Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2010

… da er det vår!

Når jeg kommer tilbake fra påskeferie, sånn om en ukes tid, har sikkert tulipanene vunnet over snøen …

… og gåsungeflokken blitt større …

… og sola inntatt solveggen. Så da er det nok endelig vår!

Riktig god påske til hver især!

Read Full Post »

I går kveld markerte antakelig over 1 milliard mennesker over hele kloden Earth Hour ved å skru av lyset i én time. Jordas time. Et symbol på at vi bryr oss om klimaendringene og at vi kan stå sammen for å si fra om det. Ifølge anslag fra arrangørene World Wildlife Fund (WWF), slukket 162 kommuner, 350 bedrifter og x antall privatpersoner i Norge lys tilsvarende 250 millioner watt, eller 6 millioner 40-wattspærer. Earth Hour er et symbol, en uforpliktende markering som har vokst til et globalt tiltak etter oppstarten i Australia i 2007. Men hvor mye betyr egentlig en slik symbolsk handling? Det koster oss jo ingenting å delta, ingen reelle endringer av livsførsel. Så betyr det at det egentlig er bortkastet?

Jeg tror ikke det. Jeg liker at så mange mennesker klarer å gjøre noe sammen, selv om det rasjonelt og isolert sett kanskje har begrenset effekt. Og hos oss opplevde vi dessuten en liten uforutsett bivirkning, sånn helt lokalt. Da klokka ble 20.30 i går kveld, skrudde vi av lysbryterne, tente stearilys og sjenket rødvin i glassene. Og så bestemte vi oss for å prøve å være helt stille under Jordas time. Ingen TV, pc’er eller musikk. Og ingen prating. Lenge.

Resultatet? Det ble en vakker opplevelse. En helt anderledes lørdagskveld som ga mersmak. Så vi kommer til å gjenta Jordas time snart. Sånn for oss selv. Et lite tiltak i det store, mens vi venter på en ny runde offisiell Earth Hour om et år.

Read Full Post »

Jeg har alltid likt gamle fotografier. Gamle familebilder funnet i en koffert på loftet. Svart-hvitt bilder av unge mennesker på fest eller fjelltur en gang for lenge siden. Du aner ikke hvem de er, det står ingen snirklete skrift med navn eller dato på baksiden, men plutselig! Det smilet der var kjent, det må da være farmor! Før øynene sluknet og tyngdekraft og levd liv krøllet sammen kroppen hennes. Bildet bygger en plutselig bro gjennom tiden til noe jeg aldri har opplevd, men som likevel er kjent.

Her om dagen oppdaget jeg at gamle bilder også kan bygge andre broer, mellom grupper, steder og tider som jeg tidligere ikke har sett i sammenheng. Det begynte med at jeg kom over facebook-gruppen Native American Indians – Old Photos , en fantastisk og stadig voksende samling gamle fotografier av indianere fra ulike stammer. Jeg så gjennom en del av bildene, og så slo det meg: Dette likner da veldig på samer. Bortsett fra noen ytre detaljer som fjær og stjerneformede ullhatter, så var de gamle indianerne slående like de (få) bildene jeg hadde i hodet av samisk liv i gamle dager.

Jeg ville vite mer, og på nettet fant jeg denne gullgruven av en blogg for dem som måtte være interessert i samisk kultur og historie: The Saami – Samisk – Sámi. Jeg fant også en amerikansk fotobase, Old Pictures, som blant annet har en stor samling gamle indianske fotografier. Og så begynte jeg å se på bilder og bygge broer. Mellom indiansk og samisk kultur, mellom historiske erfaringer, mellom dengang og nå.

Jeg lette først etter dagliglivet. Og mellom seriøse høvdinger og mannsterke jaktlag, fant jeg litt familieliv. Det var alvorlige, oppstilte familier foran sin tipi eller lavvo. Noen barn og mødre i finstasen. Og så oppdaget jeg et teknologisk fellestrekk. Den samiske komsen til å bære og frakte småbarn har en direkte indiansk parallell: (mer…)

Read Full Post »

det er mye å lære om stillhet
av en som skal dø

pinlig
trykkende
talende
taushet

blir speilende tomhet

som sakte snur
borret
mot egne kratere

til nyvunnen ro spirer

gamle blomster
nye farger fasonger
blir viltvarsomtvoksende virkelighet

men hva lærer jeg når det blir
dødsstille

Read Full Post »

Noen ganger banker verden på min godt beskyttede stuedør akkurat når jeg fortjener det mest. I går skjedde det to ganger på rappen. Jeg satt og syntes litt synd på meg selv. Var trøtt og sliten etter flere netter der 1-åringen har skreket 2-3 timer mer eller mindre sammenhengende, fordi han strever med tenner eller noe. Vi har vært godt vant her i huset, med unger som sover fra kveld til morgen, så dette med nattevåk er en uvant uting. Og jeg syntes altså jeg hadde det ganske tøft. Skrivingen gikk tungt, jeg orket knapt å lage meg kaffe. Så for å kvikke meg opp, surfet jeg rundt på noen fine blogger der jeg ofte leser kloke ting om livet eller hyggelige ting om hverdagen.   Og – Bæng! – verden ble satt i perspektiv. Jeg har virkelig INGENTING å klage over.

Hva har disse øynene sett?

For plutselig var det ikke så hyggelig på et par av disse bloggene. Hos Elisabeths Eldorado, der nordnorske Elisabeth skriver om den nære og fjerne verden, var  jeg innstilt på å få noen refleksjoner over livet eller noen fine bilder fra nord. Men Elisabeth bragte meg rett til Kongo. Til barnesoldater som forsøker å starte et nytt liv etter å ha hatt ran og drap som levebrød. Jeg ser for meg tynne gutter med tomhet i blikket og våpen større enn dem selv – bare noen få år eldre enn mine egne unger. Hva har de øynene sett, de hendene gjort, hvilke lyder og lukter har brent seg fast i disse barnas hjerner – det kan jeg ikke engang forestille meg. (mer…)

Read Full Post »

Jeg har startet et nytt prosjekt: Hvordan gjøre ting-jeg-ikke-liker-men-som-må-gjøres om til noe gøy! Dvs. den gode gamle om hvordan gjøre hverdag til fest. Prosjektet er et resultat av mine tidligere funderinger over a) mitt dårlige forhold til husarbeid, støvsuging spesielt, b) dette med arv og miljø, og hva det egentlig er mulig å arve av interesser og ubehageligheter, og c) ansvarliggjøring i eget liv: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg kan ikke gjøre noe med det faktum at jeg må gjøre rent innimellom (for har ikke råd til vaskehjelp), men jeg kan gjøre noe med hvordan jeg håndterer det.

Dessuten, jeg er temmelig sikker på at jeg har arvet/adoptert mitt dårlige forhold til støvsugeren fra moren min. Jeg kjenner hvertfall ingen andre som liker det så dårlig, og når jeg støvsuger er det som om aggresjonen fra min mors opprør mot husmorrollen på 70-tallet tar bolig i meg. Jeg hater virkelig å støvsuge! Og hvis jeg kan arve denne innstillingen, så kan vel mine sønner arve den fra meg? Og jeg har jo tenkt at sønnene mine skal bli riktig flinke i husarbeid. Derfor: Prosjekt Hverdag Fest! har startet. (mer…)

Read Full Post »

Husker du 80-tallsfilmen Rain Man? Der Dustin Hoffman ga ansikt til sykdommen autisme gjennom sin tolkning av Raymond Babbitt, mattegeni og sosialt dysfunksjonelt mannebarn? Hoffmans prestasjon sto til Oscar og har formet bildet mange har av autisme: Lynende logikk og uslåelig hukommelse kombinert med sosial analfabetisme. Filmen beskriver sykdommen fra utsiden, der vi observerer Raymond Babbitt i klønete, men logisk suveren kontrast til broren Charlie (spilt av Tom Cruise). Men vil du vite mer om hvordan det er å være autist fra innsiden? Da bør du lese Mark Haddons bok The Curious Incident of the Dog in the Night-Time (2003), der jeg-personen er en 15-åring med den varianten av autisme som kalles Aspergers syndrom. Boka byr på desperat – og sørgelig morsom – lesning.

Mark Haddon lar jeg-personen Christopher Boone forfatte boka, som i ytre handling er en slags krim der formålet er å finne ut hvem som myrdet naboens hund. Gjennom Christophers detektivarbeid og hans forsøk på å håndtere de svært omfattende konsekvensene av det han finner, behandler imidlertid boka store og viktige temaer, som hvordan vi mennesker omgås og hvordan verden egentlig virker. Den snirklete boktittelen er et sitat fra romanfiguren Sherlock Holmes. Som sitt detektivforbilde, forsøker Christopher å forstå verden gjennom observasjon og logiske slutninger. Og dermed viser han oss hvordan omgang mellom mennesker handler om så mye mer. (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »