Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘akademia’

Jeg har lest en bok som jeg likte så godt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal si. Den er så mangfoldig at det er vanskelig å beskrive hva den egentlig handler om. Og selv om den er basert på nitidig kildearbeid og behandler en faktisk og etterprøvbar historisk hendelse, er den så godt skrevet at den føles nesten som en roman.

Boka heter The Lost. A Search for Six of Six Million (2006) og kom på norsk i fjor under tittelen Forsvunnet. Den er skrevet av Daniel Mendelsohn, amerikansk akademiker, journalist – og jøde. I boka beskriver han jakten på sjebnen til sin bestefars bror og hans familie, tilsammen seks mennesker som i følge familiehistorien ble killed by the nazis under andre verdenskrig. Uten at noen egentlig visste hva som hadde skjedd med dem.

Jeg er ikke spesielt interessert i Holocaust-litteratur. Tvert imot, så synes jeg bøker om dette grufulle kapitlet i Europas historie ofte blir kjedelige. Ironisk nok, for nazistenes systematisk jakt og drap på jøder under andre verdenskrig var alt annet enn kjedelig. Og etter å ha lest The Lost, skjønner jeg hva jeg har savnet i faglitteraturen. De fleste Holocaust-bøker handler om de seks millionene som ble drept. Og seks millioner er så mange at det blir helt abstrakt. Menneskene det handler om slutter å være mennesker. Og det de opplevde blir redusert til generaliserte fakta, teknologi og (eventuelt) moral.

Ved å rette oppmerksomheten fullt og helt mot sine forsvunnede familiemedlemmer, blåser Daniel Mendelsohn forsiktig liv i historien. Sakte men sikkert fører han meg tilbake i tid og geografi, han viser meg bilder og fortellinger som fjerner noen av de mange lagene mellom meg og mennesker som levde og døde for mange tiår siden, før han kliner til og får meg til å kjenne på hvordan det kan ha vært å stå naken en kald høstdag på en gyngende planke over en massegrav og vente på å bli skutt.

Måten Mendelsohn gjør dette på, er grunnen til at jeg synes The Lost er en fantastisk bok. Dels gjør han som historikere flest: Han avdekker fakta gjennom kildestudier og intervjuer og pusler sammen et hendelsesforløp om hva som hendte.  Men samtidig snakker han om alt vi aldri kan få vite, alt som ugjendrivelig har gått tapt i fortiden. For eksempel hvordan det faktisk føltes å stå på den planken. Det kan verken han eller jeg på våre steder i historien noensinne vite. Og nettopp ved å sette lys på alt vi ikke kan vite, så åpner Mendelsohn opp et rom for leserne som gjør at vi kan kjenne på dette tapte likevel. Ved å peke på forskningens begrensninger, så opplever vi mer. Fortellerteknisk genialt og forskningsmessig svært interessant. (mer…)

Advertisements

Read Full Post »

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker. (mer…)

Read Full Post »

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite. (mer…)

Read Full Post »

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »

For tiden jobber jeg i administrasjonen ved Universitetet i Oslo. Jeg sitter bak en skranke med ansiktet vendt mot verden. På andre siden av skranken står en ung dame, sannsynligvis russ i vår, og lurer. Hun synes det er noe rart med timeplanen hennes ettersom flere av forelesningene hun har valgt er på samme tidspunkt. Hun lurer også på hva ordet pensum betyr og hvordan hun finner ut hvilken bok hun skal lese. Og når begynner juleferien? Den dagen i slutten av november hun har sin siste eksamen? Seriøst?!

En samling parallelle universer?

Den unge damen er en ganske typisk helthelt fersk student. Og i løpet av arbeidsdagen møter jeg mange som henne, men også helt andre typer mennesker og tilnærminger til min skranke.

Det kommer mer garva studenter, som har lært seg et triks eller to og nå ønsker utsettelser og tilpasninger av eksamener og planlagte studieprogram. Det kommer stressa forelesere som er ute i siste liten, som mangler kopier og ikke vet hvilket rom de skal forelese i, som brøyter seg fram i køen og forventer at jeg skal slippe alt jeg har i hendene for å redde situasjonen. Disse foreleserene står i skarp kontrast til sine eldre akademikerkollegaer, som ikke lenger underviser, men har fått beholde et kontor borti gangen og egentlig bare kommer til skranken for å få litt selskap. De to generasjonene forelesere er forskjellige, men avstanden er veldig mye større til ham som hver dag glir stille inn døren for å hente og levere post, som knapt gir fra seg et lite nikk til hilsen.

Møtet med disse menneskene, som alle speiler ulike sider av universitetssystemet, har fått meg til å tenke mer generelt på hva en organisasjon, en bedrift, egentlig er? (mer…)

Read Full Post »

Jeg har en stund nå vært opptatt av medvind. Av hvordan det er mulig å finne og skape medvind som gjør at jeg jobber og lever med omgivelsene rundt meg, istendenfor mot dem, uten å miste min egen integritet.

Denne interessen har ledet meg mange steder, blant annet ut på jordet og inn i Øverland Andelslandbruk, der jeg lærer om økologisk jordbruk. Et viktig prinsipp bak økologisk jordbruk er å jobbe med naturen, heller enn mot den. Å utnytte vekster og vekstmetoder for å sikre en god avling og samtidig holde ugress og skadedyr på avstand uten å bruke kunstgjødsel eller gift. Å jobbe med naturen er veldig inspirerende.

Og i dag kom jeg over et annet inspirerende eksempel på hvordan det er mulig å skape medvind. Utgangspunktet var en seig materie: Lettdistraherte elever i videregående skole. Som mange andre lærere, opplevde lektor Liv Marie Schou ved St. Hallvard videregående skole i Buskerud at elevene hennes satt klistret til Facebook heller enn å følge med i timen. Den mest nærliggende reaksjonen, som mange skoler velger, er å forby Facebook. Å sperre tilgangen til dette og andre utvalgte nettsteder og hindre elevene i å gjøre det de liker best, nemlig å være sosiale på nett. Det innebærer i sannhet å jobbe i motvind, for forbud har en tendens til å bli møtt med omgåelser.

Live Marie Schou, derimot, så mulighetene i elevens interesse og evnet å skape medvind. Istedenfor å forby facebook, integrerte hun nettstedet i undervisningen. Elevene fikk i oppgave å oppdatere statusen sin på nynorsk, og læreren opplevde en sterkt fornyet interesse i nynorsktimene. Elevene skjerpet seg språklig fordi andre kunne lese det, og de syntes det var gøy!

Schou mener flere bør tenke medvind: Hvordan snu et problem til en fordel. I et debattinnlegg i Aftenposten, tar hun til orde for å integrere bruk av sosiale medier i undervisningen. Nettsteder som Facebook kan motivere elevene til å skrive, mener Schou:

Elevene må skrive for å lære nynorsk, og det er på Facebook elevene skriver. Aldri før har vi hatt en generasjon som skriver så mye som nå.

Jeg synes Liv Marie Schous tilnærming er forbilledlig. Ved å lete etter potensialet i situasjonen, løste hun den oppgaven hun er satt til å gjøre på en måte som skapte glede og entusiasme. Og hun nøyer seg ikke med det. Hun tar også den jobben det er å fronte en uvanlig løsning offentlig. Det står det respekt av.

Jeg skrev nylig om forskere som fomler i bruk av sosiale medier. Jeg kjenner jeg skal bruke lektor Schou som inspirasjon til å skape meg litt medvind i den sammenhengen også.

Read Full Post »

– Hvorfor er det så få forskere som deltar i sosiale medier? spurte journalist Martin Grüner Larsen i en artikkel i Prosa for litt siden. Han etterlyser forskerne som blogger, er på Twitter eller bruker Facebook i sitt arbeid, og hevder det er uprofesjonelt av forskere ikke å delta: «For slik gir de antiakademiske meningsytrere fritt lende i noen av de viktigste opinionsdannende mediene – og forskerne mister verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling.»

Den ensomme, geniale forsker?

Svar på Grüner Larsens innspill kom ikke fra forskerne selv, men merkelig nok fra Morgenbladets Marit K. Slotnæs, som går til frontalangrep. Grüner Larsen «aner åpenbart ikke hva forskning er», mener Slotnæs, og argumenterer for de uoverstigelige forskjellene mellom forskning som «den tålmodige og konsentrerte undersøkelsen» i motsetning til sosiale medier som kun preges av «håndsopprekning» og «motens svingninger». Grüner Larsen har så gitt sin reaksjon i et nytt innlegg i Morgenbladet.

Jeg har fulgt debatten via Twitter, og opplever at Grüner Larsen har noen svært gode poenger. Morgenbladets tilsvar er derimot overraskende konservativt og uinformert både når det gjelder forskningsprosesser og hvordan sosiale medier fungerer. Samtidig har debatten satt i gang viktige tanker hos meg selv. (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »