Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2011

1 år!

I dag er det akkurat ett år siden jeg startet denne bloggen. Mitt Snitt: Et Fristed. Skrivestua mi. Tanken var å tørre å vise frem og skrive tekst som tidligere bare hadde stått i notatbøkene jeg alltid omgir meg med. Tekst som ingen andre enn meg fikk lese. Jeg er så glad for at jeg turde det!

Det var egentlig kjæresten min sin idé. – Du burde starte en blogg, sa han, da jeg fortalte at jeg hadde lyst til å skrive i andre formater enn fagstoff og privat dagbok. Ikke tale om, sa jeg.

Så begynte jeg å lese mine første blogger, sånn litt i smug. Og jeg måtte innrømme det: Formatet var nytt og bra. Dermed ble Mitt Snitt til. Takk, kjæresten min!

I ni måneder var det full trøkk i bloggingen her. Som min bloggvenninne Elisabeth har formulert det: Jeg så bloggtekster og -bilder samme hvor jeg snudde meg. Ni måneder er like lenge som et svangerskap, men istedenfor nytt liv, endte denne tiden i (nesten) full bloggstopp. Andre deler av livet tok over og jeg får nesten ikke skrevet her lenger. Likevel er jeg temmelig sikker: Jeg kommer tilbake…

I mellomtiden, her er et lite tilbakeblikk. Én tekst for hver måned denne bloggen har eksistert.

Januar: Det hele begynte med egne dikt. De første postene jeg la ut var de skumleste, for månedene før jeg åpnet bloggen hadde jeg skrevet noen dikt. Så langt fra mitt vanlige skriveformat som det var mulig å komme. Dette liker jeg fremdeles: Familiemaskin.

Februar: Så begynte jeg å skrive omtaler av andres bøker og hvordan de har påvirket meg. Jeg fant også ut at jeg kunne bruke bilder til teksten, som her i omtalen av S. Galloways viktige bok The Chellist of Sarajevo.

Mars: Etterhvert begynte min fagbakgrunn som historiker å snike seg inn i tekstene, og jeg opprettet kategorien Faglig touch. En av de mest leste og kommenterte postene i denne kategorien, var noe av det første jeg skrev: Bilder bygger broer: Om samer, indianere og sånt.

April: Utpå våren ble det liv i en ny kategori: Bondeliv. Jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk og ble bybønder. Drømmen var å høste egen økologisk mat, få møkk på hendene og unger som liker grønnsaker. Her er første forsøk på å gjøre drøm og teori til praksis: Jordsjokk?

Mai: Jeg følger ikke suksessoppskriften på blogging, som visstnok skal være å spesialisere seg slik at leserne alltid vet hva de får. Dette er min blogg og det vet de som kommer jevnlig på besøk. Men de vet skjelden hva de får. Det kan være stemningsbilder eller fagfundere betraktninger. Se for eksempel på disse to postene: Dagen derpå… og Hva er visdom?

Juni: To av de underkategoriene (tags) jeg liker best på bloggen min er Tidsreiser og Sanseavtrykk. Her får jeg være litt poetisk og fabulerende. Denne var fin både å oppleve og skrive: Øl og tørrfesk: Smaken av tid.

Juli: Her er det lett å velge post. Jeg har bare én: Gå glipp av noe!

August: Sommeren ble ikke helt som planlagt, da jeg havnet i en stygg sykkelulykke. Men det kan komme noe godt ut av den slags også. Jeg fikk plutselig et nytt perspektiv på ting jeg aldri hadde tenkt over, som betydningen av tenner. Tenner er nemlig ikke bare nødvendig å ha sånn rent praktisk. De har også en betydning for din plass i samfunnet. Og dermed kunne jeg snuse på det politiske potensialet i å blogge: Man kan si fra når man mener noe er galt. Som her: Tenner gjør mer enn å tygge.

September: Så fikk bloggen en, for meg, spennende og inspirerende ny vri med prosjektet Lydia: Familiehistorier. Jeg oppdaget at mens jeg som historiker visste mye om den store historien om samfunnsutviklingen, så visste jeg nesten ingenting om min egen forhistorie. Hva vet jeg egentlig om livene til mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre? Med dette utgangspunktet begynte jeg å grave og slik oppsto historien om Lydia, min farmor. Og plutselig kom jeg i kontakt med helt nye grupper av lesere på bloggen, blant dem slektsforskere og historieinteresserte. Veldig morsomt! Dette er et skikkelig kjærlighetsprosjekt for meg som jeg håper å kunne utvikle videre. Den første posten var Lille Lydia: Her startet det.

I september hadde jeg for øvrig også den posten som har fått flest kommentarer, da en debatt om Det Alternative, Snåsamannen og hva vi egentlig kan vite flyttet fra Twitter hit til bloggen. Jeg trodde jeg skrev en post om lyrikk, men her er et eksempel på at krydderet tok over oppmerksomheten: Det vi vet —

Oktober: Her skrev jeg et av de innleggene som har betydd mest for meg personlig. Det handler hvordan jeg vil skrive og tenke fag. Kan jeg klare å bruke den stemmen jeg har utviklet her på bloggen når jeg skal tilbake fra barselpersmisjon og gjenoppta jobben som forsker og historiker? Det begynte jeg for alvor å jobbe med her: Om brobygging, Brecht og Bowie.

November: Og her stoppet bloggingen nesten opp. Men jeg fikk skrevet en omtale av den boka jeg likte aller best av det jeg leste i 2010: En fantastisk bok!

Desember: Og til slutt en liten tekst om noe viktig i livet mitt for tiden: Savn.

Det var det. For en reise!

Advertisements

Read Full Post »

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

Og det lurer jeg på fremdeles.

Read Full Post »