20 meter under overflaten er havet et lydrom. En stille boble som speiler min egen pust.
I storm er havet en vegg. En brølende blanding av vind og vann som jeg kan lene meg mot.
Men en sen, vindstille høstdag er havet en rolig rytme. En puls av bølger mot svaberg som gir reiselyst – utover og innover.
I helgen har jeg opplevd den stille pulsen.
Med varm kaffe i sekken, har jeg gått gjennom et forlatt badelandskap. Krysset gulnede blomsterenger og islagte stier, klatret over orange, grå, svarte svaberg. Til vi nådde havet.
Der satte vi oss på tykk, varm ullfilt, med ryggen mot en steinhytte og utsikt til storhavet. Og hørte pulsen fra havet.
Pulsen bragte meg til dykking i Thailand, til storhavet i Finnmark og til sandstrendene i California. Før jeg landet tilbake en oktoberdag ved havgapet i Vestfold. I god prat og stillhet med venninnen min.
Da kjente jeg hvordan jeg alltid vil bære havet med meg. Som en del av min egen puls.
mitt snitt: et fristed 
Flott skildring av dine tankar om, havet, lengten, sansane. Vakkert.
Tusen takk for gode tanker og og flotte bilder! Jeg føler også det er noe ved havet som blir en viktigere og viktigere del av meg. Martin Lönnebo skriver at menneskene er dråper og havet Gud. Vi er en bitteliten del av helheten (uavh. av det religiøse aspektet). Alt vann søker mot havet (Kilden). Det er veldg mange fine metaforer rundt havet.
Velkommen hit, Thore og Lars! Og tusen takk for fine kommentarer.
I dag kjenner jeg at selv om jeg bærer havet med meg, så skulle jeg absolutt bodd nærmere det havgapet…
Og akkurat i den pulsen sitter jeg, og skriver, på fjerde uken. Helt alene, på en sommerøy forlatt av sine sommergjester. Ikke en menneskeskapt lyd, bare naturens egne.
Om det er ensomt og stille?
Det er vidunderlig.
I might never return home 😉
Å, Gunnhild, det høres fantastisk ut! Sommersteder er bra om sommeren, men enda bedre utenfor sesongen. Roen blir enda større da. Og så spiller ikke været noen rolle. Når du i tillegg kan sitte og skape, skrive, så må du ha det… litt ubeskrivelig, egentlig. Håper jeg får sjansen til det en gang. Ønsker deg alt godt i skriveprosessen – og ellers 🙂
I take the Slemmestadveien (165) road home and when I see the sea at Hvalstrand, I know that it is time to make a right turn and take the short road up to our house.
I look forward to that glimpse of (usually) calm, mirror like water fringed with trees that signals that I am coming home.
Beautiful, Ian. 🙂
Jeg tenkte en gang at byen er pulsen av mennesker, landet er pulsen av livet, havet er pulsen av evigheten. Den tanken har satt seg fast. Jeg syns du beskriver det fantastisk fint – og det morsomme er at jeg har en kladd liggende som handler om havet, men den er ikke ferdig og jeg aner ikke når den evt blir det.
Jeg går ofte og gjerne til havet med den firbeinte løs – hegrene letter fra vadeplassene når han kommer svinsende nedover blant visne strå og tistler, med meg ruslende på stien et stykke bak. Han løper helt ut på den ytterste holmen som er bar, jeg tusler langs stranda og på knausene. Vi snuser begge to, men på forskjellige ting. Og når jeg setter meg ned et sted bare for å se utover, kommer han gjerne og setter seg ved meg. Alltid med blikket mot sør, mot Børvasstindan på den andre sida av fjorden, hvis været lar dem være synlige.
Jeg tipper han ville likt Vestfoldkysten også – I know I did!
Så hvis havet er en del av meg, så blir vel jeg en del av evigheten, da? Fin tanke.