Jeg har lært mye om savn i det siste. Tidligere var savn noe negativt for meg. Hvis jeg savnet noe, prøvde jeg straks å endre situasjonen. For å slippe å savne. Nå begynner jeg å se litt anderledes på det.
Savn har mange valører. Det kan peke fremover mot noe som kanskje skal skje. Eller bakover mot noe som er tapt for alltid. Det kan være en dyp, grunnleggende følelse eller noe som stryker forbi, en liten vind mot kinnet.
Uansett sier det noe om hva som er viktig i livet. Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger. Det er ikke lenger noe jeg prøver å unngå. Jeg lever i det – og lærer stadig mer.
mitt snitt: et fristed 
Det kalles å leve, det du gjør.
Så bra!
Fine betraktninger! Likte spesielt «Det savnet som ikke slipper taket, forteller meg hva jeg trenger.». 🙂
Så klok og reflektert du er Gunhild… jeg har savna barnebarna mine i høst siden foreldrene bryter opp forholdet, noe som blokkerer kommunikasjon med oss besteforeldre.
Savnet etter den spontane bekreftelsen jeg får fra å være sammen med disse 6 ungene er tidvis vondt å leve med – tror kanskje de savner oss også.
Dette savnet slipper dessverre ikke taket … 😦
Veldig vakkert – både teksten og bildet!! Er det du som har tatt det?
@gunnhild: Å leve… ja, det er det det er. Og det å prøve å få med seg livet. Leve bevisst, som mannen min ville sagt. Og det ER bra.
@Kaffedamen: Takk skal du ha! 🙂
@Bjørn: Det savnet skjønner jeg er tøft. Og helt utenfor din kontroll. Men savnet forteller deg vel nettopp det at barnebarna dine er viktige for deg. Og barnebarn vokser ut av foreldrenes hender – og da kan du kanskje stå der og gi dem en klem? Jeg håper det. Klem til deg også.
@Janke: Takk! Bildet tok jeg i høst ved havet utenfor Larvik. Jeg tar alle bildene her selv, hvis ikke annet er nevt. 🙂
…og her har man hatt amerikanere i hus ei uke, og nesten ikke titta på internettet i det hele tatt, og så kommer man ’tilbake’ og finner gullkorn som denne posten. Fantastisk fint!
For meg er savn noen ganger en lengsel etter noe som en gang var, en form for tristhet over days gone by – andre ganger er det en slags måte å (i dag) verdsette noe som var en gang tidligere, uten at jeg nødvendigvis ville bytta bort dagen i dag. Høres det forvirrende ut? Det var ikke meningen… Men jeg tror du skjønner.
Savn er sjelden negativt hos meg, kanskje fordi det ikke henger sammen med anger. Savn kan rett og slett være en erkjennelse av at noe har vært innmari bra og samtidig er over/forbi.
Jeg lever med et lignende savn som det Bjørn skriver om. Det er ikke noe godt. Men jeg lever enda i troen på at jeg ikke har opplevd slutten på historien (vår) enda. Og da kan jeg leve med det – det er sannsynligvis verre for andre enn meg, tross alt.
Stor vinterklem fra et frossent nord 🙂
Jeg skjønner godt hva du mener, Elisabeth. Takk for at du satt ord på det for meg! Jeg øver meg litt på å huske på det lange perspektivet, at det jeg føler og opplever akkurat nå er bare en prikk på livslinjen. Det gir håp og litt mer ro, for eksempel i situasjonen du deler med Bjørn.
Ellers kjenner jeg at jeg savner, virkelig SAVNER, å skrive. Så nå vet jeg hvertfall at det er viktig for meg.
Varmende klem fra et frossent sør – med ønske om en fredfylt og god jul 🙂
Som samtalepartner for mennesker i vekst opplever jeg at savnet noen ganger ikke er knyttet til det som var og som er forbi, men til en lengsel etter det som ikke har fått komme frem ennå. Det er ofte et dypt savn etter å få være den de egentlig er, å få leve ut hele sitt potensial, i sannhet, kjærlighet og glede. Et slikt savn merkes ofte i kroppen som en dyptliggende tristhet, smerte eller sorg som de selv ikke kan forklare. Og som du sier i bloggen her Gunhild, så forteller et savn som ikke slipper taket noe om hva du, eller din sjel, virkelig trenger.
Jeg tenker at savn, på lik linje med alle andre følelser, er gode å ha fordi de inneholder viktig informasjon om våre dypeste behov. Det gjelder bare å ta følelsen på alvor, slik du gjør.
Jeg tror du har rett i at selv om vi ofte forbinder savn med fravær av noe konkret, så kan det også være mer abstrakt, knyttet til hvem vi egentlig er og vil være. Takk for fin kommentar, Geir 🙂