Lydia mistet halve søskenflokken. Eller gjorde hun det?
Et viktig kapittel i historien om min farmor Lydia handler om utvandring. I hvert fall tre av hennes søsken gjorde som 800.000 andre nordmenn i perioden 1825-1920: De forlot gamlelandet og satte kursen mot Amerika for å slippe unna fattigdom og trange kår. Jeg sier «i hvert fall tre» av søsknene, for nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.
En av utfordringene når man begynner å grave i sin egen families historie, er å skille fortellinger fra fakta. Som jeg har vært inne på, finnes det historier i alle familier som nesten oppnår en mytisk status. Én slik historie i min familie var hvordan Lydia fikk sin Sigurd. En annen er om hvordan fattigdom og trangboddhet tvang Lydias mor Gina til å sende halvparten av barna sine til slektninger i Amerika. Til slektninger i Amerika. Det ligger mye dramatikk i den setningen.
Og så viser det seg at fortellingen ikke er fullt så enkel. Da jeg begynte å grave i dette, var noe av det første jeg fikk høre at hvertfall én av søstrene til Lydia ble sendt av gårde ikke på grunn av fattigdom, men fordi mamma Gina ikke likte kjæresten hennes. Og nå kompliseres historien ytterligere. Fortsett lesing »
I dag har jeg laget mat veldig sakte. Slowfood i ordets bokstavlige forstand. Før tenkte jeg at slowfood handlet om avanserte matretter og sjeldne råvarer som ble tilberedt av folk som hadde for mye tid og penger til overs. Nå har jeg funnet ut at saktemat også er noe for meg.
Slow food-bevegelsen ble startet i Italia på midten av 1980-tallet av en radio-journalist som ville protestere mot at McDonalds åpnet restaurant like ved Spansketrappen i Roma. Carlo Petrini hadde sett seg lei på fastfoodens fremmasj og ville slå et slag for den langsomme matlagningen og det saktegående livet. I årenes løp har dette engasjementet vokst til en internasjonal bevegelse med over 100 000 medlemmer og 800 lokallag i 132 land. Slow Food Norge har i dag 15 lokallag over hele landet.
Selv er jeg ikke med i denne formaliserte saktematbevegelsen. Men jeg har sansen for tankegangen bak. Fortsett lesing »
I dag er det 70 år siden John Lennon ble født. Det fikk jeg akkurat vite. Og da kom jeg på da han døde. Det var om vinteren i 1980. Det vet jeg fordi jeg husker nøyaktig hvor jeg var da jeg fikk vite at han var blitt skutt. Jeg aner ikke hvor jeg var da Brå brakk staven, men Lennons død, den husker jeg.
Jeg var på vei hjem fra skolen sammen med noen av guttene i klassen. Vi var akkurat kommet til bunnen av bakken i Bjørndalen, der gangveien var dekket av is. Jeg tror vi hadde sklidd ned på glatte cherrox, og jeg er sikker på at jeg var ganske redd for å falle og antakelig tviholdt i rekkverket.
Vel nede, sier en av gutta, Kjetil eller Eivind, tror jeg: John Lennon er skutt.
Jeg husker at jeg ikke trodde på det, og at jeg tenkte at sånt skjer bare på film. Men sant var det, og død var han som var den kuleste i Beatles. Han som var sammen med Yoko Ono som hadde sørget for at Beatles ble oppløst. Den heksa!
Senere har jeg oppdaget at Yoko Ono er en veldig interessant og klok dame, og at John Lennon antakelig var skikkelig heldig da han fikk anledning til å bytte ut Beatles med henne. Men det er en annen historie.
Er det andre her som husker hvor de var da Lennon ble skutt?
Denne låta er en av de siste John Lennon spilte inn. Jeg likte den den gangen, men det er først nå når jeg har fått mine egne smågutter at den gir meg tårer i øynene.
— Life is what happens to you while you’re busy making other plans.
I alle familier er det historier som blir fortalt om og om igjen, til de får nesten mytiske dimensjoner. Fortellingen om hvordan min farmor Lydia fikk sin Sigurd er en slik historie.
Her forlovet de seg
Lydia og Sigurd traff hverandre i en amatørteatergruppe, der de begge var med. De ble stormende forelsket. Og kort tid etterpå, rømte den da 16 år gamle Lydia og tre år eldre Sigurd i all hemmelighet til København.
Familiesagen sier ingenting om hvordan de faktisk klarte dette, men alle er enige om at de forlovet seg i Tivoli, nærmere bestemt inne i Det kinesiske tårn som fremdeles står der. Jeg vet ikke nøyaktig når dette skjedde, men jeg har alltid innbilt meg at det var på en varm sommerkveld og at Lydia og Sigurd kunne se de kulørte lyktene speile seg i den lille dammen ved siden av tårnet.
Jeg har nylig oppdaget at Lydias mor, Gina, var en sterk og temmelig streng dame. Da Lydias lillesøster valgte en kjæreste som moren ikke likte, ble hun sendt til slektninger i Amerika for å komme på bedre tanker. Det kan kanskje forklare hvorfor Lydia og Sigurd rømte. Og det kan hvertfall forklare hvorfor de holdt forlovelsen hemmelig i 4 år før de fortalte det til familien. Fortsett lesing »
Forrige søndag skrev jeg en lyrikkblogg om Rolf Jacobsen. Trodde jeg da. Men så viste det seg at jeg skrev mest om hva vi egentlig kan vite og hva sannhet er. Og det ble en virkelig interessant debatt i kommentarfeltet. Overraskende (og) interessant. Kanskje den til og med fortsetter?
Men egentlig ville jeg altså skrive om at jeg hadde oppdaget dikteren Rolf Jacobsen. Så da prøver jeg igjen: Jeg har oppdaget dikteren Rolf Jacobsen!
Da jeg for litt siden begynte å lete i min egen families historie, var det min farmor Lydia jeg var mest opptatt av. Jeg ville finne ut mer om livet hennes, hvordan hun var før hun ble den gamle damen jeg kjente. Fremdeles er det Lydias historie jeg vil gjenskape, men jeg merker at en annen person i denne fortellingen også opptar meg, nemlig min oldemor Anna Borgine, eller Gina som hun het blant dem som kjente henne.
I den første bloggposten jeg skrev i denne familiehistorien, er det et bilde av Gina med lille Lydia på fanget. Det bildet ble tatt like før unionsoppløsningen i 1905, da Gina var en ung kvinne med et sterkt blikk, kledd i en mørk, tilkneppet kjole. Her ser du Gina omlag 50 år senere:
Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.
Kan han, eller kan han ikke?
Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite. Fortsett lesing »
Regnet strømmer ned i høstmørket utenfor, og det får meg til å tenke på mat. God mat og drikke er en bra måte å motvirke høst og vinter. Så i morgen skal vi ha gode venner på besøk, og de skal få gresk lammegryte.
Jeg kom over denne oppskriften på et radioprogram for mange år siden. Jeg vet ikke hvem som sto bak, jeg var alt for opptatt med å notere ingredienser med en leppestift på en serviett. Smøreriet ble senere dekodet og skrevet ned i en oppskriftsbok der jeg finner den igjen hver høst.
Så denne helgen burde du også hente ferskt lammekjøtt i butikken og lage en stor gryte med denne middelhavsinspirerte retten. Inviter noen venner og server lammegryten med en god rødvin til. Da kan du glemme regnet og i stedet nyte en høst full av farger og klar luft. Velbekomme! Fortsett lesing »
Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.
Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.
Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende. Fortsett lesing »
Jeg har vært i Hellas i tiden før det ble vanlig med innlagt strøm og vann. På t-banen til og fra jobben i et høstlig Oslo, har jeg kjent solen i ansiktet, myst mot hvitkalkede murhus og hørt havet slå rytmisk mot rullestenstranda. Jeg har sittet ved respatexbord under neonlysrør, kjent kvaesmaken fra retsinaen, og kikket inn i livene til ungdommelige utgaver av Axel Jensen og Leonard Cohen. Og blonde, blåøyde Marianne.
Det er journalist og forfatter Kari Hesthamar som har malt frem disse sanseinntrykkene fra den greske øya Hydra på 1950- og 60tallet. I boka So long, Marianne. Ei kjærleikshistorie (2009) forteller Hesthamar historien om Marianne Ihlen, som forlot et borgerlig liv i Oslo til fordel for en tilsynelatende bohemtilværelse blant kunstnerne på Hydra. Jeg sier tilsynelatende, for Hesthamar viser at 1950-tallets kjønnsroller ble holdt godt vedlike blant disse frie kunstnersjelene. Fortsett lesing »
Det er fredag. Jeg sitter på et kontor og tenker på hvordan jeg kan skrive om livet. Jeg har tanker om gode formuleringer i tykke bøker. Og så kommer jeg over denne lille animerte snutten på Twitter (via @gressplener). Sånn kan livet også oppsummeres. Noen løper kanskje mindre, og noen får nok mindre ro til slutt. Men dette er én, nydelig fremstilt versjon.
Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.
Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.
Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.
Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.
Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.
I helgen har jeg vært med på en Høsttakkefest i ordets rette forstand. Mens jeg tidligere har forbundet dette ordet med en for meg fjern amerikansk Thanks Giving, ser jeg nå at denne festen har dype røtter, bokstavlig talt. Det handler om å takke for maten vi høster, om å høste råvarene, tilberede dem og så nyte.
Og det var akkurat sånn Høsttakkefesten på Øverland Andelslandbruk var lagt opp. Omlag 140 små og store andelsbønder møtte opp for å hente grønnsaker på jordet, tilberede supper og bakte poteter med all slags tilbehør, dekke langbord og pynte med vakre selvdyrkede blomster, alt mens praten gikk blant kjente og ukjente. Og så benke seg til og nyte det hele. Fortsett lesing »
Av og til viser det seg at det bare er å spørre. Det er bare et par dager siden jeg innså at jeg nesten ikke vet noe om min egen nære historie. Jeg kjenner historien i store bilder og lange linjer, men hvordan farmoren min hadde det da hun var liten, det vet jeg ikke. Og siden jeg er en utålmodig type, ringte jeg med én gang til faren min og spurte om jeg kunne komme og spørre ham ut om livet og historien. Eh…, sa pappa. Eh, ja, bare kom.
Så jeg dro. Og nå sitter jeg hjemme ved mitt eget kjøkkenbord igjen med en skrivebok full av notater og en koffert full av gull.
Det viser seg nemlig at faren min hadde funnet og tatt vare på en støvete koffert da han ryddet etter sin mors død. Og i kofferten ligger det fotografier og brev, telegrammer og fødselsattester, husleiebøker og vaksinasjonskort. I en salig og gullkantet blanding.
Her er min farmor Lydia som ungdom med epleknickers og sigarett i hånden, her er hete kjærlighetsbrev fra min farfar Sigurd som sitter i Pompei i 1922 og lengter etter «sin lille kone» – 4 år før de faktisk giftet seg. Her er bilder av oldemor bak disken i en gammeldags landhandel, og fødselsattesten som viser at oldefar ikke het Karl, som jeg alltid har trodd, men Kåre. Og det viser seg at farfaren min ikke kom fra Sverige, men fra Sagene, så plutselig er jeg fullblods Oslojente.
Et fantastisk skattkammer! Og besøket bød på flere overraskelser. For i motsetning til hva jeg trodde, så har faren min egentlig bare har ventet på at noen skulle spørre ham om fortiden. Istedenfor å trekke seg unna, så syntes han det var fint at noen kom og gravde i denne kofferten og i hans eget minne.
Så nå gleder jeg meg til å lese og studere bilder og datoer. Og til flere samtaler med faren min og de få andre slektningene som fremdeles er i live. For jeg ser plutselig at jeg som menneske og fagperson kan smelte sammen i denne historien. Og kanskje jeg klarer å lage et lite prosjekt ut av det? Det blir hvertfall noen bloggposter!
Og jeg anbefaler alle som ennå ikke har gjort det: Snakk med de gamle du kjenner før det er for sent!
Jeg vet en god del om historie. Som historiker er fortiden faktisk mitt spesialfelt. Men da jeg satt og skrev på en blogg i stad, så innså jeg at jeg vet veldig lite om min personlige historie. Det vil si, jeg kjenner jo min egen historie ganske godt, men hva med faren og moren min? Hva vet jeg egentlig om dem som unge og litt mer voksne mennesker, og om deres valg i livet? Og besteforeldrene mine? Allerede i det leddet vet jeg knapt mer enn hva de het og hvordan de var da de var gamle. Og oldeforeldrene mine vet jeg ikke engang navnene på.
Denne sløvheten sjokkerer meg. Heldigvis har jeg fremdeles en mulighet til å finne ut mer. Så i morgen drar jeg til faren min og spør ham ut om livet. Lurer på hva han vil si.
Hva tenker du? Har du oppdaget dine egne slektninger som historisk kilde?
Familien til farmoren min måtte flytte fra Nordstrand til byens verste strøk, Rødfyllgata på Vaterland. Hvordan var egentlig det?
Bildet er lånt fra den fantastisk bildebasen Oslobilder.no. Fotograf: ukjent. Eier: Oslo Museum.
Før sommeren hadde Bai på Boklesebloggen min en fin tradisjon som jeg håper hun tar opp igjen: Lyrikkoppgaver og -refleksjoner hver søndag. I påvente av nye utfordringer fra Bai vil jeg gjerne dele et dikt som rører ved meg både som menneske og som historiker med interesse for fortiden.
Diktet er skrevet av lyrikeren Knut Ødegård, nedtegnet på det arkologiske funnstedet Skara Brae på Orkenøyene. Ødegård fanger hvordan historien dør og lever. Nydelig.
DEI
Deira lamper blåsne ut.
Deira pust stilna.
Ingen spor finst att etter dei.
Alle stormar stilna no, ingen
stingande sol, ingen
rop.
Hengemyrar, hamrar, sand.
Deira rop er ikkje våre rop.
Deira samtalar ikkje våre.
Det raude i håret fekk du av dei.
Ingen spor, berre ein gyllen kam
blåsen fram or sanden.
Jeg har omsider lest Karl Ove Knausgårds Min Kamp 1 (2009). Månedsvis og debattkilometervis etter de fleste andre litteraturinteresserte, vet jeg nå litt mer om hva dette maratonprosjektet går ut på. Og jeg kan si med én gang at jeg finner Knausgårds prosjekt mer interessant enn selve boka. For boka og historien i seg selv var for meg rett og slett kjedelig.
Det er liten vits å gi en ordinær omtale av Min Kamp 1. Det har blitt skrevet alt for mye om denne boka allerede. Men jeg må likevel gjengi noen tanker.
Jeg likte altså ikke historien noe særlig. Det er ikke det at Knausgård ikke skriver godt, for det gjør han utvilsomt. Og det er ikke det at han ikke tidvis kommer med tankevekkende betraktninger, særlig om døden. Nei, problemet med Min Kamp 1 er at selve historien om Karl Ove ikke fenger meg. Det er for mange ord og alt for mange detaljer om helt ordinære hendelser og opplevelser i det som for meg fremstår som et ganske alminnelig liv.
Og jeg synes ikke Knausgård tilfører noe i sine utlegninger, noe som gjør at jeg ser dette ordinære livet med nye øyne. Han beskriver stort sett noe jeg kjenner godt fra før. Til det kjedsommelige.
Men boka er ikke bare kjedelig, den irriterer meg også. Fortsett lesing »
For tiden jobber jeg i administrasjonen ved Universitetet i Oslo. Jeg sitter bak en skranke med ansiktet vendt mot verden. På andre siden av skranken står en ung dame, sannsynligvis russ i vår, og lurer. Hun synes det er noe rart med timeplanen hennes ettersom flere av forelesningene hun har valgt er på samme tidspunkt. Hun lurer også på hva ordet pensum betyr og hvordan hun finner ut hvilken bok hun skal lese. Og når begynner juleferien? Den dagen i slutten av november hun har sin siste eksamen? Seriøst?!
En samling parallelle universer?
Den unge damen er en ganske typisk helthelt fersk student. Og i løpet av arbeidsdagen møter jeg mange som henne, men også helt andre typer mennesker og tilnærminger til min skranke.
Det kommer mer garva studenter, som har lært seg et triks eller to og nå ønsker utsettelser og tilpasninger av eksamener og planlagte studieprogram. Det kommer stressa forelesere som er ute i siste liten, som mangler kopier og ikke vet hvilket rom de skal forelese i, som brøyter seg fram i køen og forventer at jeg skal slippe alt jeg har i hendene for å redde situasjonen. Disse foreleserene står i skarp kontrast til sine eldre akademikerkollegaer, som ikke lenger underviser, men har fått beholde et kontor borti gangen og egentlig bare kommer til skranken for å få litt selskap. De to generasjonene forelesere er forskjellige, men avstanden er veldig mye større til ham som hver dag glir stille inn døren for å hente og levere post, som knapt gir fra seg et lite nikk til hilsen.
Møtet med disse menneskene, som alle speiler ulike sider av universitetssystemet, har fått meg til å tenke mer generelt på hva en organisasjon, en bedrift, egentlig er? Fortsett lesing »
Jeg er så heldig at jeg har mange gode og generøse venner. Det gir meg ikke bare givende samtaler og breie flir, nå på høsten får jeg også mer håndfast utbytte. Nylig sørget en venninne for trøst mot høstens blåbærbomtur ved å åpne hagen sin for oss og gi oss overflod av rips og bringebær. Og nå har en annen venninne gjort det samme, denne gangen med solbær som utbytte.
Solbær er en av mine barndomsgleder. Vi hadde ikke bærbusker selv, men i nabohagen sto det rekker med rips og solbær. Dit snek jeg meg stadig vekk og plukket noen klaser. Rekkefølgen var alltid den samme: Først noen vakre, men akk så sure rips, og så – som en belønning for ripsanstrengelsen – søte, mørke solbær. Slik jeg husker det, var jeg alltid alene. Sittende på gresset i ly av en busk, helt stille.
Dette kom jeg på i hagen til venninnen min, midt inne i en bærbusk der jeg prøvde å unngå lumske brennesler. Jeg smakte på et bær, og da det traff tungen, reiste jeg tiår tilbake i tid til min barndoms ensomme tjuvtokter. En tidsreise drevet av smak, slik jeg tidligere har gjort med tørrfisk. Fortsett lesing »
OK, jeg lover at jeg ikke skal bruke mye plass på å beskrive mine tannlegebesøk i året som kommer, selv om det kommer til å bli en del av dem etter sykkelulykken i sommer. Men i dag var jeg på min første konsultasjon på Tannlegehøyskolen, der gjenoppbyggingen av tennene mine skal foregå, og da skjedde det faktisk noe som er verdt å nevne. Det var øyeblikket da både jeg og tannlegen brast ut i gapskratt.
Jeg tilbragte store deler av dagen i tannlegestolen. Det var mengder av undersøkelser som skulle gjøres og spesialister av alle slag ble kalt inn for å utrede strategier og fremdrift. Og så satte de i gang – i det som for meg var litt overraskende omgivelser.
Se for deg et kontorlandskap, der flittige medarbeidere sitter bak hver sin lave skillevegg og prøver å gjøre jobben sin. Og så bytter du ut kontorstolen med en tannlegestol, plasserer kunden i stolen og lar medarbeieren gyve løs med sprøyter og borr. I et åpent landskap. Der folk kommer og går, slår av en vits og spør om noen skal ha lunch. Sånn gjør de det på Tannlegehøyskolen.
Så lå jeg der da, mens tannlegen borret og strevde for å få til det han hadde tenkt. Det var ikke lett, så han kalte inn den ene kollegaen etter den andre til konsultasjon. Selv prøvde jeg å holde hodet kaldt og puste dypt og rolig under den plastbelagte operasjonsduken.
Underveis tok de røntgenbilder for å sjekke fremdriften, og det var etter en slik sjekk, at tannlegen kom tilbake til meg og utbrøt: – Vi klarte det! Dette var moro! Hvorpå jeg smelte tilbake (med munnen full av bomull og sugeinstrumenter): – Moro? Kaller du dette moro?! Din.. din.. Tannlege!
Så lo vi. Lenge. Og etter at han hadde gått ut igjen et ærend, så lo jeg litt til før jeg tenkte: Det meste kommer an på vinkelen man ser det fra. «Moro» var vel det siste ordet som hadde falt meg inn i den situasjonen, men for min flinke og dedikerte tannlege var det akkurat det det var, moro å få til noe vanskelig.
Og det er det jeg sitter igjen med noen timer senere. Bedøvelsen har gått ut og det merkes. Men når jeg tenker tilbake på dagen er det denne latteren jeg husker best. Den umiddelbare latteren der vi et øyeblikk ikke var tannlege og pasient, men bare hadde det, ja nettopp, litt moro. Den tar jeg med meg videre.
Denne artikkelen står på trykk i Barnehagefolk nr. 2/2010. Barnehagefolk er et fagblad for barnehagepersonale som kommer ut 4 ganger i året. Dette nummeret kom ut før høstens oppstart i barnehagene og handler om «å være ny». Fagfolk og skribenter belyser dette temaet fra ulike vinkler, og jeg fikk i oppdrag å gi stemme til de ferske foreldrene, de som for første gang skal overlate barnet sitt til andre. Formålet var å bidra med innspill som kunne hjelpe barnehagepersonalet til å gjøre en bedre jobb.
Ferske foreldre vil vite mer
Den dagen vi foreldre leverer barnet i barnehagen for første gang, går vi inn i en ukjent verden. Til nå har vi hatt fullt innsyn i hva barnet gjør og hvordan det har det. Nå begynner starten på det som skal bli barnets uavhengige liv, der foreldrene ikke lenger sitter med kontrollen. Dessuten blir vi del av en verden med ukjente regler og rutiner, mennesker som kommer og går, og synspunkter vi ikke alltid er enige i. Den overgangen krever sitt, ikke bare av foreldre og barn, men også av dem som jobber i barnehagen.
Vi mener ikke å mase
Det første som må sies til barnehageansatte som møter ferske foreldre er: Bær over med oss! Vi har ikke gjort dette før, så vi vet ikke hvor fort ungene våre tilpasser seg nye rammer. Vi vet ikke at de snart sover på et annet tidspunkt enn de pleier i et rom fullt av andre barn, at de ikke trenger å få brødskiven delt i småbiter, at de faktisk snart kan spise selv med bestikk, og at de lærer seg å omgåes andre barn bare ved å være sammen med dem.
Derfor er vi maser vi. Og forteller det som for dere er selvfølgeligheter. Så vær litt tålmodige, berolig oss og forklar oss. Prøv å gi oss følelsen av at vi og barna våre er helt spesielle, selv om vi sikkert ikke er det. Da roer vi oss fortere. Fortsett lesing »
Da jeg kom over boka Fall fra liten høyde. Prosa av Bjørn Skogmo (2005) på min favorittnettbokhandel, Audiatur, var det to grunner til at jeg kjøpte den. Den ene var at jeg følger Skogmo på Twitter, der han operer under nicket @bvskog. Jeg liker @bvskog, som serverer en jevn strøm av tanker, anbefalinger og fullstendig utforutsibare musikktips. Så jeg var nysgjerrig på hva hr. Skogmo har begått ut over Twitters 140tegnformat. Den andre grunnen til at jeg kjøpte boka var at jeg likte tittelen. Fall fra liten høyde. Det høres ut som en godt komprimert tolkning av et liv.
Og så viser det seg at overgangen til papirformatet ikke er så stor. Fall fra liten høyde er en liten bok, knapt 50 sider, med 33 komprimerte tekster som på ulikt vis gløtter inn i livet. Men hvem sitt liv er det? Dette kjennes ut som selvbiografiske tekster, men ikke vet jeg om det er Skogmo selv som er den av og til synlig jeg-personen, en tilsynelatende ensom og strevende forfatter. Slik sett likner grepet på tilnærmingen til den mer opphaussede Knausgård. Men der ordstrømmen fra Knausgård er nærmest ustoppelig, vet altså Skogmo å fatte seg i korthet.
Hva handler så tekstene om? Her er minner og episoder, skihoppere og fotballspillere, en kvinne som går eller fragåes, litterære referanser og referater, og her er (antakelig) fiktive dialoger og opplevelser med (beviselig) levende forfattere som Levi Henriksen og Per Petterson. Tekstene henger sammen og henger ikke sammen. Forvirrende. Men etter at jeg hadde lest boka én gang til: Ganske så fint.
Undertittelen på Fall fra liten høyde informerer om at dette er prosa. Men for meg ligger mange av disse tekstene nærmere poesien. Det er en klang i språket som minner om poesi. Og jeg sitter igjen med den samme forvirringen og ønske om å lese om igjen som jeg ofte gjør når jeg leser lyrikk. Mye mulig dobbelthet her, som for eksempel:
NEI, DET FÅR DU ALDRI VITE
Hun som ikke brant inne, men mistet alt hun eide og hadde, gikk neste dag til branntomta og kastet nøkkelen i askehaugen, og det var det.
Konklusjon: En temmelig rar liten bok. Og jeg likte den.
I dag lærte jeg 4-åringen å gå på epleslang. Da jeg forklarte konseptet, ble han litt bekymret og lurte på om vi kunne komme i fengsel eller i det minste ville få en bot? Han ble beroliget da jeg sa at det verste som kunne skje var at vi fikk kjeft. Og hvis vi ble knepet, skulle mamma ta skylden.
Gjenglemt epletre i skulpturparken
Strengt tatt kan vår lille kveldsutflukt knapt kalles slang. På vei hjem fra barnehagen hadde jeg lagt merke til et gjenglemt epletre i en krok på fellesområdet der vi bor. Flesteparten av eplene hadde falt på bakken, og det så ikke ut til at noen brydde seg om dem. Så da jeg og poden tok med oss 4-5 epler denne kveldsstunden, var ikke faren for represalier særlig stor.
Det var likevel litt spennende og morsomt. Sønnen min syntes det var stas å gå på slang istedenfor å legge seg. Og jeg syntes det var litt kult å lære ham noe som vi ble enige om å kalle litt rampete, og samtidig sanke mat som ellers ville gått til spille. Sånn sett bør kanskje epleslang inngå i matauk-strategien til enhver bybonde?
Ah! Høsten er en fin tid for bonden. Det vil si, ekte bønder synes kanskje det kan bli litt vel travelt å få avlingene i hus mellom regnbygene. Men bybonden – som nøyer seg med en bit i et andelslandbruk der ansvaret deles med et par hundre andre – har det godt om høsten. Nå er det bare å ta for seg.
Barske bondebønner
Noe av det spennende ved å være andelsbonde på et bruk der andre har planlagt avlingene, er at man ofte står overfor helt ukjente produkter. I vår lærte jeg hvordan jordskokk ser ut før og etter den kommer opp av jorda. Nå har turen kommet til bønnene.
Jeg vet ikke så mye om bønner, annet enn at de hermetiske utgavene ikke alltid er så gode. Men nå ga høstemeldingen fra Øverland beskjed om at jeg kunne plukke både gule voksbønner og bondebønner.
Vare voksbønner
Og da jeg sto foran bønneradene, slo det meg at mat ikke bare handler om smak. Det er også noe visuelt og estetisk ved det.
Bondebønnene sto som en grønn mur og sprikte med svære, potente bønnebelger. Voksbønnene, derimot, var lave og myke, og blandet slanke belger med vakre blomster. Yin og Yang. Maskulin og feminin. Jeg ble litt filosofisk der jeg sto (og det er jo ikke første gang det har skjedd på Øverland).
Så ristet jeg tankene av meg, høstet jeg mine bønner, og gikk videre til gulrotåkeren. For et par måneder siden, var det umulig å se forskjell på ugress og de bittesmå fnuggene av noen gulrotspirer. Nå hadde nitidig luking og gode økologiske vekstvilkår sørget for rader med struttende gulrotgress.
Underjordisk romantikk
Og da jeg trakk opp de orange, jordete røttene, fikk jeg enda en estetisk opplevelse som bidro til (småromantiske) tanker: To gulrøtter hadde tvinnet seg rundt hverandre til de formet et hjerte. Tilfeldig? Antakelig. Men også en liten treat til bonderomantikeren i meg (som er temmelig i farta for tiden).
Jeg fikk med meg noen velduftene tomater og en liten agurk også, før jeg dro hjemover og begynte å bla i kokebøker. Det store spørsmålet var selvfølgelig: Hva skulle jeg gjøre med bønnene? Fortsett lesing »
Dette er min bloggpost nr. 100. Rart. Da jeg åpnet skrivestue her på bloggen for noen måneder siden, gikk jeg inn i et ukjent landskap. Jeg visste ingenting om bloggverdenen og jeg hadde aldri skrevet noe annet enn fagstoff offentlig. På kammerset skrev jeg i mange år dagbok, og da det stoppet opp, kom det plutselig noen dikt. Men ikke noe som andre hadde sett.
Så det var med nervene uttapå jeg la ut de første postene. Jeg ville helst at ingen skulle lese dem. Men det ga seg overraskende fort. Ganske snart begynte jeg i stedet å lure på hvordan jeg skulle få flere lesere. Og så begynte leserne og deretter kommentarene å komme. Det har vært en flott opplevelse å bli kjent med mennesker som legger igjen spor her med tanker og tilbakemeldinger om det jeg skriver. Det ante jeg ikke da jeg begynte. Og det gir mye glede og inspirasjon.
Men den aller viktigste opplevelsen har vært selve skrivingen. Jeg har funnet igjen og forsterket Stemmen min, den som helt hadde druknet i et akademisk engelsk fjernt fra mitt hjerte. Og skrivegleden! Følelsen av ord som kommer i flyt. Tanker som klarner når bokstaver og ord settes sammen. Ironisk nok kan denne skrivegleden ikke beskrives med ord.
Så jeg avslutter jubileumspost nr. 100 med noen bilder fra årets sommer. Noen uperfekte mønstre i siv, sjø og svaberg som minner meg om det jeg har inni meg. Jeg gleder meg til ferden videre.
Så fint du kom hit! Jeg heter Gunhild J. Ecklund og denne bloggen er min skrivestue, mitt fristed, der jeg kan prøve meg frem uten korrektur eller korreksjon. Hvis ikke annet er nevnt, har jeg tatt bilder og filmer selv, og jeg setter pris på om du spør før du bruker dem. Legg gjerne igjen en kommentar - da blir jeg glad!
mitt snitt: et fristed 