelbare drapstrusselen borte, men frykten henger igjen og preger liv og holdninger. Den frykten de lever med ligger tykt i lufta, og selv om jeg ofte var trygg fordi jeg var utlending (og det var relativt tydelig), kunne jeg ikke unngå å merke den.
Det kunne man nesten skrive bok om! 😉
Absolutt materiale for flere bøker her – sett igang! Jeg skulle gjerne visst mer om hva de jeg kjenner har opplevd. Det er ikke et tema som bringes opp særlig ofte, og jeg synes det er vanskelig å spørre. For dette er ikke enkel materie. Desto større grunn til å skrive bok kanskje?
Er for øvrig enig med deg vedr. Knausgård – hans prosjekt er mer tvilsomt. For meg hadde vel det optimale vært en forfatter som skriver så godt som Knausgård, men som skriver om noe så viktig som Galloway. Og som evner å fatte seg i nogenlunde korthet. 🙂