Tenner gjør mer enn å tygge

Hun sitter på en trapp i Oslo sentrum en sen søndagskveld. Ansiktet er forslått. Når hun ser opp, er leppa er blodig og flere tenner mangler. Det går mange forbi, men ingen ser på henne. Hun er så synlig at hun blir usynlig. Det gjør så vondt å se på henne at det er bedre å la være.

Jeg har gått forbi denne jenta og andre som likner henne mange ganger. Forskjellen denne søndagskvelden var at rollene var snudd: Jenta var meg. Jeg hadde vært i en sykkelulykke og satt utenfor Tannlegevakten ved Galleri Oslo og ventet på at Kjæresten skulle komme og hente meg. Det var en bisarr opplevelse. Jeg fikk kjenne litt på hvordan de har det, de som faller utenfor.

1 time senere: Vi ankom sykehuset for nye undersøkelser og ble møtt av en lege som nesten ikke hadde tenner. Jeg tuller ikke. Han hadde kanskje 4-5 gulbrune tenner her og der i munnen, ellers var han tannløs. Min reaksjon var ironisk. Jeg sto der – uten særlig mange tenner selv – og tenkte: Denne legen stoler jeg ikke på. Han har ikke tenner. Kan han tingene sine?

Read Full Post »

Forskere som fomler

– Hvorfor er det så få forskere som deltar i sosiale medier? spurte journalist Martin Grüner Larsen i en artikkel i Prosa for litt siden. Han etterlyser forskerne som blogger, er på Twitter eller bruker Facebook i sitt arbeid, og hevder det er uprofesjonelt av forskere ikke å delta: «For slik gir de antiakademiske meningsytrere fritt lende i noen av de viktigste opinionsdannende mediene – og forskerne mister verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling.»

Den ensomme, geniale forsker?

Svar på Grüner Larsens innspill kom ikke fra forskerne selv, men merkelig nok fra Morgenbladets Marit K. Slotnæs, som går til frontalangrep. Grüner Larsen «aner åpenbart ikke hva forskning er», mener Slotnæs, og argumenterer for de uoverstigelige forskjellene mellom forskning som «den tålmodige og konsentrerte undersøkelsen» i motsetning til sosiale medier som kun preges av «håndsopprekning» og «motens svingninger». Grüner Larsen har så gitt sin reaksjon i et nytt innlegg i Morgenbladet.

Jeg har fulgt debatten via Twitter, og opplever at Grüner Larsen har noen svært gode poenger. Morgenbladets tilsvar er derimot overraskende konservativt og uinformert både når det gjelder forskningsprosesser og hvordan sosiale medier fungerer. Samtidig har debatten satt i gang viktige tanker hos meg selv.

Read Full Post »

9. april fra jenta i skauen: Nok er nok!

Det er 9. april, nøyaktig 70 år etter at den tyske krysseren Blücher gled inn Oslofjorden og ble truffet av kanonkuler fra Oscarsborg festning. Historieprofessor Øystein Sørensen er på radioen og forteller at denne stolte forsvarsepisoden i norsk historie ble kronet med hell ikke minst fordi de 2400 tyske soldatene ombord ikke var forberedt på motstand. De hadde åpenbart ventet en stille seilas og derfor bunkret blant annet bensinfat på dekk. Dermed fikk de norske soldatene god hjelp av fienden. Blücher sank, omlag 1000 tyskere omkom, invasjonen ble forsinket så Konge og regjering rakk å flykte, og skipet ligger i dag som en udetonert miljøbombe ved leden inn mot hovedstaden.

Selv sitter jeg på et saueskinn i en solhelling langt inni Oslo-marka. Isen ligger fremdeles på vannet foran meg, men den bærer ikke lenger. Kaffelatten i termoskoppen gir skogsturen et urbant tilsnitt, og boka om feminisme som ligger i sekken minner meg på hvem jeg er. For 70 år siden hadde gutta ikke rukket å kommet å komme seg opp i skauen ennå. Men snart skulle de rigge seg til og bli de for ettertiden mest berømte motstandsfolkene i Norge. Gutta på skauen. Et begrep som er med på å definere det ekte norske.

– Alle seriøse historikere er enige om at krigsseilerne var de viktigste motstandsfolkene i Norge, sa professor Sørensen i radioen. Gjennom sin konvoifart med forsyninger bidro krigsseilerne avgjørende til de alliertes kamp. Og de ofret mye. Av de ca. 10 000 nordmennene som døde i krigsrelatert virksomhet, var omlag 3500 krigsseilere. Ingen har tall for skadene til de som overlevde.

Jeg kjente en krigsseiler en gang. Nei, jeg kjente ham ikke, han var naboen min. Han var en gammel, gammel mann enda han ikke var så gammel av år. Og han snakket aldri om sin tid som krigsseiler. Det hørte jeg fra andre. Så selv om alle seriøse historikere er enige om krigsseilernes betydning, har det i ettertid ikke kommet mange bøker fra deres hånd. Historikerprofessor Guri Hjeltnes’ 2-bindsverk om handelsflåten i krig er det nærmeste vi i ettertid kommer krigsseilernes stemme. Gutta på skauen, derimot, dem hører vi stadig fra.

Når jeg sitter her i den samme skauen 70 år senere, slår det meg at nå er det på tide å la denne delen av fortiden ligge. Jeg tror ikke vi trenger flere bøker om Krigen. Vi vet så mange detaljer om Krigen, at det grenser til det parodiske. I stedet kunne vi trenge noen bøker som fikk oss til å skjønne at det nesten bare er vi i Norge som snakker om 2. verdenskrig som Krigen med stor K. I de fleste andre land er det langt ferskere krigsopplevelser som dominerer. Likevel er det i Norge bare krim som selger mer enn bøker om Krigen, og årlig utgis utallige publikasjoner om disse 5 årene i norsk historie.

Professor Anne Eriksen har påpekt hvordan denne ekstreme interessen for 2. verdenskrig er og har vært et viktig ledd i norsk identitetsbygging (jeg anbefaler Eriksens interessante artikkel Fra niende april til åttende mai. Fem viktige år i nasjonens historie i siste nummer av ARR Idéhistorisk tidsskrift). Selv tenker jeg at det sier noe om hvor utrolig godt vi har hatt det i Norge etter 2. verdenskrig. De siste 50-60 årene har det knapt skjedd noen landsomfattende katastrofer, og dermed fremstår krigen som det siste grusomme å gripe til. Det er lett for oss å glemme at ikke alle har hatt det så enkelt.

Jeg skjønner at hvert enkelt menneske som opplevde okkupasjonen i 1940 kan ha hatt sjelsettende erfaringer, som de alltid bærer med seg. Men for Norge som samfunn er det på tide nøye seg med den uendelige mengden informasjon og tolkninger vi allerede har, og nå rette oppmerksomheten andre steder.

Og hvis folk er så opptatt av krig, hvorfor ikke undersøke opplevelsene og erfaringene til de titusener av krigsflyktninger som bor i Norge i dag. Enten de er fra eks-Jugoslavia, Sri Lanka eller Somalia, lever de med langt ferskere og sterkere erfaringer enn våre gamle repeterende krigshistorier. Så jeg synes det holder nå. Ikke flere bøker om Norge og Krigen. Nok er nok. Aldri mer 9. april.

Med hilsen fra Jenta i skauen, 9. april 2010

Read Full Post »

Om bonderomantikk (og litt om Marx)

Jeg skal bli bonde! Hvertfall litt. Jeg og familien min har kjøpt oss inn i Øverland Andelslandbruk, et av Norges to andelsgårdsbruk, med base på gamle, flotte Øverland gård i Bærum. Snøen ligger fremdeles i metertykke lag, men jeg kjenner allerede lukten av jord og smaken av ferske urter, bær og grønnsaker. Dette skal bli så bra! Jeg og bygutta mine skal få jord på hendene og rikelig tilgang på økologisk mat – som vi har vært med å lage sjæl!

Hvorfor bonde, spør du kanskje? Jeg innrømmer med én gang at det skyldes en god porsjon romantikk. Jeg drømmer om dette:

Read Full Post »

Barnehagesatsing over styr

I januar 2010 begynte en liten jente jeg kjenner i barnehage for første gang. Hun var nesten 1 år gammel, kunne ikke gå og hadde aldri vært borte fra foreldrene sine. Vi som kjente henne var spente, litt ekstra spente, for jenta hadde fått plass i en av de nye store barnehagene som er etablert i Oslo som ledd i satsningen for å få full barnehagedekning. Barnehagen så bra ut på Oslo kommunes nettsider som reklamerte med lyse, moderne, nyoppussede lokaler med flotte spesialrom for aktiviteter og kreativitet.

Stort var derfor sjokket som møtte dem. Lokalene var elendig pusset opp med uisolerte, iskalde gulv, dårlig malte vegger og rester av gamle skilt i gangen fra den gangen barnehagen var sykehus. Og det sluttet ikke med det. Det var ingen leker i lokalet. Og personalet var midlertidige vikarer, innleid i påvente av permanent, nyutdannet personale fra Sverige. Hele barnehagen bar preg av knappe budsjetter og uferdige løsninger.

Vi reagerte alle sammen: jenta gråt, moren og faren hennes fortvilte, og jeg ble rasende! Så jeg skrev en kronikk til Aftenposten Aften som ble trykket 20.01.2010, der jeg rettet skytset mot dem som fortjener det: de politiske myndighetene, representert ved byråd for kultur og utdanning i Oslo, Torger Ødegaard (H), og kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Hele artikkelen finner du her.

Read Full Post »