I staden for eit forord

I STADEN FOR EIT FORORD

I dei grufulle åra da Jezjov var sjef for tryggingspolitiet, stod eg 17 månader, dagleg, i fengselskø i Leningrad. Alle kviskra der. Ein dag kviskra kvinna som stod bak meg inn i øret mitt med blåfrosne lepper:

– Kan De skrive om dette?
Og eg sa:
– Det kan eg.

Da gleid noko som likna ein smil over det som ein gong hadde vore andletet hennar.

—

Så grøssende godt kan det sies og forklares. Hvorfor det er nødvendig å skrive, hvordan dikt kan ha politisk sprengkraft.

Teksten ble skrevet av den russiske poeten Anna Akhmatova i Leningrad 1. april 1957, som innledning til diktsamlingen Rekviem (Samlaget 1991). Her samlet hun dikt fra 1935 og fremover, tiden da Stalin strammet grepet om Russland. Akhmatova opplevde at mannen og sønnen ble arrestert flere ganger, mens hun selv levde med å ikke bli arrestert. En skjebne det er lett å glemme. En sjebne som ofte rammer kvinner:

Dei henta deg ved daggry. Eg måtte vandre
bak deg, som låg du på likbåre alt.
Barna kraup gråtande saman hos kvarandre.
Ikonlyset draup. Ditt andlet var kaldt,
kaldt som ikonet, panna våt
av angst-sveitte. Aldri aldri gløyme
denne stund!
Kvinner over vår heile jord
ropar i dag gjennom min munn.
(Moskva hausten 1935)

Jeg har vært mest oppmerksom på  Akhmatovas dikt om livet og (den mislykkede) kjærligheten. I Rekviem blomstrer den politiske poeten. Diktene er oversatt av Haldis Moren Vesaas som vet hva hun gjør også i denne sammenhengen.

Hvis du ikke kjenner Anna Akhmatovas lyrikk, anbefaler jeg deg å ta en titt. Hun griper meg. Jeg fant for øvrig denne samlingen hos mitt favorittantikvariat, Nynorsk antikvariat. Anbefaler dem også.

Akhmatova hadde et slående utseende. Mer enn 60 kunstnere malte henne, her en skisse av Amedeo Modigliani (1911)

(Bildet fant jeg her.)

Read Full Post »

Å drømme – eller handle?

Jeg er ikke en drømmer. Når en drøm slår rot i meg, liker jeg å handle for å få den oppfylt. Hvis det varer for lenge, går drømmen fra hvisking til kiling til gnaging. Og den blandes med en følelse av at snart er det for sent. Derfor handler jeg. Men nå har jeg begynt å lure: Burde jeg prøve å drømme litt mer? I hvert fall litt lenger?

Read Full Post »

… men ikke lyrikeren Bertold Brecht

Bertold Brecht. Jeg har hørt sangene, jeg har sett teaterstykkene, og jeg har akkurat oppdaget at hans teatertanker også kan brukes som inspirasjon i historieskriving. Så da (tror jeg) det gjenstår bare én Brecht-arena: Lyrikken.

For å sjekke ut Brecht som lyriker, har jeg bladd i en samling med oversettelser av forfatter, poet og retorikkprofessor Georg Johannesen (100 dikt, Cappelen Damm 2009). To rebeller, Brecht og Johannesen, tenkte jeg. Det må jo bli bra.

Det er sikkert bra. Men jeg ble ikke grepet av disse diktene. Som lyriker blir Brecht for konkret for meg. For forankret i tid og rom. Her er mange dikt om krigen og hendelsene før, under, etter den. Gode tanker. Skarpt blikk. Fine setninger, som virker bra oversatt. Ikke noe galt, egentlig. Men jeg blir ikke grepet, slik jeg liker å bli når jeg leser lyrikk. Her er politiske dikt på dikt som jeg tror jeg ville likt bedre som sanger med litt sær tonsetting. Som dikt blir de ikke … poetiske nok.

Så det var det, kjennes det ut som. Brecht havner ikke i lyrikkhylla mi, med mindre det dukker opp andre dikt som ikke fantes i denne samlingen. Men ett unntak fant jeg. Et lite hverdagsfilosofisk dikt. Det involverer en tidsfrosset sjåfør, men poenget er fremdeles levende. Dette likte jeg:

Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?

Read Full Post »

Mer (!) Rolf Jacobsen

Forrige søndag skrev jeg en lyrikkblogg om Rolf Jacobsen. Trodde jeg da. Men så viste det seg at jeg skrev mest om hva vi egentlig kan vite og hva sannhet er. Og det ble en virkelig interessant debatt i kommentarfeltet. Overraskende (og) interessant. Kanskje den til og med fortsetter?

Men egentlig ville jeg altså skrive om at jeg hadde oppdaget dikteren Rolf Jacobsen. Så da prøver jeg igjen: Jeg har oppdaget dikteren Rolf Jacobsen!

Et glass rødvin og Rolf Jacobsen...

Read Full Post »

Det vi vet – –

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.

Read Full Post »

Søndagsdikt

Før sommeren hadde Bai på Boklesebloggen min en fin tradisjon som jeg håper hun tar opp igjen: Lyrikkoppgaver og -refleksjoner hver søndag. I påvente av nye utfordringer fra Bai vil jeg gjerne dele et dikt som rører ved meg både som menneske og som historiker med interesse for fortiden.

Diktet er skrevet av lyrikeren Knut Ødegård, nedtegnet på det arkologiske funnstedet Skara Brae på Orkenøyene. Ødegård fanger hvordan historien dør og lever. Nydelig.

DEI

Deira lamper blåsne ut.
Deira pust stilna.
Ingen spor finst att etter dei.

Alle stormar stilna no, ingen
stingande sol, ingen
rop.
Hengemyrar, hamrar, sand.

Deira rop er ikkje våre rop.
Deira samtalar ikkje våre.

Det raude i håret fekk du av dei.
Ingen spor, berre ein gyllen kam
blåsen fram or sanden.

(fra samlingen Kinomaskinist (1991)

Read Full Post »

Gå glipp av noe! Og god sommer :)

Nå er det sommerferie! Da liker jeg å leve litt anderledes, så nå tar jeg pause fra nettet og bloggen og konsentrerer meg om den ikke-virtuelle verden.

I vinter skrev jeg et dikt inspirert av Telenor. Under slagordet Gå ikke glipp av noe! prøvde mobilselskapet å få alle til å ta med seg nettilkobling på vinterferie. Nå viser det seg at Telenor ikke er mer oppfinnsom enn at de kjører nesten samme kampanje før sommerferien. Så da bytter også jeg ut ordet vinter med sommer, og sender en oppfordring om å tørre å gå glipp av noe i sommer. For da får vi kanskje med oss noe mye viktigere:

Gå ikke glipp av noe

Gå ikke glipp av noe!
roper Telenor
Gå ikke glipp av siste nytt i sommerferien!
Kjøp mobilt bredbånd!

mobilt bredbånd
på hytta
i båten
på t-banen
i skogen
på soverommet
i senga
på do

i do

ellers glipper
det som er
der du er

Ha en riktig fin sommer!

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: L

Ungene er i seng etter en solfylt søndag, så nå kan jeg sette meg ned med ukas lyrikkoppgaver fra Bai på Boklesebloggen min. I dag styres utfordringene av bokstaven L og første oppgave tar opp et tema det skrives avhandlinger om: Den lingvistiske vendingen.

Med utgangspunkt i lingvisten Ferdinand de Saussure, som hevder det ikke er noen sammenheng mellom de lyder og bokstaver et ord er bygget opp av og betydningen av dette ordet, har denne språklige vendingen spredd seg i ulike former til de fleste deler av vitenskapen. Den innebærer i bredere forstand at det heller ikke er noen sammenheng mellom språk og virkelighet. Slik dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens innebærer, enkelt sagt, at språket ikke kan si noe om virkeligheten. Bai spør i oppgave 1: Kva tankar gjer du deg, om forhaldet mellom språk og verkelegheit?

Puh. Dette er et stort spørsmål for en som er historiker av fag. Jeg gjør meg mange, dels forvirrede, tanker om dekonstruksjon og den språklige vendingen. Jeg lever jo strengt tatt av å forsøke å fange en historisk virkelighet, noe som har skjedd i fortiden, med ord. Så da er det vanskelig å mene at ordene ikke kan si noe om virkeligheten. Samtidig: Hva er virkeligheten? Det er mange som opererer med en virkelighetsoppfatning som rommer langt flere dimensjoner og sfærer enn de fire jeg selv vanligvis forholder meg til (høyde, lengde, dybde og tid). Og selv om vi forutsetter at disse fire rommer virkeligheten, så vet vi av erfaring at hvordan vi oppfatter og beskriver den, kommer an på øynene som ser. Og selv den mest positivistiske historiker må vel innrømme at det er nødvendig å gjøre utvalg og tolkninger når en fortidig hendelse skal skildres, slik at Virkeligheten med stor V aldri vil kunne fanges fullstendig med ord.

Når det er sagt, mener jeg at språket likevel er et grensesprengende verktøy for å forstå og erkjenne opplevelser og følelser. Når jeg ser hvor frustrert yngstesønnen min på 1,5 år er fordi han ikke klarer å gjøre rede for nyansene i sine erfaringer og meninger, så er det ikke nødvendig med lange avhandlinger for å forstå at språk dekker en viktig funksjon. Og når jeg hører eldstemann på 4 sette presise ord på store hendelser i sitt liv, så føles det veldig virkelig. Så dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens er for meg en en teoretisk øvelse for forskere som opererer litt for fjernt fra den virkeligheten de mener det ikke er mulig å beskrive.

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: K

Jeg kjente at i dag gledet jeg meg til den ukentlige lyrikkoppgaven fra Boklesebloggen min. Vi har kommet til bokstaven K og oppgave 1 omhandler noe jeg aldri har hørt om før:

«1. Konkret poesi er eit omgrep som blir brukt om diktning som framstiller ei bestemt visuell form, med bruk av typografiske og grafiske hjelpemiddel. Det er også eit omgrep som blir brukt om dikting som er prega av konkrete bilete, ikkje abstrakte omgrep. Presenter eit dikt som kan representere ein av desse to formene for konkret poesi.»

Et dikt som er skrevet som et bilde? Først kan jeg ikke huske å ha sett noe slikt, før jeg plutselig kommer på at jeg akkurat bladde forbi et dikt der typografien var brukt aktivt. Det var i samlingen Min kärleks höga visa (1985) av Eeva Kilpi, og viser en sommerfugls tumling:

Read Full Post »

Lyrikk på en «søndag»: J

Lett forsinket griper jeg fatt i forrige ukes lyrikkutfordring fra Bai på Boklesebloggen min. Denne gangen har vi kommet til bokstaven J. Jeg velger å slå sammen de to første oppgavene som er 1) å presentere et forsommerdikt inspirert av måneden juni og 2) finne et dikt av en dikter på J.

Jeg velger meg Jan Erik Vold. Han har jeg likt lenge. De rare, overraskende, tankevekkende, stemningsfulle diktene, den unike stemmen som leser dem opp, og ikke minst den god jazzmusikk som ofte følger med som et utfyllende tilbehør. Han har et lite juni-dikt som gir meg sommerlyset og syrinduften – og en fin ro i sjelen:

Juni
hvit, juni mild, kirsebærtreet
banker
på ruten

og går, syrinene hvite
og lilla
kommer og går, lyset
kommer og går – juni ingenting.

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: I

Denne søndagen er det bokstaven I som inspirerer lyrikkoppgavene fra Bai på Boklesebloggen min. Forsinkelser og sykdom gjør at det er kort siden forrige søndagslyrikkpost her, men jeg har gledet meg til utfordringen.

I oppgave 1 tar Bai utgangspunkt i programmet Babel på svensk tv tidligere denne uken, der de debatterte «poetarnas front i ingenjörslandet Sverige», eller i korthet hvorfor lyrikk selger så dårlig i Sverige og andre land med ytringsfrihet, mens den ofte har en sterk stilling i diktaturer, der korte dikt er en ytringsform som er lettere å spre enn ytringer i lengre formater. Programleder Erik Schüldt lurte på om det skyldtes at Sverige er et ingeniørland der vi liker enkle og forståelige budskap:

Är Sverige ett så inrutat ingenjörsland att vi inte klarar av poesi? Att vi inte står ut med det vi inte förstår? Är det därför en minimal skara poeter debuterar varje år för att sen ändå reas ut på nästa års bokrea?

Bai spør: Kva tankar gjer du deg omkring dette?

Vel, jeg falt ikke helt for ingeniør-hypotesen. Diktaturer som Kina eller det tidligere Sovjetunionen, der poesi har hatt en sterk stilling, er ikke akkurat mindre preget av ingeniørfaget enn Norge eller Sverige. Snarere tvert imot. Jeg har mer sans for idéen om at ytringsfrihet kan være relevant. I Vesten har vi så mye frihet og anledning til å ytre oss at det ofte flommer over (jf. Knausgård og tendensen til bestselgende mursteinsromaner). Vi har også en kultur for å øse ut ord i politikk og media. Så jeg tror det er uvant å både lese og skrive noe så komprimert som dikt. Dessuten har vi ikke dette dype suget etter budskapet som måtte finnes i slike dikt, som jeg innbiller meg det er i diktaturer der offentlige ytringer er strengt kontrollert. Hos oss leses vel dikt og skjønnlitteratur mer som underholdning enn personlig, politisk eller samfunnsmessig sprengstoff? Et annet poeng er at i vår litterære kultur har markedsføring mye å si for salget, og forlagene tar ikke akkurat på seg spanderbuksene når nye diktsamlinger skal presenteres.

Er det noen som har andre tanker om dette? Det er definitivt et interessant spørsmål.

Read Full Post »

Søndagslyrikk på en tirsdag

På grunn av pinse, allergier, omgangssyke og annet hos henholdsvis Bai og meg og min familie, har forrige ukes lyrikkoppgaven på Boklesebloggen min blitt flyttet til i dag, og vi har nå kommet til bokstaven H.

Oppgave 1 er å presentere et haikudikt eller et haiku-inspirert dikt. Haiku er en japansk diktform som i klassisk utgave skal ha 17 rytmiske enheter fordelt på 3 linjer: 5 i første, 7 i andre og 5 i tredje. Jeg har kikket litt rundt på nettet etter haikudikt, for dette er ikke noe jeg har i hylla. Det finnes masse sider med folk som skriver egne haikudikt, som presenterer andres og som diskuterer hvordan slike dikt skal formes. Jeg har skjønt det slik at mange frigjør seg fra 5-7-5-formen og i stedet beholder haikuets ånd når de uttrykker seg. Et haikudikt som traff meg, men som ikke følger strengt den klassiske formen, fant jeg på haiku.com. Det er skrevet av Patrick M. Pilarski:

still alive
under all that ice—
the mountain stream

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: G

Så er Boklesebloggen min i gang igjen med sin alfabetiske lyrikkserie, som denne søndagen har kommet til G. Bai byr på 3 oppgaver. Den første er inspirert av den tyske filosofen Hans Ulrich Gumbrecht som etterlyser mer oppmerksomhet på kroppslig nærvær i vestlig kunst, det vil si kunstverk som henvender seg til sansene. Og oppgave 1 er dermed å presentere et dikt hvor det kroppslige nærværet er tydelig.

Jeg tenker med én gang på Nordahl Griegs dikt ‘Vand’ fra samlingen Norge i våre hjerter (1929). Grieg er vanligvis for nasjonalromantisk for meg, men i dette diktet er hyllesten til Norge knyttet til friskt, rennende vann i ubegrensede mengder. Diktet gjør meg ikke bare tørr i halsen (og littegrann blank i øynene dagen før dagen), det får meg også til å lukte stanken av råttent vann, jeg ser for meg det gule, nærmest seige vannet fra elver i fjerne byer jeg har vært i, og jeg kjenner mageknipen fra den gang jeg gjorde som Nordahl Grieg og lot det skure. Jeg kan høre bekker risle og fosser bruse. En fantastisk og helt kroppslig opplevelse av noe nordmenn flest tar for gitt inntil de har oppholdt seg lenge i varme land, Vand:

Read Full Post »

Mini-lyrikk på en søndag: G

På søndager har Boklesebloggen min en fin tradisjon med en serie spørsmål og eksempler på lyrikk. Serien begynte på A for noen uker siden, og skulle denne uken ha kommet til G. Men Bai på Boklesebloggen har andre forpliktelser, og G-oppgaven er litt utsatt.

Jeg har imidlertid akkurat hatt en samtale som gjør at jeg vil komme med et dikt likevel. Forfatteren begynner på G, min favoritt Cathrine Grøndahl. Og diktet er en hyllest til mine nærmeste og beste venninner. Som er der uansett, enten det er jeg eller de som trenger det. Jeg er så glad jeg har hver enkelt av dere.

Til de vakre venninnene

Har jeg sement i årene
og ordene stivner,
har dere et kaleidoskop!
Verden roterer i bilder
og anelser kiler i ansiktsfoldene

Har jeg en klamp om tiden
og står i floke,
har dere gullsålene til Atene!
Føttene flyr med tanken
Tankene spiler følelsesstoffet
ut i spenn fra kroppen
Det kjennes ikke lenger
som mitt

Med døgnåpne ører,
vidvinkla blikk
og varmekabler i hendene
skulle dere sett
hvor vakre dere er!

(fra samlingen I klem mellom natt og dag, 1996)

Read Full Post »

Vårlykke

å ligge
innhegnet
utstrakt
midt i trampolinen

forstadsstille
gyllenvarmt

…

så plutselig
barn!
hoppende!

det er vårlykke

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: E

Jeg har akkurat oppdaget det jeg tror kan komme til å bli en ny søndagstradisjon! På Boklesebloggen min finnes det hver søndag en ny lyrisk utfordring, en alfabetisk bestemt oppgave i 3 deler, der vi får mulighet til å dykke inn i nye og gamle sider av poesien. Denne flotte idéen av en serie har allerede kommet til E (og jeg må si jeg er fristet til å bla meg tilbake til tidligere søndagers utfordringer og bryne meg fra A-D). Dagens oppgave er:

1) Ekfrase er eit dikt som er skrive til eit anna kunstverk. Som oftast er ekfrasa skrive til billet- eller skulpturkunst, men ho kan også vere retta til andre kunstformar. Presenter eit dikt som er ei ekfrase.
2) Presenter eit dikt av ein diktar på E.
3) Har du lese Gunnar Ekelöf og kva synest du om tekstane hans?

Ad 1): Jeg er ingen litteraturviter og kan ikke noe teoretisk om poesi, så dette var et nytt begrep for meg. Ekfrase. Jeg tenker og lurer… og kommer frem til at innledningen og avslutningen på det nydelige diktet Venner (fra samlingen Digte, 1893) av Sigbjørn Obstfelder antakelig er en ekfrase, selv om det ikke beskriver ett enkelt kunstverk? Lett nostalgisk om ungdommelig befriende berusende vennskap – og selve livet:

Read Full Post »

Vulkaner og tulipaner

katlas søster
fnøs og frøs
flytrafikk
nyhetsblikk

biler busser båter
drar på gamle måter

jens får tid
til folke-twitter
heathrow hører
fuglekvitter
askehaik gir nostalgi
som smitter

– og over mine tulipaner
drysser det nå støvvulkaner
de kan ingen se
men tenk på det!

Utbrudd fra Eyjafjallajökull sender islendinger på flukt og lammer flytrafikken i Europa

(Bildet fant jeg her)

Read Full Post »

Hest under huden

nesen nyter
fingeren finner mulesilken
år viskes vekk

kroppen er
klar
vár

tolker tegn
rir rytmen

beinet beregner
hånden gir tar
tyngden finner punktet

uten tanke
uten strev

kroppen er
en minnebrikke
en tidsmaskin

men spør du meg hvordan
blir jeg svar skyldig

(Bildene fant jeg her)

Read Full Post »

Se opp for hestehov!

Våren
er ein flokk hestar
Med øyret mot bakken
kan du høyre hovslaga
slå sprekkar i telen
høyrer du lett
den krafsande lyden
av røter som leitar etter feste
Lytt slik lenge, høyr: det vrinskar!
berre pass deg
så du ikkje
får ein hestehov i øyret

Marit Tusvik (1987)

Det fineste og mest bustete vårtegnet står på kjøkkenbordet! Plukket av møkkete liten hånd på vei hjem fra barnehagen.

Read Full Post »

Dødsstille

det er mye å lære om stillhet
av en som skal dø

pinlig
trykkende
talende
taushet

blir speilende tomhet

som sakte snur
borret
mot egne kratere

til nyvunnen ro spirer

gamle blomster
nye farger fasonger
blir viltvarsomtvoksende virkelighet

men hva lærer jeg når det blir
dødsstille

Read Full Post »

Synstest

analytiske briller
betrakter hans don quixoteske slag
mot uunngåeligheten

her er brudd på
handlekraftlinjen
fra gutt til gammel

her er tomrom
i reparatørens repertoar

før brilleløse utbrudd
skyller frustrert forakt
over vár varme

og kontaktløse linser
innser konturene av
et speil

Read Full Post »

Ut på tur 3: På lyriske stier

I bokhylla mi finnes det en høyt skattet hylle med lyrikk. Jeg er ikke noen tøff poesiknuser, mye av det anerkjente stoffet blir for rart og fjernt og vanskelig. For meg er poesi noe som treffer rett i hjertet, som dissikerer kompliserte følelser og opplevelser så de blir til å forstå og holde ut. Lyrikk, poesi, dikt – det er førstehjelp når livet rammer. Det siste året har jeg utvidet førstehjelpsskrinet til å omfatte egne dikt, men helt siden jeg var ganske ung har jeg brukt andres evne til å komprimere tanker som hjelp til å fordøye mine egne. Her er en liten guided tour i andres dikt og eget minne.

Read Full Post »

Vakkerstygg poesi: Marit Kaldhol, Maria

pappa har stor varm hand.
han lærte meg: stillheten.
i våt skog, over avkledde røter
gjekk pappa og eg. her går eg og leier
pappa i handa.
mjuk hud. elver av blod.
handa er ansiktet hans. pusten
når jeg ligg i fanget, i duren av eventyret:
reven som skulle lære bamsen å fiske.
våte einer står og helser, blankt.
lenger framme ler mamma, høgt. alltid høgt.
og krøllar omkrign latteren.
her går eg og leier pappa, stilt
innover.
pappa skal dø ein dag, han òg.
bestefar er død. bestemor. alle dei.
onkel Morten.
en dag dør pappa.

så får vi ei grav
å sykle til. om ettermiddagen.

Read Full Post »

Gå ikke glipp av noe!

Gå ikke glipp av noe!
roper Telenor
Gå ikke glipp av siste nytt i vinterferien!
Kjøp mobilt bredbånd!

mobilt bredbånd
på hytta
i båten
på t-banen
i skogen
på soverommet
i senga
på do

i do

ellers glipper
det som er
der du er

Read Full Post »

The Drunken Philosopher (the Pompel&Pilt way)

fantasere
filtrere
skissere

konsumere

vurdere
kommentere
kritisere

konsumere
kamuflere

modifisere
redigere
manipulere

konsumere
invitere
pokulere

applaudere
utbrodere
eksaltere

(…)

reparere

Read Full Post »