Hva kan barnet ditt om økonomi?

Jeg kommer snart ut med ny bok! Den heter Hva er økonomi? Fakta og funderinger, og er en bok om økonomi for barn og unge fra 12 år og oppover.

Etter at jeg fikk barn, oppdaget jeg at dagens barn tar del i økonomien i mye større grad, og fra mye yngre alder, enn da jeg var liten. Overalt møter de skreddersydde reklamer og produkter. De kan også få eget bankkort fra de er 7-8 år gamle.

Til tross for dette, lærer barn nesten ikke noe om økonomi på skolen.

Dette har jeg tenkt til å gjøre noe med! I boken får barn og unge praktiske tips om personlig økonomi (hvordan skaffe og håndtere penger). De lærer også om hvordan deres personlige økonomi henger sammen med verden rundt dem (bl.a. om skatt, forbruk, banksystemet, fattigdom m.m.)

I tillegg legger jeg stor vekt på å åpne for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om økonomiske temaer som berører barna.

For meg har det vært viktig å ha med både personlig økonomi og en grunnleggende innføring i viktige samfunnsøkonomiske sammenhenger. Kunnskap gir makt og muligheter. Den som kan noe om personlig økonomi, har større mulighet til å ta styring i sitt eget liv. Og den som vet noe om hvordan samfunnets økonomi er organisert, har større mulighet til å forandre verden.

Jeg vil at alle barn skal få lære om økonomi. Jeg har begynt med å skrive denne boka, og til høsten skal jeg reise rundt på skolebesøk med Den kulturelle skolesekken Akershus. Men målet mitt er større. Jeg vil at økonomi skal inn som eget fagfelt på læreplanen i grunnskolen. Jeg vil at ungene våre skal få lære om økonomi fra de er ganske små.

Boken gis ut på Orkana forlag. Endelig lanseringsdato er ennå ikke bestemt, men hvis du vil ha varsel når boken kommer i bokhandelen, kan du registrere deg på hvaerøkonomi.no. Da får du også tilgang på en smakebit av boken på nett.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig stolt av denne boken! Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hilsen Gunhild

Read Full Post »

Hva gjør tid?

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

—

Og det lurer jeg på fremdeles.

Read Full Post »

Om brobygging, Brecht og Bowie

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker.

Read Full Post »

Kjært barn… Om navn og identitet

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg.

Read Full Post »

Om utvandring, fortellinger og fakta

Lydia mistet halve søskenflokken. Eller gjorde hun det?

Et viktig kapittel i historien om min farmor Lydia handler om utvandring. I hvert fall tre av hennes søsken gjorde som 800.000 andre nordmenn i perioden 1825-1920: De forlot gamlelandet og satte kursen mot Amerika for å slippe unna fattigdom og trange kår. Jeg sier «i hvert fall tre» av søsknene, for nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.

En av utfordringene når man begynner å grave i sin egen families historie, er å skille fortellinger fra fakta. Som jeg har vært inne på, finnes det historier i alle familier som nesten oppnår en mytisk status. Én slik historie i min familie var hvordan Lydia fikk sin Sigurd. En annen er om hvordan fattigdom og trangboddhet tvang Lydias mor Gina til å sende halvparten av barna sine til slektninger i Amerika. Til slektninger i Amerika. Det ligger mye dramatikk i den setningen.

Og så viser det seg at fortellingen ikke er fullt så enkel. Da jeg begynte å grave i dette, var noe av det første jeg fikk høre at hvertfall én av søstrene til Lydia ble sendt av gårde ikke på grunn av fattigdom, men fordi mamma Gina ikke likte kjæresten hennes. Og nå kompliseres historien ytterligere.

Read Full Post »

Det vi vet – –

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite.

Read Full Post »

Min farfars hus

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende.

Read Full Post »

Lille Lydia: Her starter det

Lydia og mamma Anna Borgine

Her er Lydia. Min farmor. På sin mors fang hos fotograf N. Egeberg i Christiania. Hun er knapt et par år gammel, og som småunger flest klarer hun ikke sitte stille. Mens mamma ser stramt og alvorlig inn i kameraet, med et blikk som jeg gjenkjenner som min farmors, snur lille Lydia på krølltopphodet sitt og kikker ut av billedkanten. Mot et annet sted og mot nye tider.

Lydia ble født 7. juni 1903. En ganske vanlig forsommerdag. Men da Lydia fylte 2 år, ble dagen ikke lenger bare hennes. Den ble selve Unionsoppløsningsdagen, den dagen Norge for første gang på århundrer fremsto som en selvstendig nasjon. Slik knytter denne datoen Lydias lille liv til den store historien som tilhører oss alle.

Jeg har lyst til å bruke dette som utgangspunkt for å finne ut mer om min farmor og min families historie. Den lille historien i den store, og hvordan det lille og det store er koblet sammen i en gjensidig påvirkning. For det er ikke bare de store begivenhetene og endringene i et samfunn som påvirker enkeltmenneskers liv. Det er også motsatt: Min farmor og alle rundt henne var med på å forme det nygamle Norge som vokste frem etter århundreskiftet.

Jeg har lyst til å bruke min farmors historie til å nøste i disse samfunnsendringene. Foreløpig vet jeg mer om den store historien enn den lille. Men etter at jeg fikk en gullkantet koffert fra min far, som inneholder en salig blanding av gamle bilder, brev og dokumenter, så har jeg begynt å se konturene av en fortelling.

Lydias historie inneholder kjærlighet og død, velstand og ruin, svindel og heltemot. Her er drama og hverdag, krig og fred, lengsler, innestengte følelser og plutselig løsluppent tøys med høy sigarettføring. Her er Oslos lokalhistorie vevd sammen med migrasjon og reiser som knytter Norges hovedstad og lille Lydia til den store verden. Slik fremstår min farmors liv som helt alminnelig og samtidig fullstendig ualminnelig. Ikke akkurat som ditt og mitt, men nesten.

Jeg gleder meg til å grave mer!

Dåpsattest for Lydia Lyngaas

Read Full Post »

En organisasjon av parallelle universer?

For tiden jobber jeg i administrasjonen ved Universitetet i Oslo. Jeg sitter bak en skranke med ansiktet vendt mot verden. På andre siden av skranken står en ung dame, sannsynligvis russ i vår, og lurer. Hun synes det er noe rart med timeplanen hennes ettersom flere av forelesningene hun har valgt er på samme tidspunkt. Hun lurer også på hva ordet pensum betyr og hvordan hun finner ut hvilken bok hun skal lese. Og når begynner juleferien? Den dagen i slutten av november hun har sin siste eksamen? Seriøst?!

En samling parallelle universer?

Den unge damen er en ganske typisk helthelt fersk student. Og i løpet av arbeidsdagen møter jeg mange som henne, men også helt andre typer mennesker og tilnærminger til min skranke.

Det kommer mer garva studenter, som har lært seg et triks eller to og nå ønsker utsettelser og tilpasninger av eksamener og planlagte studieprogram. Det kommer stressa forelesere som er ute i siste liten, som mangler kopier og ikke vet hvilket rom de skal forelese i, som brøyter seg fram i køen og forventer at jeg skal slippe alt jeg har i hendene for å redde situasjonen. Disse foreleserene står i skarp kontrast til sine eldre akademikerkollegaer, som ikke lenger underviser, men har fått beholde et kontor borti gangen og egentlig bare kommer til skranken for å få litt selskap. De to generasjonene forelesere er forskjellige, men avstanden er veldig mye større til ham som hver dag glir stille inn døren for å hente og levere post, som knapt gir fra seg et lite nikk til hilsen.

Møtet med disse menneskene, som alle speiler ulike sider av universitetssystemet, har fått meg til å tenke mer generelt på hva en organisasjon, en bedrift, egentlig er?

Read Full Post »

Ferske foreldre vil vite mer

Denne artikkelen står på trykk i Barnehagefolk nr. 2/2010. Barnehagefolk er et fagblad for barnehagepersonale som kommer ut 4 ganger i året. Dette nummeret kom ut før høstens oppstart i barnehagene og handler om «å være ny». Fagfolk og skribenter belyser dette temaet fra ulike vinkler, og jeg fikk i oppdrag å gi stemme til de ferske foreldrene, de som for første gang skal overlate barnet sitt til andre. Formålet var å bidra med innspill som kunne hjelpe barnehagepersonalet til å gjøre en bedre jobb.

Den dagen vi foreldre leverer barnet i barnehagen for første gang, går vi inn i en ukjent verden. Til nå har vi hatt fullt innsyn i hva barnet gjør og hvordan det har det. Nå begynner starten på det som skal bli barnets uavhengige liv, der foreldrene ikke lenger sitter med kontrollen. Dessuten blir vi del av en verden med ukjente regler og rutiner, mennesker som kommer og går, og synspunkter vi ikke alltid er enige i. Den overgangen krever sitt, ikke bare av foreldre og barn, men også av dem som jobber i barnehagen.

Vi mener ikke å mase

Det første som må sies til barnehageansatte som møter ferske foreldre er: Bær over med oss! Vi har ikke gjort dette før, så vi vet ikke hvor fort ungene våre tilpasser seg nye rammer. Vi vet ikke at de snart sover på et annet tidspunkt enn de pleier i et rom fullt av andre barn, at de ikke trenger å få brødskiven delt i småbiter, at de faktisk snart kan spise selv med bestikk, og at de lærer seg å omgåes andre barn bare ved å være sammen med dem.

Derfor er vi maser vi. Og forteller det som for dere er selvfølgeligheter. Så vær litt tålmodige, berolig oss og forklar oss. Prøv å gi oss følelsen av at vi og barna våre er helt spesielle, selv om vi sikkert ikke er det. Da roer vi oss fortere.

Read Full Post »

Tenner gjør mer enn å tygge

Hun sitter på en trapp i Oslo sentrum en sen søndagskveld. Ansiktet er forslått. Når hun ser opp, er leppa er blodig og flere tenner mangler. Det går mange forbi, men ingen ser på henne. Hun er så synlig at hun blir usynlig. Det gjør så vondt å se på henne at det er bedre å la være.

Jeg har gått forbi denne jenta og andre som likner henne mange ganger. Forskjellen denne søndagskvelden var at rollene var snudd: Jenta var meg. Jeg hadde vært i en sykkelulykke og satt utenfor Tannlegevakten ved Galleri Oslo og ventet på at Kjæresten skulle komme og hente meg. Det var en bisarr opplevelse. Jeg fikk kjenne litt på hvordan de har det, de som faller utenfor.

1 time senere: Vi ankom sykehuset for nye undersøkelser og ble møtt av en lege som nesten ikke hadde tenner. Jeg tuller ikke. Han hadde kanskje 4-5 gulbrune tenner her og der i munnen, ellers var han tannløs. Min reaksjon var ironisk. Jeg sto der – uten særlig mange tenner selv – og tenkte: Denne legen stoler jeg ikke på. Han har ikke tenner. Kan han tingene sine?

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: L

Ungene er i seng etter en solfylt søndag, så nå kan jeg sette meg ned med ukas lyrikkoppgaver fra Bai på Boklesebloggen min. I dag styres utfordringene av bokstaven L og første oppgave tar opp et tema det skrives avhandlinger om: Den lingvistiske vendingen.

Med utgangspunkt i lingvisten Ferdinand de Saussure, som hevder det ikke er noen sammenheng mellom de lyder og bokstaver et ord er bygget opp av og betydningen av dette ordet, har denne språklige vendingen spredd seg i ulike former til de fleste deler av vitenskapen. Den innebærer i bredere forstand at det heller ikke er noen sammenheng mellom språk og virkelighet. Slik dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens innebærer, enkelt sagt, at språket ikke kan si noe om virkeligheten. Bai spør i oppgave 1: Kva tankar gjer du deg, om forhaldet mellom språk og verkelegheit?

Puh. Dette er et stort spørsmål for en som er historiker av fag. Jeg gjør meg mange, dels forvirrede, tanker om dekonstruksjon og den språklige vendingen. Jeg lever jo strengt tatt av å forsøke å fange en historisk virkelighet, noe som har skjedd i fortiden, med ord. Så da er det vanskelig å mene at ordene ikke kan si noe om virkeligheten. Samtidig: Hva er virkeligheten? Det er mange som opererer med en virkelighetsoppfatning som rommer langt flere dimensjoner og sfærer enn de fire jeg selv vanligvis forholder meg til (høyde, lengde, dybde og tid). Og selv om vi forutsetter at disse fire rommer virkeligheten, så vet vi av erfaring at hvordan vi oppfatter og beskriver den, kommer an på øynene som ser. Og selv den mest positivistiske historiker må vel innrømme at det er nødvendig å gjøre utvalg og tolkninger når en fortidig hendelse skal skildres, slik at Virkeligheten med stor V aldri vil kunne fanges fullstendig med ord.

Når det er sagt, mener jeg at språket likevel er et grensesprengende verktøy for å forstå og erkjenne opplevelser og følelser. Når jeg ser hvor frustrert yngstesønnen min på 1,5 år er fordi han ikke klarer å gjøre rede for nyansene i sine erfaringer og meninger, så er det ikke nødvendig med lange avhandlinger for å forstå at språk dekker en viktig funksjon. Og når jeg hører eldstemann på 4 sette presise ord på store hendelser i sitt liv, så føles det veldig virkelig. Så dekonstruksjon i sin ytterste konsekvens er for meg en en teoretisk øvelse for forskere som opererer litt for fjernt fra den virkeligheten de mener det ikke er mulig å beskrive.

Read Full Post »

Forskere som fomler

– Hvorfor er det så få forskere som deltar i sosiale medier? spurte journalist Martin Grüner Larsen i en artikkel i Prosa for litt siden. Han etterlyser forskerne som blogger, er på Twitter eller bruker Facebook i sitt arbeid, og hevder det er uprofesjonelt av forskere ikke å delta: «For slik gir de antiakademiske meningsytrere fritt lende i noen av de viktigste opinionsdannende mediene – og forskerne mister verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling.»

Den ensomme, geniale forsker?

Svar på Grüner Larsens innspill kom ikke fra forskerne selv, men merkelig nok fra Morgenbladets Marit K. Slotnæs, som går til frontalangrep. Grüner Larsen «aner åpenbart ikke hva forskning er», mener Slotnæs, og argumenterer for de uoverstigelige forskjellene mellom forskning som «den tålmodige og konsentrerte undersøkelsen» i motsetning til sosiale medier som kun preges av «håndsopprekning» og «motens svingninger». Grüner Larsen har så gitt sin reaksjon i et nytt innlegg i Morgenbladet.

Jeg har fulgt debatten via Twitter, og opplever at Grüner Larsen har noen svært gode poenger. Morgenbladets tilsvar er derimot overraskende konservativt og uinformert både når det gjelder forskningsprosesser og hvordan sosiale medier fungerer. Samtidig har debatten satt i gang viktige tanker hos meg selv.

Read Full Post »

Hva er visdom?

Visdom. Et lite ord som rommer noe stort. Men hva? Kan visdom måles eller defineres? Jeg begynte å tenke litt på dette etter å ha lest på forskning.no om amerikanske forskere som har satt seg fore å finne ut hva visdom egentlig er. Både måten de har nærmet seg spørsmålet og svarene de kom frem til, indikerer imidlertid at det å studere visdom ikke nødvendigvis gjør deg klok.

Dr. Jeste: Klok?

Psykiatri-professorene Dilip V. Jeste og Thomas W. Meeks ved University of California, San Diego, sammen med en gjeng med-forfattere, valgte å forske på visdom ved å spørre andre som hadde forsket på det samme. De spurte 30 «internasjonale eksperter», det vil si mennesker som hadde publisert minst to artikler om temaene visdom eller åndelighet, om forskjellene og likhetene ved begrepene «intelligens», «visdom» og «åndelighet». Neste skritt var å finne frem til noen generelle utsagn som alle kunne være enige om. Resultatet for visdom ble:

• Visdom er noe som bare mennesker besitter.
• Visdom er en avansert og erfaringsdrevet form for tankemessig og følelsesmessig utvikling.
• Visdom er en personlig egenskap, om enn sjelden.
• Visdom kan læres, den kan vokse med alderen og det er mulig å måle den.
• Visdom kan antageligvis ikke økes ved hjelp av medikamenter.

Og så publiserte de resultatene. Og vips! kunne de markedsføre seg verden rundt som de første som hadde definert visdom.

Jeg sitter igjen og er litt matt. Over at de kaller dette forskning. Og over at ikke bare de, men også de som siterer dem, ser ut til å mene at de har sirklet inn hva visdom er. Jeg har bare lest et sammendrag av orginalartikkelen, så jeg må ta forbehold om at journalisten ved forskning.no har gjengitt studien riktig. Men gitt at dette er hovedpunktene, så fremstår dette mer som synsing, uten belegg eller begrunnelse, som leder frem til fem påstander som ikke gjør meg særlig mye klokere.

Jeg undres på om visdom er et begrep som akademikere gjør klokt i å holde seg unna? Hvertfall hvis målet deres er å finne en generell definisjon. Kanskje visdom er en av de størrelsene i livet som ikke kan måles, bare anes, føles, gjenkjennes når vi faktisk opplever den?

Read Full Post »

Lytting #2: Analyse (mini)

Jeg har vært på kurs i «dialogiske ferdigheter». Da sønnen min på 4 år spurte hvor jeg skulle, forklarte jeg at jeg skulle på kurs og lære å være mindre sinna på dem jeg er uenig med. Lære å snakke med dem og høre på dem på en ordentlig måte. – Lurt, sa 4-åringen.

Og dialogkurset (hos Flux) ga fine innspill. Som jeg tidligere har skrevet, lærte jeg at dialog kan sees som en holdning, mer enn en samtaleteknikk. Og dialog som holdning innebærer blant annet å virkelig lytte til dem man er sammen med. Men hva betyr det egentlig å lytte?

Da jeg nylig skrev en bitteliten 2-sceners-snutt om å lytte, fikk jeg interessante kommentarer som viste at vi ikke alltid snakker om det samme når vi bruker ordet lytte. I Scene 1 hører en mann godt etter hva foredragsholderen sier, men egentlig leter han bare etter stikkord til sin egen kommentar. Lytter han da? Og hva med den nyforelskede mannen i Scene 2, som sluker hvert ord kvinnen foran ham sier, lytter han til henne eller er hun bare et speil for hans egne opplevelser? Jeg har lyst til å drodle litt mer om dette og prøve å se det å lytte som en valgmulighet. (De som vil være med videre anbefaler jeg å lese det forrige Lytte-innlegget, siden jeg vil komme tilbake til det).

Read Full Post »

Snakke

Å snakke. Det kan være så mangt.

Har du fått med deg Abid Rajas (V) regelrette utskjelling av Håkon Haugli (Ap) på NRK P2s Kulturnytt? Norges fremste talsmann for dialog, som står bak en serie fullsatte dialogmøter om kontroversielle temaer i hovedstanden, ble så opphisset over Haugli at journalist Lilly Frizmann måtte true med å kaste Raja ut av studio for å få ham til å holde munn. Og etter sendingen fortsatte Raja å kringkaste sine forbannelser over Haugli, først til Dagbladet og så i en egen kronikk i VG. Utgangspunktet var altså at Haugli i en forutgående VG-kronikk hadde kritisert Raja for urettmessig å tilrane seg begrepet dialog. At Raja i stedet la opp til konfronterende, sensasjonssøkende debatter på dialogmøtene sine. At dialog-betegnelsen bare var et skalkesjul for å få medias oppmerksomhet.

Utbruddet resulterte i  et livlig ordskifte om Rajas oppførsel i landets sosiale og formelle medier. – Reaksjonene på Abid Q. Rajas debattinnlegg i VG i dag viser at vi ennå har en vei å gå med å tåle røffe saksdebatter her i landet, kommenterer Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås på Twitter. – Enig , twitrer VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen tilbake, Såpass krutt må det være i den offentlige debatten! Og Raja selv ga klar beskjed til sine Twitter-følgere: – Dialog er ikke det samme som koseprat – det har vi nok av! Jeg tåler alle kraftsalvene fra «deg»; hvor mye tåler «du» i retur?

Vel, personlig tåler jeg litt av hvert. Jeg har oppholdt meg mye blant folk som tilsynelatende har tålegrense som utgangspunkt når de gjennomfører en samtale, så jeg har blitt herdet. Jeg har også lært å bli kjapp i hodet og kjeften, og argumentere godt for mitt eget syn. Men har jeg blitt klokere av denne omgangsformen? Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror derimot vi alle – i politikk, akademia, media, næringsliv og privatliv – kunne blitt en god del klokere hvis vi oftere hadde tatt i bruk dialog.

Read Full Post »

Lytte

Scene 1: Han sitter på andre rad. Tilbakelent med armene i kors over brystet og munnvikene pekende nedover. Han betrakter foredragsholderen med kjedsomhet og kritikk i blikket. Han venter. Venter på noe han kan slå ned på, et stikkord han kan henge sin egen kunnskap og meninger på når det åpnes for kommentarer fra salen. Han hører noe han er uenig i og rister svakt på hodet, sukker, akkurat høyt og lenge nok til at foredragsholderen merker det og plutselig stotrer litt. Vente og lytte. Klar. Til angrep.

Scene 2: Fingertuppene hennes er så nære. Bare en liten centimenter unna hans. Men han vil ikke røre dem. Ennå. Han hører stemmen hennes, ordene. De kunne vært hans egne. Hun forteller om en fjelltur, hun gikk alene mellom to hytter og møtte en reinflokk. Han ser for seg hvordan lederhannen løftet det store geviret, snudde hodet sakte og så på henne. Så henne. Virkelig så. Han kan nesten ikke vente med å fortelle hvordan det minner ham om den gangen han møtte blikket til den gamle munken i Ankor Wat. Det var akkurat den følelsen! Å bli sett. Han kan nesten ikke vente, men han gjør det. Venter. Og lytter. Ytterst på stolen.

Å lytte. Det kan være så mangt.

(og for interesserte, har jeg skrevet mer om lytting her, og om snakking her.)

Read Full Post »

Takt og tone: Om menn, klær og klapping

Italia, Frankrike, Russland, USA og FN klapper i takt

Jeg så dette bildet i Aftenposten i dag. Det illustrerte en kommentar i forbindelse med Norgesbesøket til Russlands president Dmitrij Medvedev. Poenget med bildet, som ble tatt under G8-møtet i Italia i fjor, var å vise at Russland er tatt inn i det gode selskap. Men hvilket selskap! Det som slo meg ved dette bildet var tre ting:

1) Det gode politiske og maktmessige selskap består bare av menn (gammelt nytt som likevel ikke kan påpekes for ofte).

2) Slips og pins på jakkeslaget er et smutthull for dressmenn til ordløst å uttrykke individualitet og personlige budskap. Er det tilfeldig at FNs generalsekretær Ban Ki-moon har et lysegrønt slips her? Neppe.

Mens slipset kan brukes til å kringkaste avvik eller diskresjon til folket, er pins på jakkeslaget kun ment for de nærmeste. De som kommer så tett inntil at de (i prinsippet) kunne tatt på dem. Hva står det på den bittelille pin’en til president Sarkozy? Er det en fan-pin for kona eller froskelår, for nasjonen eller en enkeltsak? Og har statsminister Berlusconi og president Medvedev faktisk samme pin? For hva, og hvem har i så fall fått dem til å ta den på? Det får jeg aldri vite, for jeg er ikke del av dette gode selskapet.

3) Symboler og ritualer skal ikke undervurderes som menneskelig bindemiddel. Disse mektige menn er ikke bare likt kledd. Her oppfører de seg også likt. De klapper i takt. Selv om de egentlig er gnistrende uenige på mange områder og representerer vidt forskjellige kulturer, så velger de å klappe i takt for fotografer og publikum.

Før ville jeg kanskje avfeid dette som tullete spill for galleriet. Men i det siste har jeg begynt å kjenne litt på dette med felles ritualer. Det gjør noe med oss, enten det gjelder begravelser, fotballkamper eller politiske toppmøter. En ensrettet påkledning og oppførsel virker forpliktende både utad – hvis dette bildet fester seg i offentligheten, så skal det mer til å bryte ut –  og antakelig også innad. Når du står der og klapper (eller gråter), så blir du del av noe. Et fellesskap. Det er fint å stå sånn, sammen, og klappe. Uten å skille seg ut. Vi blir faktisk litt mer enige på den måten.

Men det er alltid noen som ikke kan eller vil være med i det gode selskap, på G8-møtet som i andre sammenhenger. Da jeg søkte litt rundt på nettet, fant jeg flere bilder. Dette var minst like slående:

Hvem er utenfor her?

Libyas leder Mu’ammar al-Gheddafi er ikke med i det gode selskap. Og det kan vi jammen se at han heller ikke vil. Her ser han mest ut som han vil være en slags rockestjerne, men han viser også med all tydelighet, ved klær og holdning, at han ikke deler de andres politiske verdensbilde.

Politikk og sport er ikke de eneste arenaene der påkledning og rituell oppførsel har betydning. Ferdes du i næringslivet, kan du se deg rundt neste gang du er på et formelt møte. Hva har folk på seg? Hvis det er kvinner tilstede, bærer de antakelig drakt. Drakten er mannens dress i kvinnelig utgave. Litt innsvinget i livet og tilsatt en behagende utringning og et skjørt eller smale bukser, men likevel til forveksling lik dressen, sånn på avstand. Dette sier vel også noe om kvinners inntreden i det gode selskapet?

Behagelig? For hvem?

Read Full Post »

Alt er mulig?! Om fortid, fremtid og muligheter

Jeg sitter og leser siste nummer av Arr Idéhistorisk tidsskrift (nr. 3-4 2009) som har temaet Historiens nytte. Kan historien og historiefaget ha en nytte ut over det rent underholdende, og i så fall hvilken nytte og hvordan? Artiklene er skrevet av akademikere fra mange disipliner, og optimismen varierer. De fleste har en forskerforsiktig tilnærming. Litt nyttig. Kanskje. På en måte.

Spørsmålet om historiens nytte får eventuelt bli temaet for en senere blogg. Det jeg fester meg ved nå, er artikkelen til Knut Kjeldstadli, professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen handler om historiefaget som studiet av forandring og treghet. Allerede i tittelen aner vi at Kjeldstadli har begrenset tro på at forandring er mulig: Historie – vitenskapen om forandringens mulighet? Spørsmålstegnet måtte med.

Kjeldstadli begynner for så vidt optimistisk med å peke på historiens frigjørende potensial. I motsetning til økonomifaget og andre generaliserende samfunnsvitenskaper, som opererer med forutsetninger og modeller som standardiserer menneskelig handling og tenkemåte uavhengig av tid og rom, legger historikere flest vekt på forskjellighet når de studerer fortiden. Ved å vise hvor anderledes mennesker tenkte, mente og organiserte seg på andre tidspunkter i historien, gir historikeren oss et speil som ikke bare hjelper oss å forstå vår egen samtid, men som også gir grunn til (en viss) optimisme for fremtiden:

Når det har vært anderledes før, kan det bli anderledes i framtida. Nye kvaliteter kan oppstå – ikke nødvendigvis til det bedre, men jo, også til det. Dette er historiens frigjørende, overskridende, ja revolusjonære potensial. (s. 43)

Men professor Kjeldstadli kommer fort ned på jorda igjen. I praksis er ikke forandring så lett likevel. Og det er absolutt ikke slik at enhver utvikling eller forandring er mulig. Her er det vel på sin plass å minne om Kjeldstadlis politiske fortid. Jeg er husker godt en forelesning på Blindern der han med beundringsverdig åpenhet forklarte at han i sin tid skrev hovedoppgave i historie for å forklare hvorfor det kom til å bli revolujon i Norge, mens doktoravhandlingen hans handlet om hvorfor revolusjonen ikke kom. Denne politiske reisen endte i SV, der Kjeldstadli nå er politisk aktiv, et SV som for tiden sitter i regjering med Ap (og Sp) og stadig taper hjertesaker og velgere.

Kjeldstadlis erfaringer i politikken har antakelig bidratt til at han velger å avslutte sin artikkel med å sitere Paul Lissagaray, kommunard og historiskriver, som i 1876 erklærte følgende:

Han som forteller folket revolusjonære legender, han som underholder dem med sensasjonelle historier, det være seg med overlegg eller uvitenhet, er like kriminell som geografen som riter opp misvisende draft for sjøfarere. (s. 44)

Dermed blir det den historiske tregheten som tross alt dominerer. Det er for mange fysiske, psykisk, kulturelle, økonomiske, politiske begrensninger til at hva som helst kan skje i fremtiden. Så Kjeldstadlis konklusjon blir:

Ikke alt er mulig bare trosvissheten er sterk nok. (s. 44)

Da kommer jeg plutselig på en bok jeg har i hylla, Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998) av filosofen Arne Næss. Her har pipen en ganske annen lyd. En av bærebjelkene i Næss’ filosofi var det som på fint heter possibilismen, som kort kan oppsummeres i setningen

Hva som helst kan hende når som helst! (s. 13)

Vil de falle nedover eller oppover?

Næss kom tidlig på sporet av possibilismen, da han oppdaget hvordan forskningsresultater som man opp gjennom historien hadde ansett som sikre, stadig viste seg å være feil. For Næss ble dermed forskning «en uendelig metodisk leting med midlertidige og usikre resultater». Og ettersom alt er prinsipielt usikkert, så er også alt mulig. Selv det vi kaller naturlover er begrunnet ut fra hendelser i fortid, og mulighetene er så ufattelig mange at det som ser ut som lover i dag, kan vise seg å ikke gjelde i morgen. Likevel, rent praktisk, forutsetter Næss at visse ting er konstant, for eksempel at gravitasjonen på kjøkkenet i går, er sånn i dag også. Tallerkenene vil antakelig fortsatt falle nedover, selv om de prinsipielt sett godt kan falle oppover en dag.

Er Næss grensesprengende tanker bare tull? Jeg merker at jeg har lettere for å akseptere Kjeldstadlis noe mer desillusjonerte konklusjon. Men jeg kjenner også at jeg heier på Arne! Sett at han hadde rett. Hvilke muligheter gir ikke det! Når jeg tenker på hvordan Arne Næss levde livet sitt frem til sin død i januar 2009, nær 97 år gammel, får jeg mange idéer om possibilisme i praksis. Næss klatret i fjell og leste bøker, gikk turer og livsfilosoferte med og uten Timotei, kosegrisen sin, to the bitter end. Og til tider virket det som han faktisk opphevet naturlovene:

Gamle mannen, holde på slik! Ja, det var faktisk mulig. Og kan han, så kan kanskje jeg også… Hvis ALT var mulig, hva ville jeg gjøre da? Hva ville du gjøre? Og Knut, hvis ALT var mulig, hva slags fremtidssamfunn kunne vi da bygge!

(Bildene fant jeg her: Knut, tallerkener, Arne)

Read Full Post »

9. april fra jenta i skauen: Nok er nok!

Det er 9. april, nøyaktig 70 år etter at den tyske krysseren Blücher gled inn Oslofjorden og ble truffet av kanonkuler fra Oscarsborg festning. Historieprofessor Øystein Sørensen er på radioen og forteller at denne stolte forsvarsepisoden i norsk historie ble kronet med hell ikke minst fordi de 2400 tyske soldatene ombord ikke var forberedt på motstand. De hadde åpenbart ventet en stille seilas og derfor bunkret blant annet bensinfat på dekk. Dermed fikk de norske soldatene god hjelp av fienden. Blücher sank, omlag 1000 tyskere omkom, invasjonen ble forsinket så Konge og regjering rakk å flykte, og skipet ligger i dag som en udetonert miljøbombe ved leden inn mot hovedstaden.

Selv sitter jeg på et saueskinn i en solhelling langt inni Oslo-marka. Isen ligger fremdeles på vannet foran meg, men den bærer ikke lenger. Kaffelatten i termoskoppen gir skogsturen et urbant tilsnitt, og boka om feminisme som ligger i sekken minner meg på hvem jeg er. For 70 år siden hadde gutta ikke rukket å kommet å komme seg opp i skauen ennå. Men snart skulle de rigge seg til og bli de for ettertiden mest berømte motstandsfolkene i Norge. Gutta på skauen. Et begrep som er med på å definere det ekte norske.

– Alle seriøse historikere er enige om at krigsseilerne var de viktigste motstandsfolkene i Norge, sa professor Sørensen i radioen. Gjennom sin konvoifart med forsyninger bidro krigsseilerne avgjørende til de alliertes kamp. Og de ofret mye. Av de ca. 10 000 nordmennene som døde i krigsrelatert virksomhet, var omlag 3500 krigsseilere. Ingen har tall for skadene til de som overlevde.

Jeg kjente en krigsseiler en gang. Nei, jeg kjente ham ikke, han var naboen min. Han var en gammel, gammel mann enda han ikke var så gammel av år. Og han snakket aldri om sin tid som krigsseiler. Det hørte jeg fra andre. Så selv om alle seriøse historikere er enige om krigsseilernes betydning, har det i ettertid ikke kommet mange bøker fra deres hånd. Historikerprofessor Guri Hjeltnes’ 2-bindsverk om handelsflåten i krig er det nærmeste vi i ettertid kommer krigsseilernes stemme. Gutta på skauen, derimot, dem hører vi stadig fra.

Når jeg sitter her i den samme skauen 70 år senere, slår det meg at nå er det på tide å la denne delen av fortiden ligge. Jeg tror ikke vi trenger flere bøker om Krigen. Vi vet så mange detaljer om Krigen, at det grenser til det parodiske. I stedet kunne vi trenge noen bøker som fikk oss til å skjønne at det nesten bare er vi i Norge som snakker om 2. verdenskrig som Krigen med stor K. I de fleste andre land er det langt ferskere krigsopplevelser som dominerer. Likevel er det i Norge bare krim som selger mer enn bøker om Krigen, og årlig utgis utallige publikasjoner om disse 5 årene i norsk historie.

Professor Anne Eriksen har påpekt hvordan denne ekstreme interessen for 2. verdenskrig er og har vært et viktig ledd i norsk identitetsbygging (jeg anbefaler Eriksens interessante artikkel Fra niende april til åttende mai. Fem viktige år i nasjonens historie i siste nummer av ARR Idéhistorisk tidsskrift). Selv tenker jeg at det sier noe om hvor utrolig godt vi har hatt det i Norge etter 2. verdenskrig. De siste 50-60 årene har det knapt skjedd noen landsomfattende katastrofer, og dermed fremstår krigen som det siste grusomme å gripe til. Det er lett for oss å glemme at ikke alle har hatt det så enkelt.

Jeg skjønner at hvert enkelt menneske som opplevde okkupasjonen i 1940 kan ha hatt sjelsettende erfaringer, som de alltid bærer med seg. Men for Norge som samfunn er det på tide nøye seg med den uendelige mengden informasjon og tolkninger vi allerede har, og nå rette oppmerksomheten andre steder.

Og hvis folk er så opptatt av krig, hvorfor ikke undersøke opplevelsene og erfaringene til de titusener av krigsflyktninger som bor i Norge i dag. Enten de er fra eks-Jugoslavia, Sri Lanka eller Somalia, lever de med langt ferskere og sterkere erfaringer enn våre gamle repeterende krigshistorier. Så jeg synes det holder nå. Ikke flere bøker om Norge og Krigen. Nok er nok. Aldri mer 9. april.

Med hilsen fra Jenta i skauen, 9. april 2010

Read Full Post »

Bilder bygger broer: Om samer, indianere og sånt

Jeg har alltid likt gamle fotografier. Gamle familebilder funnet i en koffert på loftet. Svart-hvitt bilder av unge mennesker på fest eller fjelltur en gang for lenge siden. Du aner ikke hvem de er, det står ingen snirklete skrift med navn eller dato på baksiden, men plutselig! Det smilet der var kjent, det må da være farmor! Før øynene sluknet og tyngdekraft og levd liv krøllet sammen kroppen hennes. Bildet bygger en plutselig bro gjennom tiden til noe jeg aldri har opplevd, men som likevel er kjent.

Her om dagen oppdaget jeg at gamle bilder også kan bygge andre broer, mellom grupper, steder og tider som jeg tidligere ikke har sett i sammenheng. Det begynte med at jeg kom over facebook-gruppen Native American Indians – Old Photos , en fantastisk og stadig voksende samling gamle fotografier av indianere fra ulike stammer. Jeg så gjennom en del av bildene, og så slo det meg: Dette likner da veldig på samer. Bortsett fra noen ytre detaljer som fjær og stjerneformede ullhatter, så var de gamle indianerne slående like de (få) bildene jeg hadde i hodet av samisk liv i gamle dager.

Jeg ville vite mer, og på nettet fant jeg denne gullgruven av en blogg for dem som måtte være interessert i samisk kultur og historie: The Saami – Samisk – Sámi. Jeg fant også en amerikansk fotobase, Old Pictures, som blant annet har en stor samling gamle indianske fotografier. Og så begynte jeg å se på bilder og bygge broer. Mellom indiansk og samisk kultur, mellom historiske erfaringer, mellom dengang og nå.

Jeg lette først etter dagliglivet. Og mellom seriøse høvdinger og mannsterke jaktlag, fant jeg litt familieliv. Det var alvorlige, oppstilte familier foran sin tipi eller lavvo. Noen barn og mødre i finstasen. Og så oppdaget jeg et teknologisk fellestrekk. Den samiske komsen til å bære og frakte småbarn har en direkte indiansk parallell:

Read Full Post »

Gressenke – Nest Siste Dag: Historietime

Historikeren i meg slipper ikke taket så lett og i fabuleringene over min Gressenke-situasjon har det blitt nødvendig å finne ut mer om selve ordet gressenke. Dette er et kjent og brukt begrep, men hva betyr det egentlig? En slags enke som går på gress mens mannen er på grønnere gressganger? Det viser seg at ordet faktisk har et enda mindre tiltalende opphav.

Ifølge ordboka betyr gressenke [fra germansk, mellomnedertysk, først registrert i perioden 1100-1500] «pike som blir forført ute i det fri og deretter forlatt». Altså en jente som blir dreid og dumpa. I gresset. Det religiøse nettstedet http://www.preken.net (!) utdyper det kulturelle opphavet og mener at gressenke visstnok har sin opprinnelse «i tradisjoner fra kornhøsten, hvor mannfolkene tok seg friheter i gresset med kvinner som ikke hadde mannen sin med på jordet. Denne tradisjonen går tydeligvis tilbake til gammeltestamentlig tid».

Tilbake til gammeltestamentelig tid. Allerede den gang tok altså menn seg friheter på bekostning av kvinner. Hmm. Men det er jo noen fremskritt å spore. Vi har fått begrepet gressenkemann, som må innebære at kvinner også tar seg friheter. Og i dag er jo gressenkene bare midlertidig forlatt. Per definisjon er mannen nødt til å komme tilbake.

Det er jeg glad for! I morra kommer Kjæresten hjem! Hurra!

Read Full Post »