Stillhetens arkeologi

Det verste med å være på stillhetsretreat er å komme hjem. Misforstå meg rett, jeg har den beste mann og de fineste ungene jeg kunne hatt, men det er ikke akkurat stillhet som har preget hverdagen vår. Og etter en uke i stillhet, der alt hadde handlet om meg og mitt, var det temmelig tøft å oppdaget at livet utenfor klostermurene var akkurat like hektisk som før. Det var bare jeg som hadde forandret meg.

Så etter en første nedtur, der jeg følte at alt jeg opplevde i dagene med stillhet gikk tapt, har jeg sakte men sikkert gravd frem små fragmenter av stillhet i hverdagen. Som en slags stillhetens arkeolog. Jeg vet at stillheten i meg har eksistert, men jeg aner ikke hvor den er begravd eller hvilken form den vil ha når den kommer frem i hverdagslyset.

Min arkeologiske virksomhet har mange former, og i helgen gjorde jeg et virkelig viktig funn. Jeg lot mann og barn bli igjen på hytta og gikk en tur ned i fjæra. Tidligere har jeg skrevet om å være svabergtatt, om å dra på tidsreise tilbake til min barndoms båtturer bare jeg ser et svaberg. Nå opplevde jeg å finne igjen klosterets ro og stillhet i fjæra. Først ved å se ut over den fremdeles islagte fjorden, puste, lytte til roen. Så på huk, på jakt etter skatter blant skjell og glattslipte glassbiter i stranden. Og plutselig var den der, stillheten. Midt blant måkeskrik og fjerne lyder fra omverdenen, akkompagnert av mine egne indre stemmer, gjenfant jeg faktisk den store stillheten. Og nå viser det seg, til alt hell, at jeg kan ta med meg dette arkeologiske funnet hjem.

For i kveld, midt i kaoset av motvillig lekselesing og syke småbarn, hentet jeg den frem igjen, denne følelsen av stillhet og ro fra fjæra. Først husket jeg å puste. Og så bestemte jeg meg for å lete, å undersøke om følelsen faktisk lå begravd et sted. Det gjorde den. Like i nærheten av stillheten fra klosteret i Italia. Så nå vet jeg det. Det er mulig å finne stillhet midt i stormen. Det har jeg tenkt å øve mer på.

Read Full Post »

Med bind for øynene. Om sanser, tillit og trening

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, skynes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

Read Full Post »

Stillhetsretreat: En forunderlig god investering

I fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.

Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.

Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.

Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.

Stille lesing og refleksjon

Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.

Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)

Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

PS. Jeg har lyst til å takke min navnesøster Gunnhild Corwin. Det var i hennes bok Etter dansen, som Gunnhild sendte meg da jeg hadde mistet foreldrene mine, at jeg først ble oppmerksom på Kristin Floods stillhetsretreat i Italia. Takk, Gunnhild! Der gjorde du noe viktig for meg.

Read Full Post »

Stillhet

Den som har vært lenge stille, risikerer å ikke ville gå ut av stillheten. Det kan være uendelig godt å trekke seg tilbake fra verden, observere den på avstand, å se på livet uten å ta aktivt del. Passivitet er klart undervurdert.

Jeg har oppdaget at stillheten aldri er lydløs. Selv i et lydtett rom ligger det lag på lag med lyder som gradvis trenger gjennom. Pusten. Suset fra kroppen. Den uendelige mengden indre stemmer som endelig slipper til. Så stillhet kan være temmelig plagsom. Og tidvis skremmende.

Jeg forsker i stillhet for tiden. Ikke sånn akademisk forskning, den karusellen har jeg hoppet av. Men forskning i mer personlig forstand: Jeg prøver å finne ut hva som skjer når jeg er stille og når jeg oppsøker stillhet. Det er ikke helt enkelt for en småbarnsmor med to svært høylytte gutter og lang personlig praksis i pratsomhet. Men desto viktigere.

Derfor, litt motvillig, bryter jeg stillheten på bloggen. For å prøve og sette ord på stillhet. Ord, lyd og bilder.

Breath in. Breath out. Pause.

Read Full Post »

Pulsen og havet

20 meter under overflaten er havet et lydrom. En stille boble som speiler min egen pust.

I storm er havet en vegg. En brølende blanding av vind og vann som jeg kan lene meg mot.

Men en sen, vindstille høstdag er havet en rolig rytme. En puls av bølger mot svaberg som gir reiselyst – utover og innover.

I helgen har jeg opplevd den stille pulsen.

Med varm kaffe i sekken, har jeg gått gjennom et forlatt badelandskap. Krysset gulnede blomsterenger og islagte stier, klatret over orange, grå, svarte svaberg. Til vi nådde havet.

Der satte vi oss på tykk, varm ullfilt, med ryggen mot en steinhytte og utsikt til storhavet. Og hørte pulsen fra havet.

Pulsen bragte meg til dykking i Thailand, til storhavet i Finnmark og til sandstrendene i California. Før jeg landet tilbake en oktoberdag ved havgapet i Vestfold. I god prat og stillhet med venninnen min.

Da kjente jeg hvordan jeg alltid vil bære havet med meg. Som en del av min egen puls.

Read Full Post »

Søndagsdikt

Før sommeren hadde Bai på Boklesebloggen min en fin tradisjon som jeg håper hun tar opp igjen: Lyrikkoppgaver og -refleksjoner hver søndag. I påvente av nye utfordringer fra Bai vil jeg gjerne dele et dikt som rører ved meg både som menneske og som historiker med interesse for fortiden.

Diktet er skrevet av lyrikeren Knut Ødegård, nedtegnet på det arkologiske funnstedet Skara Brae på Orkenøyene. Ødegård fanger hvordan historien dør og lever. Nydelig.

DEI

Deira lamper blåsne ut.
Deira pust stilna.
Ingen spor finst att etter dei.

Alle stormar stilna no, ingen
stingande sol, ingen
rop.
Hengemyrar, hamrar, sand.

Deira rop er ikkje våre rop.
Deira samtalar ikkje våre.

Det raude i håret fekk du av dei.
Ingen spor, berre ein gyllen kam
blåsen fram or sanden.

(fra samlingen Kinomaskinist (1991)

Read Full Post »

Vårlykke

å ligge
innhegnet
utstrakt
midt i trampolinen

forstadsstille
gyllenvarmt

…

så plutselig
barn!
hoppende!

det er vårlykke

Read Full Post »

Jordas time: Det lokale i det globale

I går kveld markerte antakelig over 1 milliard mennesker over hele kloden Earth Hour ved å skru av lyset i én time. Jordas time. Et symbol på at vi bryr oss om klimaendringene og at vi kan stå sammen for å si fra om det. Ifølge anslag fra arrangørene World Wildlife Fund (WWF), slukket 162 kommuner, 350 bedrifter og x antall privatpersoner i Norge lys tilsvarende 250 millioner watt, eller 6 millioner 40-wattspærer. Earth Hour er et symbol, en uforpliktende markering som har vokst til et globalt tiltak etter oppstarten i Australia i 2007. Men hvor mye betyr egentlig en slik symbolsk handling? Det koster oss jo ingenting å delta, ingen reelle endringer av livsførsel. Så betyr det at det egentlig er bortkastet?

Jeg tror ikke det. Jeg liker at så mange mennesker klarer å gjøre noe sammen, selv om det rasjonelt og isolert sett kanskje har begrenset effekt. Og hos oss opplevde vi dessuten en liten uforutsett bivirkning, sånn helt lokalt. Da klokka ble 20.30 i går kveld, skrudde vi av lysbryterne, tente stearilys og sjenket rødvin i glassene. Og så bestemte vi oss for å prøve å være helt stille under Jordas time. Ingen TV, pc’er eller musikk. Og ingen prating. Lenge.

Resultatet? Det ble en vakker opplevelse. En helt anderledes lørdagskveld som ga mersmak. Så vi kommer til å gjenta Jordas time snart. Sånn for oss selv. Et lite tiltak i det store, mens vi venter på en ny runde offisiell Earth Hour om et år.

Read Full Post »

Dødsstille

det er mye å lære om stillhet
av en som skal dø

pinlig
trykkende
talende
taushet

blir speilende tomhet

som sakte snur
borret
mot egne kratere

til nyvunnen ro spirer

gamle blomster
nye farger fasonger
blir viltvarsomtvoksende virkelighet

men hva lærer jeg når det blir
dødsstille

Read Full Post »

Gressenke – Dag 8: Stille og fint

Det er flere stille stunder som gressenke. Om kveldene når ungene er i seng og jeg kryper opp i sofaen med en bok, en skrive-idé eller noen tankerekker. Men jeg har stille stunder sammen med guttene også, utrolig nok.

Det går for seg med en 1 åring og en snart-4-åring i huset, og vanligvis er jeg ør i hodet når de legger seg. Jeg er ør i hodet nå for tiden også – det er ikke sånn at man får slappet av som gressenkesmåbarnsmor – men ørheten skyldes ikke lenger så mye lyd og støy. Guttene og jeg holder på å lære oss verdien av stillhet.

Jeg ble oppmerksom på dette en kveld spiste vi pizza i sofaen før barne-tv. Vi satt der og gumlet, smulte og koste oss, uten å si noe på en lang stund. – Så fint og rart når det er stille, sa jeg til slutt. – Ja, svarte eldstemann, nå har vi det deilig spisestille.

Og det har vi fortsatt med. Vi snakker fremdeles ved middagsbordet, men jeg prøver også å ha det litt spisestille. Så da sitter vi der med tankene våre. Stille og fint.

Read Full Post »

Stille som hus

lyden av

stjerneskudd
snøfall
havblikk

stumme telefoner
fullendte krangler
kjærlighetsblikk

men ingenting
er så stille
som et hus
der barna sover

Read Full Post »