Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.
Kan han, eller kan han ikke?
Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.
140-tegnsutvekslingene om Det Alternative kan pågå i times- og til og med dagesvis. Noen er rasende på alt som ikke kan «bevises» (sic.) med vitenskaplige metoder, mens andre viser til personlige opplevelser som tyder på at det også kan være andre krefter i sving. De fleste mener sterkt og har ikke tenkt å skifte mening, men synes tydeligvis likevel at det er givende å diskutere. Litt som i politikken, egentlig. Ganske fascinerende.
Selv blir jeg mer og mer klar over alt jeg ikke vet. Jeg er historiker og lever egentlig av å forske. Men pardoksalt nok er det sånn at jo mer jeg finner ut om samfunn og verden, desto større blir min bevissthet om at alt vi ikke forstår. Det gjelder ikke bare vanskelig målbare størrelser som menneskelige relasjoner og følelser, eller spørsmålet om det finnes en Gud. Min innsikt i vitenskaplige metoder (og deres begrensninger) har også gjort meg klar over at tilsynelatende sikre naturvitenskaplige målinger og resultater, kan vise seg å være omveier til hvordan ting egentlig henger sammen. Det gjelder også innen medisin.
Rolf Jacobsen (1907-1994)
Når jeg er forvirret, går jeg ofte til den delen av bokhylla mi som inneholder lyrikk. Det gjorde jeg også i dag og litt tilfeldig trakk jeg ut en paperback med dikt av Rolf Jacobsen (Alle mine dikt, 1994). Inni boka har jeg notert at jeg fikk den av moren min for mer enn 15 år siden, men jeg har ikke lest mye i den.
Jeg forbinder Rolf Jacobsen med ganske konkrete skildringer av gravemaskiner som spiser trær og storbyer som sluker skoger. Så jeg hadde ikke ventet å finne innspill til abstrakte forestillinger om hva vi egentlig kan vite.
Så feil kan man ta. Det viser seg at Rolf Jacobsen har satt ord på omtrent akkurat det jeg føler og tenker om dette temaet. På den første siden jeg tilfeldig bladde opp på, sto dette diktet:
DET VI VET – –
De var på månen men det meste
står igjen å vite, det meste
er u-oppdaget,
kan ikke forståes, kan vi ikke engang
tenke oss
– det meste
er i taushet, det vi vet
er en spurv, det vi vet
er et smett i en port,
en plutselig
regndråpe i øyet.
Så fint kan det sies. Og når jeg får bladd litt mer i diktsamlingen, ser jeg at Jacobsen har mye å komme med. Det er egentlig dette – hva vi kan vite og hvordan verden henger sammen – han skriver om. At jeg ikke skjønte det før nå!
Jeg avslutter med et annet innsiktsfullt dikt som også innbyr til ydmykhet når vi skal vurdere hva vi egentlig vet.
PUSTEØVELSE
Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.
Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.
Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer lang nok ut.
Og ennu, min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen
– til deg selv.
(Bildene fant jeg her: Snåsamannen, Jacobsen, Universet)
Og hvis du likte denne posten, så kanskje du vil like denne også:
Alt er mulig?! Om fortid, fremtid og muligheter
mitt snitt: et fristed 
Nydeleg, Mittsnitt! 🙂
🙂
Siden denne var dedikert til meg er det vel på sin plass å kommentere og kanskje utdype og nyansere litt.
For det første: Rasende er det nok ingen som er. Engasjerte derimot. Skjønner ikke helt hvorfor så mange (du er ikke den første) snur egenskaper vi generelt mener er positive (engasjerte, vitebegjærlige) til noe negativt (rasende kranglefanter) med en gang man diskuterer tro og alternativ medisin.
For det andre: Alle trekker (forhåpentligvis) en grense et eller annet sted for hva som er sant og hva som er tull og tøys. Alternativet er at alt er like sant og fornuftig alltid og det gjør det umulig å navigere i et liv eller et samfunn.
Når det gjelder medisinsk behandling trekker noen av oss grensen ved det som kan dokumenteres gjennom vitenskaplig metode at har effekt. Det betyr ikke at vi «vet bedre» eller at vi krever at alt må forstås til en hver tid. Hvis noe viser seg å ha effekt så er det verdt å undersøke videre. Men dessverre viser det seg gang etter gang at all slik alternativ behandling er like effektivt som å gjøre ingenting.
Alle de som har personlige erfaringer med snåsamenn og liknende vil selvsagt protestere. Det gjør de da også til gangs på Twitter og i andre sammenhenger hvor dette diskuteres. Det er forståelig men samtidig en feilslutning. Personlige erfaringer («jeg ble frisk av snåsamannen/kiropraktoren/aurahealeren») sier ingenting om behandlingen faktisk virker. Selvsagt tror jeg den som sier h*n ble frisk men det betyr ikke at selve behandlingen virker. Det er like logisk som å si at jeg kjenner en som røyker og som ble frisk av kreft så dermed virker røyking mot kreft. Utrolig hvor mange som ikke ser forskjell på sammenfall og sammenheng.
Det er altså ikke noe mystisk som skjer når folk blir friske eller føler seg bedre etter å ha vært hos en alternativ behandler eller bruker alternativ medisin. Det finnes et ti-talls mulige grunner som er godt dokumentert og så velger de fleste allikevel å tro på den ene grunnen som ikke er dokumentert og som er stikk i strid med alt annet vi vet. Og samtidig blir vi skeptikere beskyldt for å være de med lukkede sinn. Hmm… 😉
Ellers er vi alle kjent med vitenskapens begrensninger og usikkerhet. Det er vel svært få som tror at vitenskapen noen gang kan forklare alt slik at det er forståelig for oss, eller at vi nå vet nok til å avvise alt som ikke vitenskapen har dokumentert hittil.
Men selv om vitenskapen ikke kan fortelle /hvorfor/ noe skjer kan den allikevel fortelle /at/ noe skjer. Et eksempel er jo hjerneforskning hvor man kan måle at det skjer aktivitet i bestemte områder når vi blir stimulert på ulike måter, uten at det betyr at noen kan «se hva man tenker på». Som med planetene i solsystemet: Vi har alltid kunnet se hva som skjer men det er først de siste hundre år vi har hatt en teori som forklarer nøyaktig hvorfor det skjer.
Altså: Vi kan ikke kreve at vi forstår alt. Men vi kan (særlig når det gjelder medisinsk behandling som gjerne er kostbar) kreve at det har en effekt utover ren slump og tilfeldighet.
Takk for svar, Fredrik! Godt poeng at engasjerte mennesker ikke skal tolkes som rasende – beklager den! Og takk for at du utdypet ditt syn her. 🙂
Tusen takk, mittsnitt, for lyrikkavdelingen i din bokhylle.
Dette, Fredrik E. Nilsen, er det mest innsiktsfulle og saklige jeg har lest på en evighet.
Takk.
(Alle sannheter står i et vitenskap)
Hjertelig takk! Det var usedvanlig hyggelig å høre. Vanligvis er det stort sett mest negative kommentarer å få når man diskuterer slike ting.
Jeg tenker at det eneste sikre er at vi fortsatt vet svært lite om det meste.
Men noe vet vi.
Som f.eks. at healing – jeg vet ikke om all form for healing, men spesielt Reconnective Healing som formidlet av Dr. Eric Pearl http://www.thereconnection.com – er vitenskapelig dokumentert i fagfellevurderte tidsskrifter. Vi vet at det handler om formidling av lys og informasjon med frekvenser som tidligere ikke har vært målt. Vi vet at frekvensene oppstår i rom der healingen finner sted. Det er målt på vitenskapelig vis.
At noe skjer under healingen er altså dokumentert. Effekten av healingen er også dokumentert. Dette er altså ikke slump og tilfeldighet. Men vi vet ikke hva som skjer og hvorfor det virker.
Forøvrig sies det også at ca. 30% av all effekt av skolemedisin er placebo. Altså at helingen ikke har noe med den medisinske behandlingen å gjøre (som tilsynelatende skal være så godt dokumentert), men med ting vi ikke kan forklare – altså en uforklarlig healing / helbredelse. Se en video om det her: http://levebevisst.no/2010/03/sykdom-helse-og-ditt-trossystem/
Jeg tror det lureste vi gjør er å være åpne og ydmyke for hvilke fantastiske mirakler som faktisk skjer i dette utrolige og intelligente universet vi lever i.
Sannheten ligger der ute et sted. Om vi ser den kommer an på hvordan vi ser. Vil vi noen gang finne hele sannheten? Jeg tror ikke det, men jeg kan ikke slutte å søke…
«Truth does not change, although your percepton of it may vary or alter drastically.» – from Eyes of the Beholder, by John and Lyn St. Clair Thomas
Aha. Hvor kan man så finne fagfellevurdert dokumentasjon på «lys og informasjon med frekvenser som ikke tidligere har blitt målt»? Og med hvilke verktøy er disse målt på vitenskaplig vis?
Hei Fredrik. Fint at du spør.
Jeg måtte lete litt selv for å finne svar. Må ærlig innrømme at jeg ikke er en hyppig leser av fagfellevurderte tidsskrifter. Men akkurat som deg (hvis jeg forstår deg rett) så synes jeg det er nyttig og riktig å finne ut så mye som mulig gjennom de vitenskapelige metoder vi råder over. Samtidig er jeg av den sterke oppfatning at virkeligheten er langt mer fantastisk og forbløffende enn vitenskapen klarer å forklare. Noen ganger må jeg bare erkjenne at jeg ikke vet. Det betyr likevel ikke at noe ikke er virkelig eller sant, bare at jeg ikke er oppmerksom på det ennå.
Når det gjelder mine utsagn i min forrige kommentar forholder jeg meg til utsagn direkte fra Dr. Eric Pearl selv, om at forskningen (se nedenfor) er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter. Jeg har selv ikke lest disse tidsskriftene. Derimot har jeg vært i kontakt med Dr. Pearl og teamet hans nå i kveld og fikk oppgitt følgende om forskningen:
Målinger foretatt under Dr. Eric Pearls Reconnective Healing workshops er foretatt av William A. Tiller, Ph.D. og Walter E. Dibble, Jr. hos William A. Tiller Foundation (http://www.tillerfoundation.com/White%20Paper%20XI.pdf)
Utdrag fra side 10-11:
How much would one have had to “heat” this room from an eff=0 state to yield its maximum
GH+*-state as found via our detector and describe the result as an effective temperature change, Teff, as given in Figure 8, one notes that it would have required a change in effective temperature over the workshop period by ~300 0C. However, the actual change in workshop room temperature was no more than ~5-10 oC. One implication of this result is that the GH+* occurring here is that due to an increased
information creation process, which means a thermodynamic entropy decreasing rather that a thermodynamic energy increasing process,was taking place. (noen matematiske tegn blir borte når jeg kopierer teksten, og den er full av dem.)
Tilsvarende forskning, men med andre målemetoder så vidt jeg kan forstå, er foretatt av Dr. Konstantin Korotkov (http://korotkov.org/index.php?option=com_content&task=view&id=64&Itemid=2)
Utdrag:
Correlation of results between Dr. Tiller and Dr. Korotkov teams makes them especially significant and opens perspectives for further understanding of the enigmas of consciousness.
Forøvrig er det verdt å lese Dr. Eric Pearl sin egen historie og erfaringer i hans bok: The Reconnection. Heal Others. Heal Yourself.
Mye av dette skal også være omtalt i filmen The Living Matrix (http://www.livingmatrix.com) som jeg selv ikke har rukket å se ennå (DVD’en ligger i stua).
Håper dette var til hjelp.
Kjære Mitt snitt!
Lyrikk som hjelp mot frustrasjon: GENIALT! Selv om virkningen ikke er vitenskaplig dokumentert! 😉 Tusen takk for at du delte de fine diktene!
Vitenskap versus alternativt: Selv har jeg vært hos snåsamannen en gang da jeg var alvorlig syk. Jeg ble ikke frisk av det. Jeg gikk til vanlig allmennpraktiserende i flere år, samt spesialister. Dette innen vestlig skolemedisin selvfølgelig, og ble heller ikke frisk av det. Snåsamannen fikk en sjanse, vitenskapen flere år… Ingenting fungerte bedre enn det andre, men «vitenskapen» ga meg medisiner som førte til negative bivirkninger og konsekvenser i mange år etterpå… Møkkavitenskap… Det tok meg år med mye personlig arbeid, utprøvning av en haug med alternative teknikker, der bare en brøkdel faktisk hadde god virkning og etterhvert ble jeg så godt som frisk. Så godt som. Forskjellen er uansett radikal. Metode? Vilje, utholdenhet, fleksibilitet, ydmykhet og mot. Mest mot til å tørre å prøve det uvante.
MEN jeg fortsetter å være den vestlige vitenskap tro. Om jeg nå blir syk (av andre ting) og legen skriver ut en resept, så bryr jeg meg ikke om å studere ethvert virkemiddel som finnes i den. Jeg studerer ikke tykke bøker om hvordan hver celle i kroppen min vil kunne reagere på medisinen, men setter min tillit til legens kunnskap og tar medisinen som han sier. Akkurat som jeg stoler på at lyset kommer når jeg trykker på lysbryteren. Selv om jeg ikke forstår de elektriske strømningene i ledningen. Jeg har denne automatiske tilliten til legevitenskapen fordi det er det jeg har lært… Selv om jeg er klok nok til å vite at forskningresultater og vitenskap virkelig egentlig ikke er så troverdig når det kommer til stykket. Det er ikke nødvendigvis så lurt av meg å gjøre det.
Forskningsresultater kan påvirkes på ulikt vis, det er en sannhet som sjeldent kommer fram. Men vi trenger kanskje ha noe å tro på? Vitenskapen har blitt vår nye vestlige religion i all sin feilbarlighet. Jeg tror på både vitenskap og noe som gjerne får benevnelsen alternativt. Jeg har mistillit til vitenskapen og også til svært mye innen det jeg oppfatter som alternativt. Og når mennesker hevder å være vitere av sannheten sånn på generell basis…. vel, da blir jeg ganske fort litt uvel. Vitenskap og sannhet blir alt for ofte satt likhetstegn mellom. Det er rett og slett ikke smart å gjøre det. For noen hundre år siden var det faktum(!) at jorden var flat, sett på som vitenskap! Og jeg tror det var på slutten av 1800 tallet at det ble sagt: Nå er det ikke mer å oppdage! Et «par»oppdagelser har skjedd siden da. Men på den tiden ble det sett på som en del av vitenskapen. Hvor står vi om 100 år mon tro?
For de som liker å la tanken få noen innputt på teamet sannhet, går det an å lese et refleksjonsinnlegg som heter: Hvor sanne er dine sannheter, ved å kopiere denne URL: http://innsyn.gislaug.com/#post0
Jammen flyttet debatten (eller samtalen) om Det Alternative seg plutselig til bloggen min. Det liker jeg godt. Både fordi jeg får innspill og nye tanker og fordi jeg må presisere mine egne meninger.
Takket være Håvar Fredriksens kommentar, leste jeg Fredrik Nilsens innlegg om igjen og må bare si meg enig i at dette var nyansert og interessant. Men jeg deler ikke synspunktet at mennesker kan eller må skille klart mellom sannhet og tull&tøys, hvis ikke blir det umulig å navigere i liv og samfunn. Er det ikke heller slik at de fleste menneskelige beslutninger blir truffet i en uklar gråsone mellom disse to idealtypene?
Hvis jeg velger å gå til fastlegen min når jeg blir syk, så får jeg medisiner som jeg stoler på at er vitenskaplig dokumentert, jeg velger å tro at legen min er faglig oppdatert og at det systemet han er en del bidrar til å underbygge dette. Som Webtussa sier, ligger det en god porsjon tro, tillit og vane i dette, like mye som rasjonell, dokumentert viten. Hvis jeg i stedet hadde gått til en healer, kan det hende han kunne vise til vitenskaplige arbeider, slik Geir Hagberg antyder. Det hadde virket betryggende på meg, for det hadde snakket til meg med et vitenskaplig språk som jeg er vant til. Men beslutningen min ville likevel vært basert mye på en følelse, et håp, en intuisjon om at dette kan virke? Er ikke disse to valgene da basert på ganske liknende beslutningsprosesser som inneholder et sterkt element av tro?
Tusen takk til dere som har kommentert. Og jeg tar gjerne imot flere innspill, for dette er lærerikt.
Joda, det var ikke så firkantet som det kan se ut som. Vi tar beslutninger i en eller annen gråsone, som du sier. Vi kan ikke kreve bevis for alt alltid («kan du bevise at det er fem hundre gram mel i dette brødet?») og vi kan heller ikke tro på alt til en hver tid. Vår erfaring er (dessverre) det som avgjør hvor vi havner og personlig erfaring er en dårlig læremester i en del viktige sammenhenger.
Selvsagt ligger det et element av tro basert på all behandling (det er derfor det ofte virker så bra) men det er forskjell på begrunnet tro (forskning har vist at behandlingen virker) og ubegrunnet tro (en bekjent eller en healer sier at det virker).
Og så kan jo forskere og leger ta feil. Det gjør de stadig vekk og både de og vi lærer hele tiden og gjør det bedre neste gang. Det er jo nettopp noe av det forskning handler om: Når man finner nye bevis så endrer man og justerer behandlingen. I motsetning til alternative behandlere som tviholder på gamle metoder til tross for at det statistisk sett ikke virker.
Hei. Morsom diskusjon!
Jeg tror dette med vane og innarbeidet tillit er grunnleggende. Det gjelder også vår eventuelle tro og tillit til ulike vitenskapers sannhetsproduksjon. Som flere har påpekt her – vi er «vant til» å tro på skolemedisinen, så vi møter opp og tar vaksiner og andre anbefalte remedier. Forflytter vi oss – i tid eller eventuelt i rom – ville det kunne være andre tiltak folk var vant til og hadde tillit til, og dermed regnet som sant.
I tillegg til tro, så er pragmatisme også et moment. «Sannhet er det som virker». Dette er beslektet med vane, vi er vant til at hvis vi gjør A – så oppnår vi omtrent B. Så tror vi at det er sånn, fordi det virker. Vi trenger å tro at noe virker. Også en varm kopp te, et bad, et dikt eller en hvitløk i bomullssnor over senga «virker» – til tider….
Sannhetsdebatt er fascinerende. Mitt arbeid har i stor grad vært diskursanalytisk anlagt – der jeg undersøker hva som regnes som sant, riktig, osv i et visst materiale. Det blir sant i en kontekst. Det blir ikke evig gitte sannheter, men sannhetskonstruksjoner med en viss gyldighet. Og interessante og virksomme konstruksjoner som folk har (hatt) tillit til og satset på. Denne typen analyser blir i blant møtt med kritikk av at ved å påpeke at noe er konstruksjoner undergraver man sannhetsbegrepet i seg selv, dermed kan hva som helst være sant. Dette er en interessant innvending – og dersom den er riktig så er det en politisk og etisk viktig utfordring til slike analyser. Mitt svar pleier å være at det i og for seg er riktig at «hva som helst kan være sant» – forstått slik at folk, noen, kan komme til å hevde og eventuelt få tilslutning til at nesten hva som helst er sant. Det er ikke vanskelig å finne kuriøse eksempler på hva folk har regnet som sant gjennom tidene. Men en kontekstualisering og dekonstruksjon av slike sannhetskonstruksjoner har nettopp et demokratisk og politisk viktig siktemål ved at en viser at konstruksjoner er av begrenset gyldighet og at det er et politisk og demokratisk ansvar å ta valg, velge hvordan en vil beskrive virkeligheten og hva en vil gjøre med virkeligheten.
Det er et ansvar jeg tror og håper at vi aldri overlater til vitenskapen. Det er vårt alles ansvar…
Joda, det er gode poenger her. «Sant» og «sannhet» er ofte upresise begrep og innbyr til filosofiske diskusjoner og paradokser som er interessante i seg selv men som blir forstyrrende i denne sammenheng. Det er sant at vaksiner virker. At vi kanskje i fremtiden finner andre behandlingsformer betyr ikke at det plutselig er «usant» at vaksiner virker. Det betyr bare at vi har funnet andre og bedre metoder.
Et eksempel:
Jorda er, for alle praktiske formål, rund som en kule. Det har vi visst i noen tusen år og det har vi levd helt fint med inntil de siste par hundre år. Etter hvert som vi fikk mer viten om jorda og solsystemet oppdaget vi at den ikke kunne være helt rund. Nye teorier ble utviklet og bevist og ga oss ny kunnskap (jorda er flattrykt ved polene).
Det betyr jo ikke at den plutselig slutter å være «rund som en kule for alle praktiske formål», men vi må ta med oss den nye kunnskapen når vi jobber med ting som krever større nøyaktighet (sende raketter til månen, gps-satelitter etc.).
Det engelske uttrykket «the best of our knowledge» er mye bedre enn «sant» og «sannhet». Det er det vi vet og kan si med rimelig sikkerhet per i dag og vi er forberedt på å si noe enda sikrere eller måtte se på det med nye øyne i morgen. Vitenskapen i et nøtteskall. Hvordan kan man ikke elske det? 🙂
Takk for et spennende svar, Underveis. Det var vel bare spørsmål om tid før dekonstruksjon og diskurs kom inn i denne diskusjonen. For hva er sannhet? Jeg har skrevet litt om dette i et innlegg om lyrikk tidligere, om språk og virkelighet. Jeg kjenner at jeg har problemer med å tro på absolutte sannheter, men det betyr ikke at jeg ikke vet hva som er sant for meg. Det er et viktig skille. Det innebærer at jeg må prøve å akseptere at en annen opplever noe som sant selv om dette ikke stemmer med min opplevelse av sannhet. Hvis flere hadde det som utgangspunkt, tror jeg vi ville møte hverandre med mer respekt, uten å bli likegyldige eller utydelige av den grunn. Mer respekt gir også mulighet til å lære mer av hverandre. Du ga meg noe å tenke på her!
Svært interessant det her!
Først: Takk for diktene. De traff godt her også. 🙂
Dette med at vi stoler på legene pga vane og at vi er opplært til det, er en oppfatning jeg deler. Som oftest tar jeg det legen min sier på alvor, jeg regner med han kan det han skal og følger dermed anbefalt behandling. (Som slett ikke alltid hjelper.)
Men – etter 11 år som kronisk syk, og med mye dårlig behandling fra legers side, må jeg innrømme at jeg ikke lenger stoler på alt som kommer fra en leges munn. Nå vet jeg jo faktisk at de egentlig ikke kan så mye som man gjerne tror de gjør. Legen min kan ikke mye om diagnosen jeg har, jeg er sannsynligvis bedre oppdatert enn han er på hva som skjer på området – og hva som har skjedd før.
Får jeg halsbetennelse går jeg til legen og tar imot antibiotika hvis han anbefaler det (som oftest ikke, han er fornuftig sånn). Som oftest får jeg beskjed om å gå hjem, hvile, drikke te og vente på at det går over. Og det gjør det jo stort sett, vi er fint laget sånn.
Får jeg vondt i nakke eller rygg går jeg til kiropraktoren min ettersom alt legen har å tilby er smertestillende, evt behandling hos fysioterapeut (som ikke hjelper, det er selvsagt utprøvd hos flere ulike). Jeg prøvde flere kiroer også før jeg fant fram til han jeg går hos i dag. Så kommer min personlige erfaring at akkurat han klarer å hjelpe meg med det verste, sånn at det holder seg relativt bra en stund og jeg klarer å sove om natta igjen. Det er nok for meg til at jeg fortsetter der og stoler på ham.
Selv om det kanskje ikke har kommet fram i diskusjoner på Twitter så er jeg egentlig skeptisk til det meste av alternativ behandling, men jeg har prøvd mye likevel. Homeopati, healing og diverse annet snodig som stort sett kostet mye penger uten at jeg fikk noe spesielt ut av det (annet enn litt eufori der og da). Det handlet nok mest om å endelig bli sett og hørt og tatt på alvor. Og det er her jeg tenker legestanden bør skjerpe seg og ta til seg erfaringene… Ofte kan ingen hjelpe, men det er noe med å ta pasienten på alvor likevel. Det er for ille at jeg har punget ut flere titusener av kroner for at noen skulle gidde å høre på meg og bruke tid på å forsøke å hjelpe meg. For det har de fleste av disse alternative hatt et oppriktig ønske om, det føler jeg virkelig.
Nå sitter jeg stort sett på gjerdet og gidder ikke bruke pengene mine på å teste alt mulig. (For NEI, det er ikke riktig at det ikke spiller noen rolle hva det koster – helsa er det viktigste. Når man kommer til et punkt så koster det mer enn penger å gå til en som lover gull og grønne skoger.)
Kiropraktoren min, derimot, han får sine 350 kroner hver gang og jeg betaler med glede, fordi han har vist gjennom et par-tre år nå at han kan lindre smertene mine. Hadde det vært opp til skeptikere skulle han ikke hatt lov til å gi meg denne hjelpen, og det skremmer meg egentlig. Uten han ville min livskvalitet vært merkbart dårligere.
Dette ble langt, men så er det også et tema som opptar meg og har vært aktuelt for meg i mange år nå.
Hei Lothiane,
Vi har jo diskutert dette litt tidligere (i kortform) så håper det er greit om jeg kommenterer her.
Jeg er stort sett veldig enig i det du skriver og forstår deg godt. At leger kunne hatt større effekt ved å ha bedre tid til og (synlig) omtanke for sine pasienter er det ingen som helst tvil om. Det er akkurat dette mange alternative er så gode på og som gjør at mange føler seg mye bedre.
Når det gjelder kiropraktikk er det det vanlige dilemmaet mellom deg som pasient og det statistikken viser. Jeg tror deg på ditt ord og at han lindrer dine smerter. Det er ikke noen motstrid mellom det og å si at behandlingen statistisk sett ikke virker.
Vi behøver ikke slå hverandre i hjel med linker og påstander her, dette er like gyldig for alle typer alternativ (og vanlig) behandling og det er prinsippet jeg ønsker å få fram:
Skal man vurdere om behandling virker må man undersøke på mange pasienter (doble blindtester). Noen vil bli bedre, andre vil ikke merke noen forskjell og noen vil kanskje til og med bli dårligere. Du er i den «heldige» situasjonen at du er en av de som blir bedre og det er flott, for deg.
Problemet er altså når statistikken viser at totalt sett for alle som er undersøkt så kunne man like gjerne tilbudt juksebehandling eller gjort ingenting. Det betyr jo fortsatt ikke at akkurat du ikke blir bedre. Bare at totalt sett for alle personene til sammen er behandlingen virkningsløs. Vi (samfunnet, enkeltpersoner) bruker masse ressurser på behandling som vi like gjerne kunne latt være.
Da er det, etter min mening, bedre å bruke disse ressursene på å forske videre på disse og andre behandlingsformer med håp om at vi finner noe som faktisk hjelper når vi ser på hele pasientgruppen under ett og ikke på enkelttilfeller. Det er et stort dilemma og jeg forstår godt at mange som har positive erfaringer med alternative behandlingsformer blir provosert.
Din situasjon viser nettopp hvor sårbare vi er hvis vi virkelig blir syke. Noe må vi gjøre og når man opplever at det vanlige helsevesenet svikter, vil mange prøve alternative løsninger – naturlig nok. Og man kan ende opp med å betale umoralsk høye regninger for noe som ikke gir resultater. I Norge slipper vi heldigvis stort sett det i det ordnære helsevesenet. Jeg tror du har veldig rett i at vanlige leger burde lære seg å virkelig se pasientene sine og ta seg tid til dem. Da er det utrolig hva kroppen klarer å utrette selv. Som Geir Hagberg sa i et annet innlegg: Kanskje det skulle forskes mer på hva som skjer i såkalt placeboeffekt av medisiner? Det er jo tydeligvis kroppen som ordner opp på en eller annen måte. Ellers: må bare si jeg er glad for å høre at du har funnet en behandler som kan hjelpe deg!
@Geir Hagberg:
Fagfellevurdert er ikke lik «de som tror på det samme som deg». Tiller sine påstander er ikke akseptert i noen seriøs sammenheng og Korotkov tilbyr stadig kurs basert på Eric Pearl sin «Reconnective Healing».
Etter det jeg har sett av seriøse tidsskrifter er det ingen som tar dette på alvor. Det er vel neppe tilfeldig at du selger kurs i samme innpakning? New-Age mumbo-jumbo som ingen bør betale en krone for.
Ditt engasjement er upåklagelig Fredrik. Det skal du ha!
Samtidig gjør det meg litt trist at du nå tyr til velkjente herskerteknikker i dine svar, slik som latterliggjøring av mine kilder uten annet grunnlag enn dine egne meninger og misvisende fakta (som at Korotkov tilbyr kurs basert på Reconnective Healing), og latterliggjøring av meg, det jeg står for og mitt virke.
Jeg anerkjenner at din opplevelse av virkeligheten er annerledes enn min, men jeg ønsker ikke å bli med på en slik destruktiv debattform som du her legger opp til.
Bare så det er slått fast: Jeg selger ikke kurs i healing.
Kjernen i alt jeg gjør bygger på tre enkle punkter:
1. Vær til stede i øyeblikket med oppmerksomhet på det som skjer inni deg og rundt deg her og nå.
2. Møt alt med kjærlighet i form av omsorg som vil den enkelte vel.
3. Se alltid etter den positive intensjonen / potensialet i det du møter (egne blokkeringer, andre mennesker, relasjoner og situasjoner).
Hvis det er dette du kaller New-Age mumbo-jumbo har du og jeg svært forskjellig oppfatning av hva som er new-age – og hva som rett og slett bare er flere tusen år gammel visdom som vi ofte har glemt i dag.
Jeg ønsker deg et godt nå!
——————-
For de som måtte være interessert så har jeg skrevet en blogg om temaet Hva er virkelig for deg? Du finner den her: http://levebevisst.no/2010/09/hva-er-virkelig-for-deg/
Så fint tenkt og skrevet, Gunhild 🙂 Takk for diktene. Klem!
@Embla: Takk skal du ha! Lyrikken ble litt borte i disuksjonen her, men jeg kjenner jeg skal lese mer av Rolf Jacobsen.
@Fredrik Nilsen – og alle andre: Takk Fredrik, for at du har skrevet flere interessante kommentarer til denne posten. Desto mer synd at du totalt endrer tone i ditt siste svar til Geir Hagberg. Her velger du å gjøre et angrep, en harselas, som jeg dessverre kjenner alt for godt igjen fra den verdenen vi indirekte diskuterer her: Akademia.
Forskningens største problem er etter min mening at forskere alt for ofte forsøker å ta hverandre, gjerne for å fremheve seg selv og sin egen sak. Dette bidrar til et tidvis iskaldt debattklima, og det virker etter min mening drepende på det som burde være de sentrale verdiene i akademia: Nysgjerrighet, åpenhet og evne til fritt å dele kunnskap og synspunkter. Skal disse verdiene blomstre, krever det ønske og evne både til å formidle egne synspunkter og å lytte til andre. For interesserte, har jeg tidligere skrevet om dette her: http://wp.me/sMA6w-lytte
Hei igjen.
Til Fredrik. Jeg støtter absolutt den «to the best of our knowledge»-tilnærmingen. Den gir oss noe å forholde oss til, samtidig som den har en form for historisk bevisst tilnærming – at kunnskap, sannhetsbegreper og andre grep på tilværelsen er foranderlige og kontekstuelle og vi er ikke ved historiens ende – nå heller.
Til Mitt Snitt-Gunhild: Så flott diskusjon du får her!
Vi må jo alle jobbe med å erkjenne og forholde oss til hva som er «sant for meg». Og det er viktig det du skriver om respekt for den andres sannhet(er). Men så kommer jo spørsmålet – når vi skal danne samfunn og institusjoner, lage lover og regelverk og ordninger basert på definisjoner og avklaringer. Hvordan gjør vi dette – hvem sine sannheter blir grunnleggende? – Hvordan definerer vi skillet mellom normalt og unormalt, syk og frisk, støtteberettiget og ikke-støtteberettiget, kriminelt og legalt osv osv…. (ok -jeg ser jo at dette blir en Foucault-liste, beklager – ikke så oppfinnsom akkurat nå….)Hvem sin sannhet, hvem sine definisjoner blir lagt til grunn. Det er en stor fellesutfordring som gjelder alle….
Hehe, Foucault er absolutt relevant i denne sammenhengen. Hvem som definerer sannheten, lovene og reglene i et samfunn, er vel et spørsmål om makt. Noen grupper og enkeltmennesker har over tid hatt makt til å bygge opp de institusjonelle strukturene som definerer hva som er lov og hva som ikke er lov. I denne makten ligger mulighet for å skape stabilitet og forutsigbarhet som et gode, men også mulighet for misbruk og overgrep, eller i det minste at alternative synspunkter og sannheter ikke kommer frem. Jeg er glad jeg bor i et land der det finnes lover og regler for hvordan man kan markedsføre og gjennomføre behandling av sykdom. Samtidig tenker jeg at de som har og har hatt definisjonsmakten innen helse, dvs. skolemedisinen, bør være åpne og nysgjerrige på tilnærminger som utfordrer deres tradisjonelle sannhet. Det kan være noe å lære der, uten at det innebærer at hva som helst er lov.
skal jeg si deg noe morsomt som jeg fant ut i mitt materiale!?, du vet jo at jeg har skrevet en sak i det siste… – i dette konkrete materialet ble mindretallet nedstemt i sak (naturligvis…) – men vant virkelighetsbeskrivelsen over tid. Det syntes jeg var et morsomt funn.
Ja, det er et morsomt funn! Og det er historikerens privilegium å avdekke denslags. Hvilken sannhet og virkelighetsoppfatning som vinner fram over tid, er absolutt ikke gitt. Antakelig heller ikke i medisinen.