I dag måtte jeg stoppe opp. Bokstavlig talt. Jeg halset nedover en islagt gate på jakt etter en kafé med nettilgang, og så plutselig: Stopp! Og hva stresset jeg etter? Bloggen min.
Da jeg åpnet bloggen for litt over ni måneder siden, var det for å få et fristed. En skrivestue der jeg kunne prøve meg frem i forskjellige formater, uten korrektur eller korreksjon, men samtidig i kommunikasjon med omverdenen. Slik ønsket jeg å finne igjen skrivegleden som hadde druknet i en doktoravhandling og finne den Stemmen som egentlig er min.
Det har vært, og er, en fin reise. Skrivegleden er gjenerobret, Stemmen utvikler seg stadig. Men nå kjenner jeg at fristedet er i ferd med å glippe.
Ettersom bloggen har fått flere lesere, flere kommentarer og jeg har dratt i gang synlige prosjekter som det om min farmor Lydia, så har det umerkelig bygget seg opp et press inni meg. Jeg må levere. Jeg må få skrevet noe nytt.
Samtidig er det slutt på de lange dagene uten annen jobb enn den jeg lagde selv, der jeg kunne sitte og skrive fritt i timesvis. Økonomien krevde en mer stabil inntekt, så nå er uken fylt opp med alt annet enn friskriving.
Mindre tid + mer (selvpålagt) press = stress. Og det vil jeg ikke ha noe av. Derfor denne bråstoppen midt på fortauet. Jeg vil at Mitt Snitt-bloggen skal fortsette å være et fristed.
Glede, nysgjerrighet, engasjement var ordene jeg åpnet bloggen min med. For å bevare dette, erklærer jeg herved:
Jeg kommer bare å skrive nye bloggposter når jeg har tid og overskudd (lyst har jeg hele tiden, men det hjelper ikke akkurat nå). Kanskje det blir flere ganger i uken, kanskje bare i ny og ne. Det får tiden vise.
Hilsen en litt trist, men ikke så stressa Gunhild
Her var jeg i helgen. Denne roen tar jeg med meg nå.
mitt snitt: et fristed 
Godt valg, Gunhild. Stress ned. Få med deg livet.
Hilsen Gunnhild 🙂
Slipp deg fri, og ikke tenk på hva andre forventer. Skriv når, hva og om hva du vil.
Da står de igjen som følgere, de som vil deg vel, som ser deg og som du kan finne gjenklang hos. Dette er ord jeg må si rett som det er til meg selv. Håper du finner roen, tror det også vil bringe fram ting som ligger i deg.
Er ingen Klara Klok, men vil gjerne være en venn. Klem fra Turid
Klokt valgt, Gunhild 🙂 Det blir noen ganger sånn, at man kommer i bloggemodus og tenker bilde-og-tekst-til-bloggen hele tida. Da er det godt med en pause og å se at lesere og bloggen ikke blir borte selv om man roer tempoet litt. Jeg kjenner også veldig at bloggen (min) er et overskuddsprosjekt, tross alt, og noen ganger må man prioritere andre ting i livet.
Jeg oppdaga at presset jeg trodde jeg følte i virkeligheten kom fra meg selv, ikke andre. Da var det enklere å sortere og prioritere, når man kjenner sin egen motivasjon for det man holder på med.
Jeg tror du har gjort et klokt valg mht til å roe ned, og jeg er sikker på at når du bare gir deg selv litt mer rom, ser du at andre gjør det samme. You live, you learn, you chose the things you like 😛 Han som heter Bridgehill har gjort ca samme valget; la bloggen gå i perioder. Det er lov. Internett er jo fritt, liker jeg å tro.
Jeg blir her, enten du oppdaterer ukentlig eller halvårlig 😆
klokt tenkt. Viktig å velge rett for seg selv og ikke henge med på alle karuseller!
lykke til med alle prosjekter og livet i det hele tatt!
Bra at du stoppet opp! Viktig å kjenne etter hva som er best og mest riktig for en selv, og «drite litt i «presset en av og til legger på seg selv…
Ellers første gang jeg er innom her, men kommer nok innom igjen!
@gunnhild: «Få med deg livet», det er det viktige. Det skjer mye i livet mitt nå, som skjer bare akkurat nå, så det må jeg få med meg. Takk, navnesøster. Håper det fortsatt går fint med skrivingen din.
@Turid: Jeg vil gjerne være din venn også! Og takk for kloke ord: Det er de som vil oss vel som teller. 🙂
@Elisabeth: Takk for støtte, kjære du! Du har nok rett i at det er mer vanlig at bloggen går i perioder enn jeg har skjønt. Jeg har vært i det tekst-bilde-til-bloggen-moduset helt fram til nå. Det har gått av seg selv. Men nå kjenner jeg at det ikke blir tid og krefter nok, og da kommer stresset. Så fint å kunne puste med magen og la blogg være blogg. Da bobler det nok opp igjen!
@Underveis: Ja, du vet mye om å ikke bare henge med på karusellen. Merker at jeg stadig lar meg rive med. Men heldigvis har jeg erfaring nok nå til å gjøre det jeg gjorde i dag: Stoppe opp, selv om det føles litt sårt. Takk skal du ha! Vi mailes/snakkes 🙂
@Dilli: Det var da litt av en dag å ankomme denne bloggen! Velkommen skal du være. Håper du ser deg litt rundt, for jeg har jo skrevet litt av hvert her før. Så får jeg ønske deg velkommen innom igjen også 🙂
Above all else, your responsibility to yourself and your family is to stay well Gunhild. No stress or guilt required. 🙂
🙂
Kjenner meg godt igjen 🙂
Det er da merkelig hvordan vi til stadighet lager stress for oss selv?
Godt er det å komme frem til denne roen, denne vissheten om at bloggen ikke springer fra, at det meste av «burde» ikke er livsnødvendig, at internett ligger der også om en uke og at gode tekster blir lest uansett.
Godt er det å kjenne etter, sette en strek og åpne en sirkel.
Kanskje er det på den måten tekster og tanker begynner å trille igjen; på lette, små tiptoeskritt?
Jeg tror det 🙂
Du vet nok mye om dette, Maria. Takk for kommentaren din. Og det er godt å oppleve at nettet ikke forsvinner selv om ikke jeg er der hele tiden. Jeg kjenner de lette, små tiptoeskrittene kile i nakken 🙂
Skrive, må ein. Leve, likeså. Men aldri skrive for å hugse livet, berre forsterke det med penna.
(Sitat frå «Campingånda lenge leve – eit festskrift til Karl Espen Lund sin 40-årsdag»)