I år har jeg oppdaget en ny dimensjon ved påskesola. Jeg har alltid visst at sola er en nøkkelingrediens i en tradisjonell Drømmepåske på fjellet. Du vet den type påske der du går herlige skiturer med høyfaktorbesmurt ansikt, spiser kvikklunch og appelsiner, griller pølser og drikker solbærtoddy på egenspadde snøbenker, før du returnerer til hytta og nyter en øl i solveggen mens påskelammet mørnes i ovnen.
Vi har hatt noen sånne påsker de siste årene, og det har fått meg til å tro at jeg har ganske god dreis på hytteliv, skigåing og denslags, til tross for at jeg stort sett bare driver med dette i påsken. Så feil kan man ta. Det viser seg nemlig at det ene og alene er sola som har sørget for denne uanstrengte opplevelsen. Ikke bare fordi sola skaper godt humør, livgivende energi osv. Nei, først og fremst fordi sola sørger for stabilt klisterføre. Og dermed ski som uten særlige anstrengelser har passe gli og feste. I år, ikke så. Absolutt ikke så.
I år viste sola seg i ca. 3×15 sekunder. Og dermed har jeg innsett hvor fullstendig udugelig jeg er til å smøre ski. Jeg vet nesten ingenting om dette. Og da blir jo lærekurven bratt. Så nå er jeg noen erfaringer rikere, og som en huskeliste til meg selv og eventuelle andre amatører der ute, har jeg laget en liten oppsummering av mine viktigste funn under årets påske: (mer…)
mitt snitt: et fristed 