Hva kan barnet ditt om økonomi?

Jeg kommer snart ut med ny bok! Den heter Hva er økonomi? Fakta og funderinger, og er en bok om økonomi for barn og unge fra 12 år og oppover.

Etter at jeg fikk barn, oppdaget jeg at dagens barn tar del i økonomien i mye større grad, og fra mye yngre alder, enn da jeg var liten. Overalt møter de skreddersydde reklamer og produkter. De kan også få eget bankkort fra de er 7-8 år gamle.

Til tross for dette, lærer barn nesten ikke noe om økonomi på skolen.

Dette har jeg tenkt til å gjøre noe med! I boken får barn og unge praktiske tips om personlig økonomi (hvordan skaffe og håndtere penger). De lærer også om hvordan deres personlige økonomi henger sammen med verden rundt dem (bl.a. om skatt, forbruk, banksystemet, fattigdom m.m.)

I tillegg legger jeg stor vekt på å åpne for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om økonomiske temaer som berører barna.

For meg har det vært viktig å ha med både personlig økonomi og en grunnleggende innføring i viktige samfunnsøkonomiske sammenhenger. Kunnskap gir makt og muligheter. Den som kan noe om personlig økonomi, har større mulighet til å ta styring i sitt eget liv. Og den som vet noe om hvordan samfunnets økonomi er organisert, har større mulighet til å forandre verden.

Jeg vil at alle barn skal få lære om økonomi. Jeg har begynt med å skrive denne boka, og til høsten skal jeg reise rundt på skolebesøk med Den kulturelle skolesekken Akershus. Men målet mitt er større. Jeg vil at økonomi skal inn som eget fagfelt på læreplanen i grunnskolen. Jeg vil at ungene våre skal få lære om økonomi fra de er ganske små.

Boken gis ut på Orkana forlag. Endelig lanseringsdato er ennå ikke bestemt, men hvis du vil ha varsel når boken kommer i bokhandelen, kan du registrere deg på hvaerøkonomi.no. Da får du også tilgang på en smakebit av boken på nett.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig stolt av denne boken! Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hilsen Gunhild

Read Full Post »

Et helt nytt år

I dag skulle jeg forklare sønnen min på 4,5 år hva nyttårsaften er. – Dagen etter nyttårsaften begynner et helt nytt år, sa jeg. Er det sommer da? svarte gutten min. Dermed gikk det som det ofte gjør: Den minste av oss sier noe som gjør at jeg må tenke gjennom hva ting egentlig betyr.

For det skjer jo ikke noe spektakulært ved starten av et nytt år. Det blir ikke sommer over natten. Men det føles viktig likevel. Blanke-ark-følelsen finner meg. Selv om jeg vet at jeg drar med meg en diger skriveblokk fylt med skitt og kanel fra tidligere år.

Jeg er spent på 2011. Jeg skal begynne i forskerjobben min igjen. Etter et friår, som viste seg å bli preget av langt mindre fri og langt mer levd liv enn planlagt, så vender jeg tilbake til mitt virke som historiker. Mye der er vel kjent, men det føles likevel som jobblivet er fullt av nye muligheter: Jeg har erkjent at historien kan skrives på mange vis.

Ellers ser jeg frem til det som kommer av gleder og sorger. Jeg lever saktere nå enn før og det har jeg tenkt å fortsette med.

2010 var året jeg begynte å blogge og dermed gjenoppdaget Stemmen og skrivegleden min. Når livet i det siste har gjort at jeg ikke har fått skrevet noe særlig, så har jeg innsett hvor mye denne bloggen har betydd for meg. Jeg savner å skrive fritt.

Så i 2011 håper jeg igjen å få muligheter til å skrive mer her, å treffe dere som har gitt så mange generøse kommentarer og dere som statistikken viser at kommer på besøk.

Jeg ønsker hver og en av dere et virkelig godt nytt år! For det er nytt, selv om det tar mer enn én kveld å lage en sommer.

(Rakettbildet lånte jeg her.)

Read Full Post »

Ferske foreldre vil vite mer

Denne artikkelen står på trykk i Barnehagefolk nr. 2/2010. Barnehagefolk er et fagblad for barnehagepersonale som kommer ut 4 ganger i året. Dette nummeret kom ut før høstens oppstart i barnehagene og handler om «å være ny». Fagfolk og skribenter belyser dette temaet fra ulike vinkler, og jeg fikk i oppdrag å gi stemme til de ferske foreldrene, de som for første gang skal overlate barnet sitt til andre. Formålet var å bidra med innspill som kunne hjelpe barnehagepersonalet til å gjøre en bedre jobb.

Den dagen vi foreldre leverer barnet i barnehagen for første gang, går vi inn i en ukjent verden. Til nå har vi hatt fullt innsyn i hva barnet gjør og hvordan det har det. Nå begynner starten på det som skal bli barnets uavhengige liv, der foreldrene ikke lenger sitter med kontrollen. Dessuten blir vi del av en verden med ukjente regler og rutiner, mennesker som kommer og går, og synspunkter vi ikke alltid er enige i. Den overgangen krever sitt, ikke bare av foreldre og barn, men også av dem som jobber i barnehagen.

Vi mener ikke å mase

Det første som må sies til barnehageansatte som møter ferske foreldre er: Bær over med oss! Vi har ikke gjort dette før, så vi vet ikke hvor fort ungene våre tilpasser seg nye rammer. Vi vet ikke at de snart sover på et annet tidspunkt enn de pleier i et rom fullt av andre barn, at de ikke trenger å få brødskiven delt i småbiter, at de faktisk snart kan spise selv med bestikk, og at de lærer seg å omgåes andre barn bare ved å være sammen med dem.

Derfor er vi maser vi. Og forteller det som for dere er selvfølgeligheter. Så vær litt tålmodige, berolig oss og forklar oss. Prøv å gi oss følelsen av at vi og barna våre er helt spesielle, selv om vi sikkert ikke er det. Da roer vi oss fortere.

Read Full Post »

Epleslang!

I dag lærte jeg 4-åringen å gå på epleslang. Da jeg forklarte konseptet, ble han litt bekymret og lurte på om vi kunne komme i fengsel eller i det minste ville få en bot? Han ble beroliget da jeg sa at det verste som kunne skje var at vi fikk kjeft. Og hvis vi ble knepet, skulle mamma ta skylden.

Gjenglemt epletre i skulpturparken

Strengt tatt kan vår lille kveldsutflukt knapt kalles slang. På vei hjem fra barnehagen hadde jeg lagt merke til et gjenglemt epletre i en krok på fellesområdet der vi bor. Flesteparten av eplene hadde falt på bakken, og det så ikke ut til at noen brydde seg om dem. Så da jeg og poden tok med oss 4-5 epler denne kveldsstunden, var ikke faren for represalier særlig stor.

Det var likevel litt spennende og morsomt. Sønnen min syntes det var stas å gå på slang istedenfor å legge seg. Og jeg syntes det var litt kult å lære ham noe som vi ble enige om å kalle litt rampete, og samtidig sanke mat som ellers ville gått til spille. Sånn sett bør kanskje epleslang inngå i matauk-strategien til enhver bybonde?

Syrlig tjuvgods

Read Full Post »

Miniøya: Mere, mere, mere!

Vi har hatt en fantastisk dag på Miniøya! Jeg, Kjæresten, guttene på 4 og 1,5 år og tusenvis av andre har hoppet og danset og flatet ut på gresset i Tøyenparken. For første gang i hovedstaden arrangeres det en rockefestival med øvre aldersgrense 16 år. Folka bak Øya-festivalen har laget et ikke bare rusfritt, men også brusfritt arrangement der barna står i sentrum og vi voksne får være med som følge.

Og det er et imponerende opplegg. Jeg var med å rigge opp festivalen som frivillig på fredag, og jeg ble overrasket over hvor mange detaljer som faktisk må på plass for å få en festival på beina. Alt du som publikum ikke tenker over, med mindre det mangler. Og på Miniøya skal det ikke bare rigges opp gjerder, scener, boder, doer, hundrevis av stoler og bord, skilt og sperringer. Det skal også være stelletelt for bleieunger og stands med masse bra barneting fra Donald- og boklesing, musikkverksted og kino til ansiktsmaling og påmalte tatoveringer. Og alt skal inngå i en tvers igjennom miljøvennlig helhet. Veldig gøy å se det fra innsiden, og få være med å rigge og snekre. Og i dag var det vår tur til nyte resultatet:

Read Full Post »

Den Ene læreren

På Twitter og på bloggen sin A Curly Life har Kristin Oudmeyer sendt en oppfordring til bloggere om å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene ved å fortelle sin historie om den ene voksne som brydde seg, som grep inn, som orket og turte engasjere seg for å forande noe i et barns liv. Formålet er å få flere til å engasjere seg i de barna som finnes rundt oss alle:

Grunntanken bak Den Ene er at alle barn er våre barn – og at barns velferd og oppvekst, ikke bare er det offentliges ansvar. Voksne skal motiveres til å se, bry seg og handle ovenfor de barna de har rundt seg. Vi må bli trygge på at det handler om å bry seg og bry seg om – ikke blande seg.

Da jeg leste om prosjektet, tenkte jeg straks på historielæreren min på videregående. Han var min Ene, i bitteliten skala. UNICEF og Oudmeyers engasjement i dette prosjektet er kanskje først og fremst rettet mot barn som virkelig er ute i hardt vær. Som blir mishandlet, opplever rus eller omsorgssvikt. Det er nok de som trenger mest at (minst) én av oss tør å gripe inn. Men jeg tenker at denne tilnærmingen, dette ønsket om å se barna rundt oss, også gjelder de mer priviligerte barna, som jeg selv var. Vi har alle behov for å bli sett, og vi har alle et ansvar for å virkelig se de barna vi kommer i kontakt med.

Min Ene var altså historielæreren som så meg. Da jeg drittlei og kjepphøy skulket skolen for harde livet i 2. klasse på videregående. Jeg var kjapp i hodet, så karakterene holdt seg oppe, men jeg var virkelig på vei mot å skli ut av skolen. Og han så det. Han så meg. Og han grep inn. Han tok meg til side og fortalte hva han så. At jeg ikke gadd å anstrenge meg, at jeg slapp unna med det, men at han ikke ville tillate at jeg forsvant ut. Og så tilbød han meg en overraskende og høyst ureglementær avtale: Hvis jeg begynte å jobbe på skolen og gjøre en skikkelig innsats i alle fag, så skulle han slutte å føre fravær for meg. Jeg kunne komme og gå som jeg ville, bare jeg begynte å jobbe med fagene.

Jeg har tenkt mye på denne læreren og på hva han gjorde. Han så at jeg hatet regler. Han så at jeg hadde evner jeg ikke gadd å bruke. Og han så at jeg holdt på å slutte på skolen. Løsningen han fant, var å sette reglene til side og ha tillit til meg. Det var en fantastisk opplevelse. Han så meg. Han stilte krav. Han stolte på meg. Og resultatene kom umiddelbart. Jeg sluttet (nesten helt) å skulke, jeg begynte å gjøre skolearbeid, og jeg kom meg gjennom videregående meg gode resultater.

Dette er en bitteliten historie om Den Ene som brydde seg om en høyst priviligert jente. Hadde han ikke gjort det, hadde det fått begrensede følger. Jeg hadde nok droppet ut av skolen, men jeg er temmelig sikker på at jeg hadde begynt igjen etter få år og klart meg helt fint gjennom livet. Men følelsen jeg sitter igjen med forteller meg hvor viktig det er at noen bryr seg. At vi alle prøver å se det beste i dem rundt oss, og at vi er villige til å gripe inn når det trengs.

Jeg oppfordrer alle til å støtte opp om UNICEFs prosjekt Den Ene, hver dag i eget liv.

Read Full Post »

Vårlykke

å ligge
innhegnet
utstrakt
midt i trampolinen

forstadsstille
gyllenvarmt

…

så plutselig
barn!
hoppende!

det er vårlykke

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: E

Jeg har akkurat oppdaget det jeg tror kan komme til å bli en ny søndagstradisjon! På Boklesebloggen min finnes det hver søndag en ny lyrisk utfordring, en alfabetisk bestemt oppgave i 3 deler, der vi får mulighet til å dykke inn i nye og gamle sider av poesien. Denne flotte idéen av en serie har allerede kommet til E (og jeg må si jeg er fristet til å bla meg tilbake til tidligere søndagers utfordringer og bryne meg fra A-D). Dagens oppgave er:

1) Ekfrase er eit dikt som er skrive til eit anna kunstverk. Som oftast er ekfrasa skrive til billet- eller skulpturkunst, men ho kan også vere retta til andre kunstformar. Presenter eit dikt som er ei ekfrase.
2) Presenter eit dikt av ein diktar på E.
3) Har du lese Gunnar Ekelöf og kva synest du om tekstane hans?

Ad 1): Jeg er ingen litteraturviter og kan ikke noe teoretisk om poesi, så dette var et nytt begrep for meg. Ekfrase. Jeg tenker og lurer… og kommer frem til at innledningen og avslutningen på det nydelige diktet Venner (fra samlingen Digte, 1893) av Sigbjørn Obstfelder antakelig er en ekfrase, selv om det ikke beskriver ett enkelt kunstverk? Lett nostalgisk om ungdommelig befriende berusende vennskap – og selve livet:

Read Full Post »

Om husstøv, store barn og små voksne

– Mamma! Nå nekter jeg å gå barbent i huset her. Det er så skittent!

Meldingen fra min eldste sønn, snart 4 år, er klinkende klar. Nå er grensen nådd, han vil ikke ha mer mat under føttene.

Ok, jeg innrømmer med en gang at jeg ikke er glad i å gjøre rent. Jeg har stor tro på at litt skitt styrker immunforsvaret og anser hybelkaniner som ufarlige dyr. Dessuten er det få ting som gjør meg mer irritert enn å støvsuge og jeg synes det er kjedelig å tørke støv. Og selv om jeg faktisk liker litt å vaske gulv – grønnsåpe lukter så godt – så er det utrolig mye rydding og støvsuging som må til før jeg kommer så langt, og dermed blir det en stund mellom hver gang. Men det er da ikke så ille som guttungen antyder?! Jeg driver jo daglig brannslukking med kost og feiebrett for å holde brødsmulene i sjakk.

Read Full Post »

Guttenakker

liten guttenakke
bøyd i studier
speiler
barnet mannen
smelter hjertet

Read Full Post »

Den flyvende konstabel

– Se, mamma! Der flyr det en konstabel! Når jeg følger 3-åringens pekefinger med blikket, finner jeg ikke en politimann med vinger oppunder kjøkkentaket. I stedet er fingeren rettet mot et langbent kryp: et stankelben. I sin utrettelige jakt på nye ord, gikk gutten i surr denne morgenen og brakte munterhet rundt kjøkkenbordet. Men vi tørket raskt av oss fliret da spørsmålene om stankelbenets liv og levned begynte å hagle. Å ha en talefør 3-åring i huset byr på mang en utfordring. Blant de mer overraskende for en godt voksen foreldrefersking er erkjennelsen av hvor utrolig lite jeg faktisk kan om verden. Til tross for årelange studier ved universitetet og en opplevelse av å forstå stadig mer av menneskene og samfunnet rundt meg, skal det ikke mange oppfølgingsspørsmål til før jeg står fast.

Noen av spørsmålene avslører at grunnskolepensumet i naturfag forlengst er glemt: Hvorfor er månen oppe når det er dagen? Hva er en stjerne? Hvor kommer vinden fra? Andre spørsmål viser grove svikt i allmenndannelsen, som hvorfor har vi pinseferie? Atter andre er av mer filosofisk art: Hvem er gud? Hvorfor må vi stå i kø?

Denne gangen er det stankelbeinet som skal analyseres: Er det en edderkopp eller et insekt? Hva spiser det? Hvor sover det? Hvor gammelt blir det? Jeg har to muligheter. Enten å svare at jeg ikke vet eller å finne det ut. Det viser seg at den første løsningen er lite tilfredsstillende for 3-åringen, og til min store overraskelse også for meg. Jeg begynner faktisk å lure, jeg også. På hvordan verden er skrudd sammen og hvordan alle selvfølgeligheter rundt meg fungerer. Jeg kjenner nysgjerrigheten kile. Og ydmykheten vokse. Så utrolig lite jeg vet! Det visste jeg ikke.

Så jeg benytter anledningen til å lære. Om tigre og månefaser, om Pluto som ikke er en planet lenger, om fjærlagene som beskytter ender i isvann. For en befrielse å låne 3-åringens briller!

Read Full Post »

Gressenker og annet ugress – Dag 1

Gressenkelivet er herlig! Fri til å gjøre alt man vil, venninnekvelder, sofa-sliting og såpeserier i stua, sove når man vil, våkne når man vil, spise hva man vil, rote uten hemninger. Det vil si, som å være single, bare med vissheten om at dette kun varer en kort stund (og dermed må settes pris på). Og når tiden er inne kommer Kjæresten inn døra uten at man trenger å løfte en finger. Perfekt!

Sånn var det før. Altså før jeg fikk barn. Nå er ikke gressenkelivet så gøy. Nå betyr det at det ikke er to til å stå opp om natten og finne smokker og trøste barn, til å stå opp om morgenen og underholde barn eller få dem i barnehagen, ikke to til å skifte bleier, kle på, rydde ut av oppvaskmaskinen, lage frokost, lage matpakker, rydde inn i oppvaskmaskinen, pusse tenner, sette på klesvask, trøste, stoppe krangler, kle på mer, frakte, levere, planlegge middag, handle, hente, kle av, lage middag, trøste og bære, rydde, stoppe krangler, mate, sette inn i oppvaskmaskinen, trøste og bære, leke, …seee baaarne-tv…, mate, rydde inn i oppvaskmaskinen, kle av, skifte bleie, kle på, pusse tenner, kose, legge, tømme tørkestativet, tømme vaskemaskinen, henge opp tøy, rydde leker…

Etter Dag 1 av to uker som gressenke kan jeg allerede konstatere:

1) Aleneforeldre fortjener heder, ære og lange ferier med barnepass.

2) Kjæresten min er veldig flink til å rydde.

Read Full Post »

Barnehagesatsing over styr

I januar 2010 begynte en liten jente jeg kjenner i barnehage for første gang. Hun var nesten 1 år gammel, kunne ikke gå og hadde aldri vært borte fra foreldrene sine. Vi som kjente henne var spente, litt ekstra spente, for jenta hadde fått plass i en av de nye store barnehagene som er etablert i Oslo som ledd i satsningen for å få full barnehagedekning. Barnehagen så bra ut på Oslo kommunes nettsider som reklamerte med lyse, moderne, nyoppussede lokaler med flotte spesialrom for aktiviteter og kreativitet.

Stort var derfor sjokket som møtte dem. Lokalene var elendig pusset opp med uisolerte, iskalde gulv, dårlig malte vegger og rester av gamle skilt i gangen fra den gangen barnehagen var sykehus. Og det sluttet ikke med det. Det var ingen leker i lokalet. Og personalet var midlertidige vikarer, innleid i påvente av permanent, nyutdannet personale fra Sverige. Hele barnehagen bar preg av knappe budsjetter og uferdige løsninger.

Vi reagerte alle sammen: jenta gråt, moren og faren hennes fortvilte, og jeg ble rasende! Så jeg skrev en kronikk til Aftenposten Aften som ble trykket 20.01.2010, der jeg rettet skytset mot dem som fortjener det: de politiske myndighetene, representert ved byråd for kultur og utdanning i Oslo, Torger Ødegaard (H), og kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Hele artikkelen finner du her.

Read Full Post »

Våken som et barn

våken som et barn
om natten
skrik
hjerteskjærende
hjernekrympende
grusfylte øyne
ser mørkt på nyfødt håp

våken som et barn
om dagen
utenomjordiske svarte brønner
vokser til skrå barneblikk
på verden
som aldri blir den samme

Read Full Post »

Det er noen mellom oss

det er noen mellom oss

en klode
vi sirkler rundt
en tyngdekraft
som trekker oss til seg
men deg når jeg bare med navlen

armene fulle av liv
brystene fulle av melk
øynene fulle av tårer
blyfylt kropp bruker ikke blonder

det er noen mellom oss

som aldri slipper taket
som binder oss sammen
enten vi vil eller ikke
vi vil
vi vil!

og snart står vi der
tett sammen
og lurer på hvor de ble av

Read Full Post »