Makt og avmakt

Jeg våknet i dag til nyheten om at israelske styrker hadde bordet skipene med hjelpesendinger og fredsaktivister på vei mot Gaza. Så mange som 19 sivile skal være drept og et ukjent antall er såret. I internasjonalt farvann utenfor israelsk territorium.

Det israelske angrepet på skipene var en demonstrasjon av makt og arroganse. Skjelden har Israel gitt klarere beskjed om at de driter i internasjonale avtaler, andre lands meninger og sunn fornuft. Som så mange ganger før ladet de hjertene med historiske offerfortellinger og våpnene med ammunisjon, og skjøt mot dem som sa dem imot. Og i ettertid angrer de ingenting.

Men makt kan bli avmakt. For denne gangen angrep de ikke ikke steinkastende palistinske ungdommer. De skjøt mot sivile fra en rekke nasjoner, mennesker med media i ryggen og ressurser og utstyr til å svare tilbake.

Få minutter etter at jeg hadde fått vite nyheten, kunne jeg følge aktivistene i Free Gaza Movement direkte på Twitter. Så mens israelske talsmenn bedyret til BBC radio at det var aktivistene som hadde angrepet først og at de var selv ansvarlige for eventuelle skader eller dødsfall, så kunne jeg lese på Twitter at israelske soldater hadde bordet skipene fra militære skip og helikoptre, om natten mens aktivistene sov, og at de forgjeves prøvde å stanse soldatene med hvite flagg. Og mens israelske myndigheter iverksatte full pressesensur, flommet Twitter over av tips om You Tube-videoer, rapporter og artikler fra angrepet.

Så vi får inderlig håpe at Israel har tatt seg vann over hodet denne gangen. At det internasjonale samfunnet ikke lar dem slippe unna med denne oppførselen nok en gang. At Barak Obama ikke bare nøyer seg med å «beklage tap av liv». Og at Israels ambassadør i Norge ikke bare får sitte hos Jonas Gahr Støre og legge skylden på aktivistene, men at han faktisk snart blir bedt om å forlate landet. At politikere verden over nå virkelig anstrenger seg til det ytterste for å stoppe Israels framferd. At avmakt blir makt.

Og når skriveføre mennesker som Henning Mankell ser ut til å ha overlevd, håper jeg at han og flere med ham lar verden få vite hvordan det var å være ombord på skipene. For jeg tror det gir oss et lite bilde av hvordan det er å leve i Gaza.

Vel, jeg hadde egentlig tenkt å skrive en bokmelding på bloggen i kveld, men får bli en annen gang. Dette måtte sies. Nå. Nok er nok.

Hva gjør du nå, Jonas?

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: I

Denne søndagen er det bokstaven I som inspirerer lyrikkoppgavene fra Bai på Boklesebloggen min. Forsinkelser og sykdom gjør at det er kort siden forrige søndagslyrikkpost her, men jeg har gledet meg til utfordringen.

I oppgave 1 tar Bai utgangspunkt i programmet Babel på svensk tv tidligere denne uken, der de debatterte «poetarnas front i ingenjörslandet Sverige», eller i korthet hvorfor lyrikk selger så dårlig i Sverige og andre land med ytringsfrihet, mens den ofte har en sterk stilling i diktaturer, der korte dikt er en ytringsform som er lettere å spre enn ytringer i lengre formater. Programleder Erik Schüldt lurte på om det skyldtes at Sverige er et ingeniørland der vi liker enkle og forståelige budskap:

Är Sverige ett så inrutat ingenjörsland att vi inte klarar av poesi? Att vi inte står ut med det vi inte förstår? Är det därför en minimal skara poeter debuterar varje år för att sen ändå reas ut på nästa års bokrea?

Bai spør: Kva tankar gjer du deg omkring dette?

Vel, jeg falt ikke helt for ingeniør-hypotesen. Diktaturer som Kina eller det tidligere Sovjetunionen, der poesi har hatt en sterk stilling, er ikke akkurat mindre preget av ingeniørfaget enn Norge eller Sverige. Snarere tvert imot. Jeg har mer sans for idéen om at ytringsfrihet kan være relevant. I Vesten har vi så mye frihet og anledning til å ytre oss at det ofte flommer over (jf. Knausgård og tendensen til bestselgende mursteinsromaner). Vi har også en kultur for å øse ut ord i politikk og media. Så jeg tror det er uvant å både lese og skrive noe så komprimert som dikt. Dessuten har vi ikke dette dype suget etter budskapet som måtte finnes i slike dikt, som jeg innbiller meg det er i diktaturer der offentlige ytringer er strengt kontrollert. Hos oss leses vel dikt og skjønnlitteratur mer som underholdning enn personlig, politisk eller samfunnsmessig sprengstoff? Et annet poeng er at i vår litterære kultur har markedsføring mye å si for salget, og forlagene tar ikke akkurat på seg spanderbuksene når nye diktsamlinger skal presenteres.

Er det noen som har andre tanker om dette? Det er definitivt et interessant spørsmål.

Read Full Post »

Omgangssyke

Omgangssyke

et godt navn

en real omgang
på omgang

puh

Read Full Post »

Søndagslyrikk på en tirsdag

På grunn av pinse, allergier, omgangssyke og annet hos henholdsvis Bai og meg og min familie, har forrige ukes lyrikkoppgaven på Boklesebloggen min blitt flyttet til i dag, og vi har nå kommet til bokstaven H.

Oppgave 1 er å presentere et haikudikt eller et haiku-inspirert dikt. Haiku er en japansk diktform som i klassisk utgave skal ha 17 rytmiske enheter fordelt på 3 linjer: 5 i første, 7 i andre og 5 i tredje. Jeg har kikket litt rundt på nettet etter haikudikt, for dette er ikke noe jeg har i hylla. Det finnes masse sider med folk som skriver egne haikudikt, som presenterer andres og som diskuterer hvordan slike dikt skal formes. Jeg har skjønt det slik at mange frigjør seg fra 5-7-5-formen og i stedet beholder haikuets ånd når de uttrykker seg. Et haikudikt som traff meg, men som ikke følger strengt den klassiske formen, fant jeg på haiku.com. Det er skrevet av Patrick M. Pilarski:

still alive
under all that ice—
the mountain stream

Read Full Post »

Øyet som ser

Kjæresten min og jeg drømmer om å bo et sted der vi har utsikt mot havet. Sånn at vi kan sitte på terrassen under et ullteppe om kvelden og drikke vin og se på havet og filosofere over livet. Problemet er at vi på de fleste måter er knyttet til hovedstaden, og det sitter langt inne å rykke opp hele familien med rot. Og da kan vi bare glemme å se snurten av vann. Her i Oslo koster det nemlig mange flere millioner enn vi har å få havutsikt.

Siden vi ikke ønsker å bo oss ihjel, ser vi i stedet dette fra terrassen:

Utsikt 1 fra terrassen

Og da vi satt der i går kveld – under et ullteppe, med et glass vin – og snakket om havet, så begynt jeg å se meg rundt. Og kom tilbake til det gamle uttrykket om at det meste kommer an på øyet som ser. Noen ville kanskje se dette fra terrassen vår:

Utsikt 2: Stygt kontorbygg

Eller, enda verre, dette:

Utsikt 3: Bakside av garasje med nabosøppel

Selv la jeg merke til dette:

Utsikt 4: Himmelspeiling

Himmelen og den store trekronen speilet seg i de øverste vinduene på kontorbygget. Det var vakkert. Ikke akkurat havet, men fint nok.

Kanskje det er poenget? At i alle bilder og scener i livet finnes det detaljer som er fine, som gir energi, som skaper glede, og detaljer som har motsatt effekt? Det skal jeg prøve å følge bedre med på. Dessuten: Kjæresten og ullpleddet har jeg, selv om havutsikten mangler. Heldig meg!

Read Full Post »

Hva er visdom?

Visdom. Et lite ord som rommer noe stort. Men hva? Kan visdom måles eller defineres? Jeg begynte å tenke litt på dette etter å ha lest på forskning.no om amerikanske forskere som har satt seg fore å finne ut hva visdom egentlig er. Både måten de har nærmet seg spørsmålet og svarene de kom frem til, indikerer imidlertid at det å studere visdom ikke nødvendigvis gjør deg klok.

Dr. Jeste: Klok?

Psykiatri-professorene Dilip V. Jeste og Thomas W. Meeks ved University of California, San Diego, sammen med en gjeng med-forfattere, valgte å forske på visdom ved å spørre andre som hadde forsket på det samme. De spurte 30 «internasjonale eksperter», det vil si mennesker som hadde publisert minst to artikler om temaene visdom eller åndelighet, om forskjellene og likhetene ved begrepene «intelligens», «visdom» og «åndelighet». Neste skritt var å finne frem til noen generelle utsagn som alle kunne være enige om. Resultatet for visdom ble:

• Visdom er noe som bare mennesker besitter.
• Visdom er en avansert og erfaringsdrevet form for tankemessig og følelsesmessig utvikling.
• Visdom er en personlig egenskap, om enn sjelden.
• Visdom kan læres, den kan vokse med alderen og det er mulig å måle den.
• Visdom kan antageligvis ikke økes ved hjelp av medikamenter.

Og så publiserte de resultatene. Og vips! kunne de markedsføre seg verden rundt som de første som hadde definert visdom.

Jeg sitter igjen og er litt matt. Over at de kaller dette forskning. Og over at ikke bare de, men også de som siterer dem, ser ut til å mene at de har sirklet inn hva visdom er. Jeg har bare lest et sammendrag av orginalartikkelen, så jeg må ta forbehold om at journalisten ved forskning.no har gjengitt studien riktig. Men gitt at dette er hovedpunktene, så fremstår dette mer som synsing, uten belegg eller begrunnelse, som leder frem til fem påstander som ikke gjør meg særlig mye klokere.

Jeg undres på om visdom er et begrep som akademikere gjør klokt i å holde seg unna? Hvertfall hvis målet deres er å finne en generell definisjon. Kanskje visdom er en av de størrelsene i livet som ikke kan måles, bare anes, føles, gjenkjennes når vi faktisk opplever den?

Read Full Post »

Dagen derpå… :)

I dag begynte som en skikkelig dagen derpå. Vi hadde en virkelig fin 17.mai i går, med fest & moro fra morgen til kveld, gode venner, familie, deilig mat og drikke, glade barn og blide voksne. Og en sen kveld med Kjæresten og et glass vin da alle andre var i seng. Mmmm…

Men i dag. Ikke så gøy. Jeg kom sent igang med jobben. Flyttet rundt på papirbunker, fikk ikke skrevet mail, fikk ikke tatt de planlagte telefonene, fikk ikke skrevet. Da halve dagen var gått, tok jeg et nødvendig grep: Jeg gikk ut. Tok med kamera, pc, skriveblokk og bega meg ut for å se hva arbeidsdagen ville by på i nye omgivelser.

Jeg dro til Botanisk Hage. Et favorittsted i hovedstaden. Der fant jeg roen. Og dette:

Og det hjalp. Jeg gikk på kafé i mitt gamle nabolag. Satte meg i solveggen og tok frem manusbunker og pc. Drakk en god kaffe. Hørte litt på skravlingen ved nabobordet, før jeg dykket ned i skrift og tegn. Jobbet konsentrert og effektivt. Fikk unnagjort dagens oppgaver med både glede, ro og godt tempo.

Og ennå var det tid til litt friskriving, og til å lukke øynene og vende ansiktet mot sola. Den første varme vårdagen i Oslo. Den ble fin likevel.

Read Full Post »

Lyrikk på en søndag: G

Så er Boklesebloggen min i gang igjen med sin alfabetiske lyrikkserie, som denne søndagen har kommet til G. Bai byr på 3 oppgaver. Den første er inspirert av den tyske filosofen Hans Ulrich Gumbrecht som etterlyser mer oppmerksomhet på kroppslig nærvær i vestlig kunst, det vil si kunstverk som henvender seg til sansene. Og oppgave 1 er dermed å presentere et dikt hvor det kroppslige nærværet er tydelig.

Jeg tenker med én gang på Nordahl Griegs dikt ‘Vand’ fra samlingen Norge i våre hjerter (1929). Grieg er vanligvis for nasjonalromantisk for meg, men i dette diktet er hyllesten til Norge knyttet til friskt, rennende vann i ubegrensede mengder. Diktet gjør meg ikke bare tørr i halsen (og littegrann blank i øynene dagen før dagen), det får meg også til å lukte stanken av råttent vann, jeg ser for meg det gule, nærmest seige vannet fra elver i fjerne byer jeg har vært i, og jeg kjenner mageknipen fra den gang jeg gjorde som Nordahl Grieg og lot det skure. Jeg kan høre bekker risle og fosser bruse. En fantastisk og helt kroppslig opplevelse av noe nordmenn flest tar for gitt inntil de har oppholdt seg lenge i varme land, Vand:

Read Full Post »

Bondeliv: Om gress og ugress

– Det ser ut som gress! 4-åringen er dypt skeptisk: – Skal vi spise det der?!

Vi står i åpningen til et av drivhusene på Øverland gård, og skal høste salat. Etter at jeg og familien min kjøpte oss inn i Øverland Andelslandbruk, har eldste sønn i huset uttrykt stor entusiasme for bondelivet. Han har hatt en ganske teoretisk tilnærming, for dette er første gangen han faktisk er med til Øverland, men når jeg har forklart ham at vi etterhvert skal kunne høste vår egen mat, har han ment at dette er veldig smart. Men nå begynner han å tvile. Jeg tror det er i ferd med å gå opp for ham at mye av maten vi skal høste er grønnsaker og salat – en del av vårt kosthold som han har kuttet mer og mer ut det siste året. Noe av motivasjonen for å bli andelsbønder, har nettopp vært å få ham og lillebroren til å like ukamuflerte grønnsaker, men akkurat nå ser det dårlig ut.

Men så får han øye på traktoren. En liten rød traktor av gammel årgang som pløyer ute på jordet. Den likner veldig på Lille røde traktor, som er en av hans favoritt-TV-serier, og når han hører at vi som andelshavere eier en liten del av den traktoren der borte, blir han i fyr og flamme!

Eier vi Lille Røde Traktor?! (Urtehagen i forgrunnen)

Vi har fått høstemelding fra Øverland om at vi kan komme og forsyne oss i drivhus og urtehage av ruccola, namenia-salat, vintersalat, gressløk, bergmynte (oregano), syre, isop. Og brennesle. Så ikke bare skal vi høste gress, vi skal også prøve oss på ugress.

Read Full Post »

Nye kategorier

Bloggen min er like sammensatt og variert som meg selv. Den får leve og utvikle seg alt etter hvor jeg beveger meg, så her er det tanker og meninger om stort og smått, bokmeldinger, mine egne og andres dikt, og etter hvert en del innlegg der fagpersonen i meg skinner tydeligere igjennom.

Da jeg etablerte bloggen i slutten av januar i år, organiserte jeg den i noen få kategorier, der Betraktninger, Bokomtaler og Lyrikk var de viktigste. Siden den gang har jeg skrevet 70 poster og hatt over 5000 treff på bloggen, noe jeg er synes er helt utrolig fint! Men kategorien Betraktninger begynner å bli intetsigende stor, så nå har jeg organisert en del stoff i nye kategorier, som du finner i menyen til høyre.

Blant nyhetene er Faglig touch, der jeg har samlet de innleggene hvor jeg føler fagpersonen i meg synes litt ekstra. Jeg er historiker av yrke, men har foreløpig skrevet lite om historie her. Likevel er det noen ganger jeg prøver å boltre meg litt som akademiker og analytiker. Under Faglig touch finner du innlegg om alt fra kommunikasjon, klær, ritualer og kjønn til urfolk og grensene for hva som er mulig.

En annen nyhet er Tips & forslag der jeg har samlet poster med ulike idéer eller anbefalinger, for eksempel om hvordan gjøre kjipe aktiviteter som husarbeid og trening til en fest. Her finner du også tips om blogger jeg liker godt, og – ikke minst – en guide til skismøring for amatører.

Jeg har også etablert et par kategorier med gode Sitater og litt Smågodt. Under sistnevnte poster jeg små drypp og bilder av det hyggelige slaget. Under Debattinnlegg har det blitt færre poster enn jeg opprinnelig trodde, for jeg er vel mer opptatt av dialog enn debatt for tiden, men du finner et par innlegg der, blant annet en kronikk jeg hadde i Aftenposten om barnehagesituasjonen i Oslo.

Siste skudd på stammen er Bondeliv, som har vokst fra en tag til en kategori. Her skriver jeg om mine opplevelser og erfaringer som medeier i Øverland Andelslandbruk, et økologisk prosjekt der vi er med å dyrke mat fra frø til høsting. Jeg kommer med betraktninger fra en uerfaren bybonde, gode oppskrifter og etterhvert forhåpentlig økende innsikt i økologisk landbruksmetoder. Et hjerteprosjekt!

Vel. Det var det. Du kan også bruke tag’ene under Jeg skriver om (i høyre kolonne) for å få flere detaljer om temaer som interesserer meg. Denne bloggen kommer til å fortsette å forandre seg, men sånn ser den ut akkurat nå. Ta gjerne en titt rundt!

Read Full Post »

Lena Horne: Den tøffeste dama er død

92 år ble hun. Lena Horne. Dama med den fantastiske stemmen. Som entret Hollywood-scenen i 1942 og for alltid endret filmbyens bilde av svarte kvinner. Før hadde de bare fått bi-roller som tykke, fnisende hushjelper, nå viste Lena Horne at de også kunne være glamorøse og smellvakre førstedamer. Men Ms. Horne ga seg ikke med det. Gjennom hele sin karriere var hun en aktiv borgerrettighetsforkjemper, og jobbet systematisk for å bedre svarte skuespillere og artisters arbeidsvilkår. Og nå er hun død, etter et langt og innholdsrikt liv der det kunstneriske sentrum var jazzen.

Men jeg tar med meg stemmen hennes videre. Hør bare på disse herlige versjonene av Stormy Weather og If You Believe:

Read Full Post »

Lytting #2: Analyse (mini)

Jeg har vært på kurs i «dialogiske ferdigheter». Da sønnen min på 4 år spurte hvor jeg skulle, forklarte jeg at jeg skulle på kurs og lære å være mindre sinna på dem jeg er uenig med. Lære å snakke med dem og høre på dem på en ordentlig måte. – Lurt, sa 4-åringen.

Og dialogkurset (hos Flux) ga fine innspill. Som jeg tidligere har skrevet, lærte jeg at dialog kan sees som en holdning, mer enn en samtaleteknikk. Og dialog som holdning innebærer blant annet å virkelig lytte til dem man er sammen med. Men hva betyr det egentlig å lytte?

Da jeg nylig skrev en bitteliten 2-sceners-snutt om å lytte, fikk jeg interessante kommentarer som viste at vi ikke alltid snakker om det samme når vi bruker ordet lytte. I Scene 1 hører en mann godt etter hva foredragsholderen sier, men egentlig leter han bare etter stikkord til sin egen kommentar. Lytter han da? Og hva med den nyforelskede mannen i Scene 2, som sluker hvert ord kvinnen foran ham sier, lytter han til henne eller er hun bare et speil for hans egne opplevelser? Jeg har lyst til å drodle litt mer om dette og prøve å se det å lytte som en valgmulighet. (De som vil være med videre anbefaler jeg å lese det forrige Lytte-innlegget, siden jeg vil komme tilbake til det).

Read Full Post »

Mini-lyrikk på en søndag: G

På søndager har Boklesebloggen min en fin tradisjon med en serie spørsmål og eksempler på lyrikk. Serien begynte på A for noen uker siden, og skulle denne uken ha kommet til G. Men Bai på Boklesebloggen har andre forpliktelser, og G-oppgaven er litt utsatt.

Jeg har imidlertid akkurat hatt en samtale som gjør at jeg vil komme med et dikt likevel. Forfatteren begynner på G, min favoritt Cathrine Grøndahl. Og diktet er en hyllest til mine nærmeste og beste venninner. Som er der uansett, enten det er jeg eller de som trenger det. Jeg er så glad jeg har hver enkelt av dere.

Til de vakre venninnene

Har jeg sement i årene
og ordene stivner,
har dere et kaleidoskop!
Verden roterer i bilder
og anelser kiler i ansiktsfoldene

Har jeg en klamp om tiden
og står i floke,
har dere gullsålene til Atene!
Føttene flyr med tanken
Tankene spiler følelsesstoffet
ut i spenn fra kroppen
Det kjennes ikke lenger
som mitt

Med døgnåpne ører,
vidvinkla blikk
og varmekabler i hendene
skulle dere sett
hvor vakre dere er!

(fra samlingen I klem mellom natt og dag, 1996)

Read Full Post »

Tom Waits-løp for småbarnsforeldre

I morgen er det Tom Waits-løpet. Denne herlige tradisjon som ble opprettet på slutten av 90-tallet som et alternativ – ja, jeg vil si motvekt – til det mer heseblesende Grete Waitz-løpet, der damer i alle farger og fasonger inntok hovedstaden for å løpe (og senere KarlJohanfyllefeste). Vi var mange som ble lettet da Tom Waits-løpet dukket opp, og vi kunne samles til alternativ etappevandring fra brun pub til brun pub, i atmosfæren fra Tom Waits’ slitne og akk! så herlige musikk. Drikke en halvliter her og en halvliter der, og gjerne la være å fullføre løpet. Tom Waits-løpet er for oss som ikke liker å konkurrere, men i stedet har stor tro på felles hygge og støtte gjennom gatene.

Så jeg skulle jammen gjerne vært ute på løp i morgen. Men den gang ei. Kombinasjonen av små barn, ingen barnevakt, konfirmasjons- og bursdagsforpliktelser har gjort denne helgen, som de fleste andre, til en familieaffære. Sånn er det bare på dette punktet i livet.

Men jeg har en plan! I morgen kveld når ungene har lagt seg skal jeg ta med Kjæresten på et helt lokalt Tom Waits-løp. Vi må riktignok holde oss innenfor husets fire vegger, men jeg har drikkevarer i skapet og på anlegget venter brun musikk. På Kjæresten min og meg.

Det spørs hvor langt vi kommer. Første etappe blir øl og potetgull på kjøkkenet, før vi tar et glass vin i stua, og kanskje en whiskey på terrassen. Som undersovede småbarnsforeldre blir det nok med det. Men det gjør jo ikke noe. For i motsetning til i orginalen, får jeg i dette Tom Waits-løpet garantert den aller beste mannen med meg hjem.

God helg!

Read Full Post »

Snakke

Å snakke. Det kan være så mangt.

Har du fått med deg Abid Rajas (V) regelrette utskjelling av Håkon Haugli (Ap) på NRK P2s Kulturnytt? Norges fremste talsmann for dialog, som står bak en serie fullsatte dialogmøter om kontroversielle temaer i hovedstanden, ble så opphisset over Haugli at journalist Lilly Frizmann måtte true med å kaste Raja ut av studio for å få ham til å holde munn. Og etter sendingen fortsatte Raja å kringkaste sine forbannelser over Haugli, først til Dagbladet og så i en egen kronikk i VG. Utgangspunktet var altså at Haugli i en forutgående VG-kronikk hadde kritisert Raja for urettmessig å tilrane seg begrepet dialog. At Raja i stedet la opp til konfronterende, sensasjonssøkende debatter på dialogmøtene sine. At dialog-betegnelsen bare var et skalkesjul for å få medias oppmerksomhet.

Utbruddet resulterte i  et livlig ordskifte om Rajas oppførsel i landets sosiale og formelle medier. – Reaksjonene på Abid Q. Rajas debattinnlegg i VG i dag viser at vi ennå har en vei å gå med å tåle røffe saksdebatter her i landet, kommenterer Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås på Twitter. – Enig , twitrer VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen tilbake, Såpass krutt må det være i den offentlige debatten! Og Raja selv ga klar beskjed til sine Twitter-følgere: – Dialog er ikke det samme som koseprat – det har vi nok av! Jeg tåler alle kraftsalvene fra «deg»; hvor mye tåler «du» i retur?

Vel, personlig tåler jeg litt av hvert. Jeg har oppholdt meg mye blant folk som tilsynelatende har tålegrense som utgangspunkt når de gjennomfører en samtale, så jeg har blitt herdet. Jeg har også lært å bli kjapp i hodet og kjeften, og argumentere godt for mitt eget syn. Men har jeg blitt klokere av denne omgangsformen? Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror derimot vi alle – i politikk, akademia, media, næringsliv og privatliv – kunne blitt en god del klokere hvis vi oftere hadde tatt i bruk dialog.

Read Full Post »

Lytte

Scene 1: Han sitter på andre rad. Tilbakelent med armene i kors over brystet og munnvikene pekende nedover. Han betrakter foredragsholderen med kjedsomhet og kritikk i blikket. Han venter. Venter på noe han kan slå ned på, et stikkord han kan henge sin egen kunnskap og meninger på når det åpnes for kommentarer fra salen. Han hører noe han er uenig i og rister svakt på hodet, sukker, akkurat høyt og lenge nok til at foredragsholderen merker det og plutselig stotrer litt. Vente og lytte. Klar. Til angrep.

Scene 2: Fingertuppene hennes er så nære. Bare en liten centimenter unna hans. Men han vil ikke røre dem. Ennå. Han hører stemmen hennes, ordene. De kunne vært hans egne. Hun forteller om en fjelltur, hun gikk alene mellom to hytter og møtte en reinflokk. Han ser for seg hvordan lederhannen løftet det store geviret, snudde hodet sakte og så på henne. Så henne. Virkelig så. Han kan nesten ikke vente med å fortelle hvordan det minner ham om den gangen han møtte blikket til den gamle munken i Ankor Wat. Det var akkurat den følelsen! Å bli sett. Han kan nesten ikke vente, men han gjør det. Venter. Og lytter. Ytterst på stolen.

Å lytte. Det kan være så mangt.

(og for interesserte, har jeg skrevet mer om lytting her, og om snakking her.)

Read Full Post »

Vårlykke

å ligge
innhegnet
utstrakt
midt i trampolinen

forstadsstille
gyllenvarmt

…

så plutselig
barn!
hoppende!

det er vårlykke

Read Full Post »