Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Faglig touch’ Category

Hva er økonomi? Fakta og funderingerJeg kommer snart ut med ny bok! Den heter Hva er økonomi? Fakta og funderinger, og er en bok om økonomi for barn og unge fra 12 år og oppover.

Etter at jeg fikk barn, oppdaget jeg at dagens barn tar del i økonomien i mye større grad, og fra mye yngre alder, enn da jeg var liten. Overalt møter de skreddersydde reklamer og produkter. De kan også få eget bankkort fra de er 7-8 år gamle.

Til tross for dette, lærer barn nesten ikke noe om økonomi på skolen.

Dette har jeg tenkt til å gjøre noe med! I boken får barn og unge praktiske tips om personlig økonomi (hvordan skaffe og håndtere penger). De lærer også om hvordan deres personlige økonomi henger sammen med verden rundt dem (bl.a. om skatt, forbruk, banksystemet, fattigdom m.m.)

I tillegg legger jeg stor vekt på å åpne for funderinger og samtaler mellom barn og voksne om økonomiske temaer som berører barna.

For meg har det vært viktig å ha med både personlig økonomi og en grunnleggende innføring i viktige samfunnsøkonomiske sammenhenger. Kunnskap gir makt og muligheter. Den som kan noe om personlig økonomi, har større mulighet til å ta styring i sitt eget liv. Og den som vet noe om hvordan samfunnets økonomi er organisert, har større mulighet til å forandre verden.

Jeg vil at alle barn skal få lære om økonomi. Jeg har begynt med å skrive denne boka, og til høsten skal jeg reise rundt på skolebesøk med Den kulturelle skolesekken Akershus. Men målet mitt er større. Jeg vil at økonomi skal inn som eget fagfelt på læreplanen i grunnskolen. Jeg vil at ungene våre skal få lære om økonomi fra de er ganske små.

Boken gis ut på Orkana forlag. Endelig lanseringsdato er ennå ikke bestemt, men hvis du vil ha varsel når boken kommer i bokhandelen, kan du registrere deg på hvaerøkonomi.no. Da får du også tilgang på en smakebit av boken på nett.

Jeg kjenner at jeg er skikkelig stolt av denne boken! Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hilsen Gunhild

Advertisements

Read Full Post »

I dag fant jeg en gul skrivebok i en flyttekasse. Den var dekket med fargerike solsikker på forsiden. Og inni fant jeg en overraskelse.

Jeg trodde nemlig at jeg begynte å jakte på Stemmen min, skrivestemmen som blåser liv i tankene mine, da jeg startet denne bloggen for omtrent et år siden. Men i den gule boken sto det tekster som jeg like gjerne kunne skrevet i dag. Så Stemmen har kanskje vært der hele tiden? Dette er hva jeg skrev Skjærtorsdag 24. mars 2005, mens jeg satt i vårsola på det som da var balkongen min:

Hva er egentlig tid? Hva gjør tiden med oss? «Før i tiden», «før», «tidligere», «akkurat her, akkurat nå» – hva er forskjellen? Hva betyr rammene rundt oss? Hvordan påvirker teknologi, økonomisk stilling, sosiale bånd, samfunnsorganisering, kulturelle normer – og tid – mine følelser?

Hva ville jeg følt hvis jeg levde for 50, 100, 200 år siden på Vestlandet, i Nord-Norge, København, London, Cornwall, Madagaskar? Grunnleggende sett det samme som på Tøyen i Oslo i dag?

Ville jeg gledet meg over liknende ting? Den tidlige solen mot ansiktet. En due som strekker på vingene og trekker skulderbladene sammen, akkurat som jeg gjør etter en lang arbeidsdag. Stillheten når jeg stopper opp på en hvit strand eller en snødekt fjellvidde, en stillhet som langsomt forandrer seg til andre lyder. Lydene bak stillheten.

Hva med gleden over å få noe nytt, et klesplagg, en potte med uutsprungne påskeliljer, et smykke av skjell, en vakker knapp til vesten, en ny parafinlampe, et utskåret skrin til salmeboken? Skapte det glede på samme måte før i tiden? Mer, mindre, annen glede?

Og når livet rammer med full tyngde slik du ikke hadde tenkt, håpet – føles det anderledes nå enn da? Eller føles det likt, selv om de ytre uttrykkene forandrer seg og hva vi oppfatter som grusomt endres?

Finnes det noen forbindelse mellom en kvinne som sitter ved et skrivebord og skriver dagbok på slutten av 1800-tallet, som forsøker å sette ord på det som foregår i livet hennes, og meg som sitter i vårsolen på verandaen min i påsken 2005 og gjør det samme? Hva med hun som baler med ord og følelser i 2105? Har vi noe felles? Hva?

Dette lurer jeg på.

Og det lurer jeg på fremdeles.

Read Full Post »

For tiden er jeg opptatt av brobygging. Ikke i Hardanger eller Midt-Østen, men i meg selv. Jeg har alltid levd med et ganske markant skille mellom meg selv som fagperson og mine private interesser. Jeg er doktor i historie, men foretrekker som regel å lese lyrikk og samtidsromaner. Jeg veldig interessert i mennesker og livet, men den nysgjerrigheten har jeg utforsket mer med venninner og familie enn i faglige sammenhenger. Og jeg har alltid vært glad i kunst og musikk, jeg liker å ta bilder og pleide å tegne, men jeg har aldri utnyttet denne varmen for farge, form og lyd når jeg forsker. (mer…)

Read Full Post »

For å holde orden på mitt nye familiehistorieprosjekt har jeg skaffet meg et bra slektsforskningsprogram. Der kan jeg taste inn navn og fødselsdatoer, hendelser og kjennetegn, registrere kilder og lage slektstrær med oversikter så langt tilbake jeg måtte orke. Men den funksjonen som for tiden fascinerer meg mest, er rubrikken for å registrere ulike navn for samme person. Når jeg ser dem i sammenheng, er det nemlig helt slående hvor ofte og hvor mange av mine slektninger som har skiftet navn. Det har fått meg til å tenke på sammenhengen mellom navn og identitet. Hva sier navnet om hvem og hvor i livet og verden vi er?

Lydia som husmor med sønnen Torbjørn

De minst overraskende navneskiftene i slekta mi er det kvinnene som står for: De fleste av dem skiftet etternavn da de ble gift. Da min farmor giftet seg, ble Lydia Lyngaas ble Lydia Eklund. Dette navneskiftet speilet endringen fra utearbeidende ugift kvinne som bodde hjemme hos sin mor, til rollen som kone, hjemmeværende husmor med ansvar for egen husholdning og etterhvert mamma til lille Torbjørn.

Hva tenkte Lydia om dette navneskiftet? Jeg vet ikke. Kanskje hun var lettet? Etter 7 års ventetid, fikk hun endelig et etternavn som gjorde det mulig for henne å leve sammen med Sigurd? Eller kanskje hun var enda mer lettet over å slippe Lyngaas-navnet? Hun hadde hatt en tøff oppvekst, og kanskje det nye etternavnet ga følelsen av et nytt liv, at hun la det gamle bak seg? Eller kanskje hun ikke tenkte noe særlig over byttet av etternavn? Kanskje det var en selvfølge som ikke var verdt å dvele ved?

Da Lydia giftet seg i 1926, hadde hun egentlig ikke så mye valg i forhold til navnebyttet. Tre år tidligere hadde Stortinget vedtatt en ny navnelov som påbød kvinner å ta mannens etternavn når de ble gift. Hun hadde riktignok rett til å beholde sitt opprinnelige slektsnavn som mellomnavn, men i utgangspunktet ble hun «hustru» med sin manns slektsnavn. En gift kvinnes navn og identitet var uløselig knyttet til og underordnet mannens. Det var ikke så mye rom for personlige valg. (mer…)

Read Full Post »

Lydia mistet halve søskenflokken. Eller gjorde hun det?

Et viktig kapittel i historien om min farmor Lydia handler om utvandring. I hvert fall tre av hennes søsken gjorde som 800.000 andre nordmenn i perioden 1825-1920: De forlot gamlelandet og satte kursen mot Amerika for å slippe unna fattigdom og trange kår. Jeg sier «i hvert fall tre» av søsknene, for nå er jeg jammen ikke så sikker lenger.

En av utfordringene når man begynner å grave i sin egen families historie, er å skille fortellinger fra fakta. Som jeg har vært inne på, finnes det historier i alle familier som nesten oppnår en mytisk status. Én slik historie i min familie var hvordan Lydia fikk sin Sigurd. En annen er om hvordan fattigdom og trangboddhet tvang Lydias mor Gina til å sende halvparten av barna sine til slektninger i Amerika. Til slektninger i Amerika. Det ligger mye dramatikk i den setningen.

Og så viser det seg at fortellingen ikke er fullt så enkel. Da jeg begynte å grave i dette, var noe av det første jeg fikk høre at hvertfall én av søstrene til Lydia ble sendt av gårde ikke på grunn av fattigdom, men fordi mamma Gina ikke likte kjæresten hennes. Og nå kompliseres historien ytterligere. (mer…)

Read Full Post »

Det jeg liker best ved å være på Twitter, er å delta i samtaler med interessante mennesker jeg aldri ellers ville truffet. Det jeg liker nest best, er å følge med på andres samtaler, særlig de samtalene som jeg ikke orker å delta i. Der er det mye å lære om andre og meg selv.

Kan han, eller kan han ikke?

Et tema som har vært mye debattert på Twitter i det siste er Det Alternative. Når Snåsamannen og Engleprinsessen dominerer nyhetsoverskriftene, speiles det raskt på Twitter i diskusjoner blant annet om alternative behandlingsformer vs. skolemedisin. Dypest sett handler disse diskusjonene om hva vi vet og hva vi kan vite. (mer…)

Read Full Post »

Farfar og jeg

Farfaren min het Sigurd. Jeg husker ham som en gammel, skallet mann med briller som trakk seg tilbake til en lenestol i hjørnet av stuen etter en søndagsmiddag, eller som gikk for seg selv og stelte med rosene på hytta. I det hele tatt husker jeg farfar som en mann som foretrakk å være alene.

Farfar luktet røyk på en ganske god måte. Han likte å lese og visste litt om mangt og mye. Han hadde hudfarget høreapparat og de voksne fortalte at han hørte lyden av kirkeklokker i hodet hele tiden. Nå vet jeg at det heter tinnitus. Ikke rart han trakk seg unna, tenker jeg nå. Det er ikke lett å være sosial når kirkeklokkene ikke nøyer seg med å ringe søndag morgen, men danner en mur av støy inne i ditt eget hode.

Men en gang var Sigurd en liten gutt med kortbukser og skrubbsår på kneet. Han lekte blant de ganske nye trehusene i Maridalsveien og gatene bak Sagene kirke sammen med lillebroren sin, Thorbjørn, som var 2 år yngre og sikkert temmelig irriterende. (mer…)

Read Full Post »

Older Posts »