Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.
Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.
Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.
Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.
Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte. Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant.
Som om ikke dette var nok, så fletter Daniel Mendelsohn inn ytterligere en historie i sin fortelling, nemlig den om hans egen personlige reise. Han beskriver sin egen tro og tvil i forhold til prosjektet, konsekvensene av å grave i sin egen familiehistorie, og ikke minst hva et slikt prosjekt kan gjøre med forholdet til egne foreldre og søsken. Her er Mendelsohn akkurat passe nær og personlig til at jeg blir rørt uten å bli ille berørt.
Boka The Lost grep meg på mange plan. Den fikk meg til å gråte hos frisøren og kjøre for langt med t-banen. Den fikk meg til å tenke gjennom min egen private historie, min profesjonelle virksomhet som historiker, og den satte deilig perspektiv på mitt eget liv og min egen samtid. Anbefales for alle som er interessert i fortiden, i livet og døden, eller som bare liker å lese en drivende god fortelling.
Så fantastisk! Eg får no lyst til å lese boka sjølv. Atter ein bok i lesekø. Takk for eit flott innlegg. Eg har lest ein del bøker om jøder under krigen, men mest fordi eg føler eg må, på eit vis. Om det no er kommen ein bok som eg bør lese fordi den er bra og ikkje berre fordi eg trur eg må.
Lost er no satt opp på min leseliste. Takk! 🙂
Kan eg forresten lenke bloggen din frå bloggen min?
Denne må jeg lese!
Du skriver godt selv! 🙂
Ha en god dag, med alt godt fra meg.
@Betta: Velkommen hit, Betta, og tusen takk for entusiastisk respons! Ettersom du til og med har lest litt om holocaust, tror jeg virkelig denne vil være noe for deg. Og så klart du kan linke fra bloggen din – veldig hyggelig!
@Eirin: Tusen takk, kjære du!
Når jeg leser om igjen teksten over, må jeg le litt. Jeg er virkelig begeistret! Og jeg er det, men nå kom jeg på at jeg også hadde noen kritiske tanker underveis som jeg rett og slett glemte å ta med. Og de handlet om å bli forført. Daniel Mendelsohn skriver så godt at jeg nok har blitt litt forført også.
Nettopp det at han fremhever sin egen usikkerhet og tilkortkommenhet i arbeidet med å rekonstruere historien, virker veldig avvæpnende. Det er lett å glemme at Mendelsohn fremdeles har full kontroll over hva han skriver og ikke skriver. Han sitter med regien og gir en del, men ikke mer enn at dette fremdeles ender opp som en elegant fortalt og sammenhengende historie. Som han selv sier: Han har arvet talentet og interessen for historiefortelling fra bestefaren sin.
Dette er verdt å tenke over når man er interessert i tematikk som sannhet og hva vi egentlig kan vite. Men jeg lar meg gladelig forføre av Mendelsohn igjen! 🙂
Notert, og den skal leses! Jeg kjenner veldig på mye av det samme som du i forhold til WW2-litteratur (inkludert holocaust), og det er befriende med noen som er faglig forsvarlig og samtidig evner å skrive medrivende heller enn med avstand og nøkternhet (på feil måte, that is).
Takk skal du ha!
Det var flere epoker der Holocaust og motstandsbevegelsen hadde sin storhetstid i litteraturen. Boken «Ni liv» startet vel det hele – det var ikke filmen, men altså boken ført i pennen av David Howarth, utgitt 1955. Jeg kan svakt huske fra åttitallet at den allerede så seint ble kritisert for å male for bredt patriotisk.
Historien om partisanene i Finnmark er utkommet mellom mange bokpermer gjennom seksti-, sytti- og åttitallet. Men det var ikke før Alf R. Jacobsen på 2000-tallet begynte å ettergå mange av heltehistoriene at ting ble mer nyansert. Dess flere arkiver som blir åpnet, eller kanskje rettere: dess flere dokumentarister som orker å lete i dem, dess mer kompleks ser verden ut.
Takk for god anbefaling.
Alf R. Jacobsen har gjort mange gode historie-jobber, der det komplekse, nyansene får komme fram. Og så skriver han bra, så han er absolutt verdt å lese.
Ut fra nmeldelsen din av denen boken, tor jeg også du ville likt «Den usynlige broen» av Julie Orringer – men du har kanskje lest den?
Den har jeg ikke lest. Takk for tips!