Pulsen og havet

20 meter under overflaten er havet et lydrom. En stille boble som speiler min egen pust.

I storm er havet en vegg. En brølende blanding av vind og vann som jeg kan lene meg mot.

Men en sen, vindstille høstdag er havet en rolig rytme. En puls av bølger mot svaberg som gir reiselyst – utover og innover.

I helgen har jeg opplevd den stille pulsen.

Med varm kaffe i sekken, har jeg gått gjennom et forlatt badelandskap. Krysset gulnede blomsterenger og islagte stier, klatret over orange, grå, svarte svaberg. Til vi nådde havet.

Der satte vi oss på tykk, varm ullfilt, med ryggen mot en steinhytte og utsikt til storhavet. Og hørte pulsen fra havet.

Pulsen bragte meg til dykking i Thailand, til storhavet i Finnmark og til sandstrendene i California. Før jeg landet tilbake en oktoberdag ved havgapet i Vestfold. I god prat og stillhet med venninnen min.

Da kjente jeg hvordan jeg alltid vil bære havet med meg. Som en del av min egen puls.

Read Full Post »

Deilig gresk lammegryte

Regnet strømmer ned i høstmørket utenfor, og det får meg til å tenke på mat. God mat og drikke er en bra måte å motvirke høst og vinter. Så i morgen skal vi ha gode venner på besøk, og de skal få gresk lammegryte.

Jeg kom over denne oppskriften på et radioprogram for mange år siden. Jeg vet ikke hvem som sto bak, jeg var alt for opptatt med å notere ingredienser med en leppestift på en serviett. Smøreriet ble senere dekodet og skrevet ned i en oppskriftsbok der jeg finner den igjen hver høst.

Så denne helgen burde du også hente ferskt lammekjøtt i butikken og lage en stor gryte med denne middelhavsinspirerte retten. Inviter noen venner og server lammegryten med en god rødvin til. Da kan du glemme regnet og i stedet nyte en høst full av farger og klar luft. Velbekomme!

Read Full Post »

Livet på 1 minutt og 37 sekunder

Det er fredag. Jeg sitter på et kontor og tenker på hvordan jeg kan skrive om livet. Jeg har tanker om gode formuleringer i tykke bøker. Og så kommer jeg over denne lille animerte snutten på Twitter (via @gressplener). Sånn kan livet også oppsummeres. Noen løper kanskje mindre, og noen får nok mindre ro til slutt. Men dette er én, nydelig fremstilt versjon.

Med ønske om en riktig god helg:

Livet på 1 min og 37 sekunder

Fri sommerfugl på mynteblomst

Read Full Post »

Skarp ost & søtt syltetøy

Jeg er så heldig at jeg har mange gode og generøse venner. Det gir meg ikke bare  givende samtaler og breie flir, nå på høsten får jeg også mer håndfast utbytte. Nylig sørget en venninne for trøst mot høstens blåbærbomtur ved å åpne hagen sin for oss og gi oss overflod av rips og bringebær. Og nå har en annen venninne gjort det samme, denne gangen med solbær som utbytte.

Solbær er en av mine barndomsgleder. Vi hadde ikke bærbusker selv, men i nabohagen sto det rekker med rips og solbær. Dit snek jeg meg stadig vekk og plukket noen klaser. Rekkefølgen var alltid den samme: Først noen vakre, men akk så sure rips, og så – som en belønning for ripsanstrengelsen – søte, mørke solbær. Slik jeg husker det, var jeg alltid alene. Sittende på gresset i ly av en busk, helt stille.

Dette kom jeg på i hagen til venninnen min, midt inne i en bærbusk der jeg prøvde å unngå lumske brennesler. Jeg smakte på et bær, og da det traff tungen, reiste jeg tiår tilbake i tid til min barndoms ensomme tjuvtokter. En tidsreise drevet av smak, slik jeg tidligere har gjort med tørrfisk.

Read Full Post »

Epleslang!

I dag lærte jeg 4-åringen å gå på epleslang. Da jeg forklarte konseptet, ble han litt bekymret og lurte på om vi kunne komme i fengsel eller i det minste ville få en bot? Han ble beroliget da jeg sa at det verste som kunne skje var at vi fikk kjeft. Og hvis vi ble knepet, skulle mamma ta skylden.

Gjenglemt epletre i skulpturparken

Strengt tatt kan vår lille kveldsutflukt knapt kalles slang. På vei hjem fra barnehagen hadde jeg lagt merke til et gjenglemt epletre i en krok på fellesområdet der vi bor. Flesteparten av eplene hadde falt på bakken, og det så ikke ut til at noen brydde seg om dem. Så da jeg og poden tok med oss 4-5 epler denne kveldsstunden, var ikke faren for represalier særlig stor.

Det var likevel litt spennende og morsomt. Sønnen min syntes det var stas å gå på slang istedenfor å legge seg. Og jeg syntes det var litt kult å lære ham noe som vi ble enige om å kalle litt rampete, og samtidig sanke mat som ellers ville gått til spille. Sånn sett bør kanskje epleslang inngå i matauk-strategien til enhver bybonde?

Syrlig tjuvgods

Read Full Post »

Grønnsaksestetikk

Ah! Høsten er en fin tid for bonden. Det vil si, ekte bønder synes kanskje det kan bli litt vel travelt å få avlingene i hus mellom regnbygene. Men bybonden – som nøyer seg med en bit i et andelslandbruk der ansvaret deles med et par hundre andre – har det godt om høsten. Nå er det bare å ta for seg.

Barske bondebønner

Noe av det spennende ved å være andelsbonde på et bruk der andre har planlagt avlingene, er at man ofte står overfor helt ukjente produkter. I vår lærte jeg hvordan jordskokk ser ut før og etter den kommer opp av jorda. Nå har turen kommet til bønnene.

Jeg vet ikke så mye om bønner, annet enn at de hermetiske utgavene ikke alltid er så gode. Men nå ga høstemeldingen fra Øverland beskjed om at jeg kunne plukke både gule voksbønner og bondebønner.

Vare voksbønner

Og da jeg sto foran bønneradene, slo det meg at mat ikke bare handler om smak. Det er også noe visuelt og estetisk ved det.

Bondebønnene sto som en grønn mur og sprikte med svære, potente bønnebelger. Voksbønnene, derimot, var lave og myke, og blandet slanke belger med vakre blomster. Yin og Yang. Maskulin og feminin. Jeg ble litt filosofisk der jeg sto (og det er jo ikke første gang det har skjedd på Øverland).

Så ristet jeg tankene av meg, høstet jeg mine bønner, og gikk videre til gulrotåkeren. For et par måneder siden, var det umulig å se forskjell på ugress og de bittesmå fnuggene av noen gulrotspirer. Nå hadde nitidig luking og gode økologiske vekstvilkår sørget for rader med struttende gulrotgress.

Underjordisk romantikk

Og da jeg trakk opp de orange, jordete røttene, fikk jeg enda en estetisk opplevelse som bidro til (småromantiske) tanker: To gulrøtter hadde tvinnet seg rundt hverandre til de formet et hjerte. Tilfeldig? Antakelig. Men også en liten treat til bonderomantikeren i meg (som er temmelig i farta for tiden).

Jeg fikk med meg noen velduftene tomater og en liten agurk også, før jeg dro hjemover og begynte å bla i kokebøker. Det store spørsmålet var selvfølgelig: Hva skulle jeg gjøre med bønnene?

Read Full Post »

På bomtur og bærtur

«Marka bugner av blåbær og sopp!» Overskriftene i avisene og utsagn fra venner stemmer for en gangs skyld overens. Alle er enige om at skogen er full av delikatesser, det er bare å ta for seg! Så jeg og Kjæresten snørte vår sekk og dro til skogs med forventninger om blått-i-blått-så-langt-vi-kunne-se og kantareller bak hver trestamme.

 

Ikke akkurat kantarell...

Vel. Det ble mildt sagt en bomtur. Det nærmeste vi kom noe spiselig var en morken fluesopp. Og blåbærrisene sto ribbet tilbake etter nærkontakt med systematiske bærplukkere.

Vi reagerte litt forskjellig, Kjæresten og jeg. Han snuste inn den friske luften og plukket nitidig en liten kopp bær, som han sa: Akkurat nok til én brødskive! Selv ble jeg sur. Ganske temmelig sur, faktisk. Jeg er ikke alltid så rask til å justere forventninger til virkeligheten. Så jeg la mest merke til søppel og mygg og motorduren fra biler i det fjerne. Furten.

Men så benyttet vi byfolkets privilegium nr. 1: Vi gikk ut av skogen, inn i byen og endte opp på kafé. Da ble jeg blid igjen.

Enda blidere ble jeg da venninnen min ringte og sa: Kom og plukk bær i hagen min! Hun er en ekspert på safting, sylting og baking, og pleier å utnytte sine avlinger godt, men i år hadde hun hendene fulle med andre gjøremål. Dermed overlot hun hagen sin til meg.

Read Full Post »

Innhøsting har startet!

Etter sykkelulykken min i sommer, går det mye i supper her hjemme. Så vi er heldige som har tilgang på fine, økologiske grønnsaker gjennom Øverland andelslandbruk. Og nå har innhøstingen startet for alvor.

En viktig grunn til å bli andelsbønder var at vi ville ha med barna. Vi har to skikkelige bygutter, som ser med en viss skepsis på både jord og grønnsaker, så jeg ville gjerne ha litt møkk på dem og lære dem ett og annet om matauk. Og nå har Øverland gård blitt en utfluktsfavoritt. Der finner gutta både traktorer og høner, og nå har tiden altså kommet for å høste grønnsaker. Det viser seg å være skikkelig gøy!

Gutta høster poteter

Vi dro til Øverland på dagstur med matpakker, termos og høstemelding som fortalte oss hva vi kunne hente. Første stopp var potetåkeren. Kloke planleggere bak Øverland-avlingen har sørget for å sette noen rader med poteten Aksel, som er ferdig allerede nå. Eldstemann kastet seg over greipet med stor entusiasme og med litt hjelp fra pappa, trillet potetene fram. Gutten gjorde store øyne.

Så kom turen til squashen. Da ble øynene enda større, for dette var noe ganske annet en de små fille-squashene vi finner i butikken. Her var både gule og grønne squash i alle fasonger og størrelser. Den største vi høstet veide nesten 4 kg, og det var med nød og neppe gutten klarte å løfte den.

Det ble en lærerik dag for oss alle. Vi kom i prat med en av ildsjelene bak andelslandbruket, som forklarte oss at de store feltene med squash var plantet med sikte på overflod. Slik ble det rom for å ekseprimentere med ulike oppskrifter og anvendelsesområder. Spennende. Hun viste oss også det spiselige ugresset meldestokk, som kan brukes på samme måte som spinat, og hun tok guttene med på smaksprøvetur i urtesirkelen. Igjen ble mine fordommer om mulig anstrengt sosialt samvær blant andelshaverne gjort til skamme.

Dagens fangst

Read Full Post »

Øl og tørrfesk: Smaken av tid

Jeg står ved bardisken for å hente en halvliter med meg ut i solveggen. Jeg er i Tromsø på et jobboppdrag og har tenkt å legge meg tidlig for å ta igjen litt tapt småbarnsmorsøvn, men først skal jeg unne meg en øl og vende nesen mot den nordnorske kveldssommersola. I en skål på bardisken ligger det noen poser tørrfisk-snacks. Søringen i meg smiler. Jeg tar med meg en pose ut, finner en fin benk, tar den første, gode slurken av ølen… Så åpner jeg tørrfisk-posen og smaker. Og bæng! Jeg er i Honningsvåg 1990.

Jeg er ung lærervikar, ute på mitt livs til da mest eksotiske opplevelse. Jeg har for første gang reist nordover i mitt eget land, landet på en ørliten flystripe, kvalm og livredd etter en turbulent Twin Otter-tur i vinterkuling, funnet et landskap uten trær og en hybel så trist at jeg måtte sove øyeblikkelig for å fortrenge det hele. Og jeg har våknet morgenen etter og oppdaget at mørketiden er mindre mørk enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har begynt i lærerjobben, blitt kjent med kvisete ungdommer som lengter etter storby og privatliv, jeg har blitt med i blandakoret og musikkforeninga og innsett at det er mulig å skape kulturen selv, jeg har stått frossen og forført under nordlyset, og truffet folk som skal bli mine aller nærmeste i årene som kommer. Og jeg har fått smaken på tørrfesk.

Og nå, to tiår og et halvt liv senere, får denne smaken frem detaljer jeg lenge har glemt. Trøkket fra blåserrekka til Gutta fra Calcutta glir over i den sure lyden av min egen trompet en snøtung 17. mai, jeg husker den utrolige mengden øl vi drakk og hvor gøy vi hadde det. Så unge vi var, og – ikke minst – så mye som har skjedd siden den gang. Alt kommer tilbake med den tørre, trevlede fiskebiten på tunga. Smaken beveger meg gjennom tiden. På den solvarme benken i Tromsø blir tørrfisk smaken av tid.

Så nå lurer jeg, hvilke andre smaker gir tidsreiser? Har du en smak som fremkaller spesielle minner? Det hadde vært fint å høre om.

Read Full Post »

Svabergtatt

I det øyeblikket jeg setter foten på svaberget, skjønner jeg at jeg måtte ta av meg skoene. Malplasserte joggesko erstattes med solvarm stein mot fotsålene. Og en hel barndom bretter seg ut. Den alltid barbeinte, solbrente jenta. Alene på tokt over svabergene så snart båten var fortøyd.

Utover, utover, med horisonten som mål. Men ikke etter voksen logikk. Med fotsålene mot svaberget er det umulig å velge den korteste veien eller å følge en merket sti. Føttene tar av fra den oppgåtte ruten, jeg klyver med stadig sikrere skritt oppover bergene, følger en bortglemt intuisjon, mister øye for hav og utsikt. Ser etter nye typer tegn for å finne veien. Hvor mykt eller skarpt er berget under føttene? Hvilken sprekk gir tærene feste? Kommer jeg opp igjen hvis jeg aker meg ned i dette juvet? Og det viktigste av alt: Hvilken rute unngår jeg å trå på gress? Hvor kan jeg gå uavbrutt fra stein til stein til stein?

Forsiktig over skapre skar, så i balansesprang fra rullestein til rullestein. Stopper jeg opp nå, faller jeg! Farten gir stabilitet. Og fraspark så jeg når opp til feste med fingertuppene i neste vegg. Jeg strekker beinet høyere enn jeg har gjort på tiår. Drar meg opp etter armene som om jeg var veltrent. Jeg kjenner sola og svetten i ryggen. Og vinden i ansiktet. Over en knaus – og der er det gamle fyret!

Det var fyrvokter jeg skulle bli. Før jeg fikk vite at automatisering har fjernet den yrkesgruppen fra statistikken. Jeg skulle leve tett på havet og hente egg fra egne høner til vaffelrøren når det kom folk på besøk. Jeg skulle ligge flatt mot svaberget og høre på havet. Og når vindusglassene var pusset og fyrlykta tent, skulle jeg sitte i en lun krok og lese bok. Det var det jeg skulle. Det husker jeg nå.

Men jeg glemmer tid og avtaler. Driver videre mot havgapet – og bakover i tid. Og så ser jeg den plutselig: Horisonten.

Som vanlig ikke så nærme som jeg hadde trodd. Nesten alltid bak en ny fjellknaus, atskilt fra meg med nok et dypt og bregnemørkt juv.

Da jeg var jentunge lot jeg meg ikke stoppe av denslags. Men nå er det nok til at jeg blir spolt frem til nåtiden. Jøss, hvor lenge har jeg holdt på? Hva er klokken? Jeg skulle jo hente venninna mi på togstasjonen! Mobilen ligger igjen hos de andre, de må begynne å lure på hvor jeg blir av. Jeg må snu!

Det var en fin reise. I både rom og tid. I dag verker det i muskler jeg ikke ante jeg hadde, så det er tydelig at kroppen er blitt noen tiår eldre. Og jeg har bare ett ønske: At svaberg mot fotsålene vil fortsette å gjøre dette med meg. Hver eneste gang.

Read Full Post »

Dagen derpå… :)

I dag begynte som en skikkelig dagen derpå. Vi hadde en virkelig fin 17.mai i går, med fest & moro fra morgen til kveld, gode venner, familie, deilig mat og drikke, glade barn og blide voksne. Og en sen kveld med Kjæresten og et glass vin da alle andre var i seng. Mmmm…

Men i dag. Ikke så gøy. Jeg kom sent igang med jobben. Flyttet rundt på papirbunker, fikk ikke skrevet mail, fikk ikke tatt de planlagte telefonene, fikk ikke skrevet. Da halve dagen var gått, tok jeg et nødvendig grep: Jeg gikk ut. Tok med kamera, pc, skriveblokk og bega meg ut for å se hva arbeidsdagen ville by på i nye omgivelser.

Jeg dro til Botanisk Hage. Et favorittsted i hovedstaden. Der fant jeg roen. Og dette:

Og det hjalp. Jeg gikk på kafé i mitt gamle nabolag. Satte meg i solveggen og tok frem manusbunker og pc. Drakk en god kaffe. Hørte litt på skravlingen ved nabobordet, før jeg dykket ned i skrift og tegn. Jobbet konsentrert og effektivt. Fikk unnagjort dagens oppgaver med både glede, ro og godt tempo.

Og ennå var det tid til litt friskriving, og til å lukke øynene og vende ansiktet mot sola. Den første varme vårdagen i Oslo. Den ble fin likevel.

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: G

Så er Boklesebloggen min i gang igjen med sin alfabetiske lyrikkserie, som denne søndagen har kommet til G. Bai byr på 3 oppgaver. Den første er inspirert av den tyske filosofen Hans Ulrich Gumbrecht som etterlyser mer oppmerksomhet på kroppslig nærvær i vestlig kunst, det vil si kunstverk som henvender seg til sansene. Og oppgave 1 er dermed å presentere et dikt hvor det kroppslige nærværet er tydelig.

Jeg tenker med én gang på Nordahl Griegs dikt ‘Vand’ fra samlingen Norge i våre hjerter (1929). Grieg er vanligvis for nasjonalromantisk for meg, men i dette diktet er hyllesten til Norge knyttet til friskt, rennende vann i ubegrensede mengder. Diktet gjør meg ikke bare tørr i halsen (og littegrann blank i øynene dagen før dagen), det får meg også til å lukte stanken av råttent vann, jeg ser for meg det gule, nærmest seige vannet fra elver i fjerne byer jeg har vært i, og jeg kjenner mageknipen fra den gang jeg gjorde som Nordahl Grieg og lot det skure. Jeg kan høre bekker risle og fosser bruse. En fantastisk og helt kroppslig opplevelse av noe nordmenn flest tar for gitt inntil de har oppholdt seg lenge i varme land, Vand:

Read Full Post »

Bondeliv: Om gress og ugress

– Det ser ut som gress! 4-åringen er dypt skeptisk: – Skal vi spise det der?!

Vi står i åpningen til et av drivhusene på Øverland gård, og skal høste salat. Etter at jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk, har eldste sønn i huset uttrykt stor entusiasme for bondelivet. Han har hatt en ganske teoretisk tilnærming, for dette er første gangen han faktisk er med til Øverland, men når jeg har forklart ham at vi etterhvert skal kunne høste vår egen mat, har han ment at dette er veldig smart. Men nå begynner han å tvile. Jeg tror det er i ferd med å gå opp for ham at mye av maten vi skal høste er grønnsaker og salat – en del av vårt kosthold som han har kuttet mer og mer ut det siste året. Noe av motivasjonen for å bli andelsbønder, har nettopp vært å få ham og lillebroren til å like ukamuflerte grønnsaker, men akkurat nå ser det dårlig ut.

Men så får han øye på traktoren. En liten rød traktor av gammel årgang som pløyer ute på jordet. Den likner veldig på Lille røde traktor, som er en av hans favoritt-TV-serier, og når han hører at vi som andelshavere eier en liten del av den traktoren der borte, blir han i fyr og flamme!

Eier vi Lille Røde Traktor?! (Urtehagen i forgrunnen)

Vi har fått høstemelding fra Øverland om at vi kan komme og forsyne oss i drivhus og urtehage av ruccola, namenia-salat, vintersalat, gressløk, bergmynte (oregano), syre, isop. Og brennesle. Så ikke bare skal vi høste gress, vi skal også prøve oss på ugress.

Read Full Post »

Tom Waits-løp for småbarnsforeldre

I morgen er det Tom Waits-løpet. Denne herlige tradisjon som ble opprettet på slutten av 90-tallet som et alternativ – ja, jeg vil si motvekt – til det mer heseblesende Grete Waitz-løpet, der damer i alle farger og fasonger inntok hovedstaden for å løpe (og senere KarlJohanfyllefeste). Vi var mange som ble lettet da Tom Waits-løpet dukket opp, og vi kunne samles til alternativ etappevandring fra brun pub til brun pub, i atmosfæren fra Tom Waits’ slitne og akk! så herlige musikk. Drikke en halvliter her og en halvliter der, og gjerne la være å fullføre løpet. Tom Waits-løpet er for oss som ikke liker å konkurrere, men i stedet har stor tro på felles hygge og støtte gjennom gatene.

Så jeg skulle jammen gjerne vært ute på løp i morgen. Men den gang ei. Kombinasjonen av små barn, ingen barnevakt, konfirmasjons- og bursdagsforpliktelser har gjort denne helgen, som de fleste andre, til en familieaffære. Sånn er det bare på dette punktet i livet.

Men jeg har en plan! I morgen kveld når ungene har lagt seg skal jeg ta med Kjæresten på et helt lokalt Tom Waits-løp. Vi må riktignok holde oss innenfor husets fire vegger, men jeg har drikkevarer i skapet og på anlegget venter brun musikk. På Kjæresten min og meg.

Det spørs hvor langt vi kommer. Første etappe blir øl og potetgull på kjøkkenet, før vi tar et glass vin i stua, og kanskje en whiskey på terrassen. Som undersovede småbarnsforeldre blir det nok med det. Men det gjør jo ikke noe. For i motsetning til i orginalen, får jeg i dette Tom Waits-løpet garantert den aller beste mannen med meg hjem.

God helg!

Read Full Post »

Lytte

Scene 1: Han sitter på andre rad. Tilbakelent med armene i kors over brystet og munnvikene pekende nedover. Han betrakter foredragsholderen med kjedsomhet og kritikk i blikket. Han venter. Venter på noe han kan slå ned på, et stikkord han kan henge sin egen kunnskap og meninger på når det åpnes for kommentarer fra salen. Han hører noe han er uenig i og rister svakt på hodet, sukker, akkurat høyt og lenge nok til at foredragsholderen merker det og plutselig stotrer litt. Vente og lytte. Klar. Til angrep.

Scene 2: Fingertuppene hennes er så nære. Bare en liten centimenter unna hans. Men han vil ikke røre dem. Ennå. Han hører stemmen hennes, ordene. De kunne vært hans egne. Hun forteller om en fjelltur, hun gikk alene mellom to hytter og møtte en reinflokk. Han ser for seg hvordan lederhannen løftet det store geviret, snudde hodet sakte og så på henne. Så henne. Virkelig så. Han kan nesten ikke vente med å fortelle hvordan det minner ham om den gangen han møtte blikket til den gamle munken i Ankor Wat. Det var akkurat den følelsen! Å bli sett. Han kan nesten ikke vente, men han gjør det. Venter. Og lytter. Ytterst på stolen.

Å lytte. Det kan være så mangt.

(og for interesserte, har jeg skrevet mer om lytting her, og om snakking her.)

Read Full Post »

Heder & ære, facts og bloggtips

Jeg har fått en pris 🙂 . Da jeg nylig begynte å blogge, oppdaget jeg raskt at bloggere gir hverandre priser. Jeg oppfattet det først som en kjedebrevaktig merkelig sak, men oppdaget snart at prisene var ganske nyttige. For med prisen følger det en oppfordring om å fremheve 7 bloggere du liker godt. På den måten har jeg funnet frem til mange fine blogger i en fei.

Og nå har jeg altså selv fått en pris av flotte Fru Storlien som blogger elegant og vittig om liv, håndverk og andre interessante temaer. Jeg ble veldig, veldig glad! Kjedebrev eller ikke, det er godt å bli satt pris på.

Bloggene jeg vil sende prisen videre til, finner du nedenfor.

Read Full Post »

Jordsjokk? Bondeliv fra teori til praksis

Så kom meldingen: – Kom og høst! Jordskokken kan nå graves opp.

Allerede nå! Da jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland andelslandbruk for et par måneder siden, hadde jeg ikke trodd vi skulle få høste noe så fort. Så viser det seg altså at ikke alle grønnsaker plantes om våren og høstes om høsten. Jordskokken på Øverland ble plantet i fjor vår og nå er den ferdig. Som jeg har fortalt tidligere, har jeg temmelig bonderomantiske følelser for dette andelslandbruk-prosjektet. Planen er at vi skal få rikelig tilgang på økologiske grønnsaker, vi skal grave i jorda og bybarna våre skal begynne å elske grønnsaker. Og så skal vi treffe mange hyggelige, interessante mennesker. Spørsmålet er selvfølgelig om dette bare er naive drømmer. Kanskje møtet med jord, møkk og kollektivt innstilte mennesker vil bli mindre gøy enn antatt? For å bruke min manns humor: Blir det jordskokk eller jordsjokk? Dette blir første sjanse til å finne det ut.

Jeg ruster meg med hagehansker, gummistøvler og plastpose (!) og kjører ut på landet (pastposen er til å ha grønnsakene i og er vel et bevis på at jeg ikke er noen fullbefaren jordbruker riktig ennå, da har man antakelig en kurv eller bøtte eller noe). Jeg ankommer Øverland og begir meg ut på jordet. Raskt finner jeg fine skilt med piler som viser vei til….til…ja, hit:

Read Full Post »

Se opp for hestehov!

Våren
er ein flokk hestar
Med øyret mot bakken
kan du høyre hovslaga
slå sprekkar i telen
høyrer du lett
den krafsande lyden
av røter som leitar etter feste
Lytt slik lenge, høyr: det vrinskar!
berre pass deg
så du ikkje
får ein hestehov i øyret

Marit Tusvik (1987)

Det fineste og mest bustete vårtegnet står på kjøkkenbordet! Plukket av møkkete liten hånd på vei hjem fra barnehagen.

Read Full Post »

… da er det vår!

Når jeg kommer tilbake fra påskeferie, sånn om en ukes tid, har sikkert tulipanene vunnet over snøen …

… og gåsungeflokken blitt større …

… og sola inntatt solveggen. Så da er det nok endelig vår!

Riktig god påske til hver især!

Read Full Post »

Hverdagslykke

Read Full Post »