Ut på tur 2: Tilbake til fortiden

Nylig dro jeg til fjerne himmelstrøk ved å studere bokryggene i reisebokhylla mi. Nå har jeg reist ut på tur igjen, denne gangen tilbake i tid, til barndommen. Nederst til venstre i bokveggen min står noen av favorittbøkene fra tidlig oppvekst. Og en dag satte jeg meg på gulvet og tok dem ut, én etter én. Betraktet de velkjente omslagene, bladde meg frem til illustrasjoner jeg ikke har sett på flere tiår. Og vips! er jeg omgitt av knallgul tapet med hvite hjerter og kjenner den myke plysjen fra et brun- og hvitstripet sengeteppe mot fingertuppene. Jeg kjenner på følelsen av å lese, lese, lese. Sanselige opplevelser, følelser og drømmer fra den gang blir levende igjen.

Jeg har smaken av salmiakklakris på tunga. Duften av klungerroser i nesegangene. Jeg hører lyden av ord som klinger som musikk: Ringelihorn, klingelihorn, linken, stinken, pind for plunder i et klart horn…

For meg vil Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen alltid forbindes med smaken av salmiakkpastiller. Dette er en spenningsbok med spøkelser, magiske skarabéer, reiser i tid og unge detektiver, men det jeg husker best er at en av hovedpersonene spiste salmiakkpastiller for å skjerpe hjernen. Et godt råd jeg fremdeles følger. Det kiler i smaksløkene når jeg ser omslagsbildet av et skummelt hus i måneskinn, og jeg lurer nok en gang på hvorfor Fazer sluttet å selge Salmiakki i Norge.

Klungerdalen. Du vet med én gang at jeg mener Brødrene Løvehjerte, gjør du ikke? Dalen som som led under Tengils terror, men der rosene duftet likevel. Men vet du at rosene som dalen er oppkalt etter egentlig er nyperoser? Nyperosedalen, skulle den hett på norsk, men det hadde ikke blitt det samme. Klunger har mer uhygge i seg. Astrid Lindgrens gruvakre bok om Kavring og Jonathan har jeg lest utallige ganger og den har satt mer enn duftspor, som jeg snart kommer tilbake til.

Smaker, lukter, hva med lyder? Lyden av ord som triller ut av de gamle bøkene og inn i øret mitt. Jeg ser Regine Normanns bok Ringelihorn med eventyr fra Nord-Norge og straks hører jeg reglen fra tittelhistorien i hodet mitt. Jeg har alltid likt ord som klinger og flyter overraskende. Som ligger godt i munnen og høres ut som musikk. Derfor likte jeg Andre Bjerke, da som nå. I hans Moro-vers er det mye å høre på: Runde rare rullerusk, Farao på ferie og den bedrøvede fuglen Pindia Pampistiko Pampibanon som jeg alltid syntes så synd på. Symfonier av ord.

Barndommens bøker ga meg også umiddelbare synsinntrykk. De kom selvfølgelig som fysiske illustrasjoner, de hvite fuglene på Ringelihorns blå omslag, de klassiske svart-hvitt tegningene i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, Elsa Beskows udødelige bildebøker. Men ett bilde overgår alle. Det er fra den boka jeg kanskje likte aller best, Mio min Mio av Astrid Lindgren. Inne i den boka finnes som en liten strektegning som jeg ikke trenger å slå opp. Den er brent fast på netthinnen for alltid: en liten svart hånd, en klo av jern. Jeg ser for meg hvordan jeg-personen Mio henger etter fingrene fra en bratt vindeltrapp i borgen til den onde ridder Kato, tyrannen med en klo av jern istedenfor hånd. Mio er på jakt etter vennen Jum-Jum. Han holder på å miste taket og falle i døden da han hører noen i trappa. Er det Jum-Jum?

– Ja, ja, ta hånden min, så skal jeg hjelpe deg, hvisket han som jeg trodde var Jum-Jum.  – Ta hånden min, så skal jeg hjelpe deg!

Og så tok jeg hånden hans. Men det var ingen hånd. Det var en klo av jern.

Herregud, jeg holdt på å dø av skrekk hver gang jeg kom dit. For en cliffhanger å slutte kapitlet med! Hun kunne sine ting, Astrid Lindgren. Jeg får klump i magen og prikker i hodet ennå. Herlig!

Mine eksemplarer av Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte er velbrukte. De inneholdt for meg en magisk blanding av vennskap, eventyr, hester, ensomhet, kjærlighet og spenning. Løvehjertene har også servert den kanskje beste replikken fra barndommens bibliotek, da storebror Jonathan sa til Kavring:

Det finnes ting man må gjøre, selv om det er farlig. For ellers er jeg ikke et menneske men bare en liten lort.

Mot er en egenskap som går igjen i de bøkene jeg likte best som liten. Og det er en egenskap jeg fremdeles setter høyt. En annen modig favoritt av det mer ufarlige slaget var Ruffen, sjøormen som opprinnelig ikke kunne svømme. Ruffen og hans univers ble skapt av forfatter Tor Åge Bringsvær og udødeliggjort gjennom Thore Hansens fantastieggende illustrasjoner. I bok etter bok forlot Ruffen sin trygge, delvis usynlige øy for å dra ut i verden og hjelpe andre, enten det var Amerikabåten i havsnød, dyr i fangenskap eller – i boka jeg har oppdaget i ettertid – Den Flyvende Hollender. Jeg får frisk sjøsprøyt i ansiktet av disse bøkene.

Opprør er en annen egenskap jeg alltid har likt, og den ultimate opprørsboka fra min barndom er skrevet av Frøydis Guldahl (moren til Åsne Seierstad) på begynnelsen av 1970-tallet: Jentene gjør opprør. Der går hovedpersonen Åsta til angrep på gamle kjønnsrollemønstre og utvider sitt og venninnenes handlingsrom under mottoet:

Gjør alt du har lyst til. Alt som passer for gutter, passer også for jenter.

Budskapet klinger kanskje banalt i dag, men den scenen jeg husker best fra boka var da Åsta og venninnene byttet klær på et babytvillingpar: Gutten ble iført rosa antrekk og jenta blått. Resultatet var at den lille jenta plutselig ble tolket som tøff og stor, mens gutten ble liten og søt. Det var et aha-øyeblikk for meg den gangen. Og etter noen år som småbarnsmor på evig, men ofte forgjeves jakt etter kjønnsnøytrale klær, må jeg si at et slikt klesbytte antakelig hadde gitt samme resultat i dag . Det er kortere til 70-tallet enn man skulle tro.

Etter å ha tilbragt noen timer med barndommens bøker, står det klart for meg at det jeg virkelig likte den gangen, de bøkene som får minnene og følelsene til å strømme uten at jeg tenker meg om, speiler viktige verdier, egenskaper og drømmer jeg har hatt siden i livet. Mot, opprør og rettferdighet er fremdeles viktig for meg. Kreativitet er et annet stikkord. Jeg elsket å tegne da jeg var liten, og det kommer jeg på når jeg ser Trollkrittet av Zinken Hopp. Jeg levde meg inn i rollen som Jon, gutten som fant et magisk kritt som gjorde alt han tegnet levende, og jeg drømte om hva jeg skulle skape hvis jeg fikk kloa i sånne tegnesaker! Jeg husker jeg syntes Jons tegnede venn Sofus var litt irriterende og jeg planla å komme opp med noe bedre, men jeg leste likvel boka igjen og igjen.

Jeg drømte mye som liten og mange av drømmene handlet om å ha noe som bare var mitt. Helst et dyr eller et hemmelig sted. Så jeg slukte historier som Chendru får en tiger, om (den vakre) jungelgutten som fikk en tigerunge å leke med, Tørris og Fjellvind, om han som fikk sitt eget reinsdyr, og ikke minst Sommeren på Mirabelløya, der hovedpersonen ikke bare adopterte noen forlatte ekornunger, men faktisk fant sin egen hemmelige øy. Som hestejente hadde jeg selvfølgelig også masse bøker om barn som fikk eller ikke fikk sin egen hest, blant annet en meter med Britta og Silver-bøker. Men hestebøkene som skapte flest tårer og mest spenning og som jeg husker best i dag var klassikerne Hans venn Flicka, Flickas sønn og Grønne gressganger av Mary O`Hara. Jeg ser rødt blod fra et hestebein surret inn i piggtråd og en hvit hingst som steiler mot en grønn bakgrunn.

Mens jeg satt der og reiste med bøkene mine, begynte jeg å tenke på identitet. Hvem identifiserte jeg meg med i bøkenes verden da jeg var liten? Hadde jeg noen forbilder? Jeg likte Pippi, men syntes hun var litt for masete. Frøken Detektiv var selvfølgelig i vinden, men hun gikk med for trange skjørt for min smak. Den før nevnte opprørske Åsta ville bli snekker. Det ville jeg også en gang, før almenfag og Blindern tok meg. Men i Jentene gjør opprør var det budskapet heller enn hovedpersonen som grep meg.

Så plutselig ser jeg det: Ridder Göran var min helt! Lille ridder Göran som finnes i et tosiders dikt av Elsa Beskow. En liten lyshåret vakker gutt med bolleklipp som ville ut i verden og slåss mot drager. Han leter etter drager i skogen, men får beskjed av trærne om at det ikke lenger finnes drager der, han må på jakt i den store verden. Så utstyrer de ham med våpen, pynt og niste, det vil si alt han trenger for å bekjempe drager og erobre prinsesser, før de hilser farvel:

Rid så vesle Göran, ut i viden verd!
Hele skogen ønsker lykke på din ferd.

Jeg elsket det diktet og særlig Beskows tilhørende illustrasjoner. Og det er bildet av den lille ridderen på bokomslaget som får meg til å huske hvordan jeg beundret hans utferdstrang, selvstendighet og mot til å gå egne veier. I tillegg husker jeg at jeg syntes Göran var veldig pen, så den guttegærne jenta var nok allerede våknet (selv om jeg nå synes han likner veldig på en jente, så det styrket kanskje mitt ønske om å være som ham?). Når den lille kjekkasen i tillegg – på mystisk vis – fikk sin egen hvite hest, var det ingenting som manglet på mitt barndoms ideal.

Denne turen i bokhylla tok lenger tid enn den forrige. Det holdt nemlig ikke å se på bokryggene denne gangen, jeg måtte bla og lese i bøkene også. En deilig reise. Som ristet i følelser og satte meg selv i perspektiv. Akkurat sånn som jeg liker.